I går mistet jeg min beste venn

[Ingvildan]

Da jeg fikk Nero var jeg 12 år gammel. Mamma og pappa var skeptiske, siden en hund er så mye ansvar, men til min store glede fikk jeg viljen min. Vi fikk ham fra et vennepar fra pappas hjembygd. Moren var en Border Collie, men kullets far var det ingen som visste.

De første ukene etter at Nero kom til oss, var vi sammen hele tiden. Jeg var verdens stolteste jente, som hadde verdens fineste hund. Nero var en sprelsk, glad, imøtekommende og kjærlig hund. Han elsket mennesker, og hans glede og entusiasme da han møtte fremmede mennesker, var nesten for meget.

Men Nero viste en annen side også etter noen måneder. Når han ble irettesatt og fikk skjenn, flekket han tenner og knurret i en evighet. Også når vi tok fra ham leker eller mat, ble han veldig sint. Og så en dag skjedde det som ikke skulle skje. Nero bet en nabodame. Hun tok i fra ham noe søppel han hadde funnet ute på tur, og bet henne i hånda. Hun, som var så glad i Nero, gråt da vi nevnte avlivning, og ville ikke at Nero skulle dø. Det ville ikke vi heller, og mamma og pappa brukte lang tid på å tenke igjennom hva vi skulle gjøre. Det ble til at Nero fikk leve.

Gjennom Neros to første leveår bet han faktisk to ganger til. Først bet han pappa, og så bet han storebroren min. Vi gjorde heller ikke noe med det disse gangene, fordi bitingen ikke var alvorlig, og fordi vi visste nå hva vi måtte unngå å gjøre for at han ikke skulle bite. Vi måtte ikke ta fra ham mat eller søppel han fant ute. Vi var også på to dressurkurs med ham, og håpet at dette skulle hjelpe, og det gjorde det, til en viss grad. Vi ville ikke ta livet av Nero, det hadde bare rett og slett vært for smertefullt.

Jeg vet at det er mange som vil tenke at han skulle blitt avlivet første gangen han bet, og at det er det riktige og ansvarlige å gjøre, men vi klarte ikke. Nero var ikke generelt sett en aggressiv hund. Han var en glad, kjærlig og viktig del av familien vår, som ved gitte anledninger kunne vise aggressive tendenser.

Årene gikk, og den aggressive siden han Nero forsvant. Han vokste det av seg, og ga aldri uttrykk for sinne mer. Han var glad i barn, og visste stor tålmodighet i samvær med dem. Vi kunne uten problemer ha han uten bånd når vi dro på hytta med barn, og unene var glade i ham.

Men søndag 10. april skjedde det igjen. Mamma, pappa og min søster m/familie var på hytta. Min søster og hennes samboer skulle pakke tingene i bilen deres, og Nero trodde han skulle være med dem. Han hoppet inn i bilen, og da min svigerbror måtte få ham unna og dytte ham bort, ble Nero veldig sint og beit ham i hånda. Og da min svigerbror skvatt til og skulle komme seg unna, hoppet Nero på ham en gang til.

Alle var i sjokk etter dette. Spesielt jeg. Nero hadde ikke vist en sånn side av seg selv på flere år. Vi trodde alle at han hadde vokst seg av dette. Men der tok vi feil.

Vi kan ikke ha en hund vi ikke kan stole på. Ikke når vi har barn i familien. Nero har dessuten levd et langt liv, og han rakk å bli 7,5 år før vi måtte ta den grusomme avgjørelsen. I går var den verste dagen i mitt liv så langt. Jeg har vokst opp med Nero. Han har vært min beste venn gjennom flere år. Jeg har ledd sammen med ham, gått utallige turer sammen med ham, lekt og herjet sammen med ham, og funnet en unik støtte og trøst i ham når ting har gått skeis. Til tross for Neros feil og mangler, kommer jeg alltid til å elske ham betingelsesløst. Han var min aller beste venn.

Hvil i fred, vesle Nero. Håper du er på en plass med masse hunder, tørrfisk å gnage på og snøskavler og rulle i.