Gå til innhold
Hundesonen.no

Mops?


Charlotte<3

Recommended Posts

Hei alle sammen :ahappy:

Jeg lurte på om det er noen her som har erfaring med hunderasen mops?

for når jeg skal flytte for meg selv har jeg utrolig lyst på en! men jeg lurte da på om noen kunne fortelle meg litt om denne rasen? er det noen problemer jeg må være oppmerksom på? og er det noe dere likte/liker ekstremt godt med å ha en mops?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann :ahappy:

Erfaring med rasen har jeg i massevis. Mops er en rase som finner på mye rart, det er en rase som ikke krever så altfor mye. Mopsen betegnes ofte som en "enmannshund", da den har lett for å knytte seg veldig til en person. (kanskje den som fôrer og går mest tur :ahappy: ).

Noen mopser kan vise tendenser til mat aggressivitet ovenfor hverandre, dette er noe jeg selv ser på våre mops (min søster og jeg har åtte stk tilsammen) men vi har for det meste greid å trene dette bort.

Det er noe hudproblemer og luftveisproblemer på rasen, samt patella. Her i Norge er det dessverre ingen krav på å helseskjekke mopsen før den går i avl, men om du velger en seriøs oppdretter vil jeg ikke tro dette blir noe problem.

Ellers så er mops en gøyal rase som jeg anbefaler alle som har lyst på en virkelig kosete hund med masse godlyder. (de grynter, snøfter og kan "prate" endel)

Jeg kommer nok alltid til å ha mops i mitt liv, da det er en fantastisk rase som sjarmerer flesteparten veldig lett på en eller annen måte.

Om du virkelig går videre med dette å skaffe deg mops anbefaler jeg deg å gå via : www.mopsen.no eller og PM meg (jeg er med som varameldlem i styret)

Mvh Synnøve :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Heisann :D

Erfaring med rasen har jeg i massevis. Mops er en rase som finner på mye rart, det er en rase som ikke krever så altfor mye. Mopsen betegnes ofte som en "enmannshund", da den har lett for å knytte seg veldig til en person. (kanskje den som fôrer og går mest tur :flowers: ).

Noen mopser kan vise tendenser til mat aggressivitet ovenfor hverandre, dette er noe jeg selv ser på våre mops (min søster og jeg har åtte stk tilsammen) men vi har for det meste greid å trene dette bort.

Det er noe hudproblemer og luftveisproblemer på rasen, samt patella. Her i Norge er det dessverre ingen krav på å helseskjekke mopsen før den går i avl, men om du velger en seriøs oppdretter vil jeg ikke tro dette blir noe problem.

Ellers så er mops en gøyal rase som jeg anbefaler alle som har lyst på en virkelig kosete hund med masse godlyder. (de grynter, snøfter og kan "prate" endel)

Jeg kommer nok alltid til å ha mops i mitt liv, da det er en fantastisk rase som sjarmerer flesteparten veldig lett på en eller annen måte.

Om du virkelig går videre med dette å skaffe deg mops anbefaler jeg deg å gå via : www.mopsen.no eller og PM meg (jeg er med som varameldlem i styret)

Mvh Synnøve :hyper:

Tusen hjertelig for svaret! Flotte tips! da skal jeg se mer p åden linken du ga meg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT, men det hadde aldri falt meg inn å kalt gryntinga eller snøftinga til mopsen for en "godlyd". Også litt begrunnelse: senest i går hadde klassen min med seg hundene sine på skolen (går hundelinja på Natur), og hun ene har altså en mops. Vi gikk ca 10min bort til en gresslette, satt oss ned der (hundene lå i skyggen) og hadde én innkalling i løpet av en times tid. Så gikk vi 10min tilbake. De neste to skoletimene lå mopsen og gryntet og peste. Eier og venninnene hennes fniste av han, og kalte det noe sånt som nettopp godlyder. :flowers: Dette er visst nok en mops som er i god kondisjon og fint takler en lang tur over fjellet..

Ellers tviler jeg ikke et sekund på at mopsen er en flott rase med en uvanlig sjarmerende personlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Bestevenninnen min har 2 mopser, begge hannhunder. De har en fantastisk personlighet, det skal ingen ta fra dem. Begge går glimrende overens med alle andre hunder og mennesker. Den gryntinga som blir nevnt vil ikke jeg heller kalle godlyd.. Men det er nok en vanesak. De snorker skikkelig også. Men selv om vi kanskje synes det er forstyrrende, legger ikke eierne merke til det engang. Så man blir vel vant til det.

Men... De sliter veldig når det er varmt. Skal ikke gå mange meterne før de sliter veldig med pusten. Og så er det jo en del sykdommer man må være klar over da. Blant annet hud (neserynken må holdes tørr og ren) og øyne er vel ekstra utsatt.

Men de er absolutt herlige hunder :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT, men det hadde aldri falt meg inn å kalt gryntinga eller snøftinga til mopsen for en "godlyd". Også litt begrunnelse: senest i går hadde klassen min med seg hundene sine på skolen (går hundelinja på Natur), og hun ene har altså en mops. Vi gikk ca 10min bort til en gresslette, satt oss ned der (hundene lå i skyggen) og hadde én innkalling i løpet av en times tid. Så gikk vi 10min tilbake. De neste to skoletimene lå mopsen og gryntet og peste. Eier og venninnene hennes fniste av han, og kalte det noe sånt som nettopp godlyder. :blink: Dette er visst nok en mops som er i god kondisjon og fint takler en lang tur over fjellet..

Ellers tviler jeg ikke et sekund på at mopsen er en flott rase med en uvanlig sjarmerende personlighet.

Nå er denne gryntingen svært varierende fra hund til hund, har selv en mops som grynter, snøfter og peser VELDIG lett,e mens jeg også har hunder som kun lager disse lydene når de er svært oppspilte og boffer og grynter litt.

Så kondisjon og avl spiller litt inn på dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har absolutt inntrykket av de aller fleste mopser er trivelige hunder med godt gemytt, men det skal ikke stikkes under et stol at mange sliter med å få puste, spesielt i varmt vær. Jeg har selv vært på tur med en rimelig veltrent mops og fra turens første oppoverbakke hørtes det ut som den hadde et alvorlig astmaanfall som varte hele turen. Det var ille å høre på. Turstien gikk i opp og nedover bakker, noen bratte og noen slake på en fin sommerdag i skogen. Med på turen var det en annen brakykefalisk rase med lengre snute og den hadde ikke pusteproblemer.. Det finnes raser som er friskere, mer funksjonelle og er like søte som mops.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...