Hvilke forstyrrelser gleder deg?

[ida]

Som vanlig starter jeg selv

Selvføgelig gir mine egne hunder meg daglig glede og inspirasjon til å gidde dette hundeholdet, men noen ganger skjer det noe litt ekstra.

Her om dagen satt Fibi ved min side (man er da veloppdragen ) og kauka som en tulling fordi jeg ble stående og preike med kona til en som gikk med verdens teiteste (i Fibis øyne) shaefer (kan jeg ikke skriver dèt riktig heller nå?)og dermed kom jo den drittbikkja (fremdeles Fibis subjektive oppfattelse av bikkja) seg aldri videre. Da de endelig gikk, ble jeg oppmerksom på ei dame som sto med sin lille dvergdachs og sperra veien ut av den lille broen vi hadde stilt oss på for å ikke skremme bort passerende levende objekter, mens galskapen sto på . Unnkyld men kan du gå videre, for jeg må nesten komme ut, sa jeg. Så svarte jammen meg dama at hun hadde ventet på oss, for nå syns hun hundene våre kunne leke litt, for bikkja mi kunne da ikke slippe unna med å tro at alle andre hunder var livsfarlige... Etter en treminutters desensitivisering tumlet hundene rundt og Fibi lekte lenge med en halv kilo (ja, ikke mye mer) dachsetispe. Som vanlig lot hun Scilos leke litt først, så "kidnappa" hun han litt, men jammen lekte hun skikkelig og ikke for voldsomt med den lille damen. Det var stort for meg å oppleve en som så tvers gjennom den liksomfarlige hunden min og gid verden hadde vært full av sånne

[Marianne&Java]

Så søt historie

Jeg har ingen lignende historie, men forrige uke gjorde Java noe som jeg ble utrolig stolt av!

Vi skulle bare gå en kjapp tisserunde der jeg bor og dette var såpass seint at jeg lot henne gå løs (så og si aldri folk ute på den tida og har i tillegg god oversikt). Hun tuslet rundt og satte seg ned for å tisse. Så oppdaget jeg at det var noen som var ute... En katt som lå under bilen som sto 2 meter fra der Java satt å tissa. Katten løp, Java så den og løp etter. De kom jo ikke langt før jeg ropte på Java (ropte jo selvfølgelig med en gang hun begynte å løpe), og det holdt å kalle henne inn en gang. Hun bråsnudde og kom lykkelig løpende mot meg

Da ble det 17.mai, julaften, nyttårsatfen og bursdag på en og samme dag altså Ble utrolig stolt av lille krølle! Var jo helt sikker på at hun kom til å jage katten ut av syne først, men neida! Denne puddelen kan faktisk være lydig hun

[Carma]

Den før omtalte sauehistorien (hvor Buffy viste seg å være en gjeter- og ikke en jagerhund) er nok på min topp10-liste over stolte øyeblikk.

[Huldra]

Jeg hadde nettopp en litt ekkel opplevelse, som tydeligvis var eklere for meg enn for hundene. Kopierer fra bloggen fordi jeg er lat:

For et par dager siden skulle jeg lufte hundene en siste gang før jeg la meg. Klokken var rundt midnatt, så det er ikke akkurat sånn at man forventer å møte på så veldig mange.. Jeg har ikke kommet langt, skal til å runde hjørnet ved hagen vår, da jeg ser en mann med schäfer komme gående. De svinger inn en annen vei, så jeg tenker ikke så mye mer over det. Før jeg merker at Aynï reagerer med å boffe. Jeg snur meg, og ser denne svære hunden komme i fullt firsprang mot oss! Guri, jeg fikk hjertet helt i halsen! Jeg har to hunder i bånd, hvorav den ene drektig og skal da helst ikke bli så stresset, og hunden ser ikke direkte vennlig ut der den fyker mot oss; ørene rett fram, kjeften på vidt gap og tenna til tørk..

Jeg husker at jeg prøver å dra med meg hundene og gå, sånn at den kanskje tar poenget og snur (hvorfor skulle den det egentlig?), men det nytter ikke. Jeg ser for meg det verste: en illsint schäfertispe som går til angrep på min 6,5 uker drektige tispe, som biter henne til blods og som da selvsagt også stresser henne så mye at gudene vet hva som skjer med kullet..

På mystisk vis klarer jeg å holde Tulla bak meg (aner ikke hvor Aynï er, hun er så liten og fyker hit og dit), og på en eller annen måte får jeg tak i halsbåndet og nakkeskinnet til schäferen. Vi snurrer rundt og rundt for hunden prøver å komme seg bort til mine hunder, og jeg prøver å holde den vekk. Tulla lar seg snurre, og sier ikke et pip. Aynï boffer.

Etterhvert kommer eieren løpende, og tar tak i hunden sin. Men så faller halsbåndet av, selvsagt, så hunden er løs igjen. Men det går ikke lange tiden før eier får tak i hunden, men i det han skal til å sette på halsbåndet, så sklir og faller han, så hunden er igjen løs. Etter mye om og men får han på halsbåndet på hunden sin, og reiser seg opp, hvorpå han IGJEN sklir og faller! Begynner å lure på om han er full, eller generelt har problemer med å holde seg på beina?!

Lettere sjokkskadet, og med hjertet i halsen, er det første jeg klarer å stotre frem "går det bra med deg?" Hva er det for en replikk? Burde jeg ikke være fly forbannet?! Joda, det går visst bra med mannen. Jeg titter ned på hundene mine for å se hvordan det går med de - om de har taklet "angrepet" og hva de synes om sprellemannen på bakken; Aynï sitter og ser på meg mens hun innimellom gir fra seg et boff. Og Tulla, hun som faktisk er skeptisk til schäfere i utgangspunktet fordi hun har blitt angrepet av en hannhund (!) tidligere, hun står der med slakt bånd og hvilepuls og ser rolig på sprellemannen og schäferen som vil bort til henne.

Mannen begynner å forklare seg; han hadde visst glemt båndet hjemme i kveld (jasså?), og at hunden hans var den snilleste schäferen han hadde hatt/møtt. Jaha; den så ikke spesielt snill ut der den kom, og jeg skjønner utmerket godt at mange hunder reagerer på schäferspråket - så busete og voldsomme de kan være. Jeg regner meg selv for å være rimelig god på å lese hund, men denne feiltolket jeg totalt. Jeg kunne for det første ikke se hvilket kjønn det var (det var en ettåring hannhund, jeg trodde det var en tispe), og den så ut som om den hadde tenkt å rive mine hunder i fillebiter (men den ville sannsynligvis bare hilse på typisk schäfermåte).

Ifølge sprellemannen skulle hundene fått løpt løse på jordene, men det sa jeg fint neitakk til da jeg hadde en drektig tispe her. At hunden ikke så ut til å snakke helt korrekt hundespråk, utelot jeg galant.. Så gikk vi videre. Tulla bestemte seg fort for å prøve å tigge godis ved å gå fot, og Aynï svimset frem og tilbake fra grøft til grøft. Jeg på min side har ikke gått noen MH som viser at jeg kan avreagere, så pulsen min var ikke direkte hvilende kan man si.. Jammen godt jeg har hunder som taklet dette så bra - det er faktisk første gangen vi har møtt på løse hunder som kommer stormende bort til oss på den måten, og vi har heller ikke opplevd sprellemenn på bakken..

Jeg ble bare veldig lettet over at det gikk så bra, at hundene mine oppførte seg så fint (det ville jeg faktisk ikke tatt for gitt), og at drektige Tulla hadde hvilepuls etterpå - puh!

[Kermit]

Hører kanskje ikke inn under en forstyrrelse, men slenger med denne likevel.

Jeg var på et arrangement for et par mnd siden der det var rundt 10 stk samlet. Jeg hadde ikke fått barnevakt til bikkja, så den ble med. Jeg fikk greie på at en av de som var med hadde hundeskrekk, ikke livredd, men veldig skeptisk. Men siden bikkja er "rolig-glad" og ikke "hyper-glad" i ukjente mennesker, lot jeg ham etter hvert gå løs. Jeg hadde både han og hundeskrekkjenta i øyekroken uten å kommandere og mase, ville bare se hvordan hunden taklet dette.

Som vanlig tuslet da bikkja rundt og stakk snuten opp på låret og kneket seg litt inntil de som var der. Etter å ha tatt en hilserunde med alle andre, kom han til slutt bort til hun med hundeskrekk. Men i stedet for en hyper-hilsen, satt han seg en meter fra stolen hennes og kikket opp på henne før han la seg ned i "tiggestilling". Sakte men sikkert krøp han nærmere føttene hennes, men fortsatt uten å være borti henne. Jeg fulgte med, men gjorde ingenting etter hvert som jeg så at skuldrene til jenta sank mer og mer. Etter hvert var hunden så nær at hun kunne klappe den, og gjett hvem som lå på gulvet og koste med bikkja en liten stund etterpå...

[Carma]

Hører kanskje ikke inn under en forstyrrelse, men slenger med denne likevel.

Jeg var på et arrangement for et par mnd siden der det var rundt 10 stk samlet. Jeg hadde ikke fått barnevakt til bikkja, så den ble med. Jeg fikk greie på at en av de som var med hadde hundeskrekk, ikke livredd, men veldig skeptisk. Men siden bikkja er "rolig-glad" og ikke "hyper-glad" i ukjente mennesker, lot jeg ham etter hvert gå løs. Jeg hadde både han og hundeskrekkjenta i øyekroken uten å kommandere og mase, ville bare se hvordan hunden taklet dette.

Som vanlig tuslet da bikkja rundt og stakk snuten opp på låret og kneket seg litt inntil de som var der. Etter å ha tatt en hilserunde med alle andre, kom han til slutt bort til hun med hundeskrekk. Men i stedet for en hyper-hilsen, satt han seg en meter fra stolen hennes og kikket opp på henne før han la seg ned i "tiggestilling". Sakte men sikkert krøp han nærmere føttene hennes, men fortsatt uten å være borti henne. Jeg fulgte med, men gjorde ingenting etter hvert som jeg så at skuldrene til jenta sank mer og mer. Etter hvert var hunden så nær at hun kunne klappe den, og gjett hvem som lå på gulvet og koste med bikkja en liten stund etterpå...

Sånn en koselig historie!

Slår meg ofte at det foregår mye som jeg rett og slett ikke får med meg med disse hundene, og at de forstår mye mer enn jeg tror... Rørende når sånne ting som dette skjer!

[Kermit]

Sånn en koselig historie!

Slår meg ofte at det foregår mye som jeg rett og slett ikke får med meg med disse hundene, og at de forstår mye mer enn jeg tror... Rørende når sånne ting som dette skjer!

Jepp, de er svært god på å tolke kroppsspråk. Denne historia kan jo ha vært tilfeldig, men jeg er ganske sikker på at bikkja klarte å se at en av personene hadde et annet kroppsspråk og en annen blikkføring enn hva de andre hadde. Og at han derfor måtte være litt mer rolig for å klare å lokke godbiter ut av henne