Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundesonens Julekalender


Julenissen
 Share

Recommended Posts

Ho ho alle sammen! Personlig foretrekker jeg reinsdyr foran sleden, men jeg har hørt at det også finnes hunder som gjør samme jobben... kanskje dette er noe å satse på i fremtida?? Men høy er vel relativt billig sammenlignet med hundemat tenker jeg!

OPPGAVE:

Skriv et DIKT om hunden Balto. Det settes ingen krav til kvalitet, men det må være minst 8 linjer langt, og du må inkludere disse ordene i diktet ditt:

- slede

- medisin

- helt

- kloklipp

- Cesar Milan

Oppgaven sendes på PM innen midnatt 2. desember.

-----

Riktige svar 1. desember:

1a: Snuppy, Afghansk Mynde

1b: Laika, og fartøyet het Sputnik2.

1c: Blondi, Schæfer

-----

PS: Dagens tekstutdrag er lånt fra denne flotte artikkelen på dagbladet.no og det anbefales å lese hele!

http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/03/07/459976.html

DEN REKORDKALDE VINTEREN 1925:

Gullgraverbyen Nome ved Beringstredet på Alaskas vestkyst var isolert av snø og is. Havnen var igjenfrosset, slik den var hver vinter. Det ene flyet de hadde kunne ikke brukes på denne årstida. Den avsidesliggende gruvebyen med inuitter og europeiske settlere var avsperret fra omverdenen. Den ene legen i området, Curtis Welch, var bekymret. En difteriepidemi truet byen og inuittbarna var spesielt utsatt. Deres immunforsvar hadde ikke noe å stille opp mot den «hvite» sykdommen.

Like etter at det siste forsyningsskipet dro fra Nome det året, fikk det første barnet symptomer på difteri. Det var for sent å bestille mer. Og legen hadde brukt opp antitoksinet. Den første som ble rammet var en norsk-eskimoisk jente på fem år. Flere barn døde i ukene som fulgte.

Legen innkalte til krisemøte i byen. 22. januar 1925 sendte han telegram til alle de store byene i Alaska og til Washington: AN EPIDEMIC OF DIPHTHERIA IS ALMOST INEVITABLE HERE STOP I AM IN URGENT NEED OF ONE MILLION UNITS OF DIPHTHERIA ANTITOXIN STOP MAIL IS ONLY FORM OF TRANSPORTATION STOP I HAVE MADE APPLICATION TO COMMISSIONER OF HEALTH OF THE TERRITORIES FOR ANTITOXIN ALREADY STOP THERE ARE ABOUT 3000" WHITE NATIVES IN THE DISTRICT

Det nærmeste sted man kunne få tak i mer medisin var byen Anchorage i sør, rundt 1500 kilometer unna. Den eneste måten å komme dit på nå var å ta den tradisjonelle Iditarodruta over massive fjellpass, farlige sund og uendelige sletter.

Dagens Iditarodløp går til minne om den lange hundekjøretradisjonen i Alaska og hedrer hundekjørerne i 1925 som snart skulle ut i haglvær, storm og råk for å redde barna i Nome. Robert Sørlie er ikke den eneste nordmannen som har gjort heltmodig innsats i dette løpet.

TILBAKE TIL 1925.

Det hastet. I de påfølgende dagene fikk 20 personer diagnosen difteri, 50 til var i fare. Det ble anslått at rundt 10 000 var truet i det nordvestlige Alaska. Dødeligheten var på nær 100 prosent om de ikke fikk medisin. Medisinen ble funnet, men den var 150 mil unna. Guvernøren besluttet å sende en 9 kilos medisinsylinder med tog de 50 milene fra byen Seward i sør til Nenana. Herfra var eneste fremkomstmiddel hundeslede.

Rett før midnatt 27. januar ankom antitoksinet med toget til Nenana. 20 hundekjørere og 150 hunder var mobilisert ulike steder på ruta. De skulle kjøre etapper for å få medisinen til Nome. Avstanden er 100 mil. Det var ned mot 50 minus og det blåste storm.

«WILD BILL» SHANNON tok den første etappen. Selv om han sprang ved siden av hundesleden fikk han forfrysninger. Da han kom fram til avløseren sin hadde han svarte flekker i ansiktet. Han var i dårlig form og athabaska-indianeren Edgar Nollner tok over.

Da Noller kom fram til sitt mål etter 40 kilometer, måtte de visstnok helle varmt vann over hendene hans for å få løsnet han fra sleden.

I mens ble tilstanden i Nome bare verre. En reporter som bodde der skrev: «All hope is in the dogs and their heroic drivers... Nome appears to be a deserted city.»

UT FRA NOME dro nordmannen og kvenen Leonhard Seppala med førerhunden Togo for å komme medisintransporten i møte. De to var allerede vidgjetne i området for sine mange triumfer i tidligere hundeløp. Seppala var en barsking i 40-årene, en av de mange som hadde kommet til Alaska og Nome i gullrusjet i 1900. Etter 30 mil møttes de hundesleden i Shaktoolik. Seppala fikk overtatt den livgivende bagasjen og de snudde snutene mot Nome igjen. Vinden blåste kvikksølvet ned i 65 minusgrader. De kjørte rett inn i stormen og måtte blant annet over Little McKinley Mountain på 1500 meter og krysse Norton-sundet. Der gikk isen opp og de befant seg plutselig på et isflak som drev ut mot åpent hav.

Det var da førerhunden Togo viste det Seppala mente var menneskelig intelligens. Han ble spent fast i et langt tau og sendt ut i det iskalde vannet. Han svømte over til den trygge isen, men her ble tauet slitt over. Hunden hoppet i havet igjen, fikk fatt i tauet med kjeften og kom seg på land. Der trakk han isflaket med Seppala og resten av spannet trygt over på isen igjen.

MEN I MÅL KOM DE IKKE. 1. februar overtok en annen nordmann stafettpinnen, nemlig Gunnar Kaasen opprinnelig fra Kvænangen, med lederhunden Balto. Også Kaasen hadde flyttet til Alaska i gullrusjet. De kjørte gjennom natta i sikt så dårlig at Kaasen ikke så sine egne hunder. Sleden ble fylt med snø og han var nær ved å miste sylinderen med medisin da den falt av sleden. Han fikk frostskader da han måtte grave fram sylinderen med hendene sine. Han ble snøblind, og måtte stole på Bantos retningssans på vei mot Nome. Og det gikk bra med laget, til tross for ekstreme forhold. Da den siste hundekjøreren som skulle ta over hadde sovnet, kjørte Kaasen like godt forbi, og tilbakela hele veien til Nome. Han ankom 2. februar halv seks på morgenen og legen fikk medisinen sin. Til sammen tilbakela hundekjørerne de 100 milene på 127 og en halv time. I ettertid er turen blitt kalt «Serum run», etter serumet, altså medisinen, som skulle fram. Løpet er også kalt «Great Race of Mercy». Flere av hundene døde i løpet av turen.

LEDERHUNDEN BALTO og Gunnar Kaasen, fikk storparten av æren, siden de tok sluttetappen. De to ble kjendiser og den svarte huskyen fikk sin statue i Central Park i New York året etter. Han fikk også en statue i Anchorage. Kaasen fikk en filmrolle og pengepremier. Balto viste fram den svarte, glinsende pelsen sin for 20 000 tilskuere i Madison Square Guarden. Han har siden vært hovedperson i en rekke filmer, den siste en animasjonsfilm laget av Steven Spielberg.

Radio og aviser dekket hendelsen tett, og det var ikke bare glede. I ettertid er det blitt diskutert om det virkelig var Balto og Gunnar som fortjente all oppmerksomheten. Det var Leonhard Seppala og hans lederhund Togo som hadde lagt bak seg den verste og lengste delen av ruta. Mens Kaasen tok seg av 85 kilometer, kjørte Seppala nesten 30 mil av løpet, og i tillegg kjørte han hjem igjen, til sammen 42 mil. Det var over dobbelt så langt som noen annen. Og Seppala brydde seg ikke om at Kaasen fikk omtale. Men at Balto, en hund han selv eide og som han valgte bort til fordel for Togo, fikk hederen, det holdt han nesten ikke ut: «It was almost more than I could bear when the 'newspaper dog' Balto received a statue for his 'glorious achievements'» sa Seppala, og mange av dagens hundekjørere fremholder fortsatt Togo som den virkelige helten. Togo fikk imidlertid mye oppmerksomhet siden. Roald Amundsen forærte ham en medalje, og Togo ble reklamehund for Lucky Strike. Da han døde i 1929 var det oppslag i New York Times. Han står i dag utstoppet i et glassmonter der Iditarodløpet starter. Leonard Seppala døde i 1967, 90 år gammel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...