Gå til innhold
Hundesonen.no

PRA, HD, AA : hva kan vi godta?


charlotte

Recommended Posts

Her er noen eksempler på kombinasjoner som jeg ønsker å høre deres tanker om:

1: Tispe med generell god helse, trygg og god mentalitet, godt merittert i sin hundesport, har frie hofter, er clear på PRA, sosial og trivelig hund. Har særdeles gode egenskaper å tilføre rasen. Men hun har svak albueleddsartose på venstre albue, høyre er fri.

Er den som avler på tispa en tulling, eller er det ok dersom genpoolen er liten og hannhunden er fri?

2: Tispe er PRA carrier, hannhund fri = 25% av valpene kommer til å være carrier/anleggsbærer, resten fri. Er det ok eller ikke?

3: Tispe med generell god helse, trygg og god mentalitet, godt merittert i sin hundesport, har frie albuer, er clear på PRA, sosial og trivelig hund. Har særdeles gode egenskaper å tilføre rasen. Men hun har C hofte på venstre side, høyre er fri. Ingen andre i kullet har HD, ei heller foreldredyrene til den aktuelle tispa.

Ok? Det er fint å høre andres tanker, vinklinger og kanskje lære noe :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Her er noen eksempler på kombinasjoner som jeg ønsker å høre deres tanker om:

1: Tispe med generell god helse, trygg og god mentalitet, godt merittert i sin hundesport, har frie hofter, er clear på PRA, sosial og trivelig hund. Har særdeles gode egenskaper å tilføre rasen. Men hun har svak albueleddsartose på venstre albue, høyre er fri.

Er den som avler på tispa en tulling, eller er det ok dersom genpoolen er liten og hannhunden er fri?

2: Tispe er PRA carrier, hannhund fri = 25% av valpene kommer til å være carrier/anleggsbærer, resten fri. Er det ok eller ikke?

3: Tispe med generell god helse, trygg og god mentalitet, godt merittert i sin hundesport, har frie albuer, er clear på PRA, sosial og trivelig hund. Har særdeles gode egenskaper å tilføre rasen. Men hun har C hofte på venstre side, høyre er fri. Ingen andre i kullet har HD, ei heller foreldredyrene til den aktuelle tispa.

Ok? Det er fint å høre andres tanker, vinklinger og kanskje lære noe :lol:

Nå vet ikke jeg hva raseklubben deres anbefaler, men i tilfelle 1. så er det i hvertfall på rottweiler ok å avle på en svak grad aa så lenge motparten er fri. Jeg personlig ville nok ha gjort kombinasjonen om rasen har en liten genpol og begge foreldredyrene er over gjennomsnittelig gode og har noe å tilføre rasen.

Sak 3. Det kommer an på hva man syns er viktigst. Jeg tror at om man er åpen om det, ingen hel/halvsøsken av foreldre har hd, besteforeldre, tanter/onkler etc er fri, så ville jeg ha vurdert det, så fremt man mener at hundene er av bedre kvalitet enn rasen generelt. Det er også litt avhengig av hvor stor røntgingsprosenten på slektningene er. Altså om 20% er røntget og de er fri, så hadde jeg ikke tatt sjangsen, men om 90% er røntget fri, så stiller det seg anderledes.

I begge disse tilfellene så syns jeg det er viktig at man kjenner partners linjer utog inn, så man vet hva man kan forvente.

Tilfelle 2 kan jeg for lite om til å uttale meg om.

Edit: For meg har det ingenting å si om tispa er affektert med hd/aa på en side eller begge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes bruk av alle tre KAN forsvares, jeg - hvis hun virkelig har "særdeles gode egenskaper å tilføre rasen".

Men om det er en drømme-avlstispe? Nei, slett ikke, men KAN være et godt tilskudd i en rase hvor "genpoolen er liten" og hannhund (og hele hans slekt) er særlig bra på den punktet tispen "svikter".

Og, mest viktig av alt - alle disse tenkte tilfellene er jo hunder vel innenfor "godkjent"status hos endel raseklubber - så avhengig av rasen så kan det jo være helt reele alvsdyr du snakker om her.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Jeg synes bruk av alle tre KAN forsvares, jeg - hvis hun virkelig har "særdeles gode egenskaper å tilføre rasen".

Men om det er en drømme-avlstispe? Nei, slett ikke, men KAN være et godt tilskudd i en rase hvor "genpoolen er liten" og hannhund (og hele hans slekt) er særlig bra på den punktet tispen "svikter".

Og, mest viktig av alt - alle disse tenkte tilfellene er jo hunder vel innenfor "godkjent"status hos endel raseklubber - så avhengig av rasen så kan det jo være helt reele alvsdyr du snakker om her.

Susanne

Alle tre er reelle avlsdyr på schäfer og rottweiler ihvertfall..

Jeg har en hund som skal parres, min drømmepartner til tispa mi har svak hd, fordi dette er en stor rase med mye å velge i mellom, så er det derfor utelukket for meg å bruke den hannen pga det, men hadde fått det "godkjent". Så jeg syns det er vesentlig hvilken rase og utvalget i denne er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo umulig å svare på hypotesene dine, om vi kan godta det, fordi raser har veldig forskjellig utgangspunkt. I noen raser ville dette vært utenkelig å gjøre, i andre ville det vært flott å finne så friske dyr.

I enhver kombinasjon synes jeg en skal se på søsken, foreldre, foreldres søsken, besteforeldre, besteforeldres søsken - også videre, mest mulig. Helhetsbilde, framfor en enslig stjerne en ikke setter inn i noen kontekst.

Parallelt må en se på rasen og rasens gjennomsnitt. En skal nå i hvert fall ikke avle på noe som er dårligere enn rasesnittet, og helst bør det jo være litt bedre for å kunne bidra til å gjøre snittet ytterligere bedre.

Er det bevisst at du ikke har eksteriør som faktor i noen av eksemplene? For meg er det veldig viktig - jeg er vel så hung up at jeg synes det er vanskelig å rangere helse, mentalitet og eksteriør - for jeg vil ha alt, jeg. Et sunt eksteriør kan også ha med helse å gjøre, og en har en rasestandard å følge. Hvorfor bruke en frisk og snill hund, hvis den har grove avvik fra standarden - er det bedre?

Fake edit: Eller misforstår jeg deg, at du med "sin hundesport" også mener eksteriør? Jeg tenker ikke på det som en hundesport, av en eller annen rar grunn. "Alt det andre" er sport, utstilling er utstilling...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det bevisst at du ikke har eksteriør som faktor i noen av eksemplene? For meg er det veldig viktig - jeg er vel så hung up at jeg synes det er vanskelig å rangere helse, mentalitet og eksteriør - for jeg vil ha alt, jeg. Et sunt eksteriør kan også ha med helse å gjøre, og en har en rasestandard å følge. Hvorfor bruke en frisk og snill hund, hvis den har grove avvik fra standarden - er det bedre?

Fake edit: Eller misforstår jeg deg, at du med "sin hundesport" også mener eksteriør? Jeg tenker ikke på det som en hundesport, av en eller annen rar grunn. "Alt det andre" er sport, utstilling er utstilling...

Det er med vilje jeg har utelatt eksteriør. Jeg må innrømme at jeg i disse eksemplene tenker på labrador av jaktvarianten, hvor det er egenskapene som er i fokus, eksteriøret avviker som regel fra rasestandard på disse. Med "sin hundesport" mener jeg jaktprøve for retrievere.

Utstilling for meg er ingen hundesport gitt :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er også litt avhengig av hvor stor røntgingsprosenten på slektningene er. Altså om 20% er røntget og de er fri, så hadde jeg ikke tatt sjangsen, men om 90% er røntget fri, så stiller det seg anderledes.

Godt poeng Gråtass!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På min rase er man nødt til å bruke hunder slik som in tilfelle to - avlskravet er at en av foreldredyrene må ha optigen A (altså free), og ingen skal ha C (affected, det er vel en uskreven regel, men alle som har opplevd hva PRA gjør med en hund ønsker ikke å ta den risken... tro meg).

Så jeg mener at tilfelle to er helt kurrant dersom foreldredyrene har noe å tilføre rasen hva gjelder enten nytt blod, sterke hofter, utseende (gjerne på flere punkter selvsagt) etc. På min rase har vi så lite avlsmateriale å velge mellom - veldig mye slektskap ute og går, så A + B er en helt vanlig kombinasjon. Så lenge en bruker en A risikerer en ikke syke avkom, som i utgangspunktet er det viktigste. Å utrydde PRA får vi nok utsette til det blir mer å velge i på andre punkter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Noen raseklubber godkjenner paringer mellom hund med c hofte/albue så lenge partneren er fri. Som andre skriver, det er vel spørsmål om genpoolen for rasen også.

For å kaste bensin på bålet i HD-debatten; jeg ville heller ha paret en hund med hd C (uten forkalkninger) enn å paret med hund med andre, medisinske skavanker.

Tenker med gru på ett kull hvor begge foreldrene er operert for entropi + at den ene hunden blir/ble medisinert for hypothyreose (tyroxin-feil), samtidlig er foreldredyrene halv-søsken... Kullet er ikke av min egen rase, men av en rase hvor problemene med entropi har blitt store de siste årene (iallefall hos enkelte oppdrettere). Tyroxin-feil finnes det også nok av i rasen, men er ifølge eiere/oppdrettere rasen ikke så "farlig"... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er noen eksempler på kombinasjoner som jeg ønsker å høre deres tanker om:

1: Tispe med generell god helse, trygg og god mentalitet, godt merittert i sin hundesport, har frie hofter, er clear på PRA, sosial og trivelig hund. Har særdeles gode egenskaper å tilføre rasen. Men hun har svak albueleddsartose på venstre albue, høyre er fri.

Er den som avler på tispa en tulling, eller er det ok dersom genpoolen er liten og hannhunden er fri?

2: Tispe er PRA carrier, hannhund fri = 25% av valpene kommer til å være carrier/anleggsbærer, resten fri. Er det ok eller ikke?

3: Tispe med generell god helse, trygg og god mentalitet, godt merittert i sin hundesport, har frie albuer, er clear på PRA, sosial og trivelig hund. Har særdeles gode egenskaper å tilføre rasen. Men hun har C hofte på venstre side, høyre er fri. Ingen andre i kullet har HD, ei heller foreldredyrene til den aktuelle tispa.

Ok? Det er fint å høre andres tanker, vinklinger og kanskje lære noe :D

Jeg ville bare bare legge til i at eksempel 2 så vil 50% prosent faktisk bli bærere, ikke 25%.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville bare bare legge til i at eksempel 2 så vil 50% prosent faktisk bli bærere, ikke 25%.

50%?? Hvordan får du til det? Ville ikke det bare vært hvis hannhunden faktisk var syk, altså har PRA og da ville jo også 25% fått PRA, mens den siste 25% hadde blitt frisk..

Eller er det bare jeg som har misforstått alt jeg lærte om gener i biologitimen..?

EDIT: Det ville blitt 50% ja, ihvertfall ifølge vanlig genetisk regning! Det er jo ganske mange bærere det! Og hadde hannhunden hatt PRA så ville alle blitt bærere, men ingen blitt syke.. med mindre sykdommen er dominant, men da ville vel alle valpene blitt syke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

50%?? Hvordan får du til det? Ville ikke det bare vært hvis hannhunden faktisk var syk, altså har PRA og da ville jo også 25% fått PRA, mens den siste 25% hadde blitt frisk..

Eller er det bare jeg som har misforstått alt jeg lærte om gener i biologitimen..?

EDIT: Det ville blitt 50% ja, ihvertfall ifølge vanlig genetisk regning! Det er jo ganske mange bærere det! Og hadde hannhunden hatt PRA så ville alle blitt bærere, men ingen blitt syke.. med mindre sykdommen er dominant, men da ville vel alle valpene blitt syke.

Det stemmer at 50% av valpene blir bærere, faktisk. :D

Dersom man parer en C (affected) med en A (fri) vil alle valpene bli bærere (B), ja. Moren til hunden min kommer fra et kull der moren hennes igjen hadde optigen C og faren hadde A (noe de selvsagt har funnet ut i ettertid). På den tiden da denne paringen ble gjennomført fantes det ikke tester for PRA og bæreanlegg, ei heller bevissthet rundt eksistensen av denne sykdommen på min rase. Derfor er det en viss prosent med optigen C hunder i eldre alder ennå, pga. at testingen ikke fant sted for noen år tilbake. Bestemoren til hunden min ble blind i en alder av 10 år, men begynte å vise tegn til dårlig syn ca. i 7 års alder.

Men ingen regel uten unntak. Dersom en bruker en bærer med en hund som er "free by parents", altså etter en kombinasjon med to A'er, KAN det forekomme avkom med PRA ©. Jeg vet ikke hva som er grunnen til dette, men en oppdretter i Sverige (som er genetiker) har altså uttalt dette. Så så lenge det finnes PRA hos en rase, bør man teste begge foreldredyrene dersom den ene er testet med optigen B og altså ikke stole helt blindt på at en hund er fri dersom den er etter to A'er.

Men i prinsippet trenger det ikke være noen bærere i et kull når jeg tenker meg om, det kan også være kun bærere (selv om begge deler er lite sannsynlig). Man sier vel heller at det er 50 % sjanse for at hvert enkelt individ blir bærer av PRA. Siden et krysningsskjema i utgangspunktet gjelder for hver enkelt valp hver sin gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva som er greit varierer jo litt fra rase til rase, og hvilken helseproblematikk den ellers har.

I utgangspunktet synes jeg ikke at man burde bruke syke/affiserte hunder i avl. I enkelte tilfeller kan det forsvares, men man må jo spørre seg selv om man er villig til å ta sjansen, og veie opp om godene overstiger ondene. Og tar man en risky kombinasjon, må man være flink til å informere valpekjøperene om hva de får, og hvilken risiko som følger med.

Selv mener jeg at det må stå ganske dårlig stelt til med en rase når man ikke har annet valg enn å bruke f.eks en hund med HD C grad... Men forskjellige raser, forskjellige prioriteringer.. PRA burde man ikke tukle med, om mulig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også veldig interessert i dette. Og jeg lurer på hvordan saken stiller seg dersom man har en rase hvor det ikke er så vanlig å teste for diverse ting? Si man har tenkt å avle på en hund, og man vil gjerne forbedre helsen til rasen (i alle fall ikke gjøre den verre). Hunden er frisk og rask, men man tester den for diverse likevel. Det viser seg at den har HD C, men ingen symptomer (disse kan jo komme i senere alder, det er jo ikke godt å si, men la oss for enkelhets skyld si at den nærmeste slekten som er godt voksne ikke er plaget, men heller ikke testet). Vil det være okei å avle på en sånn hund? For man kan jo ikke vite om HD C er bedre eller verre enn gjennomsnittet når "ingen" er testet? :D Når det heller ikke fins noen anbefalinger fra raseklubb, ingen oversikt over sykdommer/plager som er vanlig i rasen (kun "rykter") og det ikke er normen å teste avlsdyr før parring - hva gjør man da hvis man har lyst å begynne med det, men får et resultat som er.. tja.. ikke det beste, men heller ikke det verste (som HD C)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville bare bare legge til i at eksempel 2 så vil 50% prosent faktisk bli bærere, ikke 25%.

Så det nå, måtte lese litt. Takk for oppklaringen!

Mulige svar på DNA-testen

Fri (homozygot for det friske genet)

Hunden bærer ikke genet for sykdommen det er testet for

Bærer (heterozygot for prcdPRA-genet)

Hunden bærer genet for sykdommen prcdPRA, men vil ikke selv ut-vikle sykdommen.

Dersom en bærer brukes i avl, må den kun pares med en hund som er testet fri for dette genet. Da vil ca halvparten av avkommene være bærere, mens resten vil være fri for genet. Ingen av avkommene etter en slik kombinasjon vil utvikle sykdommen.

En bærer må ikke pares med en annen bærer eller en hund som er syk/affisert.

• Ved paring av to bærere vil ca 25% av avkommene bli syke.

• Ved paring av en bærer med syk/affisert, vil ca halvparten av avkommene utvikle sykdommen

Syk/affisert (homozygot for prcdPRA-genet)

Hunden har fått rcd1-PRA-genet fra begge

Lisa har forresten tatt blodprøve i dag, har postet den også, til Optigen i USA :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Det er vel sånn at sjansen er 25% for at noen blir syke/friske osv. Ikke at de nødvendigvis blir det. Er man virkelig uheldig og det finnes sjanse for at valper kan bli syke, så er jo ikke %-andelen så viktig i forhold til hvor mange som virkelig blir syke (ikke skyt meg, men prøver bare å belyse det litt :D ).

For om man parer en smt (sort med tegninger) hoffe med en smt hoffe, så er muligheten slik at 12 av 16 valper blir smt mens 4 av 16 blir blond. Men det hender stadig at 2 smt blir paret og det ikke kommer blonde valper i det heletatt (sorte er umulig å få ved paring av 2 stk smt).

Slik er det vel denne sykdommen også, av 100 valper (av akkurat den kombinasjonen) så vil statistisk 25% bli syke/friske osv. Kommer det 4 valper, så er det ikke sikkert at en av de virkelig blir syke? Det kan vel like godt være bærere alle sammen? Men jeg skjønner ikke at man absolutt må pare to hunder der det statistisk "skal" komme syke hunder (at en er syk, evt begge er bærere, tenker da på foreldredyrene).

Men mange sykdommer vet man ikke om hunden er bærer av ett visst sykdomsgen før hunden faktisk har fått avkom med denne sykdommen (f.eks OCD, hypothyreose, levershunt, men finnes sikkert dusinvis med andre sykdommer også).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik er det vel denne sykdommen også, av 100 valper (av akkurat den kombinasjonen) så vil statistisk 25% bli syke/friske osv. Kommer det 4 valper, så er det ikke sikkert at en av de virkelig blir syke? Det kan vel like godt være bærere alle sammen? Men jeg skjønner ikke at man absolutt må pare to hunder der det statistisk "skal" komme syke hunder (at en er syk, evt begge er bærere, tenker da på foreldredyrene).

Også kan man ha skikkelig uflaks, slik at alle 4 etter en sånn kombinasjon er syke.. Statestikk er en "artig" greie i avl..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel sånn at sjansen er 25% for at noen blir syke/friske osv. Ikke at de nødvendigvis blir det. Er man virkelig uheldig og det finnes sjanse for at valper kan bli syke, så er jo ikke %-andelen så viktig i forhold til hvor mange som virkelig blir syke (ikke skyt meg, men prøver bare å belyse det litt :D ).

Jeg tror ikke jeg helt forstår deg her - det er jo denne prosentandelen som sier noe om nettopp hvor mange som virkelig blir syke...? Ja, man kan være heldig eller uheldig med tall og statistikk men innen man vet det vil det være for sent.

Slik er det vel denne sykdommen også, av 100 valper (av akkurat den kombinasjonen) så vil statistisk 25% bli syke/friske osv. Kommer det 4 valper, så er det ikke sikkert at en av de virkelig blir syke? Det kan vel like godt være bærere alle sammen? Men jeg skjønner ikke at man absolutt må pare to hunder der det statistisk "skal" komme syke hunder (at en er syk, evt begge er bærere, tenker da på foreldredyrene).

Jeg tror egentlig vi er enige her, bare for å oppklare - i denne diskusjonen er det snakk om parringer som vil gi nye bærere, ikke syke valper.

For om man parer en smt (sort med tegninger) hoffe med en smt hoffe, så er muligheten slik at 12 av 16 valper blir smt mens 4 av 16 blir blond. Men det hender stadig at 2 smt blir paret og det ikke kommer blonde valper i det heletatt (sorte er umulig å få ved paring av 2 stk smt).

OT men det er ingen automatikk i at man får blonde valper etter to smt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mine egene ideer da men...

Personlig syns jeg aldri:

at man skal avle på ett individ som selv er belastet med sykdommen. (det fint somoftes ett helsøsken som er friskt, om det ikke fins helt frisk individer i samme kull så er det ikke verdt noe i mine øyner)

at man ikke skal doble linjer med kjente sykdomer, selv om individene er friske.

Om man velger bruke linjer hvor det er belastning så bør linjer på begge sider være veldig kjente. Da tenker jeg tester av hele kull og (helst) flere generasjoner bakover hvor flere inn individet i stamtavlen har kjent status på det punktet som evt er med som belastning på linjene.

Selvsagt må man gi og ta noe, men man må også se på hva slags belastning sykdommen fører meg seg. Jeg syns ikke feks blindhet eller epilepsi er noe man bør føre videre. En C-hofte er på mange raser "ikke en belastning".

Små tannmangel og krypt er heller ikke noe som gjør hunden direkte syk aller gjør at den får en forkortet levetid som fører smerte med seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...