Gå til innhold
Hundesonen.no

Prostata og kastrering


Recommended Posts

Skrevet

Hva vet folket her inne om praksisen?? Altså, er det vanlig å kastrere ved prostataproblemer?

Vet ikke noe på akkurat det feltet, så kunne tenkt meg litt info.

Samtidig kan jeg jo spørre om hvilken virkning deres hunder fikk av kastrering?? Går rundt å bekymrer meg for at hunden kan bli "daff" og lat, om han kastreres. Noen veterinæren kunne avkrefte, og hun mente det var mye hva du selv la i det. Altså hvis du trente hunden normalt, slik du gjorde før kastrering, ville en ikke merke noe nedgang i intensiteten i treningen...

Hva mener dere?? Erfaringer??

Skrevet

Hva vet folket her inne om praksisen?? Altså, er det vanlig å kastrere ved prostataproblemer?

Vet ikke noe på akkurat det feltet, så kunne tenkt meg litt info.

Skal ikke berope meg stor viten om hundeprostataer, men kastrering øker risikoen for kreft i prostata i hvert fall:

http://www.naiaonline.org/pdfs/LongTermHealthEffectsOfSpayNeuterInDogs.pdf

Skrevet

Jeg måtte kastrere Gubbelille pga prostataproblemer, men han var 9 år gammel når han ble kastrert, så jeg er ikke helt sikker på om min erfaring hjelper deg noe særlig. De mønstrene han hadde, var jo rimelig innarbeidet, og han ble ikke noe daffere enn han var før kastreringa, men så var han 9 år gammel som sagt, så han var liksom ikke kjempegira i utgangspunktet.

Men en ting jeg og flere andre la merke til, var at selv år etter kastreringa, så stinka det hannhund-piss av markeringene hans :) Og markere, det gjorde han, både inne og ute, ekle gamle gubben :P

EDIT: Bardmand, nå er det vel såvidt det er 2.4 % sjanse for at hunden utvikler kreft i prostata, så vidt jeg kan se? Og under fordeler så står "reduces the risk of non-cancerous prostate disorders". Om det alt er problemer med prostata, så er vel det antageligvis en fordel som oppveier for ulempene..

Skrevet

Min sidste hund (schæfer) fik nyreproblemer pga. forstørret prostata da han var ca. 6 år gammel. Han havde det ret dårligt, og dyrlægen sagde meget klart, at det eneste rigtige at gøre var at kastrere ham. Så det blev han selvfølgelig.

Han forandrede sig ikke ret meget psykisk, eneste forskel var, at han blev lidt mere afslappet og ligeglad med andre hunde - ikke at det havde været et problem før. Fysisk skete der to ting, den ene var at hans pels blev mere ulden og tilbøjelig til at filtre (han var langhåret, men 'filtfri' før han blev kastreret), og den anden var at han blev meget, meget madglad. Han fik diætfoder, for ikke at belaste nyrerne, så måske havde det en del af skylden, men det var alligevel en voldsom forandring, fra en hund der ikke altid gad spise sin mad, til en, der var konstant sulten, og ledte efter (mere eller mindre) spiselige ting på tur osv.

Et par andre hanhunde jeg har kendt, som er blevet kastreret i godt voksen alder, pga. prostata eller kræftknuder i testiklerne, er også blevet ekstremt madfikserede. Og det er efter mine erfaringer den værste mulige bivirkning ved kastrering.

Guest lijenta
Skrevet

Hadde også en flat som ble kastrert fordi han hadde prostata problemer . Han var ca 9 år og han fikk etter hvert en ullen pels på knær og albuer. Ellers så krevde han vanlig adult for for nok energi og han la på seg ca 0,5 kg. Han var verdens tryggeste hanne og det endret seg ikke. Men det jeg husker best er første gangen eller første dagen han skulle ut og tisse. Han gikk ut for å tisse og tisset og du så hele kroppen ble letet og han syntes det var godt og det måtte testes flere ganger før han fant ut at det var det normale nå.

Skrevet

Min forrige hund Rambo, sleit med gjentatte prostatabetennelser i en periode på ca 2 år.

Pga epilepsi, samt at han ikke engang tålte vaksine ( vi holdt på å miste han da vi grunnvaksinerte både første og andre gang, og kunne ikke vaksinere han flere ganger )var veterinæren i veldig tvil om han ville tåle en narkose...

Så vi valgte å la være å kasterere.

Ubehaget han hadde spesielt ved undersøkelsene når han hadde disse betennelsene, blødningene osv var såpass ille at jeg ikke ville nølt med å kasterere en ellers frisk hund ved gjentatte prostatabetennelser.

Endring av adferd i forhold til at hunden kanskje blir sløvere hadde jag tatt med på kjøpet lenge før smertefullebetennelser og påfølgende undersøkelser.

Skrevet

Hva vet folket her inne om praksisen?? Altså, er det vanlig å kastrere ved prostataproblemer?

Vet ikke noe på akkurat det feltet, så kunne tenkt meg litt info.

Samtidig kan jeg jo spørre om hvilken virkning deres hunder fikk av kastrering?? Går rundt å bekymrer meg for at hunden kan bli "daff" og lat, om han kastreres. Noen veterinæren kunne avkrefte, og hun mente det var mye hva du selv la i det. Altså hvis du trente hunden normalt, slik du gjorde før kastrering, ville en ikke merke noe nedgang i intensiteten i treningen...

Hva mener dere?? Erfaringer??

Schäferen jeg hadde for et par år siden hadde forstørret prostata. Som følge av dette pådro han seg brokk i endetarmen. Da han alltid hadde følelsen av å måtte på do, presset han på seg brokket. Han ble kastrert for å gjøre bedre plass i buken, etter anbefaling av veterinæren (han var krypt i tillegg), men da var det i grunnen for seint. Han var fem år da han ble avlivet.

Skrevet

Nirm fikk forstørret prostata for noen år siden, med ganske store cyster i. Så jeg kastrerte på veterinærens anbefaling. Han ble plutselig ekstremt hormonell i den tiden, og rei på alt som hadde 4 bein. Den atferden ble dempet av kjemisk kastrering. Skulle på kurs, så jeg var litt egoistisk og kjemisk kastrerte han før det, dro på kurs og kastrerte etterpå. :) (Utrolig nok fikk jeg anbefalinger fra flere folk om å holde kjeft om den kjemiske kastreringen, og delta på konkurranser da. Noe jeg ikke hadde samvittighet til å gjøre....)

Etter kastrering har jeg fått et "hundeproblem" da. Dvs han er ikke den samme hunden som han var FØR kastrering. Han er ikke like stødig på andre hunder mer, svarer om noen angriper han og kan ikke brukes på problemhunder akkurat noe mer. Han leker mye mindre med fremmede hunder, og har kortere lunte (den var eviglang før). Nå var Nirm heldigvis ganske stødig og sikker på seg selv i forhold til fremmede hunder før kastrering, så egentlig føles det ut som han er mer "normal hannhund" tidvis nå (dvs han står ikke og logrer til hunder som flyr på han noe mer, han svarer som de fleste andre hundene gjør). Men atferdsmessig gjør det meg betenkt med tanke på hunder som har allerede et hundeproblem før kastrering. Dette er tross alt endringer på en hund som har sloss tre ganger i sitt liv før kastrering...

Prostataen ser liten og fin ut på UL da, tittet på den rett før jul da vi var inne til UL da (jeg starter seriøst å bli like godt kjent med hundene mine på innsiden som yttersiden...). Og han er ikke overhormonell noe mer.

Arbeidsmessig med han har jeg sett absolutt ingen endringer. Nå er han blitt 8 år og har forkalkninger i ryggen, så ryggen klarer ikke like mye som vilja. Han er enda meget ivrig til å trene, og har like mye trykk som før i øvelsene. Han har blitt ivirigere på godbiter da. Før var lekene høyere i verdi enn godbiter, men nå gjør han alt for en pølsebit, selv om leken fortsatt er meget bra.

Bogar ble også kastrert. Han fikk svulst i rumpa, og den slutter å vokse ved kastrering (den blokkerte bl.a. analkjertlene). Han var det heller ingen endringer med arbeidsvilje og kapasitet. Jeg husker ikke så mye ang atferdsendringer på han. Han hadde en del "ting" fra før, så litt fra eller til der legger man vel ikke så mye merke til, og jeg var ikke bevisst på endringer heller.

Skrevet

Orry ble kastrert på grunn av forstørret prostata som førte til diverse andre problemer. Han ble kastrert i fjor sommer, 7 år gammel.

Han la på seg littegrann, men det gikk egentlig lett av igjen.

Han har blitt mindre interessert i andre hunder enn han var, det vil si at han har sluttet å løpe bort til alt han møter av hunder på tur/trening osv. Nå hilser han bare om den andre hunden står midt i veien eller om den kommer bort til han. Aktivitetsnivået er som før :)

Skrevet

Har ikke noe vettugt om prostata, men når Buster ble kastrert ( ca 2,5 år) merket jeg en nedgang i energinivå. Både når det gjaldt tur og trening dessverre.

Skrevet

Tenkte jeg bare skulle si at jeg tok Ace til UL i dag.... Der så de cyster i prostata. :whistle:

Så det var virkelig godt de fikk sjekket det. Stakkars gutten har gått rundt og hatt vondt lenge. Men dette var klin umulig å vite, uten å ta en ultralyd.

Nå i det siste har jeg også sett adferdsendringer, som jeg ikke likte. :ahappy:

Derfor, til alle sammen: om dere er i tvil om noe, sjekk hunden hos veterinæren!!

Han skal kastreres på neste onsdag, og gjennomføre kjemisk kastrering for å få vekk utysket med en gang.

Skrevet

Bra at du sjekket det opp! Orry hadde noen cyster han også, men de var såpass små at de var vanskelige å se på UL. Lykke til med kastreringen :whistle:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...