Gå til innhold
Hundesonen.no

Den rare, gamle damen med hunden.


bjartulf

Recommended Posts

Tusen takk for en nydelig historie, og visdom. ;)

I nærheten av oss bor det en gammel mann, tipper han er mellom 70 og 80 år. Han har drever, og han ser jeg også gå veldig veldig mye med hunden sin. Tidligere hadde han en hund som tydeligvis var ganske gammel og antageligvis syk eller skadet. I en periode så jeg han gå med hunden med krage, og lurer også på om han hadde potesokk en periode. Hunden gikk alltid i flexi, men mannen kunne å bruke stoppknappen, for å si det sånn. Han tok alltid inn hunden når han møtte oss, og spurte om hunden kunne få hilse.

Èn dag så jeg mannen gå alene, uten hund - og det viste seg at hunden hans var avlivet/død. Husker jeg tenkte at jeg skulle finne ut hvor han bodde, og tilby han å låne Aynï. Men det tok ikke mange ukene før jeg så han komme med en ny hund; en liten drever-valp! :D Nå møter vi igjen på han ofte; både til fots og til spark. Et sted jeg pleier å gå endel tur, er i skogen. Jeg kjører opp og parkerer slik at jeg slipper å gå opp mange bratte bakker før jeg kommer til selve skogen. Der møter vi veldig ofte denne mannen og hunden hans; men har han kjørt opp? Niks! Han går opp, både til sommer og til vinters - og jeg som er lat og ikke gidder å gå midt i skogen om vinteren pga mye snø, ser at mannen har kjøpt seg truger og går der likevel. Jeg holder meg til brøyta veier og opptråkkete stier, eller steder med lite snø.

Vi har også en nabo i elektrisk rullestol - og henne ser jeg støtt og stadig på tur med hunden. Hun later til å være ute nesten hele tiden! Den hunden får så mye tur at mine kan bare drømme om det samme. :) Her en dag stod jeg ute og måket snø, og de kommer forbi på vei hjem. Hunden går denne gangen løs, fordi han har klart å vri hodet ut av halsbåndet sitt, og det var vanskelig for henne å få det på igjen. Men hunden holdt seg da i nærheten, og hun kunne fortelle at det hadde gått helt fint. Koselig dame, og snill hund! Så får det bare være at terrier'n hennes bjeffer litt av iver når de legger ivei på tur.. :D

Slike folk er forbilder ja, helt klart! Og jeg føler meg lat og som en dårlig hundeeier i forhold til slike folk! :D Jeg er sprek, og en brøkdel av drever-mannens alder, men å gå i djupsnø i skogen om vinteren er det han som gjør - ikke jeg.. Å ut i all slags vær og på alt slags føre slik som terrier-damen gjør jeg heller ikke.. All ære til slike folk! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for en nydelig historie, og visdom. :D

I nærheten av oss bor det en gammel mann, tipper han er mellom 70 og 80 år. Han har drever, og han ser jeg også gå veldig veldig mye med hunden sin. Tidligere hadde han en hund som tydeligvis var ganske gammel og antageligvis syk eller skadet. I en periode så jeg han gå med hunden med krage, og lurer også på om han hadde potesokk en periode. Hunden gikk alltid i flexi, men mannen kunne å bruke stoppknappen, for å si det sånn. Han tok alltid inn hunden når han møtte oss, og spurte om hunden kunne få hilse.

Èn dag så jeg mannen gå alene, uten hund - og det viste seg at hunden hans var avlivet/død. Husker jeg tenkte at jeg skulle finne ut hvor han bodde, og tilby han å låne Aynï. Men det tok ikke mange ukene før jeg så han komme med en ny hund; en liten drever-valp! ;) Nå møter vi igjen på han ofte; både til fots og til spark. Et sted jeg pleier å gå endel tur, er i skogen. Jeg kjører opp og parkerer slik at jeg slipper å gå opp mange bratte bakker før jeg kommer til selve skogen. Der møter vi veldig ofte denne mannen og hunden hans; men har han kjørt opp? Niks! Han går opp, både til sommer og til vinters - og jeg som er lat og ikke gidder å gå midt i skogen om vinteren pga mye snø, ser at mannen har kjøpt seg truger og går der likevel. Jeg holder meg til brøyta veier og opptråkkete stier, eller steder med lite snø.

Vi har også en nabo i elektrisk rullestol - og henne ser jeg støtt og stadig på tur med hunden. Hun later til å være ute nesten hele tiden! Den hunden får så mye tur at mine kan bare drømme om det samme. :D Her en dag stod jeg ute og måket snø, og de kommer forbi på vei hjem. Hunden går denne gangen løs, fordi han har klart å vri hodet ut av halsbåndet sitt, og det var vanskelig for henne å få det på igjen. Men hunden holdt seg da i nærheten, og hun kunne fortelle at det hadde gått helt fint. Koselig dame, og snill hund! Så får det bare være at terrier'n hennes bjeffer litt av iver når de legger ivei på tur.. :P

Slike folk er forbilder ja, helt klart! Og jeg føler meg lat og som en dårlig hundeeier i forhold til slike folk! :) Jeg er sprek, og en brøkdel av drever-mannens alder, men å gå i djupsnø i skogen om vinteren er det han som gjør - ikke jeg.. Å ut i all slags vær og på alt slags føre slik som terrier-damen gjør jeg heller ikke.. All ære til slike folk! ;)

For en utrolig god tanke! :D Det er snilt altså!

Men herlighet så mange imponerende folk som finnes! Det gjør godt i hjerterota å høre om slike mennesker altså. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal vi smågamle damer danne en facebookgruppe? JA til hundehold i omsorgsboligen?

JA!

Så flott skrevet! og for en flott dame! blir helt rørt her jeg sitter :D

Ang eldre mennesker og dyr og omsorgsboligere..

Dette er riktignok ikke en hund jeg tenker på, men en katt. Men historien finner jeg rørende og veldig trist. Og siden omsorgsboliger og eldre mennesker er nevnt så tar jeg og skriver ned noen ord her.. håper dette ikke ble for mye OT.

Dette var når jeg jobbet litt i en dyreklinikk, en dag kom det en liten eldre dame med en kattepus på 16 år som skulle avlives. Katten var frisk og rask til eldre herremann og være. Men nå var det tid for bestemor og reise til en omsorgsbolig, allerde dagen etter.. Og familen hadde lovet og ordne noe til pusekatten. Men denne damen hadde ikke tro på at de ville tenke på han annet enn og ta han selv til dyrlegen. Så hun bestemte seg at hun skulle følge sin bestevenn seg til graven.. Dette var det siste hun iallefall måtte kunne gjøre for vennen sin sa hun. Hun hadde da ikke sagt noe til sin famile, siden hun ønsket dette skulle være hennes eget valg. Så hun pakket pusen ned i en bag, tok taxi til klinikken alene. Hun fortalte meg om at hun fant denne som en liten forlatt kattunge bare par uker gammel, og selv fostret han opp. Hun ville ikke flytte pga katten ikke fikk være med til omsorgsboligene, men helsen hennes tillot desverre ikke at hun kunne utsette dette mer.. Så satt vi der da, jeg fikk henne plassert på den ene siden av bordet og jeg på den andre, mens vi støk på pusen sammen til han sovnet.. mens hun med tårer i øynene og sa det siste hun var virkelig glad i nå var borte. Hun gav meg en stor klem etterpå og takket for hjelpen, jeg var så glad jeg var på jobb denne dagen, tror det er en av de minnene jeg husker best det året jeg var der. Og tanken på den katten kunne ha levd sikkert et par år til og de kunne vært glede for hverandre i sine eldre dager, men måtte ta en alt for tidlig avskjed pga det var ikke tilatt med dyr i omsorgesboligen er trist og tenke på :D

:):D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
    • Jeg lurer på om det er noen her inne som har tips å gi til å roe ned en veldig giret og stresset hund på tur. Hunden min er en veldig aktiv rase, så vi lar henne alltid få løpt fra seg og brukt hodet litt før vi går tur. Likevel har jeg lagt merke til flere tegn på stress; hun rister seg og piper MYE, gjesper, kaver frem og tilbake, drar mye i båndet og biter i båndet når vi stopper. Jeg ønsker så gjerne å lære henne å gå fint i bånd og få bedre kontakt med henne, men det er utfordrende når hun er så stresset. Så langt har jeg prøvd å ta pauser i løpet av turen, gjøre godbit-søk og belønne henne hver gang hun tar kontakt, men det skjer sjeldent. Har noen av dere erfaring med dette, eller tips som kan hjelpe? Jeg setter stor pris på alle innspill! Takk på forhånd!
    • Hei, altså dette er egentlig ikke noe problem bare et visst familiemedlem holder ham inne om morgenen. Ellers har han program han, masse trim - får han mer så hadde han kunnet risikere belastningsskader så jeg har kuttet litt ned på det, bilturer, lek osv, her er det full rulle nesten til leggetid og utenom en tid på dagen jeg ofte trener. Han har luke og kan gå ut i hundegården som han vil når døra ut er låst (han åpner dører selv), men det er mest for å ligge der og glane eller tisse. Om han ikke har 50-100 meter å løpe på så er det nesten ingen vits med gjerde for den typen hund, en hundegård er bare en startgrop for ham. Men på det nye stedet vi flytter vil han få det sånn, med 1.5 meter høyt gjerde. Og det har vi bestemt uavhengig av dere akuratt pga denne uvanen hans med å stikke av (flytte skulle vi uansett). Før har det gått hunder fritt her i alle år, de har åpnet dørne på huset selv og gått inn og ut som de ville, og det har aldri vært noe problem, men nå har det blitt det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...