Gå til innhold
Hundesonen.no

Verdens beste Mona


Mirai
 Share

Recommended Posts

Det er vanskelig å finne de riktige ordene.

Hver gang jeg skriver det ned blir det mer virkelig, og det er ikke noe jeg ønsker akkurat nå.

Mona døde i går etter å ha blitt operert på Jeløya. En lungeoperasjon som antakeligvis skulle gå veldig bra og gi henne et par år til. Så døde hun etter operasjonen. Vi vet ikke hvorfor, og det utgjør uansett ingen forskjell.

Det er rart å være her hjemme, jeg forventer å se henne over alt. Det er hundehår i alle rom og det kommer det nok til å være en stund. Matskåla står fortsatt i gangen med mat i, godbitene er i skapet og halsbåndet ligger i skuffen.

Jeg hadde flybilletter hjem idag, for å i det minste se henne etter operasjonen og se henne en siste gang. Jeg er så ubeskrivelig trist fordi jeg ikke får henne igjen bare den siste gangen. Humøret går opp og ned, det går greit et par timer, så husker jeg og innser hva som har skjedd og alt blir bare svart. Spesielt når jeg er trøtt eller skal sove.

Hadde en drøm i natt hvor jeg fikk se henne igjen, jeg ga henne kake og hun bare stod der.

Jeg husker enda hvordan hele kroppen hennes kjennes ut, pelsstrukturen, skjegget, albuene, klørne som alltid var litt for lange.. hvordan hun kunne stå der og se på oss og bare blunke, og vente på å få noe godt. At hun alltid sukket dypt og tilfreds hver gang hun fikk krølle seg sammen i senga mi, og rapte etter å ha spist. Det er mange små ting som gjør vondt å tenke på akkurat nå. Vi har mange gode minner sammen som jeg nok kommer til å tenke mer på senere, men akkurat nå er det bare sorg og smerte.

Har aldri trodd på himmelen eller noen slags Gud, men akkurat nå er det veldig lett å se ut av vinduet og håpe at en del av henne er der ute ett sted.

Fant en video i en av bildemappene, hvor Mona og Siri bare ligger på gulvet og stirrer mot kameraet. Det var egentlig mye verre enn alle bildene tilsammen. Var som å bli snytt for å få se henne igjen.

Vi hadde tenkt til å la henne få slippe her hjemme på gården og begrave henne under epletrærne, men det ble jo ikke noe av. Istedet får vi en urne. Jeg tror det skal bli fint å hvertfall ha noe istedet for ingenting.

Verdens beste Mona. Du er dypt savnet av alle sammen her hjemme :icon_cry:

mona2011.jpg

mona20111.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...