Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

n683610656_6212951_6964723.jpg

Simba, 31.7.1995 - 10.3.2009

Jeg fikk Simba høsten 1995. Jeg var da 4 år, og det jeg husker fra da var at han spøy i bilen til bestefar, og at jeg lekte hund, og ropte "hunden". Etterhvert fikk han navnet Simba, så klart etter Disney-klassikeren som hadde kommet ut året før. Jeg husker ikke så mye de første årene, siden jeg var så lita. Men jeg har alltid vært glad i ham!

Jeg har mange bilder av ham, så jeg husker etter de. Husker også da det "gikk opp for meg" at jeg hadde en hund..

Simba var alltid der for meg. Han var så god og snill, og var gla i oss alle. Han beit ikke, og bjeffa veldig sjeldent. Det verste som kunne skje han, var at han ble molefunken.

Simba har betydd veldig mye for meg. Han har på en måte vært med meg hele mitt liv, og det er som om man har mistet en bestevenn. Plutselig var han ikke der lenger, og det føles så tomt! Han var faktisk min beste venn.. Det føles helt uvirkelig at han er borte, det har ikke gått opp for meg ennå. Tror han alltid er i stolen sin, eller ute.. Jeg drømmer om han om natten.. Jeg savner ham så mye! Jeg vet at han har det bedre nå, og jeg unner ham det. Det er jo bare det at jeg savner min beste venn! Og en dag skal jeg møte ham igjen <3

Simba døde 10. mars 09, etter å ha fått en svulst i milten. Han hadde nok hatt den i en liten stund. Han ble fort tynn, og litt deformert. Plutselig så vi at han ikke klarte å reise seg engang. Mamma sa til meg fire dager før han døde at han ikke kom til å klare seg maks til sommeren. Lite ante jeg at det skulle gå så kort tid. Den 9.mars 09, kl 21.30 ca, fikk Simba plutselig epileptiske anfall. Han kom seg raskt, men vi ringte til dyrlegen. Hun sa at det var symptomer på kreft, og vi skulle avtale en time morgenen etter. Jeg dro hjem fra skolen dagen etter, orket det ikke.. Følte at det var så bortkastet, når jeg kunne kose på Simba, istedet for å være der! Jeg ville være med til dyrlegen, jeg ville si hadet til Simba til siste stund... Og det fikk jeg lov til.

Da jeg gikk den gata jeg bor i, er det det første jeg ser, Simba. På sin nest siste luftetur. Da han så meg, begynte han å logre! Det er som et blikk som er limt fast i hodet mitt. Kl 13 skulle han til dyrlegen. Jeg tok bilder, og video den siste tiden. Snakket med ham, koste med ham. Tiden gikk så fort. Plutselig var vi hos dyrlegen. Dyrlegen ga Simba bedøvelse, og vi fikk en boks med hundegodt. Simba elsket det! Han gomla alt i seg.. Herlig følelse.. Han sovnet raskt, og snart ble han avlivet. Var der og passet på ham hele tiden. Var der til siste stund, og jeg angrer ikke ett sekund på det!

Rett etter at hjertet stoppet, så jeg på ham at det ikke var Simba mer. Det var liksom bare utseendet. Følte på at sjelen hans ikke var der mer, og jeg håper virkelig han er på regnbuebroen nå og venter på meg !

Simba ble 13 1/2 år. Kommer alltid til å savne ham! Han var verdens beste hund, og venn, og jeg håper jeg får se ham igjen en gang. Han er alltid i tankene mine og hjertet mitt...!

Hvil i fred, Simba. <3

post-5265-1237596874_thumb.jpg

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...