Gå til innhold
Hundesonen.no

Valpebiting..


Alidahol
 Share

Recommended Posts

Har hatt valpen min i litt over 2 uker, og alt går egentlig supert! :wub: Men synes hun er helt intens med valpebitingen når hun først setter igang, så er litt usikker på om det bare er jeg som ikke vet helt hva som er vanlig, eller om jeg gjør noe feil som gjør at hun blir vant med at det er greit å bite.

Har fra dag 1 sagt nei når hun har begynt å bite, og avsluttet lek/gått unna/løftet henne unna, men dette har oftest motsatt effekt, blir jo mye gøyere å bite på oss da!

Har etter tips prøvd å si høyt AU eller lage klynkelyder når hun biter, "bite" tilbake litt med å holde henne fast over snuten som hundemamma gjør, og så si nei. Gir henne ofte en biteleke som etter å ha prøvd disse metodene, om de funker eller ikke, men noen ganger har hun bare oversett disse også!

Når det skjer så bruker vi time-out eller legger henne på rygg og sier nei, som vi fikk råd om hos av oppdretter, men dette hjelper heller ikke noe særlig.

Altså, hun er jo en veldig søt og snill hund, og alt av dette hjelper en gang i blant, men når hun er "på" som verst tar det laaaaang tid før noe av dette hjelper, og jeg må vente tålmodig på at lekene skal bli mer interessant enn meg...

Er hun bare en vanlig liten hund som gjør litt opprør og prøver å tøye grensene (og som antakeligvis vil slutte etterhvert?) eller tror dere hun begynner å lære at det er greit? Er min første hund, så er litt usikker, og vil ikke at hun skal lære at det er greit! :icon_redface::)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en veldig dårlig nyhet: 2 uker er ikke lenge, du må nok regne med valpebiting en stund til... Velg en metode og hold deg til den ("piping så ignorering funker på de fleste), å bytte metoder bare forvirrer og gjør at det tar enda lenger tid. For det vil ta litt tid, avhengig av valpen og hvor konsekvente dere er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Broren biter han også, altså. Valper er ikke så ulike hverandre, og igjen så er han faktisk den enkleste valpen jeg har hatt. Og tenk så det klør i de tenna der, da! Det som nytter på Kamar, som det også gjorde på andre hunden vi har (han har bikket året nå), er å bare putte han ned om han sitter på fanget, og gå vår vei og lukke døra. Så finner han straks på noe som er enda spennende å bite på. Det som også funker er å bytte ut hånda eller nesa vår med et griseøre, så bytter han kjapt fokus.

Han er også glad i å leke, men når han har bitetrangen sin, så har jeg en bitepute i jute som han liker å gnafse på. Det nytter faktisk ikke å si nei eller legge ham på rygg eller at vi må pipe og hva det nå måtte være, og tålmodigheten min for det er ikke så stor. Holde ham over snuta ville gira han enda mer opp, og det nytter heller ikke, så den biten ville jeg lagt fra meg uansett (for vi er ingen hundemammaer ...).

Just sit back and relax, hun mener ikke noe vondt med det. Valper er bare sånn, de. Og de gir seg ikke med det første, for å si det sånn. Som Loke sier, det har bare gått 2 uker, og 2 uker er ingenting!

En lignende bitepute har vi, jute er også kraftig stoff, og han kan gjerne tygge seg grønn på den:

Bitepute%20Gappay%20med%203%20handtak.jpg

Kan kjøpes her: http://www.compizoo.no/index.php?main_page=product_info&cPath=57_148_152&products_id=637

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er også glad i å leke, men når han har bitetrangen sin, så har jeg en bitepute i jute som han liker å gnafse på. Det nytter faktisk ikke å si nei eller legge ham på rygg eller at vi må pipe og hva det nå måtte være, og tålmodigheten min for det er ikke så stor. Holde ham over snuta ville gira han enda mer opp, og det nytter heller ikke, så den biten ville jeg lagt fra meg uansett (for vi er ingen hundemammaer ...).

Just sit back and relax, hun mener ikke noe vondt med det. Valper er bare sånn, de. Og de gir seg ikke med det første, for å si det sånn. Som Loke sier, det har bare gått 2 uker, og 2 uker er ingenting!

What (s)he said. Stort mer er det egentlig ikke å si om den saken ;)

Men helt generelt; valpen tøyer ikke grenser, den lærer. Valpen gjør ikke opprør, den lærer. Både du og valpen har sannsynligvis veldig mye å lære, og du vil få problemer om du har planer om å agere hundemamma, for det er du ikke og det kan du ikke være under noen omstendighet.

Vær snill og grei, overse og leit fram alt du eier og har av tålmodighet - og litt til. Gi det et par-tre måneder til så skal du se du sannsynligvis har en hund som både tisser ute og har slutta å bite på alt den ser ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund bet vel kanskje litt over en måned, jeg løfta den opp bærte den på kjøkkenet til senga si og lukte igjen døra og ga hun bare en time-out.. Også fikk hun ros hver gang hun tygde på det hun fikk lov til :)

Vicky var en periode helt rå til å jakte føtter :lol: Alt det andre hun tygde i filler var vel bare snakk om å prøve å begrense tilgangen :P Først når hun ble rundt året at hun ga seg med tygging av alt som ikke skulle tygges :) (Så det er ikke så lenge hun ga seg med det :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leo blir straks 5 mnd. Og jeg kan inrømme at det ikke er så altfro mange uker siden jeg ikke i min villeste fantasi kunne skjønne hvordan han noen gang skulle bli en hund som ikke beit og beit, og plutselig ramlet tenna ut en etter en og med det stoppet bitingen mer eller mindre opp gitt, nå er det litt biting hvis han ikke helt vet hva han skal finne på, men da bytter vi ut armer og bein med noe han kan bite på og gjerne bryne hodet sitt litt på. Dette funket ikke tidligere, men nå er det ikke noe problem. Så jeg sier som de andre, bare ha tålmodighet for plutselig stopper det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Broren biter han også, altså. Valper er ikke så ulike hverandre, og igjen så er han faktisk den enkleste valpen jeg har hatt. Og tenk så det klør i de tenna der, da! Det som nytter på Kamar, som det også gjorde på andre hunden vi har (han har bikket året nå), er å bare putte han ned om han sitter på fanget, og gå vår vei og lukke døra. Så finner han straks på noe som er enda spennende å bite på. Det som også funker er å bytte ut hånda eller nesa vår med et griseøre, så bytter han kjapt fokus.

Han er også glad i å leke, men når han har bitetrangen sin, så har jeg en bitepute i jute som han liker å gnafse på. Det nytter faktisk ikke å si nei eller legge ham på rygg eller at vi må pipe og hva det nå måtte være, og tålmodigheten min for det er ikke så stor. Holde ham over snuta ville gira han enda mer opp, og det nytter heller ikke, så den biten ville jeg lagt fra meg uansett (for vi er ingen hundemammaer ...).

Just sit back and relax, hun mener ikke noe vondt med det. Valper er bare sånn, de. Og de gir seg ikke med det første, for å si det sånn. Som Loke sier, det har bare gått 2 uker, og 2 uker er ingenting!

En lignende bitepute har vi, jute er også kraftig stoff, og han kan gjerne tygge seg grønn på den:

Bitepute%20Gappay%20med%203%20handtak.jpg

Kan kjøpes her: http://www.compizoo.no/index.php?main_page=product_info&cPath=57_148_152&products_id=637

Hehe, de er jo søsken så :) Jo, har jo i grunnen skjønt at det ikke er så mye jeg kan gjøre med det, annet enn å gjøre som du og ignorere henne og evt. gi henne en tyggeleke. Nå har hun forresten begynt å bite litt mindre, så du og de andre hadde nok rett med at jeg bare måtte ha tålmodighet! :) Har en biteleke i semsket skinn og en pipebamse som hun tydeligvis elsker :P Klem fra Xena til Kamar! :)

Men helt generelt; valpen tøyer ikke grenser, den lærer. Valpen gjør ikke opprør, den lærer. Både du og valpen har sannsynligvis veldig mye å lære, og du vil få problemer om du har planer om å agere hundemamma, for det er du ikke og det kan du ikke være under noen omstendighet.

Vær snill og grei, overse og leit fram alt du eier og har av tålmodighet - og litt til. Gi det et par-tre måneder til så skal du se du sannsynligvis har en hund som både tisser ute og har slutta å bite på alt den ser ;)

Du har nok helt rett i at vi begge har noe å lære, som sagt til anebanana er hun allerede begynt å bite mindre! :lol: Hadde vel i grunn ikke tenkt å være hundemamma, men var en stund veldig usikker på om det var mer enn valpebiting, også kom noen med tips om det, så prøvde det ut :icon_redface: Når du nevner det, så er hun allerede blitt kjempe flink og gå bort til døren når hun må tisse :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...