Gå til innhold
Hundesonen.no

Den rare, gamle damen med hunden.


bjartulf

Recommended Posts

Tusen takk for en nydelig historie, og visdom. ;)

I nærheten av oss bor det en gammel mann, tipper han er mellom 70 og 80 år. Han har drever, og han ser jeg også gå veldig veldig mye med hunden sin. Tidligere hadde han en hund som tydeligvis var ganske gammel og antageligvis syk eller skadet. I en periode så jeg han gå med hunden med krage, og lurer også på om han hadde potesokk en periode. Hunden gikk alltid i flexi, men mannen kunne å bruke stoppknappen, for å si det sånn. Han tok alltid inn hunden når han møtte oss, og spurte om hunden kunne få hilse.

Èn dag så jeg mannen gå alene, uten hund - og det viste seg at hunden hans var avlivet/død. Husker jeg tenkte at jeg skulle finne ut hvor han bodde, og tilby han å låne Aynï. Men det tok ikke mange ukene før jeg så han komme med en ny hund; en liten drever-valp! :D Nå møter vi igjen på han ofte; både til fots og til spark. Et sted jeg pleier å gå endel tur, er i skogen. Jeg kjører opp og parkerer slik at jeg slipper å gå opp mange bratte bakker før jeg kommer til selve skogen. Der møter vi veldig ofte denne mannen og hunden hans; men har han kjørt opp? Niks! Han går opp, både til sommer og til vinters - og jeg som er lat og ikke gidder å gå midt i skogen om vinteren pga mye snø, ser at mannen har kjøpt seg truger og går der likevel. Jeg holder meg til brøyta veier og opptråkkete stier, eller steder med lite snø.

Vi har også en nabo i elektrisk rullestol - og henne ser jeg støtt og stadig på tur med hunden. Hun later til å være ute nesten hele tiden! Den hunden får så mye tur at mine kan bare drømme om det samme. :) Her en dag stod jeg ute og måket snø, og de kommer forbi på vei hjem. Hunden går denne gangen løs, fordi han har klart å vri hodet ut av halsbåndet sitt, og det var vanskelig for henne å få det på igjen. Men hunden holdt seg da i nærheten, og hun kunne fortelle at det hadde gått helt fint. Koselig dame, og snill hund! Så får det bare være at terrier'n hennes bjeffer litt av iver når de legger ivei på tur.. :D

Slike folk er forbilder ja, helt klart! Og jeg føler meg lat og som en dårlig hundeeier i forhold til slike folk! :D Jeg er sprek, og en brøkdel av drever-mannens alder, men å gå i djupsnø i skogen om vinteren er det han som gjør - ikke jeg.. Å ut i all slags vær og på alt slags føre slik som terrier-damen gjør jeg heller ikke.. All ære til slike folk! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for en nydelig historie, og visdom. :D

I nærheten av oss bor det en gammel mann, tipper han er mellom 70 og 80 år. Han har drever, og han ser jeg også gå veldig veldig mye med hunden sin. Tidligere hadde han en hund som tydeligvis var ganske gammel og antageligvis syk eller skadet. I en periode så jeg han gå med hunden med krage, og lurer også på om han hadde potesokk en periode. Hunden gikk alltid i flexi, men mannen kunne å bruke stoppknappen, for å si det sånn. Han tok alltid inn hunden når han møtte oss, og spurte om hunden kunne få hilse.

Èn dag så jeg mannen gå alene, uten hund - og det viste seg at hunden hans var avlivet/død. Husker jeg tenkte at jeg skulle finne ut hvor han bodde, og tilby han å låne Aynï. Men det tok ikke mange ukene før jeg så han komme med en ny hund; en liten drever-valp! ;) Nå møter vi igjen på han ofte; både til fots og til spark. Et sted jeg pleier å gå endel tur, er i skogen. Jeg kjører opp og parkerer slik at jeg slipper å gå opp mange bratte bakker før jeg kommer til selve skogen. Der møter vi veldig ofte denne mannen og hunden hans; men har han kjørt opp? Niks! Han går opp, både til sommer og til vinters - og jeg som er lat og ikke gidder å gå midt i skogen om vinteren pga mye snø, ser at mannen har kjøpt seg truger og går der likevel. Jeg holder meg til brøyta veier og opptråkkete stier, eller steder med lite snø.

Vi har også en nabo i elektrisk rullestol - og henne ser jeg støtt og stadig på tur med hunden. Hun later til å være ute nesten hele tiden! Den hunden får så mye tur at mine kan bare drømme om det samme. :D Her en dag stod jeg ute og måket snø, og de kommer forbi på vei hjem. Hunden går denne gangen løs, fordi han har klart å vri hodet ut av halsbåndet sitt, og det var vanskelig for henne å få det på igjen. Men hunden holdt seg da i nærheten, og hun kunne fortelle at det hadde gått helt fint. Koselig dame, og snill hund! Så får det bare være at terrier'n hennes bjeffer litt av iver når de legger ivei på tur.. :P

Slike folk er forbilder ja, helt klart! Og jeg føler meg lat og som en dårlig hundeeier i forhold til slike folk! :) Jeg er sprek, og en brøkdel av drever-mannens alder, men å gå i djupsnø i skogen om vinteren er det han som gjør - ikke jeg.. Å ut i all slags vær og på alt slags føre slik som terrier-damen gjør jeg heller ikke.. All ære til slike folk! ;)

For en utrolig god tanke! :D Det er snilt altså!

Men herlighet så mange imponerende folk som finnes! Det gjør godt i hjerterota å høre om slike mennesker altså. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal vi smågamle damer danne en facebookgruppe? JA til hundehold i omsorgsboligen?

JA!

Så flott skrevet! og for en flott dame! blir helt rørt her jeg sitter :D

Ang eldre mennesker og dyr og omsorgsboligere..

Dette er riktignok ikke en hund jeg tenker på, men en katt. Men historien finner jeg rørende og veldig trist. Og siden omsorgsboliger og eldre mennesker er nevnt så tar jeg og skriver ned noen ord her.. håper dette ikke ble for mye OT.

Dette var når jeg jobbet litt i en dyreklinikk, en dag kom det en liten eldre dame med en kattepus på 16 år som skulle avlives. Katten var frisk og rask til eldre herremann og være. Men nå var det tid for bestemor og reise til en omsorgsbolig, allerde dagen etter.. Og familen hadde lovet og ordne noe til pusekatten. Men denne damen hadde ikke tro på at de ville tenke på han annet enn og ta han selv til dyrlegen. Så hun bestemte seg at hun skulle følge sin bestevenn seg til graven.. Dette var det siste hun iallefall måtte kunne gjøre for vennen sin sa hun. Hun hadde da ikke sagt noe til sin famile, siden hun ønsket dette skulle være hennes eget valg. Så hun pakket pusen ned i en bag, tok taxi til klinikken alene. Hun fortalte meg om at hun fant denne som en liten forlatt kattunge bare par uker gammel, og selv fostret han opp. Hun ville ikke flytte pga katten ikke fikk være med til omsorgsboligene, men helsen hennes tillot desverre ikke at hun kunne utsette dette mer.. Så satt vi der da, jeg fikk henne plassert på den ene siden av bordet og jeg på den andre, mens vi støk på pusen sammen til han sovnet.. mens hun med tårer i øynene og sa det siste hun var virkelig glad i nå var borte. Hun gav meg en stor klem etterpå og takket for hjelpen, jeg var så glad jeg var på jobb denne dagen, tror det er en av de minnene jeg husker best det året jeg var der. Og tanken på den katten kunne ha levd sikkert et par år til og de kunne vært glede for hverandre i sine eldre dager, men måtte ta en alt for tidlig avskjed pga det var ikke tilatt med dyr i omsorgesboligen er trist og tenke på :D

:):D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...