klassisk betinging å sånt.

[Knut]

Pavlov vs Rescorla.

Eksempel: Ett barn som kjøres til helsestasjonen for vaksinering.

Før læring

BS (Kjøring til helsestasjonen) ------> Ingen spesiell reaksjon

US (Sprøytestikk) ------> UR (Gråt)

Ved læring

BS (Kjøring til helsestasjon); kobles

til US (sprøytestikk) ------> UR

Etter læring

BS (Kjøring til helsestasjonen) ------> BR (Gråt)

Kontiguitet: Hvor nært to variabler er i tid og rom. Man antar at dette prinsippet ligger bak læring.

Kontingens: I hvilken grad to variabler er avhengige av hverandre. Pålitelighet av at variabel X følger variabel Y. Høy pålitelighet = høy kontingens og vs.

I klassisk betinging mente Ivan Pavlov at kontiguitet (BS-US) var tilstrekkelig og nødvendig for at læring skulle forekomme. Ofte er det slik at jo kortere intervall, jo raskere læring, men i noen tilfeller kan intervallet bli for kort (spor-betinging). Dette er motsagt av Rescorla, Kamin og Garcia/Koelling. Hvis man spør om klassisk og operant betinging er samme prosess kan man diskutere om det er BS-US eller R-S kontiguitet som er det avgjørende.

Rescorlas utgangspunkt var at man i over 60 år hadde trodd at kontiguitet BS-US var det avgjørende elementet for om læring ville inntreffe. Rescorla mente derimot at BS i tillegg måtte være en pålitelig predikator for US, altså at det var kontingens mellom de to. Han gjorde flere forsøk som viste at bedre kontingens medførte bedre læring og vs. Konklusjonen ble at BS må være en god predikator for US for at læring skal inntreffe. Det var bortimot en revolusjon at kontrollgrupper var basert på at de ikke mottok BS-US kontiguitivt. Etter kontingens prinsippet vil dette bety at kontrollgruppen opplevde negativ kontingens, at BS i praksis predikerer at US ikke kommer.

Hvis man blander to BS som vanligvis ikke er noe vanskelig å betinge alene, og deretter prøver dem hver for seg å se om de utløser BR kan det hende at bare den ene gjør det. Dette er overskygging, der det viser seg at den ene BS er mer effektiv som BS for den bestemte US. Til forskjell fra overskygging, som skyldes egenskaper med stimulus, skyldes latent inhibisjon og blokkering tidligere erfaring med stimulus. Hvis et subjekt er eksponert for et senere BS kan det ta lengre tid enn normalt før det utvikler BR til dette BS i en læringssituasjon. Dette kalles latent inhibisjon. Dette impliserer at stimuli subjektet har hatt lite erfaring med er enklere å bruke som BS.

Hvis en ny stimulus blir satt sammen med en etablert BS kan det vise seg at den ikke vil utløse BR alene. Dette fenomenet kalles blokkering. Kamin viste med forsøket sitt et nytt eksempel på at kontiguitet ikke er tilstrekkelig for at læring skal oppstå. I naturen er det utvilsomt praktisk at man ikke reagerer på alle stimuli som var til stede hver gang man støtte på en US, men at man kan konsentrere seg om hva som er de beste predikatorene. Kamin mente at for at læring skulle forekomme måtte US komme overraskende.

Hvis man tar en bjelle og setter den i sammenheng med en fløyte for deretter å sett fløyten i sammenheng med sjokk kan bjellen utløse BR. Spørsmålet om BR alltid vil ligne responsen utløst av US. Spørsmålet dreier seg egentlig om hva som blir lært i klassisk betinging. Pavlovs tolking er at BS blir å regne for en erstatning for US, praktisk talt at BS blir US (stimulus substitusjon). En naturlig følge av dette er at BR og UR blir identisk. Og det finnes beviser som støtter en slik hypotese. Jenkins og Moore viste at duer hakket på en lysplate som om det var vann eller mat. Det virket som om duene prøver å spise/drikke BS. Pavlovs hunder slikket lyspæren.

Likevel, det viser seg som regel at BR er svakere, forekommer mindre pålitelig, forekommer senere og er av og til kvalitativt forskjellig fra UR. Dette har ført til at man har søkt andre forklaringer. Forberedende respons teori legger mer vekt på BS sin informerende virkning. BS gir organismen et signal om hva som kommer, og responsen består av å sette i gang passende, forberedende tiltak. Når det gjelder Pavlov, så studerte han kun hunders spyttutskilling. I et slikt tilfelle vil begge hypotesene predikere at BR vil være nettopp utskillelse av spytt. Man trenger derfor undersøkelser som kan skille responsene. Duene som hakket på lysskiven som om det var vann/mat støtter Pavlovs hypotese. Siegel viste derimot at rotter som er vant til heroin klarer seg bedre enn andre som ikke er forberedt på injeksjon. Det viser seg at BR er helt motsatt av UR. Det samme skjer når man betinger en hund til å motta støt, selve støtet (US) øker hjerteraten, men BS senker den.

En forklaring på avvikene i resultatene kan være at det er noe med situasjonene. De situasjonene som støtter forberedende respons teori har som fellesnevner at de innebærer at organisme mottar noe som er unødvendig (gift, støt), mens de som støtter stimulus substitusjon gjerne innebærer noe nødvendig (mat, vann). Kanskje skyldes duenes hakking at de blir overivrige med forventningen om mat. Dette ville i tilfelle støtte forberedende respons teori. En annen mulighet er at det er to forskjellige mekanismer involvert, der den ene foregår mer automatisk, mens den andre er mer kognitivt basert og bygger på en slags forventning.

[Kristina]

øh, bra innlegg. Selvom jeg ikke skjønnte noen ting

[looney]