Gå til innhold
Hundesonen.no

Sosialisere Mario med våre barn


julnil

Recommended Posts

For noen dager siden kjøpte vi en 3 år gammel dalmatiner, Mario.

Han er ikke vant til barn i det daglige. Har truffet barn, men ikke bodd med barn.

har to søte små, en på 6 og ei på 2,5 år :thumbs:

Så nå må Mario lære seg å leve med barn. Vi har bare hatt han i 3 dager, men kan si at jeg tolker Mario på følgende måte (så langt):

*Han er ikke en dominant hannhund. Murrer på hunder/katter han blir usikker på, samt en mann hørte kom gående, men ikke kunne se. Da kom det også noen bjeff.

*Vil ikke være alene på den måten at han vil være sammen med oss voksne hele tiden. Dvs om jeg eller min mann sitter i stuen, så ligger han å sover/slapper av ved bena våre. Om man da flytter seg til et annet rom, så følger han etter og legger seg der. Virker ikke som om det er noe problem om han må være alene i buret om vi må ut en snartur og ikke kan ta han med.

*Han virker litt usikker på barna, særlig eldstekaren som er mer høylytt og har mer bevegelse enn minstejenta. Han har ved to anledninger murret litt til eldstekaren. Første gang holdt sønnen min på å gli rett ved siden av hunden, og da ble Mario litt redd, og dermed knurret og stakk kjapt avgårde. Andre gangen satt vi å lekte på gulvet, og så ble han redd en lekebil.

Han murret en gang på minstejenta idet hun kom gående opp trappen med en stor kosepute fremfor seg. Virket som om han ikke skjønte hva det var som kom opp trappen.

Dette får meg til å konkludere med at han er usikker på barna (men korriger meg gjerne om dere ikke er enige).

Må legge til at Mario bare har vært sammen med oss i tre dager, og hadde en lang flyreise (første flyreise), og var litt stresset og sliten da han kom.

Tenker som så at han er litt overveldet?

Men uansett årsak, så må vi jobbe med sosialiseringen mot barna.

Alle gangene han mnurret/knurret, reagerte jeg "instinktivt" med å hysje på han.

Rett eller galt?

For å lære han at barn (og leker) ikke er farlige, sitter jeg (og min mann) mye på gulvet og leker med barna. Mario ligger (frivillig) ved siden av. Han får lukte på leker (men ikke spise på dem). Han får erfare at han er trygg selv om barna leker. I kveld var han avslappet og sovnet mens jeg og eldstesønnen bygde med lego. Men i begynnelsen kom han med et lite boff da sønnen min bøyde seg rett mot han (dette korrigerte jeg ikke, men fortalte sønnen min at Mario syntes det var skummelt når han lente seg frem mot han).

Gjør jeg rett i en slik metode?

Når det kommer til yngstejenta, så blir Mario litt stresset av å få lukte mye på henne. Han blir litt lekent oppkavet, og jeg får en mistanke om at han kommer til å prøve å ri henne om han får sjansen. Han blir oppspilt av det halvlange håret hennes (blir også litt oppkarret av håret på dukker og My Litle Pony). Når han får roet seg ned igjen, kan han igjen ligge pent ved siden av. Må passe på at han ikke går ut av sin rolige sinnstilstand, på en måte.

Når Mario er rolig rundt barna, får han innimellom litt kos og godord, men jeg overdriver ikke belønningen for en "normal" adferd.

Jeg har ikke latt barna enda gi han noe spiselig, og de får ikke være i nærheten når han spiser.

Regelen her i huset, er at han skal "oversees" av barna. Altså de får ikke rope på han, mase på han, klappe han, gå til han, vise han leker etc etc uten at vi har sagt at det er lov.

De øktene hvor vi leker på gulvet, kaller vi for treningsøkter, slik at barna har noe fast å forholde seg til, og dermed vet at da kan de omgås hunden litt mer.

De er med på turer, og det skal de også være med fast fremover. Ikke alle men ca halvparten.

Slik har jeg tenkt det inntil videre iallefall.

Jeg er jo en mamma, så har jo en egen seksjon i hjernen som til enhver tid analyserer alle potensielle farer rundt mine barn. Dermed vil jeg gjøre dette rett. Men trenger tilbakemeldinger fra dere der ute med mer erfaring innenfor sosialisering enn meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg tenker gjør du alt rett her. Han er ikke vant til barn, ergo må han bli vant til at de ikke har onde hensikter. Jeg har også overtatt en voksen hund, og hun er vant til barn, men likevel var hun rimelig "rar" de første dagene her. For øyeblikket ligger hun på fanget til yngstemann og sover. Så det løser seg etterhvert.

Synes vel kanskje du kan gi ungene litt godbiter å gi han, men da bør han gjøre noe for dem også. En liten en bare, dette kan skape assosiasjoner til at barn er lik hygge.

De gangene han har murret, så har han jo gått sin vei og det er jo en fin egenskap :thumbs:

Sist men ikke minst, det tar lang tid for disse omplasseringshundene å finne seg til rette i nytt hjem, så ja han er nok stresset og bør ikke få leke med dukker og my litle ponny a096.gif (skjønner at du ikke gir han dem)

Lykke til! Dette løser seg, det er jeg helt sikker på!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, men da er jeg på riktig spor.

Det jeg skulle ønsket meg, var å han en mer hundeerfaren person sammen med meg, som kunne bekrefte om jeg tolket Marios signaler korrekt.

Er vanskelig å vite om jeg tolke alle små/moderate signaler korrekt, kan jo være jeg tror de betyr noe annet enn det jeg tror (litt hvis og om og men-tankegang, men er nå likevel en tanke jeg har).

Må legge til at Mario er en veldig lydhør hund, den typen som ikke er ute etter å gjøre noe galt. Han stopper med glede og iver om vi roper "kom" til han akkurat i det han er på tur ut på kjøkkenet eller inn på rommet til barna.

Vi har satt opp en del "hundefrie" soner i huset: Soverommene til barna er forbudt område og vårt soverom er forbudt område. I tillegg er badet et forbudt område med mindre han blir invitert inn ved et evt bad.

Vi har også "barnefrie" soner i huset, og det er et bur som står oppe i stuen (står alltid åpent) + en hundeseng ved siden av buret. Her får ikke barn lov å være, men de får være å leke på gulvet fremfor buret (bare ikke helt kloss inntil buråpningen).

Har også et bur ved våre soverom. Dette er Marios soveplass om natten, og om han må være alene hjemme. Dette buret får heller ikke barna lov å ta på eller gi Mario oppmerksomhet på om han ligger i det. De får heller ikke leke med det selv om han ikke er der (slik at grensene forblir helt klare).

Har innført klikkertrening for Mario, og dette konseptet tok han etter noen få økter.

Har nå begynt å klikke inn "sitt", og dette kan barna være med å belønne (jeg klikker og de får godbiten fra barna).

Ja, skjønner at Mario trenger litt tid, det er mye nytt, og han føler seg ikke trygg. Slik tolker iallefall jeg det at han ikke vil ligge alene når vi går inn i et annet rom. Da følger han heller etter og legger seg den der, selv om vi bare er der i ett minutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du tenker veldig riktig, og har troen på at det ordner seg etterhvert! :thumbs:

Som Margrete sier, så tror jeg at det å la barna gi han godis ved spesielle anledninger vil være positivt. Spesielt han på seks kan nok gjøre det, men jeg har selv vært dagmamma for en 1,5-åring som også klarte den oppgaven helt fint. :blink: Mulig det er en brannfakkel, men etterhvert, og hvis hunden ser ut til å skjønne det, så kan jo seksåringen få gi hunden mat (antar Mario er matglad siden han er en dalmis?). Hunden kan lære seg å sitte og vente, seksåringen (måler opp og) setter ned maten og tar et par skritt unna og gir Mario fri-signal. Når hunden spiser skal den selvsagt ha ro, men det vet dere jo allerede!

Det å få lov å gi hunden en liten godbit er veldig stas for mange unger, og jeg har bare positive erfaringer med det (mine hunder bor jo ikke sammen med barn, men de tror likevel at alle barn har godis til de.. :D ). Kanskje kan dere lage noen rutiner rundt godis-utdeling, sånn at det ikke blir masing om det i hytt og gevær; hva med å gi godis for at han sitter pent i gangen før dere alle skal ut på tur? Det jeg synes er viktig i slike situasjoner, er at hunden må gjøre noe (beherske seg) før den får godis. Dersom hunden faktisk lærer noe "nyttig" i tillegg - så er jo ingenting bedre enn dèt!

Seksåringen kan jo få øve på triks med Mario (gi labb, sitt, rull rundt, stå på to - tilpass etter hva hunden kan, evt kan dere lære inn triksene og så får seksåringen øve på de). Vi har en nabogutt som liker å komme å "trene" hundene i hagen; da får han utdelt litt godis (ofte tørrfôr), og så lokker han hundene til å gjøre forskjellige triks. Hundene blir "revet med" og synes at dette er veldig gøy, og gutten får dekket litt av sitt hunde-behov. Jeg må sette grenser og si at så og så ofte er det greit å komme (ikke oftere enn en gang om dagen), og noen dager passer det ikke, osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du tenker veldig riktig, og har troen på at det ordner seg etterhvert! :P

Som Margrete sier, så tror jeg at det å la barna gi han godis ved spesielle anledninger vil være positivt. Spesielt han på seks kan nok gjøre det, men jeg har selv vært dagmamma for en 1,5-åring som også klarte den oppgaven helt fint. :thumbs: Mulig det er en brannfakkel, men etterhvert, og hvis hunden ser ut til å skjønne det, så kan jo seksåringen få gi hunden mat (antar Mario er matglad siden han er en dalmis?). Hunden kan lære seg å sitte og vente, seksåringen (måler opp og) setter ned maten og tar et par skritt unna og gir Mario fri-signal. Når hunden spiser skal den selvsagt ha ro, men det vet dere jo allerede!

Det å få lov å gi hunden en liten godbit er veldig stas for mange unger, og jeg har bare positive erfaringer med det (mine hunder bor jo ikke sammen med barn, men de tror likevel at alle barn har godis til de.. :blink: ). Kanskje kan dere lage noen rutiner rundt godis-utdeling, sånn at det ikke blir masing om det i hytt og gevær; hva med å gi godis for at han sitter pent i gangen før dere alle skal ut på tur? Det jeg synes er viktig i slike situasjoner, er at hunden må gjøre noe (beherske seg) før den får godis. Dersom hunden faktisk lærer noe "nyttig" i tillegg - så er jo ingenting bedre enn dèt!

Seksåringen kan jo få øve på triks med Mario (gi labb, sitt, rull rundt, stå på to - tilpass etter hva hunden kan, evt kan dere lære inn triksene og så får seksåringen øve på de). Vi har en nabogutt som liker å komme å "trene" hundene i hagen; da får han utdelt litt godis (ofte tørrfôr), og så lokker han hundene til å gjøre forskjellige triks. Hundene blir "revet med" og synes at dette er veldig gøy, og gutten får dekket litt av sitt hunde-behov. Jeg må sette grenser og si at så og så ofte er det greit å komme (ikke oftere enn en gang om dagen), og noen dager passer det ikke, osv.

Ja, håper for alles del at Mario finner seg vel til rette :D

Takk for tips med godbiter!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De siste setningen din beskrive en typisk dalmatiner tror jeg da, dilter etter nesten uansett :P

Lykke til med Mario, høres ut som han ikke kunne kommet til noe bedre sted :thumbs:

Da er det vel dalmatineren som skinner gjennom da :blink:

Jeg håper Mario kommer til å trives, og at barna våre får det fint sammen med han.

Det jeg ser, er at det ikke er vanskeligs å trene hund, men å trene barn til å bli hundekloke :D

Vil jo for alt i verden unngå at de skal få en dårlig opplevelse med hund :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg hentet jo Posh hit når hun var litt over 1 år. Da hadde hun knapt sett et barn før. Hun var en meget usikker type ( hadde gjemt seg bak sin søster hele livet )og ville helst ikke ha noe konktakt med noen av oss.

Hun fikk tid på seg, men fikk aldri 'trekke seg unna' uten at hun hadde fått en godbit først. Så vår vei til Posh gikk gjennom maten. Joakim som da var 7 1/2 år fikk også gi henne masse godis. Det tok lenger tid før hun ble trygg på Ailin som er tre år mindre.

Men jeg synes det gikk ganske raskt jeg, med godbit-måten vår. Etter et par dager gikk hun frivillig ut av buret og logret til oss, og deretter gikk tilliten rett til værs.

Hun trakk seg unna om de kom løpende mot henne, men Joakim lærte seg fort at han ikke skulle stirre på henne, men vende siden til og gi godbiten ut til siden og ikke rett foran.

Nå var jo Posh hakket mer usikker generellt enn hva Mario er, så jeg tror dette går fort framover.

Som sagt så ville jeg virkelig kjøpt han med tanke på ungene. Så skjønner han fort at små barn = kos!

Posh ble så trygg og god rundt barn at hun var løs i stua på barnebursdag med seks barn fra 3 til 8 år løpende rundt seg. Og ute elsket hun og trekke Joakim på ski så fort det gikk innover løypene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Anita, det var betryggende ord og høre :blink:

Mario er som skapt for meg og min mann, akkurat den hunden vi var ute etter :blink:

Så nå er vår oppgave å gjøre barna og Mario samkjørt.

Jeg tror også det skal gå bra, iallefall etter å ha fått litt bekreftelse på at jeg gjør ting rett. Er ikke alltid enkelt å sitte å tenke ut en løsning alene i sitt eget slott :blink: så er så greit med slike forum som dette, der man får andre med lik erfaring til å hjelpe seg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...