Noen undringer rundt to hunder i heimen.

[ida]

Leste et råd i "akkurat nå" om å ikke blande seg når den "øverste" i flokken setter de "lavere" hundene på plass. Her blir den minste snapping stoppet. Vi snur og begynner på nytt hvis Fibi snapper etter Scilos på vei ut på tur. Fibi får ekstra god plass til hodet på låret mitt, hvis hun hopper opp i sofaen og vil låne bittelitt av det fanget Scilos allerede ligger på. Tidligere ble han måka ned, men nå får han en sjanse, med noen velvalgte visdomsord på kjøpet. Driter i hvem qav dem som er øverst på rangsstigen, jeg. Her i huset skal ingen ordne opp med ufine metoder. Da Scilos var en rimelig irriterende mesekopp av en valp/unghund, var det også min jobb å stoppe hmfør Fibi ble sur. Nå var hennes tålmodighet mye større enn min, så det gikk stort sett helt greit. Er det flere som ikke liker denne greia med at hunder skal "ordne opp" selv?

Èn ting til. Mine to blir stadig mer knyttet til hverandre. Altså, de kan gjerne gå tur hver for seg og slikt, men jeg ville aldri sende den ene på pensjonat og ikke den andre. Merete på Trofast merket det også i sommer. I flokk med flere, kan de godt leke med noen andre, eller på andre måter være opptatt av ulike ting, men de er aldri langt unna hverandre. Hjemme så sover de stort sett inntil hverandre og er rimelig samkjørte i det meste. Jeg ser jo dette som en god ting, så lenge det ikke blir til en "vi mot verden" greie, men jeg gruer litt for den dagen den ene av dem ikke er mer. Da er jeg redd for at den andre vil få det ganske tungt. Er det noe jeg ikke ser her og kanskje burde gjort annerledes?

[Benedicte]

Jeg er helt enig med deg i at ikke alltid hunder skal "ordne opp selv". Jeg kan jo quote litt fra akkurat-nå-tråden:

Altså - nå skal jeg komme med litt motargumenter her jeg. Dina har ikke bedt om å få det krypet inn der hun bor hun, i tillegg hvis hun er litt engstelig anlagt og klønete i språket sitt slik at valpen ikke skjønner når hun sier i fra (og jeg er ganske sikker på at hun gir masse tegn i forkant før hun bruker lyd som advarsel) så er dette veldig slitsomt for henne. Legg til at dere har prøvd litt "ymse" så blir det veldig ugreit for henne.

Jeg har basenji med noe av det samme temperamentet som Dina. Jeg våget ikke la henne treffe Tomsingen face to face i det hele tatt før han hadde vært hos oss i 3 dager, jeg var så redd hun skulle bite han. Nå var hun riktignok en engel med Tomsingen så lenge han var liten, så ble hun barskere etterhvert - veldig mye barskere og det hender jeg blander meg litt men ikke mye.

Runar Næss fortalte meg om at det kan være veldig "tough love" hunder mellom. Den ranghøye hunden kan være en skikkelig ***** mot den ranglave som da kryper rundt og er underdanig (hvilket ser leit ut for oss mennesker), men så lenge reglene var klare og tydelige så gjorde ikke det noe. Videre sa han at man aldri aldri måtte irettesette den ranghøye hunden i nærvær av den ranglave - det kunne gi kluss i stabiliteten - den ranglave ville føle at nå kunne den barske seg siden en slik irettesettelse ville så tvil om den ranghøye virkelig var så ranghøy.

Nå er jo Runar primært en "ulvemann" og hund og ulv er ikke nødvendigvis det samme men jeg synes man kan være åpen for slike tanker allikevel.

Når det gjelder Dina så ville jeg ikke drevet å irettesatt henne direkte - ikke før man har prøvd alt. Mange hundetyper man kan gjøre sånt med, at man kan si at sånn møkka-oppførsel tolerer man ikke og det har bikkja værsgod å akseptere, men det er ikke for alle hunder. Med basenjien i sin tid, kjørte vi steinhardt på learn to earn, dvs hun fikk ingen goder uten å ha gjort noe for det først. Sofaen den var min, hun fikk allernådigst lov å ligge i denom hun ba pent (sitt&ta kontakt). Vi hadde en veldig positiv gå ned kommando, så det var lett å få henne til å gå ned (og er det den dag i dag). Mat - samme regel. Kos - samme regel. Ligge på fang - samme regel. Ligge i sengen - samme regel. Å gå ut - sitte pent og vente (den var litt vanskeligere for det å gå ut syntes hun ikke var noe stas hvis det var regnvær). Hun fikk heller ikke leker, de var ryddet bort og ble delt ut en gang i blant (ikke at det plaget henne heller, hun er ikke leken..) Men du skjønner tegninga? Alt er DITT. Hun får lov å låne/dele hvis hun ber pent og er snill. Og lite kos, mye overse (ikke for alltid da men inntil ting går på skinner). Nå er basenjien 12 år vi har vel ikke vært så tøffe og konsekvente med det der på mange år, men det har ikke vært nødvendig lenger. Hun oppfører seg stortsett bra.

Forholdet til Midas: sofaen er DIN. Du bestemmer hvem som skal være der. Knurrer hun til Midas,ikke kast henne ut av sofaen men be henne gå ned vennlig og bestemt, pass da på at hun får gå ned vekk fra Midas - eller (hvis gå ned kommandoen ikke er så god) reis deg opp selv - sofakos avsluttes brått hvis hun grumler - få henne til å gå ned (vennlig) og ikke la henne komme opp der igjen på en god stund (men Midas kan få lov). Når begge hundene er i sofaen samtidig pass på at du sitter mellom.

Dina skal ha lov å si fra til valpen, men er hun for barsk - gå fysisk i mellom - lag avstand mellom dem. (Se litt på Cesar Milan på TV, han er veldig flink til å få hunder til å vike tilbake bare ved kroppspråk, stille og rolig). Ikke lag noe stress, ingen barske hevede stemmer etc Basenjien her kan sende Tomsingen ut av rommet med et blikk, og det får hun forsåvidt lov til (eventuelt kan hun avledes fra det, jeg ser på henne når hun har tenkt å ta slike makt-demoer) Men basenjien får ikke lov å knurre eller snerre til Tomsingen, da går jeg mellom eller distraherer henne. Tomsingen er svært respektfull overfor henne og det er unødvendig at hun skal kreve mer av han. Men det hender han hopper på henne og bomser henne (han er vilter&entusiastisk noen ganger) da får hun lov å si fra til han kraftig (det er forsåvidt hans skyld at hun er full av gikt og forkalkninger etter en rekke bomseuhell som vi ikke har rukket å stoppe).

Lær det samme regelverket vedr å få lov å komme i sofaen etc til Midas også. Da unngår du at han etterhvert føler seg som kongen på haugen over Dina. Og la Dina være sjefen til Midas inntilvidere ihvertfall. Hun er eldst og han er bare valp. Når han er voksen kan det kanskje snu - i ulveverden er det ihvertfall slik at det er den tryggeste som er lederen. Hund&ulv sammen, da er det hunden som er leder pga den er ikke så engstelig som ulver er..

Det samme sa Runar til meg, men innrømmet jo også at det er ulver han er ekspert på, ikke hund. Og jeg har mye respekt for Runar, men noen ting er jeg uenig i. Han mener blant annet at den ranghøye hunden skal få herse så mye den vil med den ranglave, nettopp fordi de har ulik rang. Han glemmer at dette er en flokk som ikke har valgt å være sammen og som er nødt til å fungere sammen. I det fri hadde det fint kunne fungert slikt, for da kunne den ranglave ha stukket av. Midas kan ikke bare stikke fra flokken om han føler seg utilpass i den, og nettopp derfor syns jeg ikke Dina skal få lov til å ha disse "reglene" ovenfor han.

Det finnes nok mange måter å ordne opp i dette på, men for min del så jeg hva som var mest effektivt og mest skånsomt for den ranglave som fikk skikkelig hers. For min del har det ikke så mye med følelser å gjøre, men at flokken skal være velfungerende og rolig. Mine hunder gikk i lang tid og var utilpass med hverandre uten at jeg gjorde stort, fordi jeg skulle la de ordne opp selv. Tia hadde også klare "regler" ovenfor Cita og var helt klart den mest ranghøye, men det ble jo bare værre. Jeg syns ikke det er verken naturlig eller bra at en av hundene innenfor fire vegger skal gå og være stresset eller redd for å trå feil.

Uten at dette trenger å bli en diskusjon rundt Dina/Midas, så er det jo veldig mange som sliter med akkurat det samme. Flokken går ikke overens, alle er ikke fornøyde etc.

Det handler ikke så mye om følelser, for da hadde jeg alltid tatt parti med hunden jeg har hatt lengst eller er mest glad i. Men urettferdig behandling som gjør en eller flere hunder stresset eller utilpass aksepterer jeg ikke, og det går utover den som er urettferdig. Hvordan jeg takler det kommer jo an på hundens personlighet. For min del var det en hund som gjerne måtte jekkes ned et par hakk eller ti, og hun tok ikke akkurat sjefsrollen som en deltidsjobb. Hun var verdenspoliti, og det er hun forsåvidt enda, men ikke hjemme. Og takk og lov for det, for når hun fant ut at det ikke var lov å kontrollere alt Cita gjorde, så ble hun mindre stresset og klarte å slappe av. Hun slapp jo å løpe etter Cita hele tiden for å passe på hva hun foretok seg.

Nei, at hunder skal ordne opp naturlig fordi det er det de ville ha gjort i en flokk, det passer ikke inn i det moderne hundeholdet vi har.

[Midas]

Veldig enig i det Labbis sier her. Ingen av hundene har bedt om å bli trøkket sammen i et hus, men de skal klare å oppføre seg rettferdig ovenfor hverandre. Jeg nekter å se på at den ene hunder tukter den andre til den bare tør å krype rundt, bare fordi den eksisterer.

Det er vi som putter de sammen, da får også vi ordne opp. Jeg synes det blir veldig feil å sammenlikne en hundeflokk i et hus, med en vill ulveflokk. Hundene har en helt annen oppvekst og helt andre opplevelser enn en vill flokk som lever etter flokkregler fra den dagen de er født. Dina er såpass urettferdig og har såpass dårlig oppførsel mot andre hunder (spesielt Midas) så hvis hun skulle fungert i en vill flokk vil jeg tro at det hadde gått henne ille...

Hundene våre er ikke ville, de har mye mer i balasten enn en vill ulv av unaturlige opplevelser for en hund. Det er ikke naturlig for de å skulle fungere sammen på et så avgrenset område. Jeg synes det er vår oppgave å ordne opp, og forsvare den hunden som blir urettferdig behandlet. Ikke på en voldsom og brå måte, men enkelt og greit ta vekk de ressursene som den ene hunden forsvarer fra den hunden. Tilrettelegge for at den ikke skal ha så mye og forsvare.

[Djervekvinnen]

Nå er det jeg som er øverste rang, så det er jeg som bestemmer alt i huset. Jeg bestemmer også at den som pusher mest på den andre, skal kutte ut, fordi jeg vil ha ro i huset. Jeg ønsker jo at hundene skal ha det mest mulig okei, så hvis jeg ser at den ene (eller mesteparten av tiden, Nitro) er veldig pågående og plagsom mot den andre, bryter jeg inn og ber han kutte ut, slik at den andre skal få ha litt fred. Jeg tillater ingen konkurranse mot å skal ha kos, oppmerksomhet fra oss eiere, eneste de kan få lov til å gjøre sånn sett, er å vokte sin egen mat mot hverandre eller tyggebein. Det ser jeg på som helt vanlig hundespråk. Og selvsagt at de kan si ifra mot hverandre hvis den ene er lei. (Ikke alltid Chanti er så flink til det i mine øyne. Om det er underdanighet eller ekstrem tålmodighet, vet jeg ikke)

Jeg er faktisk usikker på hvem som er høyest rang av mine to. Det er liksom ikke noe klart skille. De omgås veldig harmonisk. Men jeg ser at hvis jeg irettesetter Chanti, så hopper Nitro seg med og skal" angripe" sammen med meg på henne. Selvsagt får han ikke lov, men det er noe jeg har sett ganske tydelig. Kanskje det er hans måte på å skal prøve å være "boss" sammen med meg?

Hadde det vært større forskjeller og den ene mer offer etc, hadde jeg vært mer obs på dette og unngått plaging, hersjing og konflikter. Dette fordi at hundene skal kunne føle at jeg som sjef, passer på og holder orden, og derfor kan være trygg i hjemmet og få den ro og plass den trenger.

[Iner]

Det har enormt nye å si hva slags skjef man har. Her hjemme tror jeg at jeg er sjef. Men jeg snakker jo ikke samme språk som dem. Om de knuffer på hverandre er jeg ikke sikker på om det er lek eller burde forbys.

Jeg var overnattet denne helgen hos en som virkelig har peiling og snakker samme språk som hundene. Det var helt fantastisk. Det var fire menske gjester med hvar sin hund. Hjemmet hadde to fastboende hunder. Ledertispen styrte denne helgen hele flokken med verdighet og stor toleranse. Hun sa fra om upassende oppførsel blant de andre hundene, med en rolig stemme på en tydelig måte. Min viltre ettåring har aldri lært så mye,så tydelig. Jeg bare håper at det har en varig efekt på knuffingen her hjemme.

Det var imponerende å se: Min lille vims av en shih tzu tispe lekte en vilter løpelek med en stor type gjeter hund. Ledertispen går ganske rolig bort til henne og regelrett skjeller henne ut. Det er helt tydelig at hun sier "Den typen oppførsel passer seg ikke for en pike av vår rase". Budskapet ble mottatt og det var tydelig å se at hun skammet seg en time eller to.

Jeg tenker at folk som har slike ledere i sin flokk ikke har så mye problemer med noe som helst:-)

[Raksha]

Syns det høres så enkelt ut i teorien jeg, at man bare ikke "tillater" ditt og datt. Så flink er nok ikke jeg. Jeg har hatt en periode med til tider ganske heftige konflikter mellom mine to eldste.

Mye kan jeg nok skylde meg selv som tok inn en valp med veldig egne meninger, før den andre hunden som også har mye egne meninger, var skikkelig voksen. Noe er sikkert rasene sammen, og noe er individene. Men det har gått seg til med jobbing med begge to, og ikke minst læring fra min side om hvordan jeg skal reagere.

Jeg tenker ikke på rang, jeg tenker ikke på hvem som har rett i de forskjellige situasjonene. Det får jeg ikke til å fungere. Det som fungerer her er først å fremst at jeg følger med på humøret til jodlern, og prøver å unngå åpenbare "feller" som å la det ligge ting fremme som kan voktes av snusern. Neste skritt var å lære meg hvordan jeg skulle løse konfrontasjoner som oppstår, og det funker best med å snakke vekk den største, rolig, bestemt, ikke hisse meg opp, ikke ta i henne fysisk. Når hun "snapper" utav det, så lokker jeg henne til meg - skiller dem med dør eller grind - sjekker jodlern, så henne. Og da har hun alt glemt hva hun var sur for. Det har ikke jodlern, så da må jeg passe på at han ikke får gå på henne igjen - ha avstand mellom dem, enten fysisk skille dem, eller ha en på hver side i sofaen, litt avhengig av hva som var problemet i utgangspunktet.

Den metoden har faktisk ført til at det sjelden blir bråk lenger, og når det en sjelden gang blir bråk så kommer både hundene og jeg fra det uten skader. Det er bare lyd. Så jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å utvikle seg med enda en hund i hus. Men regner med at vi løser eventuelle konflikter etterhvert.

[Flipp]

Det varierer litt hva jeg tolererer. Ute lar jeg dem ordne opp selv, så sant jeg ikke ser at det kan kom etil å gå på helsen løs, Flipp veier tross alt en femtedel av hva Peik gjør. (men selvbildet hans er laaaangte større en Peiks)

Det er to hanhunder på samme alder, der om de hadde vært jevnstore aldri ville vært tvil om at Flipp var leder, han er av type langt høyere på rang enn Peik. men ettersom Peik er så mye større har han fysikken på sin side, så de har enda ikke helt avgjort hvem av dem som er sjef dem i mellom. Da Flipp kom var han soleklart sjef, og peik protesterte ikke, men nå har det begynt å gå opp for Peik at "om jeg knipser på den lilel fillebikkja, så flyr han, og hvis ikke så kan jeg sette meg på ham..."

Men de er klar over at over dem, der står JEG...

så det er aldri noen knuffing rundt meg, det godtar jeg ikke. Flipp forsøkte seg på å monopolisere meg og sofaen, og fant seg selv veldig brått nede på gulvet igjen gitt...

Men de er jo rare da, her om dagen begynte de å slåss, om hvem av dem som skulle få lov å legge seg ved siden av katten som hadde lagt seg i hundesengen og kose med den...

Og KATTEN, den er i allefall konge, så den bare ble liggende og se på de to dustete hundene, og da de var ferdige å slåss, da gikk den, som for å si at det er nå jeg som bestemmer om dere får kose med meg da... Katten bruker bare å stirre gult på bikkjer som prøver seg og si: er DU født her i huset kanskje? ikke det nei, da kan du gå RUNDT meg, jeg flytter meg ikke...

[Nirm]

Jeg har vært spart for konflikter i flokken for det meste. Vida hadde en del "småting" som jeg ikke var så begeistret for da jeg fikk henne, men det var lett å forme henne til å passe inn i min flokk. Her får de ikke krangle om goder som mat, liggeplasser, leker, tyggesaker og min oppmerksomhet. Alle får, alle har mulighet til gode liggeplasser og de får nok oppmerksomhet alle sammen.

Nå har jeg hatt to eller flere hunder mesteparten av mitt hundeliv, og jeg har aldri hatt en skikkelig slosskamp mellom mine. Det kan være at kombinasjonen mellom mine hunder aldri har krashet, og det kan være at jeg stopper hver minste lille uenighet jeg ikke tillater. Det er lov å knurre og si at den andre skal passe seg, det er ikke lov til å stjele fra hverandre og det er ikke lov å la det gå vidre utover et knurr (sånn i korte trekk).

Hva ulver gjør og ikke gjør, gir jeg egentlig litt blanke i. Jeg har nemlig hunder, og de lever inne i mitt hus.

Edit: Har forøvrig aldri opplevd at hundene mine har flydd på hverandre under slosskamper med andre hunder. Det er "de mot røkla". Vida beskytter Nirm med nebb og klør om han blir angrepet, og selv da Bogar ble alvorlig syk, så var det aldri noe mobbing/plaging/krangling/klatring på rangstigen ovenfor han. De dannet en "jernring" rundt han mot andre hunder da, ingen fikk så mye som snuse på han de siste ukene han levde om de fikk bestemme (som resulterte i at nabohunden løp hylende hjem etter et forsøk på å angripe Bogar i min hage...)

[Guest 2ne]

Jeg er ganske sær og streng på hva mine hunder får lov til, både i forhold til hverandre og kanskje mest i forhold til andre hunder. Det kan kanskje høres lett ut i teorien, men det er ikke det, det krever jo at man alltid har et øye eller to på bikkja/bikkjene og hvordan de oppfører seg. Det krever også at jeg veit hvordan de reagerer i forskjellige settinger - jeg må kjenne de, rett og slett.

Nå er det stort sett ingen problemer mellom mine to jenter, det er 5 års aldersforskjell på de, og Nora har vokst opp med at Dina er en av oppdragerene her i huset. Men jeg veit at Dina er en wannabe, hun har egentlig ikke selvtilliten til å være ekte dominant, og at hun derfor vil overdrive innimellom om hun får lov. Jeg veit også at Nora er etter ei tispelinje som ikke akkurat er kjent for å være spesielt ydmyke i forhold til andre hunder, og at hun kan ha såpass med temperament at hun kan finne på å svare om hun syns hun blir urettferdig behandlet - eller at ressursforsvaret hennes overstyrer den oppdragelsen hun har fått. Nå har ikke Dina det helt store forholdet til leker og pinner, så det er aldri noe problem med ressursforsvar rundt sånt, men begge to er glade i mat, så jeg passer alltid på at det er nok rom rundt de om de får noe sånt. Jeg passer også på at det å gå opp og ned i møblene foregår på en passe respektfull måte, der kunne de nok tenkt seg å bestemt litt begge to om de fikk lov, men det har jeg kvalt i fødselen - det er jeg som bestemmer hvem som får være i mine møbler, og den som ikke takler det må ligge på gulvet, rett og slett. Og nei, det er ikke noe kjefting eller straffing om man ikke oppfører seg i sofaen, det er bare et rolig og bestemt "nei! Gå ned!" når jeg dytter de ut.

Jeg er ganske aktiv i samværet mellom hundene, enten det er bare mine to eller flere. Jeg prøver å passe på at de er rolige, så rolige som mulig. Det er f.eks ikke lov til å mase rundt i gangen når vi skal ut, da veit jeg jo at begge to har forventningsstress, og at det kan slå over i nafsing i hverandre, og det igjen kan føre til at en av de fyrer. Jeg veit at Dina tar av litt (i den grad hun kan det) om hun stadig blir utsatt for joggere eller syklister, og at hun da kan ta det ut på Nora - får hun tak i det hun egentlig jakter, så hvorfor ikke gå på terven, liksom. Jeg veit at om Nora kaver seg opp over ett eller annet, så kan Dina mene noe om at hun burde mene noe om sånn oppførsel, og at det igjen kan føre til at Nora mener noe om å bli oppdratt i en sånn setting. Jeg veit at den der velt en Norris-leken til Dina ikke bare er lek, og at Nora, som nå har blitt to år, kanskje en dag ikke finner seg i å bli behandla sånn, så jeg passer alltid på at det ikke blir overdrevet, osv..

Nå har vi med ujevne mellomrom utvidelser av flokken, enten det er på tur med andre hunder, eller besøk av andre hunder her hjemme. Da veit jeg at jeg må passe på Nora i forhold til leker, og jeg veit at Dina godt kunne tenkt seg å fortalt at det er hun som er Dronningen. I sommer har vi stort sett hatt besøk av puddelen Stina (ja, det blir innimellom litt forvirring med Stina og Dina.. hehe), og Stina har ikke vokst opp med Dina som Dronning, og Stina er uten tvil av den oppfatning at hun er et Dronning-emne - og hun er nok det mer enn Dinamor, selvtilliten hennes er stort sett ekte. Jeg veit at Dina ikke ville tillatt at Stina ble dronning her uten kamp, og jeg veit at Stina ikke ville latt det være med en diskusjon selv om hun er dømt til å tape - 8 kg mellompuddel mot 24 kg groenendael er en skikkelig dårlig ide, selv om hun ikke er klar over det. Så jeg har passet på, rundt mat, på vei ut, i sofaen, ovenfor meg, og den av de som har lurt på om de skal diskutere noe, har fått beskjed om å kutte ut.

Det krever at man er tilstede, at man leser hundene og situasjonene, at man er et skritt foran, og at man aldri tenker at hundene får ordne opp selv.. For som Nirm sier - jeg har ikke ulver, jeg har hunder, og de bor i mitt hus, da skal de følge mine regler, og jeg har null-toleranse for knuffing, knøvling og krangling.

[meika]

Det krever at man er tilstede, at man leser hundene og situasjonene, at man er et skritt foran, og at man aldri tenker at hundene får ordne opp selv.. For som Nirm sier - jeg har ikke ulver, jeg har hunder, og de bor i mitt hus, da skal de følge mine regler, og jeg har null-toleranse for knuffing, knøvling og krangling.

Enig!

Hadde det vært en liker knapp her skulle jeg brukt den nå