Små hunder=dårlig gemytt?

[Huldra]

Tinka er av en rase som er kjent for litt bjeffing (de er ikke kjent for gneldring, men en del bjeff), Jack Russellen er også kjent for å gneldre.

Og med tanke på at jeg kun har hatt store hunder tidligere, så tenkte ikke jeg over at jeg hadde en liten hund. Aldri har jeg tenkt, og men hun er jo så liten! Har det kommer store hunder løpende, har jeg tenkt, dette får hun ordne opp i. Det samme gjelder en Jack som jeg kjenner. Eierene har kun hatt store hunder før, og har brukt den erfaringen til å oppdra voffsen.

Derimot så kjenner jeg en Chihuahua, og han gneldrer idet han ser deg, til du er ute av syne. Dette er min venninne sin mors hund. Og eneste grunnen til at bikkja er sånn, er at den er veldig usikker. Og den har lært og fått ros for å skremme vekk andre hunder. Og har det kommet en hund i måten, har moren til venninnen min bare løftet han opp. Dette er typisk behandling av disse småhundene og der ser man jo hvordan de blir.

Kjenner også til en mellomting. Chihuahuaen til venninnen min. Selvfølgelig har hun gjort litt som moren sin, pluss at moren har passet den en del. Men jeg har også overtalt henne til å la den være litt hund også. Hun har nå en medium usikker/sikker hund. Den er som regel trygg, men kan begynne å bjeffe eller skygge banen. (ting er vel litt annerledes etter at den ble bitt på tur og brakk to ribbein)

Poenget mitt er at resultatet (gemyttet til hunden) fra disse forskjellige oppdragelsene virker veldig direkte relatert til hvordan eieren har gjort det. Dessuten leser man jo ofte i sånne valpekjøper tips, at hunden blir til et visst punkt sånn som du vil ha den, men oppdretter har satt begrensingene for hvor dårlig eller bra den kan bli.

Kanskje man bør se på hvorfor man ønsker seg en liten hund? Jeg kjøpte det ved "et uhell" altså jeg hadde ikke tenkt å ha en så liten hund, men det ble bare sånn. Mens andre som kjøper lite for å dulle med det har jo et annet budskap til den.

Nå er jo Tinka en skikkelig brukshund, og planen er å satse agility og lydighet. Veldig gjerne få godkjent henne som ettersøkshund og drive med freestyle og da spor på siden. Derfor må jeg jo ha en tøff hund, jeg kan ikke ha en gneldrete pyse. Så da har jeg vel sett for meg en stabil og energisk hund... og det er det jeg har fått!

Ja, det er rart med det.. Enten så overbeskytter man hunden sin, eller så kan hunden ende opp med brukne ribbein, og da er det kanskje ikke så rart at hunden blir redd etterpå?

Jeg har i alle fall blitt mye mer bevisst på å skjerme hunden fra ubehagelige møter med andre, spesielt når den er valp. Det gjelder både små og store hunder forsåvidt, og jeg ser ingen grunn til at en liten skal kunne tåle mer enn en stor. Det vil også få større følger for en liten dersom den møter en ublid stor hund, enn om en stor hund møter en ublid hund på samme størrelse (ribbeinsbrudd er jo et eksempel du kommer med). Men jeg løfter ikke opp og vekk hunden fra alt og alle likevel! Nå er det heldigvis ytterst sjelden vi møter løse hunder, og de andre hundene har jeg jo mer eller mindre kontroll på; jeg kan velge å gå min vei dersom jeg ser andre hunder jeg ikke vil mine skal hilse på. Jeg tenker i alle fall ikke slik at jeg skal bli stående, og la min lille valp (uavhengig av rase) få ordne opp i dette selv; det er ikke en liten valp i stand til, uansett rase. Jeg skal være "lederen" og passe på den lille valpen, den skal ikke være nødt å ta ubehagelige hundemøter i egne hender.

Saken er en helt annen dersom min valp er løs med andre hunder, og den gjør noe som gjør at den voksne sier ifra; da er det helt greit at valpen får "tilsnakk", og da tror jeg den forstår mer av hva som skjer og hvorfor. Møter den derimot en ublid hund på tur som bare har behov for å hevde seg selv og hakke på små valper; hvordan skal den kunne løse det? Hvorfor skal den måtte finne ut av det på egen hånd? Hvorfor skal ikke jeg kunne beskytte den mot slike hunder og opplevelser? Opplevelser som gjerne setter sine spor, og som kan gjøre at min hund finner ut at "sånn skal jeg også gjøre det når jeg blir stor"?

Jeg har tro på at hvis hunden får positive opplevelser som valp og blir skjermet fra de verste utfallene av større/voksne hunder, så blir den en harmonisk hund selv (forutsatt at hodet er skrudd noenlunde riktig på i utgangspunktet). Jeg tror ikke det er bra å utsette en valp for ekle opplevelser og tenke at den må "takle" dette på egen hånd.

Når det gjelder bjeffing, så er det noen raser som har lettere for dette enn andre, og noen får en god del baggasje med seg som gjør at bjeffing vil bli mer eller mindre sannsynlig når hunden vokser til. Ta min Aynï for eksempel; hun har ikke lett for å bjeffe (jeg skvetter til hver gang hun gjør det, fordi det skjer så sjelden). Men ser hun andre hunder på tur, kan det lett hende at det kommer et par bjeff (ikke gneldring), ikke fordi hun er verken sint eller redd (for hun er en trygg liten hund), men fordi hun blir opphisset (tror Havana nevnte noe om det?). Det kan kanskje der og da oppfattes som om hun er redd, eller sint, eller en gneldrebikkje, men det får bare våge seg! Jeg vet hvordan hun er, og jeg vet hvorfor hun gjør det hun gjør. At hun bjeffer er forsåvidt også veldig lite problematisk i grunnen - det er faktisk bare litt lyd fra en ellers temmelig lydløs hund.

[Artemis]

Jeg får vel kanskje engasjere meg i debatten jeg startet

1. Jeg synes at det er trist at noen føler seg dårligere behandlet med små hunder hos veterinæren, enn hva de gjør med store. Det skal jo ikke være slik. Som en veterinær jeg snakket med sa: "Vi må jo ta alle dyr like alvorlig. Selv disse små."(Det var da snakk om kanin). Jeg kan bare snakke for den klinikken jeg kjenner til, men jeg har ikke fått et slikt inntrykk der. Der står det godbitkrukker i hvert rom, nettopp for å kunne godsnakke med litt vrange hunder, og har ikke fått noen som helst erfaring med at de små skal behandles røffere enn de store. Synes at det virker litt snålt, når veterinærene gjerne vil at kundene skal komme tilbake... Om man blir behandlet slik, ville jeg byttet veterinær, og gjerne gitt en lyd til den aktuelle veterinæren om hvorfor.

2. Nei, jeg mener ikke at alle små hunder er drittbikkjer, men jeg synes at jeg har sett litt i overkant mange ufine småhunder. Jeg har ikke en gang hatt et dårlig forhold til småhunder, eller tenkt på dem som gneldrebikkjer i utgangspunktet. Det er etter å ha truffet en god del flere av dem at jeg har fått et dårlig uttrykk. For min del har jeg ikke tenkt så mye på akkurat dette med bjeffing, men mer på at de ser ut til å ikke tåle særlig mye håndtering.

3. Klart at man ikke skal dømme hunder utelukkende på hva man opplever hos veterinæren, det er jo ikke akkurat favorittplassen til de fleste hunder. Men, det forklarer jo ikke hvorfor de fleste hundene som viser aggressive tendenser(basert på egen erfaring dette her, ikke forskning) hos vet´en er de små, ikke de store?(Selv om det finnes mange der også). Det er da ikke mer greit for dem å bite enn for de store? At man ikke liker at veterinæren piller på dem kan vel ikke bortforklare at de biter eier på undersøkelsesbordet? Jeg har forståelse for at hunder, verken store eller små, ikke liker å ta f.eks. blodprøver. Men det er gjerne snakk om enkle ting som å klippe klør, ta dem ut av buret hvis de er oppstallet eller å bare kjenne litt på dem. (En vet kom ikke så langt en gang. bare han løftet hånden mot en liten hund så satt den i hånden hans).

Jeg synes bare at de virker å ha en lavere terskel for håndtering, enn hva store hunder har. Kanskje fordi de hos noen fungerer mer som kjæledegge enn som hund, og gjerne slipper unna med ting lettere? Det er jo ikke til å stikke under en stol, at det er lettere å ha en ufin hund på 3 kg, enn en ufin en på 30 kg... Ellers så innbiller jeg meg at det i hvert fall på mange små hunder foregår en litt ukritisk avl(vel, små hunder har jo ikke akkurat vært upopulære de senere årene), og det er kanskje lettere å føre en sint chihuahua videre i avl enn en sint labrador.

4. Nei, det er ikke slik at hunder på 2 kg skal risikere å bli skadet av en overivrig hund på 40 kg. De er mindre, og det er lettere for dem å brekke et ben enn det er for store hunder. Men å bære hunden konstant rundt inne hos veterinæren er kanskje ikke nødvendig?

Jeg fører ikke krig mot små hunder her, jeg vurderer fortsatt å få meg en småtass en dag Og joda, jeg treffer hyggelig små hunder også.

[Raksha]

Klart det er lettere å ha en ufin tass på 3kg enn en på 30 - eller 50 eller 80. Kjenner et par hunder som ikke lar seg klippe klør på - begge er av store tunge raser. Hadde disse vært småttiser - så hadde de bare blitt holdt fast og klippa kløra på - uansett hvor ubehagelig og guffent de syns det var - nettopp fordi dersom de biter, så gjør de ikke store skaden. Nå er disse begge godt over 50kg hver - og jo, det gjør litt om de biter - så hva skjer? Jo, de slipper hele styret - blir dopa ned når de skal klippes klør på.

Så skulle man behandlet dem likt uansett størrelse - så burde vel småttisene også som hater å klippe klør blitt dopa, eller de svære bare blitt holdt tilstrekkelig fast og klippet klør på... Syns ikke man kan likestille verden for små og store - de små må ofte finne seg i endel ting nettopp fordi de er så små at det ikke er noe problem å ta den "kampen" med dem, mens de store slipper unna fordi det er farlig om de blir sinte. Det er ikke dermed sagt at det er en mindre ubhagelig situasjon for den lille enn den store.

Men det er unektelig kjipt de situasjonen der man ser at dårlig gemytt skyldes eiers overbeskyttelse - eller mangel på beskyttelse - uansett hvaslags hund man snakker om.

[Guest 2ne]

Nå er det ikke overdrevent sunt og helt risikofritt å dope ned hunder, så jeg ser ikke helt at de store slipper noe billigere unna selv om de ikke tvinges i samme grad.

Og hele problematikken - det være seg stor eller liten hund - ville vært borte om folk la litt tid i å lære valpene sine at de skal kunne håndteres fra de var så små av. Om det å bli håndtert, børsta, sjekka, klippet klør på osv var litt mer rutine hos folk flest, ikke bare sporadisk når de må eller gidder, så hadde det vært en trygg og kjent situasjon for hunden. Og om hundeeiere flest var flinke til å nekte folk som veterinærer eller røktere eller whatever å behandle bikkjene deres stygt, så ville hunder flest sluppet å være redd for de settingene.

[Gjest]

Tinka er av en rase som er kjent for litt bjeffing (de er ikke kjent for gneldring, men en del bjeff), Jack Russellen er også kjent for å gneldre.

Og med tanke på at jeg kun har hatt store hunder tidligere, så tenkte ikke jeg over at jeg hadde en liten hund. Aldri har jeg tenkt, og men hun er jo så liten! Har det kommer store hunder løpende, har jeg tenkt, dette får hun ordne opp i. Det samme gjelder en Jack som jeg kjenner. Eierene har kun hatt store hunder før, og har brukt den erfaringen til å oppdra voffsen.

*Klipp*

Er ikke enig med deg i at hunder skal ordne opp selv, det går oftere galt enn det går bra - og særlig når man har valp er man nødt til å passe på for valpen, og være en trygg havn den kan komme til når det blir for mye.

Dette er ikke dilling, bare sunn fornuft

Huldra skrev mer om det i innlegget sitt.

Ellers er jeg enig med deg i at hva man tenker og hva slags holdning man har, kan ha mye og si - og at det derfor er best å tenke positivt og ikke spenne seg og tenke på alt som kan gå galt.

Nå er det ikke overdrevent sunt og helt risikofritt å dope ned hunder, så jeg ser ikke helt at de store slipper noe billigere unna selv om de ikke tvinges i samme grad.

Og hele problematikken - det være seg stor eller liten hund - ville vært borte om folk la litt tid i å lære valpene sine at de skal kunne håndteres fra de var så små av. Om det å bli håndtert, børsta, sjekka, klippet klør på osv var litt mer rutine hos folk flest, ikke bare sporadisk når de må eller gidder, så hadde det vært en trygg og kjent situasjon for hunden. Og om hundeeiere flest var flinke til å nekte folk som veterinærer eller røktere eller whatever å behandle bikkjene deres stygt, så ville hunder flest sluppet å være redd for de settingene.

Enig!

Det er dumt at så mange har problemer med det, men det blir vel lett sånn overfor 'autoriteter'.

Sånn som hun som eide den hunden som ble tatt (?) av stevneleder (?) på MH (husker ikke historien helt), hun frøs jo bare istedet for å gripe inn.

[SiriEveline]

Ser at jeg har formulert meg helt feil. Har selvfølgelig ikke latt henne ordne opp. Poenget mitt var egentlig bare at jeg ikke løftet henne opp. Og uten å si det riktig, var dette i situasjoner hvor jeg var med en gjeng hunder jeg kjente og stolte på at ville gå bra.

Og var det en hund som ikke var interessert i å oppføre seg normalt så tok eieren den i bånd med en gang, eller sørget for at den ikke plagde valpen min.

Og når jeg møtte andre hunder når jeg var på tur med henne så lot jeg den hilse på henne (forutsatt at vi visste hvem det var). Og hvis hun gikk inntil meg når den kom bort, så ignorerte jeg henne bare. For jeg visste jo at de hadde lekt før og at hun kanskje bare trengte å lukte litt før hun skjønte at hun kjente hunden.

Altså jeg mente ikke at valpen skal ordne opp selv. Og man skal være forsiktig med hvem man lar hilse på valpen. Men nå har jeg vært heldig og kjent en del hundefolk i området og de har hatt snille og greie hunder (de fleste ihvertfall).

Altså mente jeg med det at "valpen skulle ordne opp selv" rett og slett at hun skulle få lov til å hilse på og alt sånn på egenhånd. Etter at jeg hadde forsikret meg om at den andre hunden var trygg og sørget for at hvis noe skjer som ikke er valpens skyld skal den andre hunden fjernes.

Var det bedre forklart?

[Raksha]

Nå er det ikke overdrevent sunt og helt risikofritt å dope ned hunder, så jeg ser ikke helt at de store slipper noe billigere unna selv om de ikke tvinges i samme grad.

Og hele problematikken - det være seg stor eller liten hund - ville vært borte om folk la litt tid i å lære valpene sine at de skal kunne håndteres fra de var så små av. Om det å bli håndtert, børsta, sjekka, klippet klør på osv var litt mer rutine hos folk flest, ikke bare sporadisk når de må eller gidder, så hadde det vært en trygg og kjent situasjon for hunden. Og om hundeeiere flest var flinke til å nekte folk som veterinærer eller røktere eller whatever å behandle bikkjene deres stygt, så ville hunder flest sluppet å være redd for de settingene.

Nei, er ikke bra å dope ned hunder, men man hører vel sjelden (vel - jeg hører hvertfall aldri) om små hunder som blir dopa for kloklipp, mens jeg syns jeg hører stadig oftere om store hunder som blir det.

Det siste er det vel ingen som er uenig i. Så sant man har en normal frisk hund så skal det ikke være mission impossible å lære den at kloklipp og sånt er helt ok.

[Guest 2ne]

Nei, er ikke bra å dope ned hunder, men man hører vel sjelden (vel - jeg hører hvertfall aldri) om små hunder som blir dopa for kloklipp, mens jeg syns jeg hører stadig oftere om store hunder som blir det.

Jeg tar høyde for at jeg er usedvanlig hard og ufølsom mot mine hunder, men jeg - om jeg må velge - vil heller bruke litt tvang ovenfor mine hunder, enn å dope de ned i hytt og pine. Jeg tror også at det å bli holdt fast i 5 minutter mens man klipper klørne deres, ikke skader de noe mer enn hva det å dope de ned kan gjøre.

Men det er klart, når jeg velger å holde min (eller andre hunder jeg kjenner, for den saks skyld) fremfor å la veterinæren dope ned bikkja for bagateller (som kloklipp er), så er det jeg som tar risken. Jeg kan ikke hverken forlange eller forvente at veterinærer, dyrepleiere eller røktere skal risikere å bli bitt fordi at jeg har med meg et uhåndterlig dyr - om jeg ikke vil ta den risken selv, eller ikke kan/takler å holde hunden selv, så får de lov å dope den ned.. Men om jeg kan unngå det, og om det ikke er stor risiko for andre å bli bitt, så lar jeg være å dope ned hunden.

Og det er vel litt av greia, er det ikke? At folk som har store, uhåndterbare hunder, heller ikke evner å holde de selv når det er nødvendig. Da kan man vel heller ikke forvente at folk som lever av å håndtere andres dyr, skal ta en unødvendig risiko. Og hvor kjipt det enn måtte være for småhunder og deres eiere, så er det bare ikke en like stor risk at en liten hund biter deg, som en stor en. Du må neppe sy om du blir nafsa til av en cavalier, men du må sannsynligvis sy om en rottis gjør det samme..

[Inustaff]

Vel som eier av småhund (chinese crested) må jeg si meg enig i at små hunder kan være noen ordentlige monstre.

Helt ærlig kunne jeg egentlig ikke forestille meg og eie en liten hund,sånn til jeg ramla over kineseren da:-)

Min erfaring med min lille hund er ganske enkelt at han har trengt strengere oppdragelse (jekk deg ned) enn mine store mastiffer.Han virker å konstant være i puberteten og om han faktisk VAR en mastiff ville jeg nok hatt problemer med å håndtere ham.

Men jeg så hvor det bar hen allerede da han var liten,og visste at denne lille fyren må holdes på matta og styres hele tiden.Det er vel den hunden jeg har hatt øynene mest på her i huset hva gjelder nykker og selvhevdelse.

Han er slett ikke usikker på seg selv,og synes han er verdens kuleste.

Siden jeg har holdt et øye med ham hele tiden har han blitt en spiselig liten hund sånn jeg ser det.Om jeg derimot ikke "så ham" tidlig så ville han vært et "ekkelt lite monster" idag.Joda ,det lurer en liten kødd inni der men han er stort sett undre kontroll...

Når jeg sier monster mener jeg ikke at han har dårlig gemytt eller noe.HAn er stødig,snill,åpen,glad og sosial...MEN han har drifter,er superdominant.Lar seg ikke kødde med,selv om han er rettferdig og super med valper så må han ha en fast hånd i oppdragelsen.Jeg tror han lett kunne blitt problemhund hos uvitende mennesker.

[¤renate¤]

Tja, kanskje det faktum at små hunder ikke blir tatt alvorlig spiller inn på endel av dem?

Jeg har holdt mye på med store hunder, og eier jo små selv, og jeg ser klart forskjellene i oppførselen til folk, med små hunder kommer folk busende bort og klapper på og overser det totalt om hundene prøver å gå unna, knurrer eller bjeffer de så er de jo åhhhh så søøøøte og blir ledd av, når jeg derimot har vært rundtom med store hunder så kommer folk og for det første spør om å få hilse, de strekker ut rolige hender og hilser på et vettug vis, trekker hunden seg unna trekker folk labbene til seg og lar den være, og skulle den finne på å knurre eller bjeffe så kan man banne på at bikkja vil bli respektert og folk hvertfall holder seg unna..

Når små hunder's signaler blir totalt oversett om og om igjen er det da kanskje ikke rart at de får en vane av å snakke i store bokstaver? Og i tillegg gjerne får alt for mange negative opplevelser hva håndtering av fremmede gjelder?

[Nina80]

Jeg har fire hunder,en stor en mellom og to miniatyrer,og må si at jeg aldri har merka dyrelegen vår har gjort noen som helst forskjell på dem.Alle får godord og kos fra dyrelegen

Jeg har ikke hatt noen av mine siden de var valper,begge mine små gneldrer i møte med fremmede hunder og vi jobber med saken.Jeg trener mye med dem og behandler dem som hunder med egne bein å gå på,men mange av de med store hunder flirer eller himler nesten med øynene når man kommer på trening med en miniatyr,for de er jo så små og slike hunder kan jo ikke noe anna enn å gneldre og sitte i ei veske..er nok mange som har det synet.

Mine to små er aktive og kvikke hunder,men ja de gneldrer når de møter fremmede hunder.Chien har vært slik hele livet sitt fikk jeg høre,han viser fryktaggresjon mot store fremmede hunder,og nå har vi alliert oss med noen med store hunder der vi skal trene på akuratt dette,at store hunder ikke er så skumle.Så vi gjør iallefall noe med det.Papillonen blir somregel helt hysterisk glad når hun ser andre folk og hunder,at hun rett og slett bjeffer av iver for hun vil fortest mulig bort og hilse.Så her har vi et par versjoner av bjeffing hehe.

Ingen av dem har bitt eller vært aggressive mot noen,de er to små gode hunder.Og vi har fått masse gode tilbakemeldinger på gemyttet demmes av venner og familie.

Men selvsagt har man en liten hund som blir bært rundt i ei veske og aldri får brukt seg,så får man jo en hund som gjerne blir glefsete og aggressiv vil jeg tro,siden den sikkert bobler over av energi den aldri får brukt.

Mine går fint 3 timer i ullendt terreng uten problemer,så små hunder klarer mye de og om de er trent

Mine får ikke hilse på fremmede hunder uten jeg bestemmer det,begynner de å gneldre og bli helt hypre så snur jeg og går motsatt retning eller over på andre siden av veien feks,for jeg vil ikke risikere at en større hund skal sette dem på plass og gi spesielt chien da,enda mer grunn til å være redd andre hunder.Jeg vet jo ikke hvordan de ble trent ,eller om de ble trent i det hele tatt før jeg fikk dem,og om de har opplevd spesielt skumle situasjoner,så jeg må bare jobbe utifra det jeg ser her og nå,og håpe vi får bukt med det etterhvert.Men litt gneldring skal jeg alltid klare å leve med da