Den rare, gamle damen med hunden.

[Huldra]

Tusen takk for en nydelig historie, og visdom.

I nærheten av oss bor det en gammel mann, tipper han er mellom 70 og 80 år. Han har drever, og han ser jeg også gå veldig veldig mye med hunden sin. Tidligere hadde han en hund som tydeligvis var ganske gammel og antageligvis syk eller skadet. I en periode så jeg han gå med hunden med krage, og lurer også på om han hadde potesokk en periode. Hunden gikk alltid i flexi, men mannen kunne å bruke stoppknappen, for å si det sånn. Han tok alltid inn hunden når han møtte oss, og spurte om hunden kunne få hilse.

Èn dag så jeg mannen gå alene, uten hund - og det viste seg at hunden hans var avlivet/død. Husker jeg tenkte at jeg skulle finne ut hvor han bodde, og tilby han å låne Aynï. Men det tok ikke mange ukene før jeg så han komme med en ny hund; en liten drever-valp! Nå møter vi igjen på han ofte; både til fots og til spark. Et sted jeg pleier å gå endel tur, er i skogen. Jeg kjører opp og parkerer slik at jeg slipper å gå opp mange bratte bakker før jeg kommer til selve skogen. Der møter vi veldig ofte denne mannen og hunden hans; men har han kjørt opp? Niks! Han går opp, både til sommer og til vinters - og jeg som er lat og ikke gidder å gå midt i skogen om vinteren pga mye snø, ser at mannen har kjøpt seg truger og går der likevel. Jeg holder meg til brøyta veier og opptråkkete stier, eller steder med lite snø.

Vi har også en nabo i elektrisk rullestol - og henne ser jeg støtt og stadig på tur med hunden. Hun later til å være ute nesten hele tiden! Den hunden får så mye tur at mine kan bare drømme om det samme. Her en dag stod jeg ute og måket snø, og de kommer forbi på vei hjem. Hunden går denne gangen løs, fordi han har klart å vri hodet ut av halsbåndet sitt, og det var vanskelig for henne å få det på igjen. Men hunden holdt seg da i nærheten, og hun kunne fortelle at det hadde gått helt fint. Koselig dame, og snill hund! Så får det bare være at terrier'n hennes bjeffer litt av iver når de legger ivei på tur..

Slike folk er forbilder ja, helt klart! Og jeg føler meg lat og som en dårlig hundeeier i forhold til slike folk! Jeg er sprek, og en brøkdel av drever-mannens alder, men å gå i djupsnø i skogen om vinteren er det han som gjør - ikke jeg.. Å ut i all slags vær og på alt slags føre slik som terrier-damen gjør jeg heller ikke.. All ære til slike folk!

[Marianne&Java]

Tusen takk for en nydelig historie, og visdom.

I nærheten av oss bor det en gammel mann, tipper han er mellom 70 og 80 år. Han har drever, og han ser jeg også gå veldig veldig mye med hunden sin. Tidligere hadde han en hund som tydeligvis var ganske gammel og antageligvis syk eller skadet. I en periode så jeg han gå med hunden med krage, og lurer også på om han hadde potesokk en periode. Hunden gikk alltid i flexi, men mannen kunne å bruke stoppknappen, for å si det sånn. Han tok alltid inn hunden når han møtte oss, og spurte om hunden kunne få hilse.

Èn dag så jeg mannen gå alene, uten hund - og det viste seg at hunden hans var avlivet/død. Husker jeg tenkte at jeg skulle finne ut hvor han bodde, og tilby han å låne Aynï. Men det tok ikke mange ukene før jeg så han komme med en ny hund; en liten drever-valp! Nå møter vi igjen på han ofte; både til fots og til spark. Et sted jeg pleier å gå endel tur, er i skogen. Jeg kjører opp og parkerer slik at jeg slipper å gå opp mange bratte bakker før jeg kommer til selve skogen. Der møter vi veldig ofte denne mannen og hunden hans; men har han kjørt opp? Niks! Han går opp, både til sommer og til vinters - og jeg som er lat og ikke gidder å gå midt i skogen om vinteren pga mye snø, ser at mannen har kjøpt seg truger og går der likevel. Jeg holder meg til brøyta veier og opptråkkete stier, eller steder med lite snø.

Vi har også en nabo i elektrisk rullestol - og henne ser jeg støtt og stadig på tur med hunden. Hun later til å være ute nesten hele tiden! Den hunden får så mye tur at mine kan bare drømme om det samme. Her en dag stod jeg ute og måket snø, og de kommer forbi på vei hjem. Hunden går denne gangen løs, fordi han har klart å vri hodet ut av halsbåndet sitt, og det var vanskelig for henne å få det på igjen. Men hunden holdt seg da i nærheten, og hun kunne fortelle at det hadde gått helt fint. Koselig dame, og snill hund! Så får det bare være at terrier'n hennes bjeffer litt av iver når de legger ivei på tur..

Slike folk er forbilder ja, helt klart! Og jeg føler meg lat og som en dårlig hundeeier i forhold til slike folk! Jeg er sprek, og en brøkdel av drever-mannens alder, men å gå i djupsnø i skogen om vinteren er det han som gjør - ikke jeg.. Å ut i all slags vær og på alt slags føre slik som terrier-damen gjør jeg heller ikke.. All ære til slike folk!

For en utrolig god tanke! Det er snilt altså!

Men herlighet så mange imponerende folk som finnes! Det gjør godt i hjerterota å høre om slike mennesker altså.

[Lola Pagola]

Skal vi smågamle damer danne en facebookgruppe? JA til hundehold i omsorgsboligen?

JA!

Så flott skrevet! og for en flott dame! blir helt rørt her jeg sitter

Ang eldre mennesker og dyr og omsorgsboligere..

Dette er riktignok ikke en hund jeg tenker på, men en katt. Men historien finner jeg rørende og veldig trist. Og siden omsorgsboliger og eldre mennesker er nevnt så tar jeg og skriver ned noen ord her.. håper dette ikke ble for mye OT.

Dette var når jeg jobbet litt i en dyreklinikk, en dag kom det en liten eldre dame med en kattepus på 16 år som skulle avlives. Katten var frisk og rask til eldre herremann og være. Men nå var det tid for bestemor og reise til en omsorgsbolig, allerde dagen etter.. Og familen hadde lovet og ordne noe til pusekatten. Men denne damen hadde ikke tro på at de ville tenke på han annet enn og ta han selv til dyrlegen. Så hun bestemte seg at hun skulle følge sin bestevenn seg til graven.. Dette var det siste hun iallefall måtte kunne gjøre for vennen sin sa hun. Hun hadde da ikke sagt noe til sin famile, siden hun ønsket dette skulle være hennes eget valg. Så hun pakket pusen ned i en bag, tok taxi til klinikken alene. Hun fortalte meg om at hun fant denne som en liten forlatt kattunge bare par uker gammel, og selv fostret han opp. Hun ville ikke flytte pga katten ikke fikk være med til omsorgsboligene, men helsen hennes tillot desverre ikke at hun kunne utsette dette mer.. Så satt vi der da, jeg fikk henne plassert på den ene siden av bordet og jeg på den andre, mens vi støk på pusen sammen til han sovnet.. mens hun med tårer i øynene og sa det siste hun var virkelig glad i nå var borte. Hun gav meg en stor klem etterpå og takket for hjelpen, jeg var så glad jeg var på jobb denne dagen, tror det er en av de minnene jeg husker best det året jeg var der. Og tanken på den katten kunne ha levd sikkert et par år til og de kunne vært glede for hverandre i sine eldre dager, men måtte ta en alt for tidlig avskjed pga det var ikke tilatt med dyr i omsorgesboligen er trist og tenke på

[Marianne&Java]

Off "Sissi" jeg leste ikke innlegget ditt før nå... Nå fikk du meg nesten til å tute på jobb

[Ganzie]

Usj, så lettrørt man skal være da *snfser*