Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke forstyrrelser gleder deg?


ida

Recommended Posts

Som vanlig starter jeg selv ;)

Selvføgelig gir mine egne hunder meg daglig glede og inspirasjon til å gidde dette hundeholdet, men noen ganger skjer det noe litt ekstra.

Her om dagen satt Fibi ved min side (man er da veloppdragen :)) og kauka som en tulling fordi jeg ble stående og preike med kona til en som gikk med verdens teiteste (i Fibis øyne) shaefer (kan jeg ikke skriver dèt riktig heller nå?)og dermed kom jo den drittbikkja (fremdeles Fibis subjektive oppfattelse av bikkja) seg aldri videre. Da de endelig gikk, ble jeg oppmerksom på ei dame som sto med sin lille dvergdachs og sperra veien ut av den lille broen vi hadde stilt oss på for å ikke skremme bort passerende levende objekter, mens galskapen sto på :D. Unnkyld men kan du gå videre, for jeg må nesten komme ut, sa jeg. Så svarte jammen meg dama at hun hadde ventet på oss, for nå syns hun hundene våre kunne leke litt, for bikkja mi kunne da ikke slippe unna med å tro at alle andre hunder var livsfarlige... Etter en treminutters desensitivisering tumlet hundene rundt og Fibi lekte lenge med en halv kilo (ja, ikke mye mer) dachsetispe. Som vanlig lot hun Scilos leke litt først, så "kidnappa" hun han litt, men jammen lekte hun skikkelig og ikke for voldsomt med den lille damen. Det var stort for meg å oppleve en som så tvers gjennom den liksomfarlige hunden min og gid verden hadde vært full av sånne ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så søt historie :lol:

Jeg har ingen lignende historie, men forrige uke gjorde Java noe som jeg ble utrolig stolt av!

Vi skulle bare gå en kjapp tisserunde der jeg bor og dette var såpass seint at jeg lot henne gå løs (så og si aldri folk ute på den tida og har i tillegg god oversikt). Hun tuslet rundt og satte seg ned for å tisse. Så oppdaget jeg at det var noen som var ute... En katt som lå under bilen som sto 2 meter fra der Java satt å tissa. Katten løp, Java så den og løp etter. De kom jo ikke langt før jeg ropte på Java (ropte jo selvfølgelig med en gang hun begynte å løpe), og det holdt å kalle henne inn en gang. Hun bråsnudde og kom lykkelig løpende mot meg :)

Da ble det 17.mai, julaften, nyttårsatfen og bursdag på en og samme dag altså ;) Ble utrolig stolt av lille krølle! Var jo helt sikker på at hun kom til å jage katten ut av syne først, men neida! Denne puddelen kan faktisk være lydig hun :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nettopp en litt ekkel opplevelse, som tydeligvis var eklere for meg enn for hundene. Kopierer fra bloggen fordi jeg er lat:

For et par dager siden skulle jeg lufte hundene en siste gang før jeg la meg. Klokken var rundt midnatt, så det er ikke akkurat sånn at man forventer å møte på så veldig mange.. Jeg har ikke kommet langt, skal til å runde hjørnet ved hagen vår, da jeg ser en mann med schäfer komme gående. De svinger inn en annen vei, så jeg tenker ikke så mye mer over det. Før jeg merker at Aynï reagerer med å boffe. Jeg snur meg, og ser denne svære hunden komme i fullt firsprang mot oss! Guri, jeg fikk hjertet helt i halsen! Jeg har to hunder i bånd, hvorav den ene drektig og skal da helst ikke bli så stresset, og hunden ser ikke direkte vennlig ut der den fyker mot oss; ørene rett fram, kjeften på vidt gap og tenna til tørk.. ;)

Jeg husker at jeg prøver å dra med meg hundene og gå, sånn at den kanskje tar poenget og snur (hvorfor skulle den det egentlig?), men det nytter ikke. Jeg ser for meg det verste: en illsint schäfertispe som går til angrep på min 6,5 uker drektige tispe, som biter henne til blods og som da selvsagt også stresser henne så mye at gudene vet hva som skjer med kullet.. :lol:

På mystisk vis klarer jeg å holde Tulla bak meg (aner ikke hvor Aynï er, hun er så liten og fyker hit og dit), og på en eller annen måte får jeg tak i halsbåndet og nakkeskinnet til schäferen. Vi snurrer rundt og rundt for hunden prøver å komme seg bort til mine hunder, og jeg prøver å holde den vekk. Tulla lar seg snurre, og sier ikke et pip. Aynï boffer.

Etterhvert kommer eieren løpende, og tar tak i hunden sin. Men så faller halsbåndet av, selvsagt, så hunden er løs igjen. Men det går ikke lange tiden før eier får tak i hunden, men i det han skal til å sette på halsbåndet, så sklir og faller han, så hunden er igjen løs. Etter mye om og men får han på halsbåndet på hunden sin, og reiser seg opp, hvorpå han IGJEN sklir og faller! :) Begynner å lure på om han er full, eller generelt har problemer med å holde seg på beina?!

Lettere sjokkskadet, og med hjertet i halsen, er det første jeg klarer å stotre frem "går det bra med deg?" Hva er det for en replikk? Burde jeg ikke være fly forbannet?! Joda, det går visst bra med mannen. Jeg titter ned på hundene mine for å se hvordan det går med de - om de har taklet "angrepet" og hva de synes om sprellemannen på bakken; Aynï sitter og ser på meg mens hun innimellom gir fra seg et boff. Og Tulla, hun som faktisk er skeptisk til schäfere i utgangspunktet fordi hun har blitt angrepet av en hannhund (!) tidligere, hun står der med slakt bånd og hvilepuls og ser rolig på sprellemannen og schäferen som vil bort til henne.

Mannen begynner å forklare seg; han hadde visst glemt båndet hjemme i kveld (jasså?), og at hunden hans var den snilleste schäferen han hadde hatt/møtt. Jaha; den så ikke spesielt snill ut der den kom, og jeg skjønner utmerket godt at mange hunder reagerer på schäferspråket - så busete og voldsomme de kan være. Jeg regner meg selv for å være rimelig god på å lese hund, men denne feiltolket jeg totalt. Jeg kunne for det første ikke se hvilket kjønn det var (det var en ettåring hannhund, jeg trodde det var en tispe), og den så ut som om den hadde tenkt å rive mine hunder i fillebiter (men den ville sannsynligvis bare hilse på typisk schäfermåte).

Ifølge sprellemannen skulle hundene fått løpt løse på jordene, men det sa jeg fint neitakk til da jeg hadde en drektig tispe her. At hunden ikke så ut til å snakke helt korrekt hundespråk, utelot jeg galant.. Så gikk vi videre. Tulla bestemte seg fort for å prøve å tigge godis ved å gå fot, og Aynï svimset frem og tilbake fra grøft til grøft. Jeg på min side har ikke gått noen MH som viser at jeg kan avreagere, så pulsen min var ikke direkte hvilende kan man si.. Jammen godt jeg har hunder som taklet dette så bra - det er faktisk første gangen vi har møtt på løse hunder som kommer stormende bort til oss på den måten, og vi har heller ikke opplevd sprellemenn på bakken.. ;)

Jeg ble bare veldig lettet over at det gikk så bra, at hundene mine oppførte seg så fint (det ville jeg faktisk ikke tatt for gitt), og at drektige Tulla hadde hvilepuls etterpå - puh! :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hører kanskje ikke inn under en forstyrrelse, men slenger med denne likevel. :blink:

Jeg var på et arrangement for et par mnd siden der det var rundt 10 stk samlet. Jeg hadde ikke fått barnevakt til bikkja, så den ble med. Jeg fikk greie på at en av de som var med hadde hundeskrekk, ikke livredd, men veldig skeptisk. Men siden bikkja er "rolig-glad" og ikke "hyper-glad" i ukjente mennesker, lot jeg ham etter hvert gå løs. Jeg hadde både han og hundeskrekkjenta i øyekroken uten å kommandere og mase, ville bare se hvordan hunden taklet dette.

Som vanlig tuslet da bikkja rundt og stakk snuten opp på låret og kneket seg litt inntil de som var der. Etter å ha tatt en hilserunde med alle andre, kom han til slutt bort til hun med hundeskrekk. Men i stedet for en hyper-hilsen, satt han seg en meter fra stolen hennes og kikket opp på henne før han la seg ned i "tiggestilling". Sakte men sikkert krøp han nærmere føttene hennes, men fortsatt uten å være borti henne. Jeg fulgte med, men gjorde ingenting etter hvert som jeg så at skuldrene til jenta sank mer og mer. Etter hvert var hunden så nær at hun kunne klappe den, og gjett hvem som lå på gulvet og koste med bikkja en liten stund etterpå... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hører kanskje ikke inn under en forstyrrelse, men slenger med denne likevel. :)

Jeg var på et arrangement for et par mnd siden der det var rundt 10 stk samlet. Jeg hadde ikke fått barnevakt til bikkja, så den ble med. Jeg fikk greie på at en av de som var med hadde hundeskrekk, ikke livredd, men veldig skeptisk. Men siden bikkja er "rolig-glad" og ikke "hyper-glad" i ukjente mennesker, lot jeg ham etter hvert gå løs. Jeg hadde både han og hundeskrekkjenta i øyekroken uten å kommandere og mase, ville bare se hvordan hunden taklet dette.

Som vanlig tuslet da bikkja rundt og stakk snuten opp på låret og kneket seg litt inntil de som var der. Etter å ha tatt en hilserunde med alle andre, kom han til slutt bort til hun med hundeskrekk. Men i stedet for en hyper-hilsen, satt han seg en meter fra stolen hennes og kikket opp på henne før han la seg ned i "tiggestilling". Sakte men sikkert krøp han nærmere føttene hennes, men fortsatt uten å være borti henne. Jeg fulgte med, men gjorde ingenting etter hvert som jeg så at skuldrene til jenta sank mer og mer. Etter hvert var hunden så nær at hun kunne klappe den, og gjett hvem som lå på gulvet og koste med bikkja en liten stund etterpå... :D

Sånn en koselig historie! :)

Slår meg ofte at det foregår mye som jeg rett og slett ikke får med meg med disse hundene, og at de forstår mye mer enn jeg tror... :blink: Rørende når sånne ting som dette skjer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn en koselig historie! :blink:

Slår meg ofte at det foregår mye som jeg rett og slett ikke får med meg med disse hundene, og at de forstår mye mer enn jeg tror... :) Rørende når sånne ting som dette skjer!

Jepp, de er svært god på å tolke kroppsspråk. Denne historia kan jo ha vært tilfeldig, men jeg er ganske sikker på at bikkja klarte å se at en av personene hadde et annet kroppsspråk og en annen blikkføring enn hva de andre hadde. Og at han derfor måtte være litt mer rolig for å klare å lokke godbiter ut av henne :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...