Gå til innhold
Hundesonen.no

På jakt etter hund


Schanto

Recommended Posts

Jeg skal som sagt ha meg en hund. Jeg holder en knapp på mellompuddel, men det er jo så sinnsykt mange andre flotte raser. Så jeg tenkte kanskje dere kunne hjelpe meg med å "sile" litt. Jeg kan fortelle litt om hva jeg har tenkt til med den.

Den kan ikke være for stor både av hensyn til at guttungen på 8 år skal kunne håndtere den og at vi er mye på tur med campingbuss om sommeren og da er det greit at den ikke tar SÅ stor plass.

Er ikke så veldig redd for pelsstell, da jeg er vandt med det fra tidligere hunder. Og man kan jo bare skrelle dem om man ikke gidder:-)

Vil ikke ha hund som har vokt i seg, ei heller at den er skeptisk til fremmede, slik det står på enkelte rasebeskrivelser. Jeg har hatt en dårlig erfaring med en av mine tidligere hunder, hvor både vokt og skepsis slo helt galt ut. Der fikk jeg stifte erfaring med hvor fort ting skjer når hunden utagerer mot mennesker og hunder. Skikkelig skummelt og det har faktisk gjort meg litt redd for fremmede hunder, spesielt store.

Videre må den ikke ha et veldig stort aktiviseringsbehov. Den vil selvfølgelig få tur hver dag, men lengden kan variere. Jeg tenkte å bruke den til lydighet og agility på hobby basis i første omgang. Gjelder å ikke ha for store ambisjoner:-)

Jeg så en annonse på Finn.no, hvor det er blandingsvalper av whippet og storpuddel. Har lurt litt på ringe dem, men er ikke heeelt sikker. Men begge de rasene er jo ganske greie, sosiale og familievennlige hunder så vidt jeg vet. Spørs jo bare om det er det positive i rasene som kommer frem, da. Vet jo ikke helt med blandinger.

Nei, folkens. Hjelp meg litt à. Kom med synspunkter og tips. Og er det noen her som har god erfaring med dverg/mellom puddel og evnt kan anbefale en oppdretter, så si ifra. Jeg syns det er kjempevanskelig å navigere meg frem i hundejungelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du bør absolutt ta en titt på bichon havanais! Den har mange av de samme egenskapene som mellompuddel. Den største forskjellen på havanais og puddel er vel at havanaisene ofte kan være mer utadvendte. De to rasene er vel omtrent like lettlærte, men det er mulig at havanaisene generelt kan være noe lettere å motivere i treningssammenheng (pudlene har litt mer stolthet, liksom). Men dette går sikkert også mye på individ. Jeg trener rallylydighet med min nåværende havanais, og trente også litt lydighet med den forrige. Kjempefine hunder å jobbe med.

Jeg har min tredje havanais nå, men vurderer mellompuddel neste gang. Jeg er veldig fornøyd med havanaisen, men det kunne være interessant å forsøke en annen rase også, og mellompuddelen fyller mange av de samme kriteriene uten at rasene er helt like :whistle:

Du kan lese mer om bichon havanais her: http://www.netthund.no/pablo/sider.php?s=92&m=2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Havanaisen har jeg tittet litt på. Men den er jo en del mindre enn en mellompuddel? Jeg tror nemlig ikke gubben kommer til så mye som å ta i båndet engang hvis jeg kommer hjem med noe som ser ut som enn mopp :whistle:. Han er nok mer schæfer menneske , men det skal jeg IKKE ha. Må finne en rase som vi alle kan trives med siden den først og fremst blir et familiemedlem. Jeg har ikke lyst til at det bare skal være min hund og mitt ansvar hele tiden.

Men for å spore tilbake igjen.. De få havanaisene jeg har truffet har jo vært utrolig vennlige og omgjengelige. Men hvordan er pelsstellet på dem? I og med at de er så lave, feier de vel bakken?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal som sagt ha meg en hund. Jeg holder en knapp på mellompuddel, men det er jo så sinnsykt mange andre flotte raser. Så jeg tenkte kanskje dere kunne hjelpe meg med å "sile" litt. Jeg kan fortelle litt om hva jeg har tenkt til med den.

Den kan ikke være for stor både av hensyn til at guttungen på 8 år skal kunne håndtere den og at vi er mye på tur med campingbuss om sommeren og da er det greit at den ikke tar SÅ stor plass.

Er ikke så veldig redd for pelsstell, da jeg er vandt med det fra tidligere hunder. Og man kan jo bare skrelle dem om man ikke gidder:-)

Vil ikke ha hund som har vokt i seg, ei heller at den er skeptisk til fremmede, slik det står på enkelte rasebeskrivelser. Jeg har hatt en dårlig erfaring med en av mine tidligere hunder, hvor både vokt og skepsis slo helt galt ut. Der fikk jeg stifte erfaring med hvor fort ting skjer når hunden utagerer mot mennesker og hunder. Skikkelig skummelt og det har faktisk gjort meg litt redd for fremmede hunder, spesielt store.

Videre må den ikke ha et veldig stort aktiviseringsbehov. Den vil selvfølgelig få tur hver dag, men lengden kan variere. Jeg tenkte å bruke den til lydighet og agility på hobby basis i første omgang. Gjelder å ikke ha for store ambisjoner:-)

Jeg så en annonse på Finn.no, hvor det er blandingsvalper av whippet og storpuddel. Har lurt litt på ringe dem, men er ikke heeelt sikker. Men begge de rasene er jo ganske greie, sosiale og familievennlige hunder så vidt jeg vet. Spørs jo bare om det er det positive i rasene som kommer frem, da. Vet jo ikke helt med blandinger.

Nei, folkens. Hjelp meg litt à. Kom med synspunkter og tips. Og er det noen her som har god erfaring med dverg/mellom puddel og evnt kan anbefale en oppdretter, så si ifra. Jeg syns det er kjempevanskelig å navigere meg frem i hundejungelen.

Jeg synes det høres ut som en mellompuddel eller dverg hadde passet deg og familien din perfekt. :whistle: Puddel er for meg den ultimate famiiliehund/selskapshund, den er lettlært, har masse humor og sprett og elsker familien sin over alt. Som Havana sier så er Bichon Havanais noe mer sosial mot fremmede, mens puddelen er mer "myndete" dvs, overlegen og reservert (ikke redd) for fremmede. Puddelen knytter seg veldig sterkt til familien sin, men er sjeldent veldig opptatt av fremmede mennesker. Min storpuddel gadd knapt å hilse på fremmede mennesker, nære venner og familie derimot ble møtt med stormende jubel og dans på to ben. Min dvergpuddel er noe mer sosial, selv synes jeg det er deilig med en hund som ikke er så opptatt av andre enn meg og mine. :hmm:

Om du tar turen innom Norsk Puddelklubb sitt forum vil du finne mange oppdrettere og aktive puddeleiere som kan hjelpe deg på vei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Havanaisene er lavere enn mellompuddel, men er kraftigere bygget enn dvergpuddel. Mankehøyden er opp mot 30 cm, men mange hanner er større enn standarden. Han jeg har nå er ca 30 cm over manken og veier 7 kg. (Og han er mindre enn de to jeg hadde før.) Den lange pelsen gjør forøvrig at rasen ofte ser mer kortbeint ut enn den egentlig er. Ellers er det ganske store individuelle forskjeller i både størrelse, fasong og pels på havanaisene (kanskje derfor rasen har holdt seg så sunn som den har?)

Etter min erfaring har fargen på hunden mye å si for hva mannfolk syns om rasen :whistle: Merker stor forskjell på responsen på hunden nå som jeg har svart havanais, enn før da jeg hadde kremhvite. Elles har de ofte et gemytt som mange menn liker, og mine mannlige familiemedlemmer og venner har hatt en tendens til å ende opp i en haug på gulvet i lek med hundene :hmm:

Du kan jo evt. teste ut disse bildene på gubben, og se hva han sier. Dette er litt mer hverdagslige havanaiser enn det du ser på utstilling:

Zevi

Duncan

Maggie The Havanese

My sweet boy

cutie

Zevi bullet head

Tearin' It Up At Ocean Beach

Havanaisen har ikke puddelens eleganse, men som det treffende står i den amerikanske rasestandarden: "his character is essentially playful rather than decorative".

Mengden pelsstell blir vel ikke så ulikt puddel. Det kreves en del hvis man skal holde pelsen i utstillingsstand, men til hverdagsbruk kan man jo klippe dem korte. En full havanaispels går som regel ikke helt i bakken - bare nesten - men de tar jo med seg halve skogen hjem. Hverken puddel eller havanais er spesielt kjent for å ha praktisk pels. Men personlig syns jeg at de andre egenskapene veier jo opp for det hos begge rasene :)

Hvis valget sto mellom havanais og puddel - og det er noe jeg har tenkt mye på i flere år - ville jeg legge størst vekt på hva slags gemytt jeg foretrekker ("labrador/gjeter" eller "mynde", for å sette det på spissen) og hva slags utseende jeg foretrekker. Hva de krever av f.eks pelsstell og behov for morsjon og aktivisering blir såpass likt at det ikke blir utslagsgivende i noen retning for min del. Når det gjelder helse er vel begge rasene også ganske sunne (med forbehold om at jeg kjenner mer til havanais enn puddel). Jeg kunne egentlig tenke meg å ha en av hver, men for tiden nøyer jeg meg med én hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv dverg, og skulle ha mellom. Har ikke angret ett sekund! Hun er absolutt ikke for liten, og kan være med på absolutt alt. Som Liv sier mener jeg også at mellom/dvergpuddel er den perfekte familiehunden. Familien var skeptisk og sa stadig "hun blir ikke for liten da?". Men du skulle sett dem nå! Hun er pappas lille jente og de elsker hverandre :whistle: Selv tøffe kjæresten til søstra mi, som selv "aldri skulle ha puddel" kapitulerte etter 15 minutter sammen med Stella, og nå er han helt "Stella-frelst" og tigger om å få passe henne så fort jeg skal noe. Når de nå leter hund er dvergpuddel førstevalg :hmm:

Mitt råd er at for å få en trygg og omgjengelig puddel må den behandles som en hund fra dag 1. Ingen dulling, trøsting og hensyn, bare rett på og vent at den skal takle ting. For da gjør den det. Selv om den er aldri så søt og man vil ta den opp og trøste når den blir usikker, så må man for all del ikke gjøre det. Pudlen er generelt sett en veldig sosial og snill hund uten spesielt mye vokt. Så om man ikke skaper slikt i hunden, og stopper eventuelle problemer helt i starten, får man en omgjengelig og ukomplisert hund. Puddelen VIL være på lag, den VIL samarbeide, og det hjelper veldig :)

Jeg ville styrt unna blandinger, hvertfall slike med så ulike raser som puddel og whippet. Det er vrient å forutsi hva man får. Og en slik blanding ser jeg for meg kan bli en veldig aktiv hund, med stor jaktlyst, om man får en med det "værste" fra begge raser. Og det vet man jo ikke. De kan også bli ganske store, mer storpuddel enn mellompuddel.

Håper du finner en fin puddel dere trives med! Håper du holder oss oppdatert :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal ikke skryte på meg allverdens erfaring med pudler, men jeg synes oftere at jeg treffer på kjekke mellompudler enn dvergpudler. Synes ofte at de små kan virke mer usikre og gneldrete. Kanskje fordi de lettere blir knøvlet av store hunder, eller løftet på av gud og hvermann?

Tror forøvrig Stella er inne på noe når det gjelder dette med dulling og trøsting. Har truffet på en del (især dverg)pudler som skaper seg inne hos veterinæren. De snurrer eieren rundt lillefingeren(stakkers lille meg liksom), og eier orker ikke se på det stakkers lille skjelvende nurket og gir etter. (Med en gang eier er ute av synet så blir de en helt annen hund. :whistle: )

Ellers så har jeg truffet på mange trivelige storpudler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler puddel! Hadde det ikke vært for pelsstellet, så hadde jeg hatt puddel selv, jeg, men siden jeg synes utstilling er en fin aktivitet i hundeholdet, så er ikke puddel aktuell enda. :) Men elsker storpuddeltispa til sjefene mine, hun er herlig, og vi har noen storpudler på pensjonatet av og til, og en mellompuddelhann iblant, han er fantastisk, om enn litt sjenert i begynnelsen til man blir kjent med ham. Og en dvergpuddeltispe, hun er så utrolig skjønn, og et kjempetøft lite vesen som virkelig vet hva hun vil!

Personlig synes jeg dvergen blir litt liten(for meg), mellompuddel er mer min størrelse. Storpuddelen til sjefene mine er jo liten for rasen, ca 16 kg. Men tror jeg ville gått for tispe, hannhundene har det med å være ganske kjønnsfikserte! (iallefall de jeg har møtt, 5-6 stykker)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for svar,

Jeg og innbiller meg at dvergpuddel kanskje blir litt vel knøttete, det samme med havanaisen, selv om den er kraftigere. Jeg er litt redd for at den fort kan bli behandlet som en liten stakkar istedenfor en "vanlig" hund. Men hvilke andre raser av mellomstørrelse er det som har puddelgemytt, tro?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med Cavalier King Charles Spaniel?

Selv har jeg 2 stk og de er mye hund i liten kropp.

Med mye mener jeg at de lett kan være med på lange turer i både skog og på fjellet, men samtidig tåler de "dødperioder".

Gemyttmessig er Cavalieren en sosial hund som knytter seg fort til familien og som sjelden er utrygge blandt fremmede. I følge rasestandarden skal de være sosiale og lykkelige utadvendte hunder.

Cavalieren kan det være litt pelsstell med, men jeg vet om mange som klipper de jevnlig pga det. og det er greit så lenge man ikke skal stille de ut.. ( Det er fy fy å klippe før utstilling :))

Cavalieren er lettlært og egner seg veldig godt som agilityhund og til å trene lydighet med :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for svar,

Jeg og innbiller meg at dvergpuddel kanskje blir litt vel knøttete, det samme med havanaisen, selv om den er kraftigere. Jeg er litt redd for at den fort kan bli behandlet som en liten stakkar istedenfor en "vanlig" hund. Men hvilke andre raser av mellomstørrelse er det som har puddelgemytt, tro?

Kanskje Lagotto eller spansk vannhund? Uten at jeg kan så mye om de rasene. Men har værtfal trent agility med noen som har de rasene :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cavalieren er jo skjønn. Men er ikke de veldig utsatt med hjertesykdom? Også har jeg truffet enkelte som har veldig utstående øyne og det er ikke åent. Er det veldig vanlig?

Cavalieren skal ha store mørke øyne, men ikke utstående, og jeg er enig med deg i det at det ikke er pent :icon_redface: ang.hjertefeil så er det noe man er veldig oppmerksom på og jeg har ikke inntrykk av at det er så mye hjertefeil nå som det var tidligere.Man har blitt flinkere til å ta hensyn til hjertestatus ved avl.Velger man en oppdretter fra Cavalierklubbens hjemmeside så skal disse følge cavalierklubbens avlsretningslinjer når det kommer til avl. :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cavalierer er fine hunder, men de er jo ikke så store de heller? Hvor store er cavalierene dine Christa_34? Jeg har etterhvert møtt opptil flere cavalierer som er like store eller t.o.m mindre(!) enn havanaisene mine (som dog har vært i den større enden av skalaen). Har inntrykk av at cavalierene ofte var større før? Snakket med en cavaliereier som - hvis jeg husker riktig - mente at økningen i sykdom på rasen kunne ha en sammenheng med at man hadde begynt å avle dem ned i størrelse?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cavalierer er fine hunder, men de er jo ikke så store de heller? Hvor store er cavalierene dine Christa_34? Jeg har etterhvert møtt opptil flere cavalierer som er like store eller t.o.m mindre(!) enn havanaisene mine (som dog har vært i den større enden av skalaen). Har inntrykk av at cavalierene ofte var større før? Snakket med en cavaliereier som - hvis jeg husker riktig - mente at økningen i sykdom på rasen kunne ha en sammenheng med at man hadde begynt å avle dem ned i størrelse?

Stemmer nok noe av det du sier Havana. Cavalieren er avlet mindre med årene,men det finnes ganske store individer av de også.

Eldste min er i øverste del av rasestandarden om ikke bittelitt høyere :icon_redface: Han er akkurat fyllt 2 år.

Yngste mann er også i øverste del av rasestandarden men litt lavere enn eldstemann. Han er snart 2 år ( Mai)

Rasestandarden er i mange fall for liten i fht det man viser fram i ringen i dag, mange cavalierer veier godt over 8,5 kg og er høyere enn det som står i standarden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...