Gå til innhold
Hundesonen.no

Dina styrer med jernhånd for tiden...


Midas

Recommended Posts

Nå i de siste par ukene har Dina endret litt atferd i forhold til Midas. Hun lar han bite henne, og herje med henne, men hun har begynt å knurre til han hvis han nærmer seg henne når hun ligger i sofaen eller hundesengen på stua. Hun kan knurre til han bare hvis han ligger å gnager på et tyggebein, eller bare han ser på henne. Har også hent at hun har gjort "utfall" mot han, i den form at hun hopper mot han mens hun knurrer og flekker tenner. Han piper og blir redd, men hun biter han ikke altså. Jeg synes dette er fryktelig urettferdig. Hvis hun gjør det når hun ligger i sofaen, løfter jeg henne ned. Hun styrer han sånn. Av og til tør han ikke gå forbi henne når hun ligger i sengen sin og skuler på han.

Er dette vanlig, eller bør jeg bli bekymret? Kan hun gjøre at han blir redd for henne tilslutt? Vil han bli tøffere, og ikke bry seg om dette når han blir eldre?

Det er så merkelig, fordi hun leker fint med han, og de kan draleke sammen uten at hun blir sint. Hun har overhodet ikke matforsvar, og deler gjerne med maten. Det er liksom sengen, eller oss hun forsvarer. Bør jeg fjerne sengene fra stuen? De har to, men begge bruker begge liksom. Hun bryr seg ikke om han legger seg i den som er ledig, men han får ikke nærme seg henne. Hun kan også stå i en halvtime og nistirre på han om han holder på meg noe. Tilslutt tør han ikke å fortsette med det han holder på meg (f.eks griseøre), og bare går. Jeg er rett og slett litt usikker på hvordan jeg skal ta for meg dette for at det ikke skal bli værre. Han er ikke redd henne, men det hender han viker unna når hun er på sitt sureste...

Noen som har noen tips om hvordan vi bør ta for oss dette problemet? Vil jo ikke at lillegutt skal gå på tå hev rundt her liksom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dette vanlig, eller bør jeg bli bekymret? Kan hun gjøre at han blir redd for henne tilslutt? Vil han bli tøffere, og ikke bry seg om dette når han blir eldre?

Bør jeg fjerne sengene fra stuen? De har to, men begge bruker begge liksom. Hun bryr seg ikke om han legger seg i den som er ledig, men han får ikke nærme seg henne. Hun kan også stå i en halvtime og nistirre på han om han holder på meg noe. Tilslutt tør han ikke å fortsette med det han holder på meg (f.eks griseøre), og bare går. Jeg er rett og slett litt usikker på hvordan jeg skal ta for meg dette for at det ikke skal bli værre. Han er ikke redd henne, men det hender han viker unna når hun er på sitt sureste...

Noen som har noen tips om hvordan vi bør ta for oss dette problemet? Vil jo ikke at lillegutt skal gå på tå hev rundt her liksom...

Vi har de siste årene utvidet hundeflokken (hos mine foreldre, som jeg er såpass mye sammen med at jeg anser det også som en del av vår hundeflokk) tre ganger, fra bare å ha hatt en tispe, til å få en hannhund til, og så en hannhund til og så ENDA en. Det jeg lurer på er hvor i "syklusen" Dina er? Skal hun snart ha løpetid for eksempel? Noen ganger kan en tispes humør i forhold til andre hunder, og valper, endre seg litt avh. av hvor i løpetidssyklusen de er. Og en annen ting; Hvor gammel er Midas? Ettersom valpen vokser, har de voksne "rett til" å bli strengere, og hvis tispa i tillegg er i en litt moody periode, kan de av og til virke litt urettferdig (valpen trenger ikke være ute av "valpefredningstiden" for at en tispe som bor sammen med den skal føle behov for å si litt strengere fra). OG det kan også hende det skjer ting mellom valpen og tispa som ikke dere ser. Sett deg ned å observer dem, hva skjer før tispa sier fra osv. Om ikke annet, veldig interessant;) Vår tispe har vært veeeldig tålmodig med alle de nyankommne, og har en sånn tydelig overlegenhet og lederegenskap at hun trenger stort sett ikke gjøre annet enn å se på dem med et spesielt blikk, til nøds løfte på leppa, så holder de seg unna. Men i noen perioder, hvor har vært ekstra plagsomme, og hun litt irritabel, har det blitt litt mer bråk. Jeg syns ikke det høres ut som det Dina gjør, er noe som kan gjøre Midas redd henne. De fleste valper er tøffere enn man tror, og ofte blir de litt satt ut, men så fortsetter de med sitt. Du kan jo se litt an hvordan han oppfører seg. Rister han det fort av seg og er lett å avlede er det som regel ok. Er han helt satt ut, syns det er skummelt å være nær henne osv er det noe annet.

Vi har hatt mye fokus på at tispa ikke skal MÅTTE være med de andre hele tiden. Vet ikke hvor gammel Dina er, men vår flat tispe er 7 år, og er IKKE alltid like interessert i å herje rundt som 3 åringen, 2åringen og valpen på 10 uker. Derfor får hun litt roligtid av og til. Tur alene, litt kos alene, og at de av og til ikke trenger å være i samme rom. Herjedyra i ett rom, mens mor får litt tid alene liksom;) Og det kan o være bra for valpen også. Jeg mener at man ikke skal la henne bruke "ting", dere osv, til å markere seg ovenfor valpen, det kan dere jo gi beskjed om at ikke er lov, men det er helt naturlig at hun er sjefen, samtidig som hun kanskje har vært vant til å være alene før? Og syns det er rart å forholde seg til en annen som tar plass. Hos oss har vi det også sånn at mat får hundene hver for seg, også griseører. Mange har det ikke sånn, men hos oss har vi så mange personligheter, og "spisehastigheter" at for å skape ro, og ikke konflikter, så er mat noe man får hver for seg. Leker også forsåvidt, men det er ikke sååå nøye (litt avh. av hvilke hunder det er snakk om).

Vet ikke om du fikk noe konkret ut av dette, men det er lurt å prøve å se hva som EGENTLIG skjer, gi begge to litt tid for seg selv, og gi beskjed hvis tispa er litt vel urettferdig. Og ved behov sørge for at tispa ikke har noe hun kan bruke som "maktmiddel". Kan være at det er nødvendig bare i en overgangsfase, for å unngå ting som kan skape konflikt... Som regel går det seg fint til uten alt for mye påvirkning av oss, men det er greit å følge med:)

2v7ueiq.jpg

Gjengen vår:) (like barn leker best, de to andre er ikke like glad for å bli plassert for tett på den nye lille "forstyrrelsen")

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar, Dina er kastrert i vinter. Hun er 2,5 år og Midas er snart 4 mnd. Han virker ikke redd henne, han bare blir litt satt ut til tider, og slutter med det han holder på med når hun hisser seg opp. Han herjer ikke mye med henne inne, det er mest ute og da krangler de aldri. Hun har mulighet til å gå inn i sengen vår og legge seg, dit kommer ikke han. Hun er streng, men samtidig ser jeg at hun ikke gjør han noe fysisk. Det er bare det at hadde hun "tatt" han for at han biter og sånn hadde jeg forstått det, men hun er mer sånn som blir sint for at han eksisterer liksom... Han kan likevel hoppe opp i sofaen om hun knurrer, så det virker ikke som han gjør seg mye av det. Jeg skal følge med litt mer på hva som er foranledningen til at hun blir irritert. Det er nok sikkert lurt å ikke legge seg så alt for mye opp i det. Det er jo en overgang for henne å plutselig skulle forholde seg til et nytt familiemedlem og. Hun bodde sammen med annen hund fra hun var liten til hun var 5mnd, men når vi fikk henne bodde hun alene til Midas kom. Hun er vant til å være mye alene sammen med meg, så det tar nok kanskje litt tid før hun synes det er greit å dele meg med Midas.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar, Dina er kastrert i vinter. Hun er 2,5 år og Midas er snart 4 mnd.

4 mnd. da begynner han jo å bli gammel nok til at hun ikke vil være SÅ forsiktig med han mer

Han virker ikke redd henne, han bare blir litt satt ut til tider, og slutter med det han holder på med når hun hisser seg opp. Han herjer ikke mye med henne inne, det er mest ute og da krangler de aldri. Da har de jo litt mer plass rundt seg, og hun er kanskje mer i "lekemodus"?

Hun har mulighet til å gå inn i sengen vår og legge seg, dit kommer ikke han. Hun er streng, men samtidig ser jeg at hun ikke gjør han noe fysisk. Det er bare det at hadde hun "tatt" han for at han biter og sånn hadde jeg forstått det, men hun er mer sånn som blir sint for at han eksisterer liksom...

Litt sånn som min (kooikeren) er med minstemann i vår flokk. Han er ikke helt konfortabel med at minstemann skal ta av vår oppmerksomhet enda, og det er til tider akkurat som han "finner på" anledninger til å gi han beskjed om å oppføre seg. Min er to år, og jeg har litt inntrykk av at han enda ikke har helt erfaring (kanskje det er litt sånn med Dina og.) med hvordan han skal være rundt en valp, selv om han har møtt andre før (men ingen som skal bli en del av flokken). Så det blir litt klomsete og ubegrunnet til tider. I det tilfellet bare sørger vi for at de har litt avstand mellom hverandre, og at min kan få observere litt. Han er en observerer, og liker ikke nærkontakt før han har vurdert. NØYE.!

(...) Det er jo en overgang for henne å plutselig skulle forholde seg til et nytt familiemedlem og. Hun bodde sammen med annen hund fra hun var liten til hun var 5mnd, men når vi fikk henne bodde hun alene til Midas kom. Hun er vant til å være mye alene sammen med meg, så det tar nok kanskje litt tid før hun synes det er greit å dele meg med Midas. høres ikke helt ulogisk ut. Og noen ganger tar det litt tid før sånne "reaksjoner" kommer. For når valpen er veldig liten er den jo "fredet" på en måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk igjen for svar :rolleyes2: Det er litt trøst å høre at Dina ikke er den eneste som er litt sånn surpromp ift valp. Midas begynner jo å bli større enn henne, og ganske tøff. Så jeg går ut ifra at hun føler hun kan si ifra litt mer til han. Han knurrer også til henne av og til. Jeg får vel bare passe på så hun får fred for han når hun har behov for det, og la henne få si ifra litt. Hun er også veldig tålmodig med han til tider, så av og til får hun vel bare nok, og finner på unnskyldninger til å kjefte litt på han...Hun er jo ung selv og enda, og slett ikke vant til å forholde seg til valper, så det ble jo en stor omveltning for henne og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...