Gå til innhold
Hundesonen.no

Til ettertanke...

Margrete

Av Margrete,
i Hundeprat

Recommended Posts

Margrete Grand Master

Margrete

Skrevet
Skrevet

Fikk lyst til å legge ut denne jeg brått

Til Ettertanke

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært umulig sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.

Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi samarbeidet om saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen," is ikke er bra for hunder" sa du

Jeg gikk lange turer i solen, mens jeg ventet på at du skulle komme hjem sent på dagen. Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn.

Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjelte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet rundt av glede når du kom hjem- også da du ble forelsket. Hun som nå er din hustru er ikke et "hundemenneske" – allikevel bød jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesnene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en "kjærlighetsslave".

Etterhvert som de vokste opp ble jeg deres venn. De klamret seg fast i pelsen min og trakk seg opp på vaklende bein, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn – for dine kjærtegn var så skjeldne – og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen..

Det var en tid du, hvis noen spurte deg om du hadde hund – tok frem et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du bryr deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg..

Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse . Du har truffet den riktige beslutningen for din " familie" , men det var en tid da jeg var den eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen inntil vi ankom til internatet.

Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet . Du utfylte papirene og sa "Jeg vet du vil finne et godt hjem til henne". De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med "papirer"

Du var nødt til å riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek "Nei, pappa! Du må ikke la dem ta hunden min!" Og jeg ble bekymret for ham og for hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå..

Da du var gått, sa de to koselige damene at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gjøre det?"

De er så oppmerksomme ovenfor oss her på internatet som travle hverdager tillater . De fòrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden .

I begynnelsen , når noen gikk forbi løpegården min, sprang jeg til forsiden i håp om at det var deg – at du hadde skiftet mening – at det hele bare var en vond drøm..

Eller jeg håpet at det i det minste ville være noen som brød seg om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene der – uvitende om deres egen skjebne – som boltret seg frem for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake i et hjørne og ventet..

Jeg hørte hennes steg da hun kom til meg mot slutten av dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.

Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid visste hvordan du hadde det.

Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i en blodåre..

Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?" Kanskje forstod hun mitt hundespråk , for hun sa "unnskyld".

Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted..

Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke at "Hvordan kunne du gjøre det?" ikke var rettet mot henne..

Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Måtte alle i ditt liv vise deg så stor lojalitet

Jim Willis 2001

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gå til emneliste

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Maskot
      Mission I'm possible

      Av Maskot · Skrevet

      Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Wilhelmina
      Stress i bil

      Av Wilhelmina · Skrevet

      Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Tallyho
      Stress i bil

      Av Tallyho · Skrevet

      Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • simira
      Stress i bil

      Av simira · Skrevet

      Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Wilhelmina
      Stress i bil

      Av Wilhelmina · Skrevet

      Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.

  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...