Gå til innhold
Hundesonen.no

Prostata og kastrering


Recommended Posts

Skrevet

Hva vet folket her inne om praksisen?? Altså, er det vanlig å kastrere ved prostataproblemer?

Vet ikke noe på akkurat det feltet, så kunne tenkt meg litt info.

Samtidig kan jeg jo spørre om hvilken virkning deres hunder fikk av kastrering?? Går rundt å bekymrer meg for at hunden kan bli "daff" og lat, om han kastreres. Noen veterinæren kunne avkrefte, og hun mente det var mye hva du selv la i det. Altså hvis du trente hunden normalt, slik du gjorde før kastrering, ville en ikke merke noe nedgang i intensiteten i treningen...

Hva mener dere?? Erfaringer??

Skrevet

Hva vet folket her inne om praksisen?? Altså, er det vanlig å kastrere ved prostataproblemer?

Vet ikke noe på akkurat det feltet, så kunne tenkt meg litt info.

Skal ikke berope meg stor viten om hundeprostataer, men kastrering øker risikoen for kreft i prostata i hvert fall:

http://www.naiaonline.org/pdfs/LongTermHealthEffectsOfSpayNeuterInDogs.pdf

Skrevet

Jeg måtte kastrere Gubbelille pga prostataproblemer, men han var 9 år gammel når han ble kastrert, så jeg er ikke helt sikker på om min erfaring hjelper deg noe særlig. De mønstrene han hadde, var jo rimelig innarbeidet, og han ble ikke noe daffere enn han var før kastreringa, men så var han 9 år gammel som sagt, så han var liksom ikke kjempegira i utgangspunktet.

Men en ting jeg og flere andre la merke til, var at selv år etter kastreringa, så stinka det hannhund-piss av markeringene hans :) Og markere, det gjorde han, både inne og ute, ekle gamle gubben :P

EDIT: Bardmand, nå er det vel såvidt det er 2.4 % sjanse for at hunden utvikler kreft i prostata, så vidt jeg kan se? Og under fordeler så står "reduces the risk of non-cancerous prostate disorders". Om det alt er problemer med prostata, så er vel det antageligvis en fordel som oppveier for ulempene..

Skrevet

Min sidste hund (schæfer) fik nyreproblemer pga. forstørret prostata da han var ca. 6 år gammel. Han havde det ret dårligt, og dyrlægen sagde meget klart, at det eneste rigtige at gøre var at kastrere ham. Så det blev han selvfølgelig.

Han forandrede sig ikke ret meget psykisk, eneste forskel var, at han blev lidt mere afslappet og ligeglad med andre hunde - ikke at det havde været et problem før. Fysisk skete der to ting, den ene var at hans pels blev mere ulden og tilbøjelig til at filtre (han var langhåret, men 'filtfri' før han blev kastreret), og den anden var at han blev meget, meget madglad. Han fik diætfoder, for ikke at belaste nyrerne, så måske havde det en del af skylden, men det var alligevel en voldsom forandring, fra en hund der ikke altid gad spise sin mad, til en, der var konstant sulten, og ledte efter (mere eller mindre) spiselige ting på tur osv.

Et par andre hanhunde jeg har kendt, som er blevet kastreret i godt voksen alder, pga. prostata eller kræftknuder i testiklerne, er også blevet ekstremt madfikserede. Og det er efter mine erfaringer den værste mulige bivirkning ved kastrering.

Guest lijenta
Skrevet

Hadde også en flat som ble kastrert fordi han hadde prostata problemer . Han var ca 9 år og han fikk etter hvert en ullen pels på knær og albuer. Ellers så krevde han vanlig adult for for nok energi og han la på seg ca 0,5 kg. Han var verdens tryggeste hanne og det endret seg ikke. Men det jeg husker best er første gangen eller første dagen han skulle ut og tisse. Han gikk ut for å tisse og tisset og du så hele kroppen ble letet og han syntes det var godt og det måtte testes flere ganger før han fant ut at det var det normale nå.

Skrevet

Min forrige hund Rambo, sleit med gjentatte prostatabetennelser i en periode på ca 2 år.

Pga epilepsi, samt at han ikke engang tålte vaksine ( vi holdt på å miste han da vi grunnvaksinerte både første og andre gang, og kunne ikke vaksinere han flere ganger )var veterinæren i veldig tvil om han ville tåle en narkose...

Så vi valgte å la være å kasterere.

Ubehaget han hadde spesielt ved undersøkelsene når han hadde disse betennelsene, blødningene osv var såpass ille at jeg ikke ville nølt med å kasterere en ellers frisk hund ved gjentatte prostatabetennelser.

Endring av adferd i forhold til at hunden kanskje blir sløvere hadde jag tatt med på kjøpet lenge før smertefullebetennelser og påfølgende undersøkelser.

Skrevet

Hva vet folket her inne om praksisen?? Altså, er det vanlig å kastrere ved prostataproblemer?

Vet ikke noe på akkurat det feltet, så kunne tenkt meg litt info.

Samtidig kan jeg jo spørre om hvilken virkning deres hunder fikk av kastrering?? Går rundt å bekymrer meg for at hunden kan bli "daff" og lat, om han kastreres. Noen veterinæren kunne avkrefte, og hun mente det var mye hva du selv la i det. Altså hvis du trente hunden normalt, slik du gjorde før kastrering, ville en ikke merke noe nedgang i intensiteten i treningen...

Hva mener dere?? Erfaringer??

Schäferen jeg hadde for et par år siden hadde forstørret prostata. Som følge av dette pådro han seg brokk i endetarmen. Da han alltid hadde følelsen av å måtte på do, presset han på seg brokket. Han ble kastrert for å gjøre bedre plass i buken, etter anbefaling av veterinæren (han var krypt i tillegg), men da var det i grunnen for seint. Han var fem år da han ble avlivet.

Skrevet

Nirm fikk forstørret prostata for noen år siden, med ganske store cyster i. Så jeg kastrerte på veterinærens anbefaling. Han ble plutselig ekstremt hormonell i den tiden, og rei på alt som hadde 4 bein. Den atferden ble dempet av kjemisk kastrering. Skulle på kurs, så jeg var litt egoistisk og kjemisk kastrerte han før det, dro på kurs og kastrerte etterpå. :) (Utrolig nok fikk jeg anbefalinger fra flere folk om å holde kjeft om den kjemiske kastreringen, og delta på konkurranser da. Noe jeg ikke hadde samvittighet til å gjøre....)

Etter kastrering har jeg fått et "hundeproblem" da. Dvs han er ikke den samme hunden som han var FØR kastrering. Han er ikke like stødig på andre hunder mer, svarer om noen angriper han og kan ikke brukes på problemhunder akkurat noe mer. Han leker mye mindre med fremmede hunder, og har kortere lunte (den var eviglang før). Nå var Nirm heldigvis ganske stødig og sikker på seg selv i forhold til fremmede hunder før kastrering, så egentlig føles det ut som han er mer "normal hannhund" tidvis nå (dvs han står ikke og logrer til hunder som flyr på han noe mer, han svarer som de fleste andre hundene gjør). Men atferdsmessig gjør det meg betenkt med tanke på hunder som har allerede et hundeproblem før kastrering. Dette er tross alt endringer på en hund som har sloss tre ganger i sitt liv før kastrering...

Prostataen ser liten og fin ut på UL da, tittet på den rett før jul da vi var inne til UL da (jeg starter seriøst å bli like godt kjent med hundene mine på innsiden som yttersiden...). Og han er ikke overhormonell noe mer.

Arbeidsmessig med han har jeg sett absolutt ingen endringer. Nå er han blitt 8 år og har forkalkninger i ryggen, så ryggen klarer ikke like mye som vilja. Han er enda meget ivrig til å trene, og har like mye trykk som før i øvelsene. Han har blitt ivirigere på godbiter da. Før var lekene høyere i verdi enn godbiter, men nå gjør han alt for en pølsebit, selv om leken fortsatt er meget bra.

Bogar ble også kastrert. Han fikk svulst i rumpa, og den slutter å vokse ved kastrering (den blokkerte bl.a. analkjertlene). Han var det heller ingen endringer med arbeidsvilje og kapasitet. Jeg husker ikke så mye ang atferdsendringer på han. Han hadde en del "ting" fra før, så litt fra eller til der legger man vel ikke så mye merke til, og jeg var ikke bevisst på endringer heller.

Skrevet

Orry ble kastrert på grunn av forstørret prostata som førte til diverse andre problemer. Han ble kastrert i fjor sommer, 7 år gammel.

Han la på seg littegrann, men det gikk egentlig lett av igjen.

Han har blitt mindre interessert i andre hunder enn han var, det vil si at han har sluttet å løpe bort til alt han møter av hunder på tur/trening osv. Nå hilser han bare om den andre hunden står midt i veien eller om den kommer bort til han. Aktivitetsnivået er som før :)

Skrevet

Har ikke noe vettugt om prostata, men når Buster ble kastrert ( ca 2,5 år) merket jeg en nedgang i energinivå. Både når det gjaldt tur og trening dessverre.

Skrevet

Tenkte jeg bare skulle si at jeg tok Ace til UL i dag.... Der så de cyster i prostata. :whistle:

Så det var virkelig godt de fikk sjekket det. Stakkars gutten har gått rundt og hatt vondt lenge. Men dette var klin umulig å vite, uten å ta en ultralyd.

Nå i det siste har jeg også sett adferdsendringer, som jeg ikke likte. :ahappy:

Derfor, til alle sammen: om dere er i tvil om noe, sjekk hunden hos veterinæren!!

Han skal kastreres på neste onsdag, og gjennomføre kjemisk kastrering for å få vekk utysket med en gang.

Skrevet

Bra at du sjekket det opp! Orry hadde noen cyster han også, men de var såpass små at de var vanskelige å se på UL. Lykke til med kastreringen :whistle:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...