Gå til innhold
Hundesonen.no

Undulater, det å ha flere


Lola Pagola

Recommended Posts

Jeg vet jo at undulater er sosiale dyr, og trener mye oppmerksomhet. Min sitter gjerne leeenge helt inntil munnen og hører på at jeg snakker til ham, og flyr jo dit det er mennesker.

Han er veldig tam, tror ikke man får dem tammere, og i det hele tatt er han en glad, aktiv liten fyr, tre år i disse dager. Har hatt ham siden han var 5-7 uker gammel (litt usikker), og har hele tiden vært enefugl.

Har jo tenkt litt på tanken på å skaffe ham en venn/venninne, men er usikker på hva som skjer da. Han er jo som sagt veldig tam og menneskekjær, hvordan vil det bli hvis han får en artsfrende? Hannene er jo lettest å få tamme, men er det dumt å skaffe en til, best med hunnfugl? (vanskelig å vite 100% når de er så unge, men vi har alltid ville hatt hanner, og har fått det slik, flink dame i butikken)

Er jo heller ikke interessert i å ha en tam fugl, og en vill, så antar at den nye må holdes adskilt fra Ludde ett stykke tid. Tok et par-tre uker å temme Ludde, så noe slikt. Eller bør det gå enda lenger tid?

Hvor stort bur bør to fugler ha?

Vel, det var det jeg kom på i farta. Noen som vet? I det hele tatt erfaringer med det å ha to undulater.

I bunn og grunn er vel det jeg lurer mest på om undulaten vi har fra før av kommer til å forandre seg nevneverdig. Tenker jo slik at den tiden han bruker på speil nå kommer han til å bruke på vennen sin, og at kontakt med oss mennesker kommer til å være som før?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg kan ikke svare på alt du lurer på, min "opprinnelige" undulat er ikke spesielt tam, men hun har vært alene siden hun spiste selv med bare oss mennesker (og hundene) som selskap, frem til nå i våres - dvs i 4 år. Hun fikk først selskap av en hann, og nå har vi fått 6 til (de var opprinnelig 7, men en døde).

Som sagt, hun har ikke vært spesielt tam. Hun liker å bli prata med, sitter gjerne helt opptil burveggen og skravler, men hun liker ikke hender, selv om hun setter seg på de om hun "må". Det har ikke forandret seg etter at vi fikk flere, hun er fortsatt selskapssyk og vil prate med oss, og hun setter seg fortsatt på hendene våre om hun "må".

Nå kan ikke vår utvidelse av undulatflokken sammenlignes med det du har tenkt til, jeg hadde ikke planlagt å ha 8 stk (det anbefales heller ikke - og du må mer enn gjerne overta et par eller flere av de jeg har :) ). Jeg har fått alle av samme dame, men hun har "samlet" flokken fra flere forskjellige steder, de fleste av de som voksne, og så vidt jeg kan se, så er ingen av de tamme, jeg aner ikke hvor gamle de er, eller hvordan de er samlet sammen.

Nå ble Tingting (den "opprinnelige" - navnet er det guttebarnet som har gitt henne) tatt fra foreldrene sine så fort hun spiste selv, og var alene-undulat fra da til nå i våres, da hun fikk selskap av Han Andrè. Jeg mistenker at hun har en noe manglende sosialisering, og jeg er slettes ikke sikker på om HUN har noe behov for å bo i en undulat-flokk. Han Andrè derimot har vært en del av en flokk lenge, så han er nok mer fornøyd med å være så mange enn hva hun er. Når jeg fikk de 7 siste, bodde hun og han i ett bur, resten av de i et annet, og der han sang og kvitret og hang i hjørnet nærmest det andre buret, så satt hun for seg selv på en pinne lengst unna buret med de andre i mange dager før hun prøvde å ta kontakt med de. Nå har alle bodd i samme bur i noen uker, og fortsatt så holder Tingting seg litt utenfor resten av flokken, og hun er fortsatt selskapssyk og pratsom mot oss menneskene, så jeg er litt usikker på om hun egentlig ønsker å være en del av en flokk - ihvertfall en så stor flokk.

Nå er Tingting en rar liten fugl, og du skal bare ha en til som selskap, så min erfaring er neppe helt overførbar til din.. :icon_redface:

Ang. temming, så vil jeg jo tro at du må holde de fra hverandre til de begge er tamme, enkelt og greit.. hehe - Hvor stort bur du trenger er vel litt avhengig av hvor mye tid de må tilbringe i buret :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oh, svar, det så jeg ikke før nå!

Håhå, må være litt av et kakleliv i stua di! :icon_confused: Nei tror det holder med to altså :) Og tror nok vi går for en undulatunge, lettere å temme dem.

Jeg vet jo egentlig ikke om Ludde har behov for en venn, men jeg vet jo at undulater er sosiale dyr, og noen ganger føler jeg meg som en dyreplager som har ham alene. Han får jo mye kos og snakk av oss mennesker, men det blir jo likevel ikke helt det samme.

De skal få være så mye løs/fri som mulig, så kanskje det buret vi har nå holder i første omgang, det er sånn passe stort.

Spiller noen ganger videoer av undulater som skravler på youtube for Ludde, og da blir han helt salig :) så da tenker jeg at han fortjener noen som skravler samme språk. Er litt undulatunge-syk og :icon_redface:

Flokken din må få seg en bildetråd! :no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør? 
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...