Gå til innhold
Hundesonen.no

Det første du tenkte..


Wilma

Recommended Posts

  • Svar 92
  • Created
  • Siste svar

Husker da jeg så Aro for første gang, på en togstasjon, fra togvinduet og det første jeg tenkte var noe sånt som "å herregud, skal det der være en collie?!" Han var rett og slett veldig lite vakker. Blass i pelsen, så tynn at man omtrent kunne telle ribbeina gjennom pelsen, og totalt apatisk i utrykket.

Første gang jeg så Rikke, var på en utstilling nesten et år før jeg fikk henne, og det første jeg tenkte var "Sånn cavalier skal jeg ha!" Jeg sa det vel forsåvidt høyt også. Hun hadde akkurat riktig farge, riktige tegninger, riktig bliss - alt var bare rett på henne. Og jaggu ble hun min. :icon_confused:

Første gang jeg så Rexie så ble jeg litt skuffa - hadde sett for meg en type goldenvalp eller noe - i stede fikk jeg en livredd, puslete, grå og rar schnauzer. :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ta disse gjeterhundene da... Når jeg så Lyng første gangen tenkte jeg "noe så tregt.. for en klump... og for en stygg farge!" Det var min lille gutt som hadde spist så mye at han hadde fått vondt i magen og lå under et tre. Jeg hadde egentlig lyst på en sort hund, og slettes ikke noe red merle, men men. Andre gangen jeg så ham var han en helt annen valp :icon_confused:

Første gangen jeg så Lira så hadde vi kjørt laaangt. Og da tenkte jeg noe sånt som "For en klump, hun så da ikke elegant ut. Sinnsykt med pels på den der!" *ler* Men det tok ikke lange stunda før jeg tenkte at hun er "min" hund :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var jeg jo på besøk hos valpene før første møte, men da var det enda ikke klart hvem som var min...

Det første jeg tenkte ved henting var "uffff, awww" fordi etter oppdretter og jeg hadde pratet litt og skrevet under papirer (vi møttes på kaia fordi båten kom og gikk på 15 minutter) så skulle vi gå å hente valpen i bilen. Bilen var LÅST, og inni satt dattera til oppdretter med valpen i hendene og nektet å åpne fordi det var favorittvalpen hennes. Det var på nippet til at jeg ikke rakk båten, før oppdretter fikk henne til å åpne døra å gi fra seg valpen. Var jo litt søtt da, hun var jo bare lille jenta på 5-6 år :icon_confused:

Ellers tenkte jeg ikke så mye, det var en slags "stille suspense" av tid og rom, nesten 20 år med vanvittig venting og ønsking som plutselig fusjonerte sammen til en liten svart klump på fanget mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Det første jeg tenkte: :o:hmm::) Husker også at jeg tenkte hun ikke brydde seg om oss :P Hun overså oss totalt, mens to av de andre valpene overfalt oss med hilsing ;)

Etter at vi fikk henne hjem overså hun besøkene. Ikke usikker, ga rett ogslett f! Hehe, ser nå i ettertid at hun kan være ganske selvstendig. Hun hilser nå mer på folk siden vi har foret henne med pølsebiter hver gang det kommer nye som vil hilse. Sist gang hun hilset på nytt menneske inne hos oss gikk hun bananas for hun ble så glad :P

Så førsteinntrykket kan forandres gitt :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Fikk vel egentlig ikke tid til å tenke så mye! Liten var hun, men hun kom løpende i en sinnsyk fart som holdt på å slå meg rett i bakken i sammentreffet. Deretter logret hun seg fra en side til en annen, for så å avslutte det hele med å hoppe rett opp i ansiktet på meg når jeg hadde satt meg på huk for å hilse på. Før hun hadde kostet meg kjøpsprisen, kostet hun meg smykket mitt også. Dumme meg hadde såklart på et veldig dyrt og spesielt smykke, som jeg trodde jeg hadde gjemt innerst under alle klærne! Vips var hunden mangen ganger dyrere for min del! Hadde ikke annet valg enn å ta henne med hjem da :)

...men angrer ikke ett sekund, og det var aldri tvil om at hun skulle være med meg hjem..! Jeg hadde bestemt meg fra første sekund, og trosset alle.. Visste at hun var perfekt(æddabædda kunne jeg si også, ingen hjemme trodde på meg..men de måtte gi etter når hun kom i hus) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden dette var min første hund viste jeg ikke hva som ventet meg når jeg landet på Gardermoen. Så for meg en svart liten valp med blå øyne. Da oppdretter åpnet bagasjeromsluka ble jeg nesten litt redd. Den var jo svær! Og de knallblå øynene var nesten litt skumle :)

Men det gikk fort over da hun slapp ut valpene. Budddy kom fort bort til meg å snuste og gjøre seg kjent. Og han var jo bare helt nydelig! Helt svart med litt hvitt på brystet og knallblå øyne. Men skjønner at noen syns han ser veldig skummel ut! Selv om skinnet som regel bedrar :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe... Det var en lang tankerekke full av "Åh-hellandussen-så-søøøøøøt!-Skjønneste-lille-saken!-Nommin!" Etterfulgt av en hel del :flowers: Første gang jeg hilste på valpene i kullet til Jaily var det ikke helt sikkert hvem av henne og den ene søsteren som kom til å bli min, men jeg er veldig glad det ble Jaily. Allerede ved det første møtet inntok hun fanget mitt som lekeplass :whistle: Søteste lille jenta mi

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Typisk for meg rundt valper : Å herrigud så søt,næææææææmmmmeeeen så nydelig.

japp i den duren..

Satt med 10 valper rundt meg og skulle plukke ut en.. :flowers:

Men valget ble litt lettere da vi fjerna alle tispene (7stk) og kun gutta var igjen.

Den som jeg egentlig hadde tenkt å ta,vimsa rundt meg lenge,men det var Zhigan som kom bort og ville opp i fanget.Han plukka ut meg 3 ganger før valget ble tatt. Hver gang jeg besøkte valpene ,var det han som kom bort til meg og ville ha oppmerksomhet. Oppdretter var da enig at han hadde plukket ut meg og viseversa.. :whistle:

Bør jeg nevne at på første besøk sovna valpen i armene mine og jeg satt som en statue i 2 timer. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg husker jeg kom inn i stuen hos oppdretter, kikket ned i bingen på de tre valpene og oppdretter sa "kan du se hvilken av dem som er din da ?" (jeg hadde ikke besøkt han før, bare sett bilder) Jeg bøyde meg ned å så på dem å sa "det er han der, er det ikke?" å det var det ! DA fikk jeg helt tårer i øynene og han var så nydelig å knøtt liten :hyper:

Når oppdretter tok han opp og ga han til meg å jeg fikk holde han for første gang så følte jeg meg bare lykkelig, å gledet meg sååå til og få ta han med meg hjem ..

2 timer senere satt vi oss i bilen på den 5 timers lange turen hjemover <3

han blir bare finere og finere for hver dag ! :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulrik: Så bare bilder av han fra oppdretter. Tenkte at han var jo ulidelig vakker, men ville egentlig ha broren :ahappy: Ulrik hadde ikke bliss, bare helt mørkt kjedelig fjes liksom.. Broren hadde hvit stripe. men du verden, jeg er så utrolig glad for at det var Ulrik jeg fikk! Vakrere hund skal man lete lenge etter! Savner den hunden altså..

i69554_s55558129215163728796.jpg

:):P

Når jeg var på Værnes måtte vi vente 20 min eller noe sånt, og stressa jo selvfølgelig værre! Når jeg fikk buret å åpnet det stupte verdens vakreste lille skapning ut! Jeg ble bare helt blåst av banen. :P

i69555_n55558129215163826246.jpg

Ulrik er hunden til venstre på bildet, altså lundisen.

Bamse: Var i utgangspunktet ikke min, men var med å hentet han. Det første jeg tenkte var "wow, så utrolig liiiiiten og redd da" Men fy søren for en vakker liten kar! :P:hmm: Fineste bichon frise på jord :)

i69556_Untitled48.jpg

Lille polvotten har vokst litt siden den gang jaa :)

Nå er han min også da, siden jeg er samboer med mamman hans :)

Raja: så vi aldri som valp, og jeg har egentlig aldri likt bartehunder og strihårete hunder, men første møte så var jeg fortapt :) Tenkte "omg så vakker hun er med den barten sin" :) Har ikke noe bilde som er lite nok for øyeblikket, men kan sikkert legge ut en annen gang hvis folk er interessert :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med Aron, den korthårede valpen skal jeg ha uansett hva mamma og pappa sier. Og jeg fikk den, men det viste seg fort at de korte hårene vart lange :)

Med Bono, jeg vil ikke ha en svart hanvalp, jeg vil ha den lyse tispen eller den lyse hannen eller i værstefall den svarte tispen. Men alle de var lovet bort og valget var mellom fem svarte hanvalper. Så de første gang 3-4 uker gammle og vart egentli sånn, den såg grei ut, tar den. Angrer ikke på at det var Bono :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi måtte ta fly fra trondheim til oslo også kjøre 2 timer med leiebil for å hente valpen. vi var klar over at det ikke var sikkert at dette var valpen for oss, men tok turen med go tro og en god magefølelse.

Møtte først en søster av marvin i døra, som var spinnvill :whistle: mor var herlig og en kjempe fin hund,så sommerfuglene gikk bananas for hvert sekund. Lille klumpen vi skulle ha hadde fått grønn sløyfe og det ska klikk mellom oss med engang. var mest lettet og såå glad for at magefølelsen var rett. gikk ikke helt opp for meg at jeg hadde fått i drømmehunden før vi kom hjem til trondheim igjen.

angrer ikke et sekund på at Marvin ble me oss hjem, :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...