Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvil i fred, Simba <3


Guro2105
 Share

Recommended Posts

n683610656_6212951_6964723.jpg

Simba, 31.7.1995 - 10.3.2009

Jeg fikk Simba høsten 1995. Jeg var da 4 år, og det jeg husker fra da var at han spøy i bilen til bestefar, og at jeg lekte hund, og ropte "hunden". Etterhvert fikk han navnet Simba, så klart etter Disney-klassikeren som hadde kommet ut året før. Jeg husker ikke så mye de første årene, siden jeg var så lita. Men jeg har alltid vært glad i ham!

Jeg har mange bilder av ham, så jeg husker etter de. Husker også da det "gikk opp for meg" at jeg hadde en hund..

Simba var alltid der for meg. Han var så god og snill, og var gla i oss alle. Han beit ikke, og bjeffa veldig sjeldent. Det verste som kunne skje han, var at han ble molefunken.

Simba har betydd veldig mye for meg. Han har på en måte vært med meg hele mitt liv, og det er som om man har mistet en bestevenn. Plutselig var han ikke der lenger, og det føles så tomt! Han var faktisk min beste venn.. Det føles helt uvirkelig at han er borte, det har ikke gått opp for meg ennå. Tror han alltid er i stolen sin, eller ute.. Jeg drømmer om han om natten.. Jeg savner ham så mye! Jeg vet at han har det bedre nå, og jeg unner ham det. Det er jo bare det at jeg savner min beste venn! Og en dag skal jeg møte ham igjen <3

Simba døde 10. mars 09, etter å ha fått en svulst i milten. Han hadde nok hatt den i en liten stund. Han ble fort tynn, og litt deformert. Plutselig så vi at han ikke klarte å reise seg engang. Mamma sa til meg fire dager før han døde at han ikke kom til å klare seg maks til sommeren. Lite ante jeg at det skulle gå så kort tid. Den 9.mars 09, kl 21.30 ca, fikk Simba plutselig epileptiske anfall. Han kom seg raskt, men vi ringte til dyrlegen. Hun sa at det var symptomer på kreft, og vi skulle avtale en time morgenen etter. Jeg dro hjem fra skolen dagen etter, orket det ikke.. Følte at det var så bortkastet, når jeg kunne kose på Simba, istedet for å være der! Jeg ville være med til dyrlegen, jeg ville si hadet til Simba til siste stund... Og det fikk jeg lov til.

Da jeg gikk den gata jeg bor i, er det det første jeg ser, Simba. På sin nest siste luftetur. Da han så meg, begynte han å logre! Det er som et blikk som er limt fast i hodet mitt. Kl 13 skulle han til dyrlegen. Jeg tok bilder, og video den siste tiden. Snakket med ham, koste med ham. Tiden gikk så fort. Plutselig var vi hos dyrlegen. Dyrlegen ga Simba bedøvelse, og vi fikk en boks med hundegodt. Simba elsket det! Han gomla alt i seg.. Herlig følelse.. Han sovnet raskt, og snart ble han avlivet. Var der og passet på ham hele tiden. Var der til siste stund, og jeg angrer ikke ett sekund på det!

Rett etter at hjertet stoppet, så jeg på ham at det ikke var Simba mer. Det var liksom bare utseendet. Følte på at sjelen hans ikke var der mer, og jeg håper virkelig han er på regnbuebroen nå og venter på meg !

Simba ble 13 1/2 år. Kommer alltid til å savne ham! Han var verdens beste hund, og venn, og jeg håper jeg får se ham igjen en gang. Han er alltid i tankene mine og hjertet mitt...!

Hvil i fred, Simba. <3

post-5265-1237596874_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...