Gå til innhold
Hundesonen.no

Kanskje en hund til


Tonje

Recommended Posts

Litt om mine to:

Lucas har alltid være den tøffe uredde hunden, med masse selvtillit og glimt i øyet. Allerede som valp elsket han alle folk og alle andre dyr og var veldig sosial. På valpekurset tillater jeg meg å kalle han en av de flinkeste, lettlært og lydig som få i den alderen. Han tok ting utrolig fort, og jeg sliter virkelig med å komme på ting som er negativt om han. Han har omtrent aldri gjeta noe annet enn fotballen sin, bjeffer omtrent aldri, har aldri stukket av. Inne er han rolig og fin, men blir det noe særlig mer enn en-to dager uten noe tur så blir han litt masete. Det er ikke så mye som skal til for å gjøre han fornøyd, en time om dagen er helt greit for han, selv om vi er mer aktive enn som så. Det er veldig synd at jeg ikke har mer tid og ork til å trene han mer i lydighet eller aller helst agillity, da han virkelig elsker det. Han er veldig lett å belønne, ikke bare med mat, men han elsker også å leke, fotballer, dra-leker er noe han virkelig liker. Han har vært med på lange skiturer med samboeren min i hele vinter, og aldri virket sliten selv om de har gått i flere mil. En liten hund med en stor personlighet :ahappy: Elsker å kose, men ikke nødvendigvis late seg på fanget mitt i time etter time.

Goldie derimot er en annen type. Hun er mye mer forsiktig, både mot mennesker og særlig andre hunder. Veldig tillitsfull, men bruker noen minutter på å åpne seg opp for folk. Der Lucas kunne hoppe ned folk selv om han aldri har møtt dem før, setter Goldie seg foran dem og venter på å bli klappa, godtar hun deg så hopper hun opp for å nusse. Hun er ikke så veldig begeistret for andre hunder, men det tror jeg skyldes usikkerhet fremfor andre ting, og vi håper at det skal bli bedre med tiden. Men hun har allerede funnet seg noen få hunder av store raser som hun går overens med uten porblemer. Hun er også leken, men ikke i samme grad som Lucas. Men hun er mye mer kosete enn han, hun vil helst ligge oppå hodet mitt om natta, og flytter jeg på meg så kommer hun etter :lol: Har ennå ikke sett noen gjeting fra henne, og inne kan de fint ligge rolig. Jeg vil på ingen måte si at hun er masete. Ingen av mine har vært noe særlig valpete av seg, de har vært/er rolige og veslevoksne tidlig.

Sheltien er en kanonfin rase. Men om jeg skulle ha anbefalt deg noen andre raser, ville det ha vært kooikeren og engelsk springer spaniel. det synes jeg er herlige hunder :) Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tviler ikke på at de er spory hunder altså, jeg bare ser for meg at de vil slite litt i dyp snø på vinteren? Og at pelstypen deres er verre med tanke på snøballer i pelsen?

Også er jeg redd at den ikke vil synes det er så tøft å leke med en haug gærne whippser som synes det kan være artig å rotte seg sammen mot små pelsballer :ahappy:

Som sagt gikk min masse lange fjellturer i påsken, og der er det masse masse snø. Også kladdeføre, jeg bare sprayet på sånn silikonspray sak (mot snøballer) og så var den saken grei.

Og min elsker å leke sammen med alle hundene som møtes på et friarealet like ved. Da er det snakk om rottweilere, settere osv av store gærne hunder. Sikkert større og gærnere en whippser, og Tinka tar bare teten hun og lar seg jage langt og lenge (og ikke minst enormt fort).

Bare sånn at du vet de :lol: Men det ser uansett ut til at du har bestemt deg for at papillon/phalene ikke passer, så da har det vel ikke så mye å si hva jeg sier.

Men sheltie er jo fantastisk, og etter min erfaring (har dog ikke så mye), så er de ikke så ulike phalenen min (ivhertfall) så jeg vil absolutt si at det er en flott rase!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tviler ikke på at de er spory hunder altså, jeg bare ser for meg at de vil slite litt i dyp snø på vinteren? Og at pelstypen deres er verre med tanke på snøballer i pelsen?

Også er jeg redd at den ikke vil synes det er så tøft å leke med en haug gærne whippser som synes det kan være artig å rotte seg sammen mot små pelsballer :lol:

Alle papillonene jeg har hatt har slitt med snøballer i pelsen, han jeg har nå er avhengig av dress på vinteren for i det hele tatt å kunne være med i skogen. Og han sliter i dyp snø ja. SÅ lenge det er skare så kan han jo gå oppå snøen uten problemer, men ikke ellers.

Og så tror jeg du tenker helt rett ang leking,de kan fint leke med store hunder, min gjør det, men jeg ser helt klart at han foretrekker de på sin egen størrelse. En sheltie er nok mer robust.

Tror sheltie vil passe deg ypperlig :ahappy: De jeg har møtt har vært veldig førerorienterte, og vært enkle å belønne både med mat og leke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min phalene veier 6,5kg og er som en stor hund. Gått Besseggen og lange skiturer i påsken, så utrolig sporty hund altså.

Nå er riktignok min litt stor, men du kommer over dem, de blir større og større :getlost: (takk og lov!)

Selv er jeg kun vant til større hunder, rundt 20kg, og jeg er storfornøyd!

De blir virkelig ikke større og større! Jeg merker totalt det motsatte. ALLE går inn for å avle mindre og mindre. Til og med oppdretteren til Blondie som var kjent for å avle store, er begynt å gå over til de mindre linjene. Og ja, tispene ligger på maks 5 kg. Hannhundene mindre enn det igjen.

Jeg skjønner hva du mener med at den blir for liten. En whippet og en papillon som leker sammen kan gå dårlig, men det kan også fungere helt fint. Og pelsen er vanskelig når det kommer til snø. Jeg sliter utrolig mye med å gå tur med min hund når det er snø ute. Endten får hun salt i potene, eller snøballer i pelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...