Gå til innhold
Hundesonen.no

8 mnd og alene hjemme problemer


Carr

Recommended Posts

Min 8 måneder gammel valp er ikke veldig glad i å være alene hjemme. Og vi har prøvd så og si det meste. Begynne med 1 sek til 3 sek og øke gradvis. Men dette har hjulpet lite. Når vi kommer til 8 sek så begynner hun å bjeffe.

Vi har også gitt henne en Kong full av leverpostei som hun holder på med i 8 min, men begynner å hyle selv om det er mye igjen i leken. Osv, osv. Disse gangene har hun kunnet bevege seg fritt i leiligheten. + DAP spray.

Nylig har vi gått til innkjøp av et bur. Hun pleier å ligge i bur i bilen når hun er alene, og dette er som oftest ikke noe problem. Og tenkte derfor at kanskje vi skal gjøre dette inne også, ettersom hun ikke får like mange inntrykk på et sted. Men fortsatt ingen fremskritt.

Ettersom hun begynner å bli relativt voksen nå, begynner det å se mørkt ut. Vi må hele tiden avtale pass o.l. med tanke på skole og jobb.

Er det noen som vet om noen effektive metoder? Setter stor pris på svar angående dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare si at jeg har en på 13 måneder, så du er ikke alene om problemet.

Men vi tok oss et halvt år 'fri' hvor hun ikke var alene i det hele tatt, så vi har ikke trent hele tiden altså. Men det gjorde henne mindre stresset.

For en stund siden startet vi treningen igjen og er oppe i 20 minutter.

Vi hadde sikkert kommet mye lenger også,om jeg var flinkere til å trene konsekvent. Men ettersom vi har hatt disse problemene fra begynnelsen har vi innordnet oss slik at hun ikke trenger å være alene - og det er på den måten ikke noe 'problem' lenger. (Men jo det er jo det.)

Det vi begynte med etter fri perioden var å lære henne å ligge å slappe av på plassen sin, samme hva vi gjorde i huset. I begynnelsen var det bare å stå rett foran henne mens hun lå, for å øke til å klappe i hendene, løpe litt rundt, synge litt osv. Da hun fortsatt klarte å slappe av mens vi gjorde rare ting kunne vi øke til å gjøre flere rare ting rundt om i huset. Skrangle med ting i kjøleskapet, banke i veggen i et annet rom, åpne og lukke utgangsdøren, ringe på i ringeklokken, snakke høyt til imaginære gjester osv.

Belønne for å ligge avlsappet på plassen og overse dersom hunden kommer.

Først når hunden var blitt avslappet på disse tingene begynte vi å å gå i fra i 1,5 og 10 sekunder osv. Og hvis hun ikke klarer 8 sekunder så er det tydeligvis for lenge (jeg vet det høres vilt ut) men da må man hele tiden gå tilbake til noe hunden mestrer. På den måten skynder man seg langsomt fremover..

I denne situasjonen tror jeg ikke bur har så mye å si fra eller til, det er det å bli forlatt i huset hun ikke takler. Så gjør det hun er mest komfortabel med, og hvis hun ikke er vandt til bur er nok det antagelivis løs.

Jeg vil også anbefale deg å ta kontakt med Gry Løberg for å få profesjonell hjelp :)

Si fra hvis du trenger kontaktinfo.

Hørte senest idag om en hund som antageligvis skal avlives pga seperasjonsangst noe jeg syntes er forståelig hvis man ikke får det til / har nok ressurser til hjelp.

Det er jo faktisk like vondt for hunden å 'lide' alene hjemme med angst som det er å lide pga fysisk smerte etter min mening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg slet med det samme med min hund! Så du er ikke den eneste:)

Min hund var 11/2 år da problemet dukket opp (jeg flyttet til nytt hus) og jeg prøvde å trene det bort selv, uten hell, så dro til Gry Løberg, og fikk masse hjelp!Så jeg kan også bare anbefale det på det varmeste:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endel blir også tryggere med alderen.Slet med det samme med mi men,når ble eldre og tryggere gikk det kjempe fint.Eneste siden jeg jobber fast tid kan hun jo klokka og vet når jeg er hjem.

Så om hun f.esk skal være alene en sjelden gang noen timer en helg går ikke det så bra da det er utenom "klokka" hennes.Sitter bare i vinduet og stresser.Er ingen problem hun får alltid pass da.

Håper det går seg til hos deg masse lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg slet med det samme med min hund! Så du er ikke den eneste:)

Min hund var 11/2 år da problemet dukket opp (jeg flyttet til nytt hus) og jeg prøvde å trene det bort selv, uten hell, så dro til Gry Løberg, og fikk masse hjelp!Så jeg kan også bare anbefale det på det varmeste:)

Dro du (dere) på miniseminar eller avtalte du personlig time med Gry Løberg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker på hvor heldige mine hunder er som har hverandre. Da vi fikk Fibi (hun var 8 måneder) hadde vi jo Solo (moren hennes) fra før. Da Scilos kom, hadde vi jo Fibi. Vi hadde hørt all verdens skrekkhistorier om disse gatehundene som fikk panikk hvis man gikk fra dem, men her har alle hunder alltid sovet fra vi går til vi kommer hjem. Kjenner du ikke noen med en hund som kan være sammen med henne om dagen, da? Kanskje det hjelper å være to...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flere som sliter med seperasjonsangst, ja. K er 20 - snart 21 mnd gammel - og vi har fremdeles problemer. Ting er blitt betraktelig bedre etter at vi flytta og starta på nytt. Men fremdeles er hun ikke glad i å være alene og man kommer fort inn i en ond sirkel der man gruer seg til å trene - dermed utsettere det og når man så kommer i gang så er man stressa og gjør alt krampeaktig stivt og alt blir feil... Anbefaler også Gry Løberg. Fikk et kjempefint treningsopplegg av henne, men desverre har jeg ikke fått det til å finker for oss - feilen ligger hos meg, ikke opplegget.

Ting har vært mye enklere når de er to, er min erfaring også - desverre så kan det skje ting som gjør at man bare blir sittende med en igjen, eller ikke har kapasitet eller mulighet til to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå skal ikke jeg si at det ikke er ett problem med seperasjonsangst på hund, men jeg tror mange hundeeiere må ta på seg skylda for det selv, fordi men "diller" for mye og gjør for mye utav det at hunden skal være alene. Jeg ser enkelte starter med 1-3 sek, det er ikke å være alene.. Hunder må tåle at eier går på do med døra igjen uten at det skal føles som en seperasjon. Første bud for å unngå seperasjonsangst er å ikke la bikkja tasse i hælene dine hvert eneste minutt hele dagen fra den er valp og ikke endre på det når den blir voksen. Det er ikke å være "alene" om man er en tur i søpla eller postkassa, noen minutter klarer de aller fleste, da er det greit å starte med det og ikke sekunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig ofte hjelper det de er to ja.Ikke her da.Hadde frøken Engelsk Setter på 11.5 år som bare lå sov men,det hjalp ikke noe på trygheten til hun jeg har nå.Ordnet seg ganske fort likevel da heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dro du (dere) på miniseminar eller avtalte du personlig time med Gry Løberg?

Jeg tok kontakt med henne direkte.. www.manimal.no tror jeg var hjemmesiden:)

Nå skal ikke jeg si at det ikke er ett problem med seperasjonsangst på hund, men jeg tror mange hundeeiere må ta på seg skylda for det selv, fordi men "diller" for mye og gjør for mye utav det at hunden skal være alene. Jeg ser enkelte starter med 1-3 sek, det er ikke å være alene.. Hunder må tåle at eier går på do med døra igjen uten at det skal føles som en seperasjon. Første bud for å unngå seperasjonsangst er å ikke la bikkja tasse i hælene dine hvert eneste minutt hele dagen fra den er valp og ikke endre på det når den blir voksen. Det er ikke å være "alene" om man er en tur i søpla eller postkassa, noen minutter klarer de aller fleste, da er det greit å starte med det og ikke sekunder.

Jeg skal ikke si noe på at mange diller med hundene sine, og jeg er helt sikkert også en av de, fordi jeg synes det er ille å være ute å vite at hunden jeg er så glad i ligger hjemme og piper og er redd mens jeg er borte. Men personlig synes jeg det er bedre å heller begynne med litt for kort tid, enn litt for lang, særlig hvis det er blitt et problem. Jeg ser heller ikke på det å gå på do som en separasjon, og min hund hadde ikke problemer med det, men så fort jeg gikk ut døren ble hun stresset, uansett om jeg var ute ett sekund, eller om jeg var ute ti minutter.. Tror det kommer veldig ann på individet hvor man må begynne..:frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for gode tips. Har nå snakket med Gry Løberg og skal til henne på torsdag hvor hun skal sette opp et program.

Krysser fingrene for at dette kanskje er løsningen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...