behaviorisme å sånn

[Knut]

Det startet på begynnelsen av 1900 tallet som et av flere svar på hva psykologer skulle studere.

På denne bakgrunn lanserte John B. Watson det han kalte behaviorisme. Det ble et skifte av tema, psykologi skulle ikke lenger handle om bevissthet eller mentale prosesser, men om atferd. Delvis fordi atferd er det eneste vi kan objektivt registrere og derfor studere vitenskapelig, delvis også fordi atferd er mer praktisk viktig og lettere å forme enn indre prosesser. Det betydde ikke at behaviorister benekter at det foregår indre prosesser, men de mente at de er av en så privat karakter at de bare kan observeres av den som har de. Behaviorismen tok flere retninger fra -30 åra (neo- behaviorisme)og den kanskje mest kjente retningen sto B.F. Skinner for. B. F. Skinner var for øvrig også en av vår tids viktigste filosofer.

Skinners prosjekt var å finne de lovene som styrer menneskelig atferd. Han regnet psykologien som en del av naturvitenskapen, og så på psykologiske lover som beskrivelser av regelmessigheter. Lovene bestemmer ikke atferd, de beskriver atferd. Vi sier at atferd er under kontroll av variablene i omgivelsene i den forstand at når en forandring i omgivelsene fører til en forandring i atferd, da kan man si at den atferden er under kontroll av den omgivelsen.

Et sentralt punkt i behaviorismen er at ei forklaring ikke kan være på samme nivå som det som forklares, mao. Å forklare en atferd ut fra følelser er ulogisk, fordi følelser også er en atferd. ” man har forklart atferd når man har redegjort for de variablene i omgivelsene som atferden var under kontroll av”. For en behaviorist er det ulogisk å si at ”hunden min er sjalu”, da har man satt likhetstegn mellom to atferder- atferden til hunden = sjalu som også er en atferd. Da kan man komme inn i en sirkelargumentasjon som kan ende med at hunden er sjalu fordi den er sjalu.

Atferdsanalysen er en retning innen psykologien som er basert på behaviorismen. Atferdsanalysen skiller mellom fire kategorier; arts- spesifikk, instinktiv, respondent og operant.

Atferdsanalytikere interesserer seg mest for om en atferd er respondent eller operant, for det sier noe om hvordan den kan endres.

Respondent atferd er atferd som kan utløses av en stimulus, man sier at noe er en stimulus for en respondent atferd dersom presentasjonen av stimulusen fører til en utløsning av en atferd. Det kan være en ting som mat – hunder sikler når de ser mat ( jfr. Pavlov altså er sikling hos hunder en atferd som er respondent på presentasjonen av mat) det kan være lyder, lukter, eller press mot huden.

Operant atferd er atferd som opererer på omgivelsene og som har en konsekvens. Handlinger er vanligvis operant atferd. En handling er operant bare dersom konsekvensene av den former sannsynligheten for at den gjentas. Operant atferd er atferd som er under kontroll av såkalt

” tre termers kontingens”

1 Først må det skje noe som gjør handlingen sannsynlig.

2 Handlingen skjer.

3 Konsekvensen av handlingen.

Rund 1960 kom behaviorismen under kritikk, for å ha vært for snever, lite anvendelig, lite menneskelig og kvasi-vitenskapelig. Det fulgte en periode med åpnere og mer fleksible teorier ( Bandura ) , mer vekt på det nevrofysiologiske grunnlag for atferd (Hebb) og større fokus på anvendelse, spesielt innenfor pedagogikk og behandling ( atferdsterapi ). Med unntak av Skinner, som dannet sin egen retning, gikk behaviorismen gradvis i oppløsning og ble erstattet av mer kognitive teorier. Men fortsatt er det mange som definerer psykologien som studiet av atferd.