Gå til innhold
Hundesonen.no

8 mnd og alene hjemme problemer


Carr

Recommended Posts

Min 8 måneder gammel valp er ikke veldig glad i å være alene hjemme. Og vi har prøvd så og si det meste. Begynne med 1 sek til 3 sek og øke gradvis. Men dette har hjulpet lite. Når vi kommer til 8 sek så begynner hun å bjeffe.

Vi har også gitt henne en Kong full av leverpostei som hun holder på med i 8 min, men begynner å hyle selv om det er mye igjen i leken. Osv, osv. Disse gangene har hun kunnet bevege seg fritt i leiligheten. + DAP spray.

Nylig har vi gått til innkjøp av et bur. Hun pleier å ligge i bur i bilen når hun er alene, og dette er som oftest ikke noe problem. Og tenkte derfor at kanskje vi skal gjøre dette inne også, ettersom hun ikke får like mange inntrykk på et sted. Men fortsatt ingen fremskritt.

Ettersom hun begynner å bli relativt voksen nå, begynner det å se mørkt ut. Vi må hele tiden avtale pass o.l. med tanke på skole og jobb.

Er det noen som vet om noen effektive metoder? Setter stor pris på svar angående dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare si at jeg har en på 13 måneder, så du er ikke alene om problemet.

Men vi tok oss et halvt år 'fri' hvor hun ikke var alene i det hele tatt, så vi har ikke trent hele tiden altså. Men det gjorde henne mindre stresset.

For en stund siden startet vi treningen igjen og er oppe i 20 minutter.

Vi hadde sikkert kommet mye lenger også,om jeg var flinkere til å trene konsekvent. Men ettersom vi har hatt disse problemene fra begynnelsen har vi innordnet oss slik at hun ikke trenger å være alene - og det er på den måten ikke noe 'problem' lenger. (Men jo det er jo det.)

Det vi begynte med etter fri perioden var å lære henne å ligge å slappe av på plassen sin, samme hva vi gjorde i huset. I begynnelsen var det bare å stå rett foran henne mens hun lå, for å øke til å klappe i hendene, løpe litt rundt, synge litt osv. Da hun fortsatt klarte å slappe av mens vi gjorde rare ting kunne vi øke til å gjøre flere rare ting rundt om i huset. Skrangle med ting i kjøleskapet, banke i veggen i et annet rom, åpne og lukke utgangsdøren, ringe på i ringeklokken, snakke høyt til imaginære gjester osv.

Belønne for å ligge avlsappet på plassen og overse dersom hunden kommer.

Først når hunden var blitt avslappet på disse tingene begynte vi å å gå i fra i 1,5 og 10 sekunder osv. Og hvis hun ikke klarer 8 sekunder så er det tydeligvis for lenge (jeg vet det høres vilt ut) men da må man hele tiden gå tilbake til noe hunden mestrer. På den måten skynder man seg langsomt fremover..

I denne situasjonen tror jeg ikke bur har så mye å si fra eller til, det er det å bli forlatt i huset hun ikke takler. Så gjør det hun er mest komfortabel med, og hvis hun ikke er vandt til bur er nok det antagelivis løs.

Jeg vil også anbefale deg å ta kontakt med Gry Løberg for å få profesjonell hjelp :)

Si fra hvis du trenger kontaktinfo.

Hørte senest idag om en hund som antageligvis skal avlives pga seperasjonsangst noe jeg syntes er forståelig hvis man ikke får det til / har nok ressurser til hjelp.

Det er jo faktisk like vondt for hunden å 'lide' alene hjemme med angst som det er å lide pga fysisk smerte etter min mening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg slet med det samme med min hund! Så du er ikke den eneste:)

Min hund var 11/2 år da problemet dukket opp (jeg flyttet til nytt hus) og jeg prøvde å trene det bort selv, uten hell, så dro til Gry Løberg, og fikk masse hjelp!Så jeg kan også bare anbefale det på det varmeste:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endel blir også tryggere med alderen.Slet med det samme med mi men,når ble eldre og tryggere gikk det kjempe fint.Eneste siden jeg jobber fast tid kan hun jo klokka og vet når jeg er hjem.

Så om hun f.esk skal være alene en sjelden gang noen timer en helg går ikke det så bra da det er utenom "klokka" hennes.Sitter bare i vinduet og stresser.Er ingen problem hun får alltid pass da.

Håper det går seg til hos deg masse lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg slet med det samme med min hund! Så du er ikke den eneste:)

Min hund var 11/2 år da problemet dukket opp (jeg flyttet til nytt hus) og jeg prøvde å trene det bort selv, uten hell, så dro til Gry Løberg, og fikk masse hjelp!Så jeg kan også bare anbefale det på det varmeste:)

Dro du (dere) på miniseminar eller avtalte du personlig time med Gry Løberg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker på hvor heldige mine hunder er som har hverandre. Da vi fikk Fibi (hun var 8 måneder) hadde vi jo Solo (moren hennes) fra før. Da Scilos kom, hadde vi jo Fibi. Vi hadde hørt all verdens skrekkhistorier om disse gatehundene som fikk panikk hvis man gikk fra dem, men her har alle hunder alltid sovet fra vi går til vi kommer hjem. Kjenner du ikke noen med en hund som kan være sammen med henne om dagen, da? Kanskje det hjelper å være to...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flere som sliter med seperasjonsangst, ja. K er 20 - snart 21 mnd gammel - og vi har fremdeles problemer. Ting er blitt betraktelig bedre etter at vi flytta og starta på nytt. Men fremdeles er hun ikke glad i å være alene og man kommer fort inn i en ond sirkel der man gruer seg til å trene - dermed utsettere det og når man så kommer i gang så er man stressa og gjør alt krampeaktig stivt og alt blir feil... Anbefaler også Gry Løberg. Fikk et kjempefint treningsopplegg av henne, men desverre har jeg ikke fått det til å finker for oss - feilen ligger hos meg, ikke opplegget.

Ting har vært mye enklere når de er to, er min erfaring også - desverre så kan det skje ting som gjør at man bare blir sittende med en igjen, eller ikke har kapasitet eller mulighet til to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå skal ikke jeg si at det ikke er ett problem med seperasjonsangst på hund, men jeg tror mange hundeeiere må ta på seg skylda for det selv, fordi men "diller" for mye og gjør for mye utav det at hunden skal være alene. Jeg ser enkelte starter med 1-3 sek, det er ikke å være alene.. Hunder må tåle at eier går på do med døra igjen uten at det skal føles som en seperasjon. Første bud for å unngå seperasjonsangst er å ikke la bikkja tasse i hælene dine hvert eneste minutt hele dagen fra den er valp og ikke endre på det når den blir voksen. Det er ikke å være "alene" om man er en tur i søpla eller postkassa, noen minutter klarer de aller fleste, da er det greit å starte med det og ikke sekunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig ofte hjelper det de er to ja.Ikke her da.Hadde frøken Engelsk Setter på 11.5 år som bare lå sov men,det hjalp ikke noe på trygheten til hun jeg har nå.Ordnet seg ganske fort likevel da heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dro du (dere) på miniseminar eller avtalte du personlig time med Gry Løberg?

Jeg tok kontakt med henne direkte.. www.manimal.no tror jeg var hjemmesiden:)

Nå skal ikke jeg si at det ikke er ett problem med seperasjonsangst på hund, men jeg tror mange hundeeiere må ta på seg skylda for det selv, fordi men "diller" for mye og gjør for mye utav det at hunden skal være alene. Jeg ser enkelte starter med 1-3 sek, det er ikke å være alene.. Hunder må tåle at eier går på do med døra igjen uten at det skal føles som en seperasjon. Første bud for å unngå seperasjonsangst er å ikke la bikkja tasse i hælene dine hvert eneste minutt hele dagen fra den er valp og ikke endre på det når den blir voksen. Det er ikke å være "alene" om man er en tur i søpla eller postkassa, noen minutter klarer de aller fleste, da er det greit å starte med det og ikke sekunder.

Jeg skal ikke si noe på at mange diller med hundene sine, og jeg er helt sikkert også en av de, fordi jeg synes det er ille å være ute å vite at hunden jeg er så glad i ligger hjemme og piper og er redd mens jeg er borte. Men personlig synes jeg det er bedre å heller begynne med litt for kort tid, enn litt for lang, særlig hvis det er blitt et problem. Jeg ser heller ikke på det å gå på do som en separasjon, og min hund hadde ikke problemer med det, men så fort jeg gikk ut døren ble hun stresset, uansett om jeg var ute ett sekund, eller om jeg var ute ti minutter.. Tror det kommer veldig ann på individet hvor man må begynne..:frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for gode tips. Har nå snakket med Gry Løberg og skal til henne på torsdag hvor hun skal sette opp et program.

Krysser fingrene for at dette kanskje er løsningen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...