Hvor gammel var du?

[Riz]

Jeg har heller aldri likt barn, eller liker er feil ord. Intressert passer bedre, jeg har aldri inntressert meg for andres barn, og har aldri skjønt hva alt det oppstyret rundt en baby er for. Har de derimot fått en ny valp, så går jeg helt i styr. Litt omvendt der

Dermed sagt så har jeg alltid vist at jeg vil ha egne barn, og at jeg kom til å bli ei god mor. Jeg er ihvertfall ei god mor for dyrene mine...om det i det hele tatt kan sammenlignes.

Jeg er 27 år nå, og har vært ilag med min utkårede i 5 år. Vi ville ha barn begge to, og det med en gang vi ble sammen nesten. Men vi ventet i 3 år, fordi vi trengte den tiden alene sammen, og ikke minst fordi etter 3 år så har man opplevd både gode og dårlige dager sammen. Og man vet om man takler de.

Likevell gikk det enda nesten to år, før jeg ble gravid. Hadde nesten gitt opp og begynt å vurdere andre metoder. Uansett, nå er han her..den skumle babyen. Som slett ikke var skummel likevell. Hjelper kanskje at han enda ikke har skreket, for jeg trudde babyer skulle grine så og si hele tiden. Har aldri hatt mere energi. Han blir snart 6 måneder, og ja alle de tårevåte lykkelige historiene er sanne... og nå har jeg glemt hva denne tråden handler om. Jo, det var det. Jeg var 26 når jeg ble gravid:)

[Malamuten]

Fram til jeg var 16 mente jeg at jeg aldrig skulle få barn, jeg skulle ha hest og hund istedet. Når jeg var 18 skulle jeg helst ha barn med en gang, men fornuften slo inn så det skjedde ikke. Istedet ble det en hest, og en hund året etter og enda en hund året etter der Nå er jeg straks 22 og skulle helst hatt barn for lenge siden, men det er jo noe med dette at alt må være på plass. Samboer har jeg, men mangler fast jobb. Men at jeg skal ha barn før jeg er 27 vertfall, det er helt sikkert!

[ida]

Er det så mange som tenker som ungdom at de aldri skal ha barn??

Dette kommer til å høres veeldig rart ut, men jeg (som er 15) gleder meg skikkelig til å bli voksen og få barn!

Ser for meg et liv med Scilos, en snill mann, et lite koselig hus, fast jobb som rekker til regninger og lån, og da følger barn med. Det første jeg vil gjøre når jeg er ferdig med utdannelsen er å gifte meg og få barn, så jeg kommer i gang med familielivet så fort som mulig

Selvfølgelig vil jeg reise, men jeg skal da ha med familien!

Ser for meg mitt første barn når jeg er rundt 23

Og hun skal hete Mia!

Så det er det jeg drømmer om som ungdom

EDIT: IA skrev dette

[Toril]

Jeg sa vistnok da jeg var seks/syv år at jeg ikke skulle ha barn

Og har aldri skiftet mening,nå er det i seneste laget men jeg angrer ikke et sekund på valgene mine

Får jeg ikke besøk på gamlehjemmet så får det bare være sånn...

[Ganzie]

I min familie så er jeg tydeligvis treig Oldemor, bestemor, mamma, ene tanten min og søsteren min fikk alle da de var 20. Så på morsiden i min familie er alle tidlig ute. Jeg er vel mer lik min andre tante, hun fikk sin første da hun var 25 (tror jeg) jeg er straks 25 og har ikke planer om unger på lang tid enda. For å være ærlig, unger skremmer meg litt. De begynner plutselig å hyle, og man aner ikke hva man skal gjøre. Jeg foretrekker firbeinte, jeg

Men jeg ble tante i apil i fjor, og han er jo selvsagt überskjønn (selv om jeg ikke løper først i køen for å holde ham og dikkedikke )

[linniogamy]

Jeg har alltid sagt att jeg aldri vil ha Barn - skulle bo på landet med masse hunder og en snill mann om jeg fant det. Men, han måtte være klar over att det aldri ble barn og att hundene kom først i rekka.

Ting har jammen meg forandret seg Møtte verdens beste mann for 2 år siden og vips så ble hele "drømmen" min snudd på hodet.

Nå er planen å få barn om 1-2 år Vi er begge 20 nå.

[ida]

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 26 og det neste rett før jeg fyllte 36. Begge barna mine var og er verdens vakreste og goeste unger, mens andres stort sett er og var ekle drittunger Da jeg fikk den eldste var jeg klar som et egg og absolutt moden for oppgaven. Jeg gikk vel aldri rundt å gledet meg til å bli mor, sånn før jeg ble gravid, men regnet vel alltid med at jeg skulle bli det en dag

[PhoNuLi]

Jeg er snart 20 år, og føler jeg har det kjempe travelt med å få barn! Jeg jobber i barnehage, og vi har flere babyer i familien, så det gir meg ikke akkurat mindre lyst på. Hadde jeg ikke vært singel, hadde jeg nok hatt litt problemer med å vente helt til etter jeg er ferdig utdannet med å få barn. Så kanskje like greit jeg er singel

[Karina&Chica]

Jeg er av den sorten her inne som gleder meg utrolig mye til å få barn. Jeg kan ikke vente til jeg og kjæresten begge er ferdig med utdanningen og har kommet på plass slik at vi kan gi barnet så god start på livet som mulig. Jeg er 21 år og går alt etter planen har jeg barn om alt fra 3 - 5 år! Jeg nyter livet som barnløs nå - det er tross alt veldig mye ansvar, og jeg vil ha utdanning og jobb på plass først - men jeg ser virkelig fram til å få i gang drømmen med å starte familielivet ..og det er så flott at det gjør kjæresten min også

[Guest 2ne]

Jeg var 20 år når jeg fikk mitt første barn, og han var skikkelig ikke planlagt (mest sannsynlig bivirkninger fra en sånn farvel-greie, for han er født omtrent 9 mnd etter at eksen dro i millitæret *flir*). Han var selvsagt verdens peneste unge, og snill som et lite lam

Pikebarnet ble født 3 år etter, hun var planlagt - jeg sa til eksen at om han ville ha flere unger, så fikk det bli nå (dvs da ) fordi jeg ikke ville ha stor aldersforskjell mellom de.. Og pikebarnet var det første pikebarnet som ble født på hans side av slekta på 40 år eller noe, så hun var selvsagt verdens fineste lille pikebarn, til tross for rosa skrukkeansikt med en rund munn som stadig lagde stygg lyd

Jeg hadde forøvrig ingen planer om å få barn når jeg var ung. Jeg skulle bli en sånn der halvgal kunstnersjel som bodde i skogen med alle hundene mine jeg.. Og jeg er stadig ikke spesielt glad i unger.. Men mine unger, de er mine unger, og de er verdens beste enten de er drittunger eller englebarn

[Marthe]

Jeg er veldig glad i barn Hadde det ikke vært for at jeg har litt (tror jeg i hvert fall ) mellom øra, så hadde jeg vel vært en fin kandidat til "Unge mødre" programmene

Samtidig så føler jeg at det aldri passer å få unger. Det er jo alltid noe man vil og skal. Jeg har det travelt nå, men det kommer jeg til å ha når jeg er 35 år også Jeg er vel en av de som gjerne kunne tenke å bli en ung mor. Så jeg håper jo gjerne å kunne få en unge før jeg er 25 år. Selvfølgelig så skal man ha et stabilt forhold, jobb og boplass. Men som sagt, så vil jeg tro at det alltid vil være noe som mangler.

Det er greit å tenke på det negative med å få unger, men tenk alt det gir dere! Jeg synes at hundene mine gir meg mye/alt, men det kan ikke sammenlignes når det er ditt eget kjøtt og blod

Jeg tror jeg blir en mamma som gir opp alt annet, og bare vil være mamma på hel tid Hvis det hadde gått an å måle morsinstinkt, så hadde jeg vel vært ti hakk over normalen

[Marianne&Java]

Jeg vil bare si til de som tror at barn tar all tid man har. DET GJØR DE.

Du har ikke tid til å være deg selv lenger og alt dreier seg rundt barna.

Første året er det våken netter, bleier, pupp, mat og grining. Barnevogner og gulp.

Så kommer utforsk alderen hvor grådige hender river ned alt som er og det omtrent er umulig å dra på besøk til folk så lenge de ikke har ett barnesikret hus.

Da er det også masse knall og fall og man går i konstant bekymring for at ungen skal slå seg ihjel.

Så kommer skolealder og tid for lekser ,foreldremøter, sportslige aktiviteter eller kanskje korps? Man må kjøre til og fra venner, til kino, fotball, dansing osv.

Er man så heldig å få flere barn kan man se frem til søskenkjærligheten som av og til virker som totalt fraværende. De krangler over de minste bagateller. Bare det å se på hverandre kan være nok til utløse en heftig krangel.

"Mamma! Han ser på meg !""

Så kommer tiden jeg ikke ennå har erfart men jeg venter i spenning.

PUBERTETEN! Når alle hormoner raser og foreldre er det teiteste i hele verden men forferdelige greie å ha som personlige slaver og minibank.

Man vet ikke om de ender opp som leger eller heroinavhengig og sitter konstant nervøs og venter på at de skal komme hjem.

ALIKEVEL blir man utrolig glad i dem. Det er veldig vanskelig å forestille seg å leve uten.

De beriker livet mitt. Gir meg en god følelse som ingenting annet kunne gitt meg.

De kan gi meg en klem og si at jeg er den beste mammaen i verden

Eller lage morsdagkort til meg. Sitte på fanget og kose i mange timer

Den ubeskrivelige følelsen av å ha ett ammende barn på fanget er helt utrolig.

Det er en stor milepæl når de tar sine første steg og stabber glisende mot deg for å falle i armene dine.

Eller når de har sin første danseoppvisning (gjett om mor griner da) eller sin første håndballkamp (like ille).

Det er en berikelse å være mor men det er ikke dermed gitt at absolutt alle må bli det.

Forstår at det er kjipt med presset og maset rundt temaet.

Det er ikke noe noen andre kan gjøre noe med alikevel.

Jeg skal prøve å ikke mase om barnebarn når tiden kommer

Det var veldig fint skrevet syns jeg Du høres ut som en god mor

[ElinT]

Jeg har hatt ett stort ønske om egne barn helt siden jeg var 11år og ble tante! Den lille niesen min ble verdens midtpunkt for meg og jeg tilbrakte all ledig tid sammen med henne

Min egen sønn fikk jeg da jeg var 21, det var ikke en dag for tidlig Jeg har hatt ett høyt ønske om barn nr.2 siden han var 6-7mnd gammel. Etter mange års forsøk hadde jeg egentlig gitt opp, men i mai kommer lillesøsteren hans, 6,5 år etter Jeg er nå 28 år og håpet vårt er at vi kan få nr.3 rimelig kjapt også

[Artemis]

Jeg er av typen som tenker at togturen/flyturen er fullstendig ødelagt hvis det setter seg noen med barn i nærheten. Hva noen ser i disse snørrete, skrikete små er beyond me. Jeg har alltid sagt at jeg aldri skal ha barn, men jeg innrømmer at jeg ikke skal utelukke det fullstendig. Men jeg kan ikke helt se for meg at jeg skal gjøre en slik helomvending med det første. Nå har jeg lidd meg gjennom årevis med kusiners og fetteres småbarn, og ikke sett fascinasjonen ennå

[MegaMarie]

Jeg er av typen som tenker at togturen/flyturen er fullstendig ødelagt hvis det setter seg noen med barn i nærheten.

Slenger meg på den! Jeg klarte vist å ta fot på noen unger på flyet sist gang Det var ikke med vilje, jeg satt bare foten min i gangen så de skulle slutte å løpe opp og ned i gangen, men de sluttet jo ikke selv om det stod en fot i veien. De løp på den de! Men heldigvis falt ingen og de sluttet å løpe etter at jeg breiet meg utover hele gangen.

[JailyTina]

Jeg fyller snart 24 ( tida flyr syns jeg ) og har aldri, aldri, aldri hatt lyst på egne barn. Syns det er supert at andre har lyst til å videreføre menneskeheten, for da slipper jeg å gjøre det. Barn er skumle. De lager lyd, tar mye tid og nevnte jeg at de er skumle?

Eksen har en datter som jeg på en måte fungerte som "ekstra-mamma" for de 4 årene vi var sammen. (Hun fylte nettopp 10 år forøvrig.) Hun bor fast hos sin far og har et elendig forhold til mora, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Men selv etter å ha hvert "part-time-mom" for henne har jeg fått lyst på egne. Egentlig har det fungert ganske preventivt! Hun er ei herlig jente hun altså, men å ha en egen sånn en vil jeg helst slippe.

Jeg tror nok min holdning til barn er litt miljøskade fra min mor. Hun ville heller aldri ha barn, men endte opp med meg likevel. (Altså, bare for å ha sagt det. Mamma er verdens beste mamma. Hun har gitt meg en fantastisk oppvekst og hun er en av mine aller beste venner nå. På tross av at det første hun sa til meg var "Putt den inn igjen! Jeg skulle ha en gutt!" Det var jo det UL'n hadde vist.)

Men uansett hvor jeg har det fra... Barn er ikke min greie.

[Huldra]

Jeg skjønner greia... Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha barn. Jeg liker ikke barn (bortsett fra tantebarna i små porsjoner), ytterst få er søte og jeg har ikke noe barnetekke heller. Når folk ser på babyer og skal dullebullekosemose på babyen så sender jeg bare barnet videre om jeg absolutt må holde i det.

Folk har ALLTID sagt at "du er jo så ung" og "det kommer seinere det"! Men altså... Sååå ung er jeg jo ikke. Jeg er 24 nå og det er jo mange på min alder som enten har barn, planlegger å få barn eller bare ønsker seg det innmari. Jeg er ikke en av dem. Folk innser ikke det enda eller??

Det værste jeg hører er at "du kommer til å bli så glad i barnet når du får barn selv". Unnskyld meg altså, men jeg er jo ikke ond heller! Selvfølgelig kommer jeg til å bli glad i ungen hvis det først kommer en. Men jeg har ikke lyst til å havne der!

Problemet er at jeg har fått meg type. Han er en drømmemann på alle mulige områder, MEN han vil ha barn.. En gang! Ikke nå, men en gang... Så hvem veit? Jeg skal aldri si aldri. Jeg ER jo fortsatt ung og kan jo faktisk ombestemme meg. Men det kan typen å Tiden får vise, men jeg er altså en av de som virkelig ikke har lyst på barn.

Hvis det skulle komme en så er den sannsynligvis ikke planlagt

Litt O.T. da, men siden andre hadde svart sånn så kunne jo jeg å

Føler det ganske likt selv..

Jeg ville gjerne ha barn da jeg var yngre (før jeg var 18 år). Drømte om å være ung mor. Planla å få barn før jeg var 23, men nå sitter jeg her, 26 år og barnløs.. Plutselig ville jeg ikke ha likevel, til tross for å ha vært gift i 6,5 år. Jeg giftet meg veldig tidlig, og begynte å føle på at jeg ville være "ung" litt lengre. Vi kjøpte leilighet, og etterhvert tomannsbolig, og har hatt flere biler - da jeg var 23 følte jeg meg plutselig veldig etablert i forhold til jevnaldrende; de studerte gjerne og festet hver helg. Jeg har aldri hatt behov for et slikt liv, vil gjerne leve et roligere liv, men altså uten barn. Foreløpig i alle fall.

Jeg har veldig lyst til at "ånden" skal komme over meg, og at jeg skal få lyst på barn, for jeg vil ikke bli gammel uten å ha en unge. Men slik ting er nå, føler jeg ikke at jeg har tid eller ork. Når jeg er med barn får jeg bare enda mindre lyst på en selv (de skriker og skråler og krever så sykt mye oppmerksomhet, og personlig synes jeg det er BARE styr med de). Da jeg var ca 22-23 jobbet jeg i barnehage - og det satte virkelig en stopper for morsinstinktet! Der fikk jeg virkelig avsmak på å holde på med barn, og det hjalp heller ikke å være dagmamma et halvt år en tid senere. Jeg vil helst ikke ha noe med barn å gjøre, ikke før de begynner å bli i skolealder; da kan man jo snakke de til fornuft.. Før den tid føler jeg det er bare styr. Har lenge sagt at jeg skal adoptere en 17,5-åring - og kaste h*n ut når h*n er 18!

Å få barn ved siden av seg på fly/tog er drit. Å måtte være på besøk hos folk med barn gjør at jeg vil gå hjem tidligere. Å måtte passe en unge er et ork. Blæh, kan ikke foreldre klare å holde kustus på de, og holde de unna meg?!

Moren min fikk meg (eldst i søskenflokken) da hun var 29, så sånn sett har jeg jo litt tid på meg til å vekke eggstokkene til live.. Har lyst å få barn før jeg er 30, samtidig som jeg ikke har lyst på barn. Vil få de ferdig oppdratt, vil slippe småbarnstiden..

Jeg føler også på at jeg vil slutte å være den som er først ute med alt; først ute med å gifte meg, først ute med å kjøpe hus, etablere meg, få jobb og barn. Hadde vært enklere, tror jeg, om noen av mine søsken hadde fått barn først, eller noen av søsknene til typen min. Foreløpig kompenserer jeg, og har nok med, hunder..

Jeg vil bare si til de som tror at barn tar all tid man har. DET GJØR DE.

Du har ikke tid til å være deg selv lenger og alt dreier seg rundt barna.

Første året er det våken netter, bleier, pupp, mat og grining. Barnevogner og gulp.

Så kommer utforsk alderen hvor grådige hender river ned alt som er og det omtrent er umulig å dra på besøk til folk så lenge de ikke har ett barnesikret hus.

Da er det også masse knall og fall og man går i konstant bekymring for at ungen skal slå seg ihjel.

Så kommer skolealder og tid for lekser ,foreldremøter, sportslige aktiviteter eller kanskje korps? Man må kjøre til og fra venner, til kino, fotball, dansing osv.

Er man så heldig å få flere barn kan man se frem til søskenkjærligheten som av og til virker som totalt fraværende. De krangler over de minste bagateller. Bare det å se på hverandre kan være nok til utløse en heftig krangel.

"Mamma! Han ser på meg !""

Så kommer tiden jeg ikke ennå har erfart men jeg venter i spenning.

PUBERTETEN! Når alle hormoner raser og foreldre er det teiteste i hele verden men forferdelige greie å ha som personlige slaver og minibank.

Man vet ikke om de ender opp som leger eller heroinavhengig og sitter konstant nervøs og venter på at de skal komme hjem.

ALIKEVEL blir man utrolig glad i dem. Det er veldig vanskelig å forestille seg å leve uten.

De beriker livet mitt. Gir meg en god følelse som ingenting annet kunne gitt meg.

De kan gi meg en klem og si at jeg er den beste mammaen i verden

Eller lage morsdagkort til meg. Sitte på fanget og kose i mange timer

Den ubeskrivelige følelsen av å ha ett ammende barn på fanget er helt utrolig.

Det er en stor milepæl når de tar sine første steg og stabber glisende mot deg for å falle i armene dine.

Eller når de har sin første danseoppvisning (gjett om mor griner da) eller sin første håndballkamp (like ille).

Det er en berikelse å være mor men det er ikke dermed gitt at absolutt alle må bli det.

Forstår at det er kjipt med presset og maset rundt temaet.

Det er ikke noe noen andre kan gjøre noe med alikevel.

Jeg skal prøve å ikke mase om barnebarn når tiden kommer

Så fint beskrevet - jeg føler jeg skjønner det. Skulle ønske jeg ble overveldet av morsinstinkt og ville ha barn. Nå venter jeg på at Mari skal få en liten skriker, og hvis det går bra, kanskje jeg blir inspirert? Det lureste er vel å bare droppe pillen og se hva som skjer.. Hadde aldri tatt abort i den situasjonen jeg er i nå. Sikkert det greieste å bare bli kastet ut i det. Er veldig redd det aldri blir nok hvis ikke noe sånt skjer..

[ElinT]

Ser mange her skriver at unger bråker og maser og løper på tog/fly/buss. Jeg er vannvittig glad i unger, har alltid vært det og unger pleier å like meg godt også. Men jeg liker likevel ikke uoppdragne eller frekke unger! Tviler på at det er særlig mange som liker andres uoppdragne/frekke barn... Men det er vel litt forskjellig hvor mye som skal til for å irritere folk også.