Sosialisere Mario med våre barn

[julnil]

For noen dager siden kjøpte vi en 3 år gammel dalmatiner, Mario.

Han er ikke vant til barn i det daglige. Har truffet barn, men ikke bodd med barn.

har to søte små, en på 6 og ei på 2,5 år

Så nå må Mario lære seg å leve med barn. Vi har bare hatt han i 3 dager, men kan si at jeg tolker Mario på følgende måte (så langt):

*Han er ikke en dominant hannhund. Murrer på hunder/katter han blir usikker på, samt en mann hørte kom gående, men ikke kunne se. Da kom det også noen bjeff.

*Vil ikke være alene på den måten at han vil være sammen med oss voksne hele tiden. Dvs om jeg eller min mann sitter i stuen, så ligger han å sover/slapper av ved bena våre. Om man da flytter seg til et annet rom, så følger han etter og legger seg der. Virker ikke som om det er noe problem om han må være alene i buret om vi må ut en snartur og ikke kan ta han med.

*Han virker litt usikker på barna, særlig eldstekaren som er mer høylytt og har mer bevegelse enn minstejenta. Han har ved to anledninger murret litt til eldstekaren. Første gang holdt sønnen min på å gli rett ved siden av hunden, og da ble Mario litt redd, og dermed knurret og stakk kjapt avgårde. Andre gangen satt vi å lekte på gulvet, og så ble han redd en lekebil.

Han murret en gang på minstejenta idet hun kom gående opp trappen med en stor kosepute fremfor seg. Virket som om han ikke skjønte hva det var som kom opp trappen.

Dette får meg til å konkludere med at han er usikker på barna (men korriger meg gjerne om dere ikke er enige).

Må legge til at Mario bare har vært sammen med oss i tre dager, og hadde en lang flyreise (første flyreise), og var litt stresset og sliten da han kom.

Tenker som så at han er litt overveldet?

Men uansett årsak, så må vi jobbe med sosialiseringen mot barna.

Alle gangene han mnurret/knurret, reagerte jeg "instinktivt" med å hysje på han.

Rett eller galt?

For å lære han at barn (og leker) ikke er farlige, sitter jeg (og min mann) mye på gulvet og leker med barna. Mario ligger (frivillig) ved siden av. Han får lukte på leker (men ikke spise på dem). Han får erfare at han er trygg selv om barna leker. I kveld var han avslappet og sovnet mens jeg og eldstesønnen bygde med lego. Men i begynnelsen kom han med et lite boff da sønnen min bøyde seg rett mot han (dette korrigerte jeg ikke, men fortalte sønnen min at Mario syntes det var skummelt når han lente seg frem mot han).

Gjør jeg rett i en slik metode?

Når det kommer til yngstejenta, så blir Mario litt stresset av å få lukte mye på henne. Han blir litt lekent oppkavet, og jeg får en mistanke om at han kommer til å prøve å ri henne om han får sjansen. Han blir oppspilt av det halvlange håret hennes (blir også litt oppkarret av håret på dukker og My Litle Pony). Når han får roet seg ned igjen, kan han igjen ligge pent ved siden av. Må passe på at han ikke går ut av sin rolige sinnstilstand, på en måte.

Når Mario er rolig rundt barna, får han innimellom litt kos og godord, men jeg overdriver ikke belønningen for en "normal" adferd.

Jeg har ikke latt barna enda gi han noe spiselig, og de får ikke være i nærheten når han spiser.

Regelen her i huset, er at han skal "oversees" av barna. Altså de får ikke rope på han, mase på han, klappe han, gå til han, vise han leker etc etc uten at vi har sagt at det er lov.

De øktene hvor vi leker på gulvet, kaller vi for treningsøkter, slik at barna har noe fast å forholde seg til, og dermed vet at da kan de omgås hunden litt mer.

De er med på turer, og det skal de også være med fast fremover. Ikke alle men ca halvparten.

Slik har jeg tenkt det inntil videre iallefall.

Jeg er jo en mamma, så har jo en egen seksjon i hjernen som til enhver tid analyserer alle potensielle farer rundt mine barn. Dermed vil jeg gjøre dette rett. Men trenger tilbakemeldinger fra dere der ute med mer erfaring innenfor sosialisering enn meg.

[tm100001]

Jeg kan bare si at jeg har dårlig erfaring med å korrigere knurring, det har ført til at hunden har sluttet å si ifra og nå plutselig kan glefse ut av det blå

[julnil]

Hadde ingen plan om å korrigere knurringen, kom bare som en instinktiv handling eller noe slikt. Nå er jeg klar over det, så kommer ikke til å korrigere det om det hender igjen.

[Margrete]

Slik jeg tenker gjør du alt rett her. Han er ikke vant til barn, ergo må han bli vant til at de ikke har onde hensikter. Jeg har også overtatt en voksen hund, og hun er vant til barn, men likevel var hun rimelig "rar" de første dagene her. For øyeblikket ligger hun på fanget til yngstemann og sover. Så det løser seg etterhvert.

Synes vel kanskje du kan gi ungene litt godbiter å gi han, men da bør han gjøre noe for dem også. En liten en bare, dette kan skape assosiasjoner til at barn er lik hygge.

De gangene han har murret, så har han jo gått sin vei og det er jo en fin egenskap

Sist men ikke minst, det tar lang tid for disse omplasseringshundene å finne seg til rette i nytt hjem, så ja han er nok stresset og bør ikke få leke med dukker og my litle ponny (skjønner at du ikke gir han dem)

Lykke til! Dette løser seg, det er jeg helt sikker på!

[julnil]

Ok, men da er jeg på riktig spor.

Det jeg skulle ønsket meg, var å han en mer hundeerfaren person sammen med meg, som kunne bekrefte om jeg tolket Marios signaler korrekt.

Er vanskelig å vite om jeg tolke alle små/moderate signaler korrekt, kan jo være jeg tror de betyr noe annet enn det jeg tror (litt hvis og om og men-tankegang, men er nå likevel en tanke jeg har).

Må legge til at Mario er en veldig lydhør hund, den typen som ikke er ute etter å gjøre noe galt. Han stopper med glede og iver om vi roper "kom" til han akkurat i det han er på tur ut på kjøkkenet eller inn på rommet til barna.

Vi har satt opp en del "hundefrie" soner i huset: Soverommene til barna er forbudt område og vårt soverom er forbudt område. I tillegg er badet et forbudt område med mindre han blir invitert inn ved et evt bad.

Vi har også "barnefrie" soner i huset, og det er et bur som står oppe i stuen (står alltid åpent) + en hundeseng ved siden av buret. Her får ikke barn lov å være, men de får være å leke på gulvet fremfor buret (bare ikke helt kloss inntil buråpningen).

Har også et bur ved våre soverom. Dette er Marios soveplass om natten, og om han må være alene hjemme. Dette buret får heller ikke barna lov å ta på eller gi Mario oppmerksomhet på om han ligger i det. De får heller ikke leke med det selv om han ikke er der (slik at grensene forblir helt klare).

Har innført klikkertrening for Mario, og dette konseptet tok han etter noen få økter.

Har nå begynt å klikke inn "sitt", og dette kan barna være med å belønne (jeg klikker og de får godbiten fra barna).

Ja, skjønner at Mario trenger litt tid, det er mye nytt, og han føler seg ikke trygg. Slik tolker iallefall jeg det at han ikke vil ligge alene når vi går inn i et annet rom. Da følger han heller etter og legger seg den der, selv om vi bare er der i ett minutt.

[Huldra]

Synes du tenker veldig riktig, og har troen på at det ordner seg etterhvert!

Som Margrete sier, så tror jeg at det å la barna gi han godis ved spesielle anledninger vil være positivt. Spesielt han på seks kan nok gjøre det, men jeg har selv vært dagmamma for en 1,5-åring som også klarte den oppgaven helt fint. Mulig det er en brannfakkel, men etterhvert, og hvis hunden ser ut til å skjønne det, så kan jo seksåringen få gi hunden mat (antar Mario er matglad siden han er en dalmis?). Hunden kan lære seg å sitte og vente, seksåringen (måler opp og) setter ned maten og tar et par skritt unna og gir Mario fri-signal. Når hunden spiser skal den selvsagt ha ro, men det vet dere jo allerede!

Det å få lov å gi hunden en liten godbit er veldig stas for mange unger, og jeg har bare positive erfaringer med det (mine hunder bor jo ikke sammen med barn, men de tror likevel at alle barn har godis til de.. ). Kanskje kan dere lage noen rutiner rundt godis-utdeling, sånn at det ikke blir masing om det i hytt og gevær; hva med å gi godis for at han sitter pent i gangen før dere alle skal ut på tur? Det jeg synes er viktig i slike situasjoner, er at hunden må gjøre noe (beherske seg) før den får godis. Dersom hunden faktisk lærer noe "nyttig" i tillegg - så er jo ingenting bedre enn dèt!

Seksåringen kan jo få øve på triks med Mario (gi labb, sitt, rull rundt, stå på to - tilpass etter hva hunden kan, evt kan dere lære inn triksene og så får seksåringen øve på de). Vi har en nabogutt som liker å komme å "trene" hundene i hagen; da får han utdelt litt godis (ofte tørrfôr), og så lokker han hundene til å gjøre forskjellige triks. Hundene blir "revet med" og synes at dette er veldig gøy, og gutten får dekket litt av sitt hunde-behov. Jeg må sette grenser og si at så og så ofte er det greit å komme (ikke oftere enn en gang om dagen), og noen dager passer det ikke, osv.

[Lola Pagola]

De siste setningen din beskrive en typisk dalmatiner tror jeg da, dilter etter nesten uansett

Lykke til med Mario, høres ut som han ikke kunne kommet til noe bedre sted

[julnil]

Synes du tenker veldig riktig, og har troen på at det ordner seg etterhvert!

Som Margrete sier, så tror jeg at det å la barna gi han godis ved spesielle anledninger vil være positivt. Spesielt han på seks kan nok gjøre det, men jeg har selv vært dagmamma for en 1,5-åring som også klarte den oppgaven helt fint. Mulig det er en brannfakkel, men etterhvert, og hvis hunden ser ut til å skjønne det, så kan jo seksåringen få gi hunden mat (antar Mario er matglad siden han er en dalmis?). Hunden kan lære seg å sitte og vente, seksåringen (måler opp og) setter ned maten og tar et par skritt unna og gir Mario fri-signal. Når hunden spiser skal den selvsagt ha ro, men det vet dere jo allerede!

Det å få lov å gi hunden en liten godbit er veldig stas for mange unger, og jeg har bare positive erfaringer med det (mine hunder bor jo ikke sammen med barn, men de tror likevel at alle barn har godis til de.. ). Kanskje kan dere lage noen rutiner rundt godis-utdeling, sånn at det ikke blir masing om det i hytt og gevær; hva med å gi godis for at han sitter pent i gangen før dere alle skal ut på tur? Det jeg synes er viktig i slike situasjoner, er at hunden må gjøre noe (beherske seg) før den får godis. Dersom hunden faktisk lærer noe "nyttig" i tillegg - så er jo ingenting bedre enn dèt!

Seksåringen kan jo få øve på triks med Mario (gi labb, sitt, rull rundt, stå på to - tilpass etter hva hunden kan, evt kan dere lære inn triksene og så får seksåringen øve på de). Vi har en nabogutt som liker å komme å "trene" hundene i hagen; da får han utdelt litt godis (ofte tørrfôr), og så lokker han hundene til å gjøre forskjellige triks. Hundene blir "revet med" og synes at dette er veldig gøy, og gutten får dekket litt av sitt hunde-behov. Jeg må sette grenser og si at så og så ofte er det greit å komme (ikke oftere enn en gang om dagen), og noen dager passer det ikke, osv.

Ja, håper for alles del at Mario finner seg vel til rette

Takk for tips med godbiter!

[julnil]

De siste setningen din beskrive en typisk dalmatiner tror jeg da, dilter etter nesten uansett

Lykke til med Mario, høres ut som han ikke kunne kommet til noe bedre sted

Da er det vel dalmatineren som skinner gjennom da

Jeg håper Mario kommer til å trives, og at barna våre får det fint sammen med han.

Det jeg ser, er at det ikke er vanskeligs å trene hund, men å trene barn til å bli hundekloke

Vil jo for alt i verden unngå at de skal få en dårlig opplevelse med hund

[Anita F]

Hei

Jeg hentet jo Posh hit når hun var litt over 1 år. Da hadde hun knapt sett et barn før. Hun var en meget usikker type ( hadde gjemt seg bak sin søster hele livet )og ville helst ikke ha noe konktakt med noen av oss.

Hun fikk tid på seg, men fikk aldri 'trekke seg unna' uten at hun hadde fått en godbit først. Så vår vei til Posh gikk gjennom maten. Joakim som da var 7 1/2 år fikk også gi henne masse godis. Det tok lenger tid før hun ble trygg på Ailin som er tre år mindre.

Men jeg synes det gikk ganske raskt jeg, med godbit-måten vår. Etter et par dager gikk hun frivillig ut av buret og logret til oss, og deretter gikk tilliten rett til værs.

Hun trakk seg unna om de kom løpende mot henne, men Joakim lærte seg fort at han ikke skulle stirre på henne, men vende siden til og gi godbiten ut til siden og ikke rett foran.

Nå var jo Posh hakket mer usikker generellt enn hva Mario er, så jeg tror dette går fort framover.

Som sagt så ville jeg virkelig kjøpt han med tanke på ungene. Så skjønner han fort at små barn = kos!

Posh ble så trygg og god rundt barn at hun var løs i stua på barnebursdag med seks barn fra 3 til 8 år løpende rundt seg. Og ute elsket hun og trekke Joakim på ski så fort det gikk innover løypene!

[julnil]

Takk Anita, det var betryggende ord og høre

Mario er som skapt for meg og min mann, akkurat den hunden vi var ute etter

Så nå er vår oppgave å gjøre barna og Mario samkjørt.

Jeg tror også det skal gå bra, iallefall etter å ha fått litt bekreftelse på at jeg gjør ting rett. Er ikke alltid enkelt å sitte å tenke ut en løsning alene i sitt eget slott så er så greit med slike forum som dette, der man får andre med lik erfaring til å hjelpe seg!