Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvil i fred, Simba <3


Guro2105
 Share

Recommended Posts

n683610656_6212951_6964723.jpg

Simba, 31.7.1995 - 10.3.2009

Jeg fikk Simba høsten 1995. Jeg var da 4 år, og det jeg husker fra da var at han spøy i bilen til bestefar, og at jeg lekte hund, og ropte "hunden". Etterhvert fikk han navnet Simba, så klart etter Disney-klassikeren som hadde kommet ut året før. Jeg husker ikke så mye de første årene, siden jeg var så lita. Men jeg har alltid vært glad i ham!

Jeg har mange bilder av ham, så jeg husker etter de. Husker også da det "gikk opp for meg" at jeg hadde en hund..

Simba var alltid der for meg. Han var så god og snill, og var gla i oss alle. Han beit ikke, og bjeffa veldig sjeldent. Det verste som kunne skje han, var at han ble molefunken.

Simba har betydd veldig mye for meg. Han har på en måte vært med meg hele mitt liv, og det er som om man har mistet en bestevenn. Plutselig var han ikke der lenger, og det føles så tomt! Han var faktisk min beste venn.. Det føles helt uvirkelig at han er borte, det har ikke gått opp for meg ennå. Tror han alltid er i stolen sin, eller ute.. Jeg drømmer om han om natten.. Jeg savner ham så mye! Jeg vet at han har det bedre nå, og jeg unner ham det. Det er jo bare det at jeg savner min beste venn! Og en dag skal jeg møte ham igjen <3

Simba døde 10. mars 09, etter å ha fått en svulst i milten. Han hadde nok hatt den i en liten stund. Han ble fort tynn, og litt deformert. Plutselig så vi at han ikke klarte å reise seg engang. Mamma sa til meg fire dager før han døde at han ikke kom til å klare seg maks til sommeren. Lite ante jeg at det skulle gå så kort tid. Den 9.mars 09, kl 21.30 ca, fikk Simba plutselig epileptiske anfall. Han kom seg raskt, men vi ringte til dyrlegen. Hun sa at det var symptomer på kreft, og vi skulle avtale en time morgenen etter. Jeg dro hjem fra skolen dagen etter, orket det ikke.. Følte at det var så bortkastet, når jeg kunne kose på Simba, istedet for å være der! Jeg ville være med til dyrlegen, jeg ville si hadet til Simba til siste stund... Og det fikk jeg lov til.

Da jeg gikk den gata jeg bor i, er det det første jeg ser, Simba. På sin nest siste luftetur. Da han så meg, begynte han å logre! Det er som et blikk som er limt fast i hodet mitt. Kl 13 skulle han til dyrlegen. Jeg tok bilder, og video den siste tiden. Snakket med ham, koste med ham. Tiden gikk så fort. Plutselig var vi hos dyrlegen. Dyrlegen ga Simba bedøvelse, og vi fikk en boks med hundegodt. Simba elsket det! Han gomla alt i seg.. Herlig følelse.. Han sovnet raskt, og snart ble han avlivet. Var der og passet på ham hele tiden. Var der til siste stund, og jeg angrer ikke ett sekund på det!

Rett etter at hjertet stoppet, så jeg på ham at det ikke var Simba mer. Det var liksom bare utseendet. Følte på at sjelen hans ikke var der mer, og jeg håper virkelig han er på regnbuebroen nå og venter på meg !

Simba ble 13 1/2 år. Kommer alltid til å savne ham! Han var verdens beste hund, og venn, og jeg håper jeg får se ham igjen en gang. Han er alltid i tankene mine og hjertet mitt...!

Hvil i fred, Simba. <3

post-5265-1237596874_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...