Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan fant du ut at du er et hundemenneske?


ida

Recommended Posts

Jeg tror jeg alltid har vært hundemenneske! Når jeg var liten løp jeg så fort jeg kunne ut på veien om det var noen som gikk med hund :ahappy: Om det var en hund som var der var hund det eneste som stod i hodet mitt :whistle: Har alltid passet å gått tur med hundene til familien og venta bare på at jeg skulle få min egen, selvom det tok aaltfor lang tid (syntes jeg da).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke vokst opp med hund i familien, men i et land med mange løshunder, og noen av disse løshundene ble mine beste venner. Det var spesielt en som kom og skulle være med hver gang moren min skulle trille meg - og nåde den som prøvde å gjøre meg noe! Enten det var andre hunder som nærmet seg, eller det var folk som ville kose med en liten, lys jente, så ble de nøye overvåket av min "beskytter". Moren min ble nesten litt bekymret, for det var jo ikke hennes hund, og hvis hun prøvde å snakke hardt til den, begynte den å forsvare meg igjen. :lol: Hvis noen av foreldrene mine prøvde å "snakke hardt" til meg, fikk de også beskjed om å klappe igjen! :lol: Og fra der ballet det vel bare på seg tror jeg? :rolleyes2:

Jeg var alltid å finne rundt dyr; hester og hunder var min lidenskap fra jeg var pitteliten. Små valper eller store hester - det var ikke så farlig bare det var DYR! Da jeg var to år stabbet jeg meg under magen på en mannevond hest. Ingen skjønner hva som skjedde, for hesten gjorde meg ingenting.

Jeg har så utrolig mange minner fra "løshundene mine"; husker spesielt godt da jeg ble forsvart av en tispe i en liten flokk jeg "hang" med, mot en annen, større flokk. Hadde det ikke vært for den tispa hadde jeg antageligvis ikke kommet meg hjem den kvelden. Den andre flokken ble nemlig aggressiv da jeg skulle passere deres "territorie", men dette oppfattet den nevnte tispa, så hun kom og stilte seg mellom meg og de andre hundene, truet de tilbake, og fulgte meg ned til deres territorie. Makan! :lol:

Lenge var hester det store, men da jeg oppdaget at hunder var litt enklere å ha (man trenger liksom ikke en stall), så ble det hund. Og hest og hund er litt vanskelig å kombinere når man er student på flyttefot, så da ble det hund. Har aldri angret, og det kommer garantert til å være minst en hund i hus. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...