Gå til innhold
Hundesonen.no

Den rare, gamle damen med hunden.


bjartulf

Recommended Posts

Tusen takk for en nydelig historie, og visdom. ;)

I nærheten av oss bor det en gammel mann, tipper han er mellom 70 og 80 år. Han har drever, og han ser jeg også gå veldig veldig mye med hunden sin. Tidligere hadde han en hund som tydeligvis var ganske gammel og antageligvis syk eller skadet. I en periode så jeg han gå med hunden med krage, og lurer også på om han hadde potesokk en periode. Hunden gikk alltid i flexi, men mannen kunne å bruke stoppknappen, for å si det sånn. Han tok alltid inn hunden når han møtte oss, og spurte om hunden kunne få hilse.

Èn dag så jeg mannen gå alene, uten hund - og det viste seg at hunden hans var avlivet/død. Husker jeg tenkte at jeg skulle finne ut hvor han bodde, og tilby han å låne Aynï. Men det tok ikke mange ukene før jeg så han komme med en ny hund; en liten drever-valp! :D Nå møter vi igjen på han ofte; både til fots og til spark. Et sted jeg pleier å gå endel tur, er i skogen. Jeg kjører opp og parkerer slik at jeg slipper å gå opp mange bratte bakker før jeg kommer til selve skogen. Der møter vi veldig ofte denne mannen og hunden hans; men har han kjørt opp? Niks! Han går opp, både til sommer og til vinters - og jeg som er lat og ikke gidder å gå midt i skogen om vinteren pga mye snø, ser at mannen har kjøpt seg truger og går der likevel. Jeg holder meg til brøyta veier og opptråkkete stier, eller steder med lite snø.

Vi har også en nabo i elektrisk rullestol - og henne ser jeg støtt og stadig på tur med hunden. Hun later til å være ute nesten hele tiden! Den hunden får så mye tur at mine kan bare drømme om det samme. :) Her en dag stod jeg ute og måket snø, og de kommer forbi på vei hjem. Hunden går denne gangen løs, fordi han har klart å vri hodet ut av halsbåndet sitt, og det var vanskelig for henne å få det på igjen. Men hunden holdt seg da i nærheten, og hun kunne fortelle at det hadde gått helt fint. Koselig dame, og snill hund! Så får det bare være at terrier'n hennes bjeffer litt av iver når de legger ivei på tur.. :D

Slike folk er forbilder ja, helt klart! Og jeg føler meg lat og som en dårlig hundeeier i forhold til slike folk! :D Jeg er sprek, og en brøkdel av drever-mannens alder, men å gå i djupsnø i skogen om vinteren er det han som gjør - ikke jeg.. Å ut i all slags vær og på alt slags føre slik som terrier-damen gjør jeg heller ikke.. All ære til slike folk! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for en nydelig historie, og visdom. :D

I nærheten av oss bor det en gammel mann, tipper han er mellom 70 og 80 år. Han har drever, og han ser jeg også gå veldig veldig mye med hunden sin. Tidligere hadde han en hund som tydeligvis var ganske gammel og antageligvis syk eller skadet. I en periode så jeg han gå med hunden med krage, og lurer også på om han hadde potesokk en periode. Hunden gikk alltid i flexi, men mannen kunne å bruke stoppknappen, for å si det sånn. Han tok alltid inn hunden når han møtte oss, og spurte om hunden kunne få hilse.

Èn dag så jeg mannen gå alene, uten hund - og det viste seg at hunden hans var avlivet/død. Husker jeg tenkte at jeg skulle finne ut hvor han bodde, og tilby han å låne Aynï. Men det tok ikke mange ukene før jeg så han komme med en ny hund; en liten drever-valp! ;) Nå møter vi igjen på han ofte; både til fots og til spark. Et sted jeg pleier å gå endel tur, er i skogen. Jeg kjører opp og parkerer slik at jeg slipper å gå opp mange bratte bakker før jeg kommer til selve skogen. Der møter vi veldig ofte denne mannen og hunden hans; men har han kjørt opp? Niks! Han går opp, både til sommer og til vinters - og jeg som er lat og ikke gidder å gå midt i skogen om vinteren pga mye snø, ser at mannen har kjøpt seg truger og går der likevel. Jeg holder meg til brøyta veier og opptråkkete stier, eller steder med lite snø.

Vi har også en nabo i elektrisk rullestol - og henne ser jeg støtt og stadig på tur med hunden. Hun later til å være ute nesten hele tiden! Den hunden får så mye tur at mine kan bare drømme om det samme. :D Her en dag stod jeg ute og måket snø, og de kommer forbi på vei hjem. Hunden går denne gangen løs, fordi han har klart å vri hodet ut av halsbåndet sitt, og det var vanskelig for henne å få det på igjen. Men hunden holdt seg da i nærheten, og hun kunne fortelle at det hadde gått helt fint. Koselig dame, og snill hund! Så får det bare være at terrier'n hennes bjeffer litt av iver når de legger ivei på tur.. :P

Slike folk er forbilder ja, helt klart! Og jeg føler meg lat og som en dårlig hundeeier i forhold til slike folk! :) Jeg er sprek, og en brøkdel av drever-mannens alder, men å gå i djupsnø i skogen om vinteren er det han som gjør - ikke jeg.. Å ut i all slags vær og på alt slags føre slik som terrier-damen gjør jeg heller ikke.. All ære til slike folk! ;)

For en utrolig god tanke! :D Det er snilt altså!

Men herlighet så mange imponerende folk som finnes! Det gjør godt i hjerterota å høre om slike mennesker altså. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal vi smågamle damer danne en facebookgruppe? JA til hundehold i omsorgsboligen?

JA!

Så flott skrevet! og for en flott dame! blir helt rørt her jeg sitter :D

Ang eldre mennesker og dyr og omsorgsboligere..

Dette er riktignok ikke en hund jeg tenker på, men en katt. Men historien finner jeg rørende og veldig trist. Og siden omsorgsboliger og eldre mennesker er nevnt så tar jeg og skriver ned noen ord her.. håper dette ikke ble for mye OT.

Dette var når jeg jobbet litt i en dyreklinikk, en dag kom det en liten eldre dame med en kattepus på 16 år som skulle avlives. Katten var frisk og rask til eldre herremann og være. Men nå var det tid for bestemor og reise til en omsorgsbolig, allerde dagen etter.. Og familen hadde lovet og ordne noe til pusekatten. Men denne damen hadde ikke tro på at de ville tenke på han annet enn og ta han selv til dyrlegen. Så hun bestemte seg at hun skulle følge sin bestevenn seg til graven.. Dette var det siste hun iallefall måtte kunne gjøre for vennen sin sa hun. Hun hadde da ikke sagt noe til sin famile, siden hun ønsket dette skulle være hennes eget valg. Så hun pakket pusen ned i en bag, tok taxi til klinikken alene. Hun fortalte meg om at hun fant denne som en liten forlatt kattunge bare par uker gammel, og selv fostret han opp. Hun ville ikke flytte pga katten ikke fikk være med til omsorgsboligene, men helsen hennes tillot desverre ikke at hun kunne utsette dette mer.. Så satt vi der da, jeg fikk henne plassert på den ene siden av bordet og jeg på den andre, mens vi støk på pusen sammen til han sovnet.. mens hun med tårer i øynene og sa det siste hun var virkelig glad i nå var borte. Hun gav meg en stor klem etterpå og takket for hjelpen, jeg var så glad jeg var på jobb denne dagen, tror det er en av de minnene jeg husker best det året jeg var der. Og tanken på den katten kunne ha levd sikkert et par år til og de kunne vært glede for hverandre i sine eldre dager, men måtte ta en alt for tidlig avskjed pga det var ikke tilatt med dyr i omsorgesboligen er trist og tenke på :D

:):D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...