Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er arvelig?


Kefir

Recommended Posts

Skrevet

At mange sykdommer er arvelige vet jeg, men hva av atferd og oppførsel er egentlig arvelig hos hunder?

Noen typer aggressivitet er arvelig... Usikkerhet kan vel også arves? Hva med overhormonelle hannhunder, burde de ekskluderes fra avl?

Skrevet

Dette er et veldig interessant spørsmål syns jeg! Hvis en hund utagerer (mot andre hunder) når eier går tur med den, men ikke når andre (hvem som helst) går tur med den, har den da et "aggressivt" gemytt, eller er det "læring" som har påvirket? Og vil dette nedarves? Kanskje vil denne måten å skille mellom personer på nedarves?

Sånn ellers er det jo flere ting det er forsket på når det gjelder gemytt (nå tenker jeg arvelighet i forhold til ting som testes/beskrives på mentaltester). Redsel er jo en av de tingene med høy arvelighet, men også lekfullhet, sosialitet og aggresjon er arvelig i større eller mindre grad. Skuddredsel er jo også selvsagt arvelig, men det som er litt interessant, er at det kan variere fra rase til rase hvor arvelig det er!

Ellers ser jeg veldig klar arvelighet på en del andre ting også, små fakter liksom. Aynï har arvet MYE av faktene fra moren sin, som igjen har arvet det fra moren sin. Det er helt utrolig å se hvor like de kan være på oppførsel! Jeg vet jo allerede nå hvordan Aynï blir når hun blir "voksen" og også "gammel dame". Måten de kommer løpende mot meg på, og måten de hilser på, måten de strekker seg ned i lekestilling, dasker med labbene, leker.. Jeg skulle ønske jeg kunne vise med video hvor like de er, men jeg har dessverre ikke noe opptak av det.. Oppdretteren til Aynï mener også at det er arvelig om en hund har tendens til å stikke av eller ikke. I "stikke av" ligger det at hunden løper sin vei og blir borte i dagesvis. Akkurat det punktet handler kanskje om selvstendighet?

Skrevet

Neimen hei Huldra! Long time no see :)

Takk for utfyllende svar. Ja, det er vel mange gråsoner her og, hvor det er vanskelig å si hva som er gener og hva som er miljø.

Men for eksempel det med å stikke av - kan man si at det er nødt til å være delvis arvelig, da noen raser er kjent for å stikke av mens andre er kjent for å holde seg nære hjemmet? Da har det jo tydeligvis gått an å fremelske disse trekkene, og få dem fram over mange generasjoner ved selektiv avl... Eller?

Skrevet

Neimen hei Huldra! Long time no see :(

Takk for utfyllende svar. Ja, det er vel mange gråsoner her og, hvor det er vanskelig å si hva som er gener og hva som er miljø.

Men for eksempel det med å stikke av - kan man si at det er nødt til å være delvis arvelig, da noen raser er kjent for å stikke av mens andre er kjent for å holde seg nære hjemmet? Da har det jo tydeligvis gått an å fremelske disse trekkene, og få dem fram over mange generasjoner ved selektiv avl... Eller?

Har du ikke sett meg? :):D

Ang å stikke av og raser som gjør dette, så tror jeg kanskje du nå tenker på typiske jaktraser? I så fall har de jo en god "grunn" til å stikke av; nemlig jakt. Ikke vet jeg hva som derimot får en cairnterrier til å stikke av..? Joda, de kan jo reagere på vilt noen av de også sikkert, men de jeg nå tenker på, har ikke stukket av på jakt. Den ene plukket jeg faktisk opp noen km unna eier; der lå den på gårdstunet til en "ny" familie. De hadde forresten katt, og de lå ikke mange metrene fra hverandre. Denne hunden pleier vanligvis å jage katter, men da jeg kom så det ut som om de hadde bodd sammen i evigheter og levde i skjønn harmoni. :) Og hva fikk hunden der? Ikke så mye annet enn litt kattemat og en skvett vann. Saken er at de fleste hunder ville nok vendt hjem etterhvert, men disse hundene gjorde ikke det! De kom ikke hjem for mat, de kunne være ute i dagesvis på egen hånd, uten noe som virket som mål eller mening. Jeg forstår det bare ikke.. Disse hundene kommer fra samme linjene, og oppdretter ser de samme tendensene hos avkommene; dvs det går i arv. Snåle greier. Bestemoren til min hund er annerledes; hun kan gjerne ta seg en tur på egen hånd, men kommer alltid hjem igjen etter noen timer.

Dette med skuddredsel og arvelighet på forskjellige raser, har jeg lest om når det kommer til stående fuglehunder. Hos noen av disse rasene var arvbarheten større enn hos andre. Bare en liten tilleggsopplysning til det forrige innlegget. :P

Skrevet

Jeg har hørt at det forses mindre på det mentale enn det fysiske, noe pga av legemiddelindustrien og sponsing derfra.

Syntes selv det er kjempespennende.. Skulle gjerne visst mer om dette!

Skrevet

Som Huldra også sier kan små adferdstrekk også være arvelig. Jeg tror jeg kan påstå at alle adferdstrekk KAN være arvelige, men ikke nødvendigvis trenger å være det. Som bruksoppdretter ser vi mye på små adferds detaljer, feks hvordan valpen griper. Om den griper med munnen først, om den støter med labbene først, Hvordan den koordinerer ved opptak fult og fast grep osv osv. Mye leser vi i mentaltester, men det er mange adferdstrekk vi ønsker å fange så tidlig som mulig på valpene fordi det går an å forsterke ønskede adferdstrekk og eventuelt dempe uønskede. Alikevel må en ikke komme dit hen at man hele tiden *skylder* på arv, veldig mye kan hundeeier påvirke selv med å dempe eller forsterke adferdstrekk.

Foreksempel er det mye hundeagressivitet i bånd blandt min rase schäfer. Mens mange av hundene som utaggerer i bånd fungerer greit med andre hunder når de er løse.. Noen linjer ser man er mer belastet enn andre, men selv har jeg en teori om at det ikke nødvendigvis er aggresiviteten som er arvelig, men frustrasjonen som oppstår når hunden drar i mot andre hunder å ønsker å hilse. Til å begynne med er valpen kun frustrert å drar i mot andre hunder å ønsker å hilse, men kommer ikke fort nok frem. Det utvikler seg til stress og pip, så utvikler det seg til kontakt hals og senere når mer og mer frustrasjon oppstår tipper frustrasjonen over til aggresjon. Jeg har sett dette på valper helt ned i 10 - 12 uker, til å begynne med er det ikke aggresjon med i bildet, men så lenge eier fortsetter å la valpen dra i mot andre hunder har 99 % av de hundene jeg har observert dette på, utviklet aggresjon, mens de eierne som har vært bevist på å ikke la valpen hilse på andre hunder når den er stresset eller drar i båndet ikke har utviklet samme adferd. Dette gjelder selvfølgelig også andre raser, men dette med at frustrasjon går over i aggresjon er noe jeg har sett at er typisk for schäfer. Det kan selvfølgelig handle mye om hvordan egenskaper schäferhunden har i utganspunktet og at det er en rase hvor man har fremelsket bruksegenskaper som kamplyst, høyt temprament osv. Men som sagt dette er kun min egen teori... men jeg har i alle fall ingen hunder som er utaggerende selv og har tatt tak i det allerede mens de er valper om jeg har sett tendensene.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Men hva gjør man om det ikke går? Og hvor lenge prøver man å få det til å funke? 
    • Det er veldig individuelt. Jeg har aldri hatt noe problem med hundene og sjelden kattene, men tok til oss en voksen omplasseringskatt som gikk etter hundene og angrep dem, han ble levert tilbake. Har tatt til meg både kattunger og voksene katter, men aldri prøvd med "ikke kattevante" voksene hunder. Har hatt Sheltie (gjeterhund) og aldri hatt noe problem, men har du hund med høyere gjeterinstinkter kan det bli problemer.  Noen ganger går det sånn også. Passhund (Jämthund) og ny ungkatt.  
    • Generelt sett, ja. Gjeterinstinktet er et "subsett" av jaktinstinkt. Det betyr ikke at det ikke kan gå, mange gjeterhunder lever jo for eksempel på gårder sammen med katter. Men å leve inne i samme hus blir fort noe annet igjen. Du kan jo snakke med oppdretter om hvordan foreldre og søsken evt. går med katt, og du vet kanskje selv hvordan hundene dine reagerer på katter og andre smådyr på tur? Selv om det er noe litt annet så gir det en indikasjon på hvor sterkt jaktinstinktet er.
    • Har gjetere høyt jaktinstinkt? Jeg har gjeterhunder.
    • Det kommer an på hunden og katten, gemyttene deres, og hvem som kom først i hus. Hunder med høyt jaktinstinkt (gjetere, mynder, terriere mm.) går generelt dårligere med katter fordi de trigges lettere til å jage dem. Vi hadde to katter da vi fikk hund, og det gikk aldri bra. Vi endte med å omplassere kattene. De var dog voksne omplasseringskatter som ikke var spesielt trygge i utgangspunktet, og vi kunne ingenting om hundetrening og fikk en rase med mye jaktinstinkt.  En voksen og trygg katt og en valp med mindre jaktinstinkt har større sjanse for at det går bra, eller en kattunge sammen med en voksen hund som ikke har vist mye interesse for å jage katter. De fleste kan trenes og tilvennes med litt kunnskap, men ikke alle. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...