Gå til innhold
Hundesonen.no

Historien bak din hund


Aya

Recommended Posts

Skrevet

mente Sverigemester. skrev feil.

men en ting, når du skrev det mistenkte du meg for å lyve? :)

Skrevet

Jeg ringteen oppdretter for å høre om hun hadde noen planer om Rubykull i nermeste fremtid og sa at jeg gjerne ville stå på venteliste isåfall.

Hun fortalte da at hun hadde valper på 7 uker og at den ene var så lovende at hun ville ikke selge til hvem som helst. Hun ville selge til noen som kom til å stille ut og som bodde i nærheten.

Vel, dette passet jo perfekt da så en uke senere var Oscar min. :mrgreen:

På Zico ventet jeg forøvrig endel mnd og han var eneste hanntricolor i kullet, men han var også veldig lovende og oppdretter solgte han til meg med avlsrettigheter!

Skrevet

Jeg satt på nettet å tittet litt.. hadde ikke bestemt meg for hvilken rase jeg ville velge... fikk tilbud om en papillon , pom og noen andre.. Men det var et eller annet inne i meg sa nei... så tittet videre...

Plutselig kom jeg inn på en annonse på Tini.. ååååå falt bare helt pladask... Så jeg ringte og ville høre litt mer om hun..

Litt vel flaks da.. hun var en avbestilling pågrunn av et de hadde mistet barnet sitt... Det var mange som hadde ringt da...jeg sa jeg ville ha henne også fikk jeg henne.. Hun var jo egentlig i stavanger, men de møtte meg i kristiansand... og angrer ikke 1 sek... Hun var 4 mnd da jeg fikk henne da.

MICO...

Mico er hunden til mamma og pappa`n min. Han er jo litt min å.

Han er en blaning som vi ikke aner hva det er i han...

Det var på slutten av sommeren 2003. Vi hadde akuratt mistet 2 hunder.. eller måtte avlive den ene august 2002 og den andre 27 juni samme året. De var syke. Jeg var slikkelig lei meg og var ikke meg selv uten hund..

Så vi tittet litt rundt da.. jeg har sliti veldig mye i livet mitt og hund er liksom min terapi da... så vi prøvde en isk ulvehund blanding som het nikita, som vi kalte Kita.. Hun var så nydelig kul.. jeg bare ELSKET HENNE.. men så hadde hun vist glefset etter fetteren min mens mamma var ute med henne.. så da sa mamma NEI.. jeg ble kjempe lei meg..

så gikk tiden til august da.. jeg hadde vært på jobb. Pappa jobber på viking og de har jo slik hunde henter som henter hunder som har stukket av , blitt satt ut eller som ikke er lovlige å ha.

Han kom hjem til mamma og sa at det satt en hvit valp i hundeburet nede på jobben.. Eieren hadde bare satt han ut på gata fordi hun hadde kommet inn på en skole å kunne ikke ha han.. Noen venner av henne hadde fått litt klump i magen og ringte viking og fortalte hvor denne lille valpen gikk alene. De kom også ned med alle tingene hans.. HUn ville ikke ha noe mer med han å gjøre... mamma sa... ja da drar vi å henter han da..

I alle tilfellene vi skal ha hund ville vi ha tispe.. men ender alltid opp med han hunder... 3 ganger nå..

Så kom jeg hjem fra jobb.. møtte de ved bilen for jeg hadde glemt nøkkel og ingen var hjemme.. mamma hadde hundbok i hånda og jeg tenkte nå skal hun finne seg en rase da.. så bak bilen kom det en helt nydelig valp løpende.. jeg så rundt meg å si jo ingen eiere.. så jeg på mamma er den våres... ja og da var jeg frelst... han var bare BAMSE.... Han er nå 2 1/2 år og helt fantastisk...

Vi vet ikke noe om han.. men han var ca 10 uker når han ble satt ut på gata alene... [-X Duste eier... og vi vet heller ikke åssen rase han er... men han gjeter litt og har nok border collie i seg.. ligner veldig mye på en dobber innimellom å...

Skrevet

Mikkelure er en snart 4 år gammel blanding av Schäfer og Irsk Ulvehund.

Første gang jeg møtte han var da han kom til hundepensjonatet for å stå til trening der. Mikke var da 1 år, og eieren hans hadde problemer med å gå tur med han i bånd. Han var allerede da, veldig sterk, så hun ville vi skulle trene han til å gå fint.

Jeg falt for Mikke den dagen han kom, og sjefen på hundepensjonatet sa at jeg kunne få ta meg av treningen til Mikke. I tre uker trente jeg Mikke hver dag. Det var litt av et slit! Han var sterk, leken, ukonsentrert, ja i det hele tatt: Litt av en villbasse! Innimellom treningen var det masse lek, turer i skogen, og kos. Etterhvert begynte tingene å falle på plass, og Mikke lærte at hvis han dro i en retning, da bestemte jeg at vi skulle gå en annen vei. Etterhvert ble han mer og mer oppmerksom på meg som leder.

Da tre uker var gått kom dama som eide Mikke. Da gikk vi gjennom HVA vi hadde lært han, HVORDAN vi hadde trent. Og så bar det ut for å trene eieren og Mikke SAMMEN. Det er mye enklere å trene hund, enn eier. *Ler* Hun ble veldig fornøyd da hun så at Mikke gikk fot. Det var som å se en helt annen hund..

.

Da de skulle reise silte tårene mine nedover kinnene. Jeg var blitt så utrolig glad i denne store, vimsete hunden! Jeg følte meg utrolig uproffesjonell som sto og gråt som en unge!.

Dama som eide Mikke var heldigvis utrolig snill. Hun ga meg en klem, og så meg rett inn i øynene og sa: "Tusen takk for at du har trent Mikke, men mest av alt, tuuusen takk for at du har blitt glad i han, og tatt deg av han. Hvis jeg NOEN GANG skal omplassere han, da vet jeg hvem jeg skal komme til." To år senere, Juli 2004 ringte hun meg... Hvis jeg ville, kunne jeg få Mikke. Jeg syntes det var leit at hun ikke følte at hun ikke kunne nok til å ha hunden, men jeg ble veldig glad fordi hun ringte til nettopp MEG.

Skrevet

Jeg måtte ta den vanskelige avgjørelsen og la min herlige Leonberger få slippe mer smerte rett før jul i fjor. Tenkte at det ble sikkert lenge til neste hund, men etter noen ukers tid fant jeg ut at jeg misstrivdes når jeg ikke hadde en hund å ta meg av, en å gå kveldsturer med og andre ting som var blitt en rutine. Min mor fikk seg en omplasseringshund(lucas) i januar og jeg lånte han og gikk på lydighetskurs med han. Begynte å kikke meg rund etter hvilken rase jeg ville ha ,var fast bestemt på rasehund men gikk inn på alle annonser på nettet bare for å se. I mars var jeg innom en annonse og der var en link til en hjemmeside, på den sida var det en salgsannonse og et lite bilde av en herlig blanding (balder)Love på ca 7-8 mnd som var til salgs, men jeg slo det fra meg for jeg hadde jo bestemt meg for renrase og ville ha en liten valp. Fortalte alle om denne herlige blandingen (perfekt for mitt bruk,kløv og saccovogn) og klarte ikke glemme han.

En mnd senere klikka dataen og plutselig poppa denne hjemmesiden opp(er ikke noe god på data, må ha kommet borti noe :oops: ) tenkte at han måtte vell være solgt, men sendte en lang og utfyllende mail alikevell, fikk han jo ikke ut av hodet mitt. Fikk ikke svar på mailen og sendte derfor en til, og etter å ha ventet i en evighet på svar(les:noen dager) så fikk jeg svar om at hunden ennå var til salgs :) Så ringte jeg nesten hver dag og maste om ting og tang, spørsmål som jeg hadde glemt og stille o.l:lol: ordnet med flybillett og flybur, og endelig kom 2 mai, den dagen jeg reiste til gardermoen og hentet gullet mitt.

Tok en stor sjanse ved å ta til meg en 9 mnd gammel, stor og krevende blandings hann som var vokst opp i hundegård og som jeg aldri hadde hilst på, men angrer ikke ett sekund, jeg endte opp med drømmehunden :D Hadde hele tiden en følelse av at det var "ment to be" at jeg skulle ha Balder.

Skrevet

Jeg hadde brukt laaang tid i forveien på å bestemme meg for rase, og da jeg fant ut at papillon var perfekt for meg, så sendte jeg mail hvor jeg skrev litt om meg selv og hva jeg ønsket til mange forskjellige papillon-oppdrettere. Helt fra begynnelsen av var det Taspitir jeg tenkte mest på, ikke vet jeg hvorfor, men sånn var det. Tja, i alle fall, så ble det til at jeg bestilte fra Taspitir, etter å ha snakket med flere forskjellige, og funnet ut at Linda (Taspitir) skulle ha kull om noen måneder. Jeg ville jo ha en utstillingshund, og Linda skulle ha et par kull til litt senere, som egentlig var mer lovende, men jeg følte det bare på meg at jeg ville ha fra det første uansett. Når de søte små kom, fulgte jeg med på melding. Linda sendte meg stadig meldinger om at nå kom en valp, og en til, og en til, og en til, en til og en til! 7 valper ble det, men en døde dessverre. Det var 5 tisper og 1 hanne! Jeg ville jo egentlig ha tispe, men Linda sa at det var vanskeligere å få, siden flere ville ha det, så da måtte jeg sannsynligvis vente lenger, derfor bestemte jeg meg for å ta hannhund i stedet. Men så var det en på liste på hannhund før meg, dermed fikk jeg ikke den, og det var jeg ikke akkurat lei meg for. Så ventet dager med masse mas fra min side om å få bilder av valpene, og til slutt fikk jeg bilde da valpene var 1 uke gammel! Jeg visste med en gang hvilken jeg ville ha, det var LiLi! Og etter det startet dager med masse masing fra min side om å få akkurat LiLi, hehe.. Heldigvis lykkes jeg til slutt, og endelig kunne jeg dra å hente henne :) Hun var nok ikke den enkleste valpen. Linda fortalte av hvis det var noe ugang som var gjort, f.eks. alle avisene i valpekassa var revet opp og dratt utover hele gulvet, da visste de med en gang hvem som hadde vært på ferde, det var LiLi det. Den minste og tøffeste valpen i kullet!

Skrevet
Jeg måtte ta den vanskelige avgjørelsen og la min herlige Leonberger få slippe mer smerte rett før jul i fjor. Tenkte at det ble sikkert lenge til neste hund, men etter noen ukers tid fant jeg ut at jeg misstrivdes når jeg ikke hadde en hund å ta meg av, en å gå kveldsturer med og andre ting som var blitt en rutine. Min mor fikk seg en omplasseringshund(lucas) i januar og jeg lånte han og gikk på lydighetskurs med han. Begynte å kikke meg rund etter hvilken rase jeg ville ha ,var fast bestemt på rasehund men gikk inn på alle annonser på nettet bare for å se. I mars var jeg innom en annonse og der var en link til en hjemmeside, på den sida var det en salgsannonse og et lite bilde av en herlig blanding (balder)Love på ca 7-8 mnd som var til salgs, men jeg slo det fra meg for jeg hadde jo bestemt meg for renrase og ville ha en liten valp. Fortalte alle om denne herlige blandingen (perfekt for mitt bruk,kløv og saccovogn) og klarte ikke glemme han.

En mnd senere klikka dataen og plutselig poppa denne hjemmesiden opp(er ikke noe god på data, må ha kommet borti noe :oops: ) tenkte at han måtte vell være solgt, men sendte en lang og utfyllende mail alikevell, fikk han jo ikke ut av hodet mitt. Fikk ikke svar på mailen og sendte derfor en til, og etter å ha ventet i en evighet på svar(les:noen dager) så fikk jeg svar om at hunden ennå var til salgs :D Så ringte jeg nesten hver dag og maste om ting og tang, spørsmål som jeg hadde glemt og stille o.l:lol: ordnet med flybillett og flybur, og endelig kom 2 mai, den dagen jeg reiste til gardermoen og hentet gullet mitt.

Tok en stor sjanse ved å ta til meg en 9 mnd gammel, stor og krevende blandings hann som var vokst opp i hundegård og som jeg aldri hadde hilst på, men angrer ikke ett sekund, jeg endte opp med drømmehunden :D Hadde hele tiden en følelse av at det var "ment to be" at jeg skulle ha Balder.

Var flott at du til slutt og sist fikk den hunden du ville ha :) Det er noen ganger det klaffer helt med hund og eier :D Sånn føler jeg det var med meg og Vicky og.

Skrevet

Vel, det begynte med at jeg egentlig skulle ha ei collie tispe, men jeg hadde da trent tre borzoier i over en tid, og to av dem hadde fått valper(som var avvent fra mødrene) Jeg og guro begynte og trene valpene og, oppdretteren lurte på om ikke jeg ville kjøpe en av valpene da, jeg skulle jo ha collie så jeg sa først nei, men etter myyyye så stod valget mellom Serchaj og ei tispe Sakra, jeg hadde jo trent de fra de var pittebitte små så jeg kjente jo begge godt, og utstillings messig så var Serchaj finest, og han hadde sterkere personlighet, så det ble Serchaj.

Felix hadde vi lett etter en BH valp lenge, den vi egentlig skulle ha fra det første kullet hadde genfeil(kort hår) så vi ventet til neste kull, vi ville egentlig ha tispe, men det ble kun født ei tispe i det kullet, og de skulle beholde henne selv, men siden vi"mistet" forrige valpen, så ble det til at vi valgte først.'

Dina kommer fra samme oppdretter, oppdretteren ringte oss får noen måneder siden og forklarte situasjonen for oss og lurte på om vi ikke kunna ha henne på halvfor... Og vi sa ja.,.. Nå har Dina reist igjen:(

Skrevet

Hei alle sammen! Jeg er en blandings tispe (border collie/beagle) på 4 år som heter Nicki, bedre kjent som klubbens kenguru. Jeg vil gjerne fortelle dere historien om hvordan jeg havnet der jeg er nå.

Etter at matmor hadde trent alle naboenes hunder syns hun det var på tide å få seg en selv.

Hun startet med ringe runder til omplasseringer for å høre om noen hadde en border blanding til henne, uten hell. Noen få dager etter ringte det fra en omplassering i Tvedestrand om at de hadde fått inn en tispe som hun kunne overta.

Det viste seg at denne hunden hadde blitt tatt fra eierne sine pga. mishandling og var veldig redd mennesker. Matmor hadde bestemt seg med en gang hun hørte dette, og ville ha meg trass i all jobben hun hadde fremfor seg.

Men så lett skulle det ikke være, etter noen dager fikk hun telefon igjen om at de hadde bestemt seg for at et annet familie medlem av eierne skulle overta henne. da var det ikke annet å gjøre enn å lete videre.

Dagen etter fikk hun telefon fra samme omplassering, da fikk hun beskjed om at de hadde fått henne inn igjen og at hvis hun ville ha denne hunden, måtte hun komme å hente henne så fort som mulig. Etter en snau time var matmor på vei til Tvedestrand.

Etter lang kjøring var hun endelig fremme, og fikk kanskje ikke det beste første inntrykket av meg.

Gjemt bak et kjøkken bord satt jeg livredd og utrygg. Matmor falt pladask og etter at alt papir arbeid og viktig informasjon var gjennom gått bar det hjemover igjen og det er her morroa begynner.

De neste ukene var et sant mareritt for matmor. Jeg, som ikke hadde fått den beste starten på livet hadde ikke tenkt å gjøre dette enkelt. Jeg hadde fått så mye juling at jeg verken torde eller ville stole på mennesker igjen.

Men to lange år med bare omsorg og kjærlighet har gjort underverker. Først da følte matmor at vi var trygge nok til og begynne og trene sammen og nå har vi trent agility i snart et år og det er ikke lenge til vi er start klare, jeg er start klar, men det er verre med matmor. Hun kan jammen være klønete med føringen sin, derfor er jeg glad for den hjelpen jeg kan få med henne.

Jeg har så godt som det går, blitt trygg på mennesker igjen og er stort sett lykkelig.

Nå lever jeg et normalt hundeliv sammen meg min beste venn, Kiara (Matmors andre yndling) og resten av de andre to og fire beinte vennene mine ute på landet.

Vi har startet et stevne i Melsom og fikk et opprykksnapp i hopp.

Skrevet
Hei alle sammen! Jeg er en blandings tispe (border collie/beagle) på 4 år som heter Nicki, bedre kjent som klubbens kenguru. Jeg vil gjerne fortelle dere historien om hvordan jeg havnet der jeg er nå.

Etter at matmor hadde trent alle naboenes hunder syns hun det var på tide å få seg en selv.

Hun startet med ringe runder til omplasseringer for å høre om noen hadde en border blanding til henne, uten hell. Noen få dager etter ringte det fra en omplassering i Tvedestrand om at de hadde fått inn en tispe som hun kunne overta.

Det viste seg at denne hunden hadde blitt tatt fra eierne sine pga. mishandling og var veldig redd mennesker. Matmor hadde bestemt seg med en gang hun hørte dette, og ville ha meg trass i all jobben hun hadde fremfor seg.

Men så lett skulle det ikke være, etter noen dager fikk hun telefon igjen om at de hadde bestemt seg for at et annet familie medlem av eierne skulle overta henne. da var det ikke annet å gjøre enn å lete videre.

Dagen etter fikk hun telefon fra samme omplassering, da fikk hun beskjed om at de hadde fått henne inn igjen og at hvis hun ville ha denne hunden, måtte hun komme å hente henne så fort som mulig. Etter en snau time var matmor på vei til Tvedestrand.

Etter lang kjøring var hun endelig fremme, og fikk kanskje ikke det beste første inntrykket av meg.

Gjemt bak et kjøkken bord satt jeg livredd og utrygg. Matmor falt pladask og etter at alt papir arbeid og viktig informasjon var gjennom gått bar det hjemover igjen og det er her morroa begynner.

De neste ukene var et sant mareritt for matmor. Jeg, som ikke hadde fått den beste starten på livet hadde ikke tenkt å gjøre dette enkelt. Jeg hadde fått så mye juling at jeg verken torde eller ville stole på mennesker igjen.

Men to lange år med bare omsorg og kjærlighet har gjort underverker. Først da følte matmor at vi var trygge nok til og begynne og trene sammen og nå har vi trent agility i snart et år og det er ikke lenge til vi er start klare, jeg er start klar, men det er verre med matmor. Hun kan jammen være klønete med føringen sin, derfor er jeg glad for den hjelpen jeg kan få med henne.

Jeg har så godt som det går, blitt trygg på mennesker igjen og er stort sett lykkelig.

Nå lever jeg et normalt hundeliv sammen meg min beste venn, Kiara (Matmors andre yndling) og resten av de andre to og fire beinte vennene mine ute på landet.

Vi har startet et stevne i Melsom og fikk et opprykksnapp i hopp.

Blir helt rørt! Er så glad for at det gikk så bra. Du er et flott menneske Anki! Syns det er kjempe flott gjort å ta imot en hund som har opplevd så mye vondt. Vil selv også gjøre det samme en gang når jeg blir voksen nok.

Skrevet

takk takk...det var risikabelt, kunne jo blitt aggresiv pga. frykt, men jeg angrer ikke et sekund den dag i dag...hadde ikke byttet henne ut for alt i verden :)

Skrevet
takk takk...det var risikabelt, kunne jo blitt aggresiv pga. frykt, men jeg angrer ikke et sekund den dag i dag...hadde ikke byttet henne ut for alt i verden :)

Blir så utrolig glad for å høre at det går så bra! det er sant det du sier, det kunne gått skikkelig dårlig... hun fikk det beste hjemmet, den beste eier og det beste livet :P

Skrevet
takk for slike komplementer :)  

koselig å høre.

fortjener jo det når du har gitt en hund så mye! :P Blir bare inponert, rett og slett.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...