Bør jeg si noe?

[Cloudberry]

En nabo oppi svingen har en boxervalp som begynner å bli stor. Ikke sikker på hvor gammel den kan være nå, 8-9 mnd kanskje? Iallefall møtte samboeren min denne hunden sammen med husets sønn på 10-12 år. Boxeren så hunden min på 10-15 meters avstand og kom byksende, med guttungen flagrende og brølende på slep. Boxeren hoppa på Sita, som ble så redd at hun hylte (og det har aldri skjedd før). Samboeren min røsker unna boxeren og slipper den, før den på ny bykser på ryggen/nakken på Sita. Samboeren min tar igjen tak i halsbåndet og slenger unna bikkja, og gjør seg litt truende i kroppspråket. Heretter ber han guttungen om å gå hjem med hunden, fordi han slett ikke har kontroll over den. Jada, sier gutten, og går i motsatt retning av huset sitt.

Sita var litegranne skjelven et par minutter etterpå, jeg kan ikke huske å ha sett henne redd i mer enn noen sekunder.

Tingen er den at gutten tydeligvis ikke brydde seg videre om at han ikke hadde kontroll over hunden og jeg har tatt meg i å bli litegrann engstelig for å møte disse to på tur. Vi møter boxere ofte, men alle er jo lekne og glade. Jeg har tilgode å møte en sint boxer, og attpåtil for løs å regne. Men denne er visst tilbøyelig til det.

Så, skal jeg ringe på og snakke med guttens foreldre om det som skjedde, og be dem gå tur med hunden selv, eller skal jeg bare la det være? Mor i huset var ute og måkte snø ista da vi gikk forbi, og jeg var på nippet til å fortelle. Men så føler jeg ikke helt at det er min plass å si noe heller.... Hva synes dere?

[Vala]

En nabo oppi svingen har en boxervalp som begynner å bli stor. Ikke sikker på hvor gammel den kan være nå, 8-9 mnd kanskje? Iallefall møtte samboeren min denne hunden sammen med husets sønn på 10-12 år. Boxeren så hunden min på 10-15 meters avstand og kom byksende, med guttungen flagrende og brølende på slep. Boxeren hoppa på Sita, som ble så redd at hun hylte (og det har aldri skjedd før). Samboeren min røsker unna boxeren og slipper den, før den på ny bykser på ryggen/nakken på Sita. Samboeren min tar igjen tak i halsbåndet og slenger unna bikkja, og gjør seg litt truende i kroppspråket. Heretter ber han guttungen om å gå hjem med hunden, fordi han slett ikke har kontroll over den. Jada, sier gutten, og går i motsatt retning av huset sitt.

Sita var litegranne skjelven et par minutter etterpå, jeg kan ikke huske å ha sett henne redd i mer enn noen sekunder.

Tingen er den at gutten tydeligvis ikke brydde seg videre om at han ikke hadde kontroll over hunden og jeg har tatt meg i å bli litegrann engstelig for å møte disse to på tur. Vi møter boxere ofte, men alle er jo lekne og glade. Jeg har tilgode å møte en sint boxer, og attpåtil for løs å regne. Men denne er visst tilbøyelig til det.

Så, skal jeg ringe på og snakke med guttens foreldre om det som skjedde, og be dem gå tur med hunden selv, eller skal jeg bare la det være? Mor i huset var ute og måkte snø ista da vi gikk forbi, og jeg var på nippet til å fortelle. Men så føler jeg ikke helt at det er min plass å si noe heller.... Hva synes dere?

Selvsagt skal du si noe til foreldrene og SELVSAGT er det på sin plass at du sier noe. Beklager, men jeg ser ikke at dette skal være et problem på noen som helst måte. At det kan være ubehagelig å snakke med dem, det er en helt annen sak. Men du har enhver rett til å ringe på å "oppdatere" dem på det faktum at hunden er uhåndterlig for guttungen.

[Tervfrøkna]

Så lenge det tydeligvis er en guttunge som går med hunden og ikke har kontroll, å dere har en episode på det så syns ikke jeg det er noe problem at dere forteller hva som skjedde og at dere syns det er ubehagelig, så får dere jo bare vente å se om foreldrene tok poenget eller ikke.

[tm100001]

Huff... Sånn der er ille... Synes du kan se det an litt, hvis det skjer igjen kan du jo fortelle foreldrene hans.

[Cloudberry]

Ja, jeg synes jo det er ubehagelig å skulle si noe. Men det er jo kjedelig å eventuelt møte dem igjen. Men for alt jeg vet kan det jo hende at dette var et unntakstilfelle, eventuelt at gutten har fortalt selv hva som skjedde og fått beskjed om å ikke gå tur med hunden mer. Føler nesten jeg må vente til at noe skjer igjen for å ha "rett" til å legge meg i det.

[Jane]

Selvsagt skal du fortelle dette!

Men, denne Boxervalpen var nok ikke sint eller agresiv, valper på 8-9 mnd er for unge til det, men så klart det kan virke truende på en liten hund med en hoppende Boxer over seg.

[Cloudberry]

Kan godt hende den er eldre enn det. Og om den ikke var sint, er den dårlig i språket og svært herjete når den leker, for Sita har lekt med flere andre voksne boxerhanner, og aldri blitt redd av det. Men jeg kan jo selvfølgelig ikke utelukke det, jeg var ikke der

Men altså..... er det ikke littegranne frekt å ringe på og snakke til fremmede folk om noe sånt? Jeg hadde fryktelig lyst å gjøre det samme dagen det skjedde, men sambo stoppa meg. Og nå er det gått ei uke. Jeg mener også at selvsagt bør man si fra, men jeg synes samtidig det er litt frekt, og ikke minst skummelt for min egen del. Hehe.

Edit:

Eller, når jeg tenker meg om... Tenk om dette er en annen hund enn den i svingen? Er som sagt flere boxere i området, og samboeren min kan fort ha tatt feil av både hunder og unger... Nei uff, nå ble jeg usikker.

[thomas84]

Hehe, husker jeg gikk med en gal schäferhund som ikke taklet andre hunder i det hele tatt, og da vi møtte på en annen hund satte jeg meg ned med hunden og holdt hunden tett til meg for å ha best mulig kontroll, men på mystisk vis klarer schäferhunden å komme seg løs og løper mot den andre hunden, mens jeg sitter igjen med båndet i hånda.

Dama trodde at jeg slapp løs hunden med vilje. Det er hakket verre enn å bare "ikke ha kontroll" (tar ikke dette helt på min kappe).

[Vala]

Ja, jeg synes jo det er ubehagelig å skulle si noe. Men det er jo kjedelig å eventuelt møte dem igjen. Men for alt jeg vet kan det jo hende at dette var et unntakstilfelle, eventuelt at gutten har fortalt selv hva som skjedde og fått beskjed om å ikke gå tur med hunden mer. Føler nesten jeg må vente til at noe skjer igjen for å ha "rett" til å legge meg i det.

Jeg skjønner at du kvir deg, men jeg ville heller ha tenkt worst case jeg. Hva hvis dette skulle skje med en annen hund OG boxeren faktisk endte i masse bråk. Hva med guttungen som "passer"den, hvordan ville han føle det. Hva med den hunden boxeren da kunne ha skadet ELLER bli skadet av? Sånn er jeg.

Men, nå ser jeg at det er en uke siden og at dere egentlig ikke heller er sikre på hvilken boxer det er.. og da blir det jo litt mer vanskelig.

[Cheerfulstaff]

Jeg bor med mine foreldre og søstern bor i nabohuset, bare i de to husene har vi til sammen 3 tisper og 4 hannhunder...rett som det er kommer det to elghunder hit. Disse ER aggresive mot andre hunder og mennesker. det er et par som har disse og det er jo en jentunge der også..hun tar hundene med ut men klarer ikke å holde dem så rett som det er kommer de løpende. Den ene gikk rett på en hund som en leietager her hadde, måtte sparkes hardt for å slutte. Foreldrene til jentungen ser desverre ikke ut til å bry seg så om at de plutselig er løse. MEN vi har sagt ifra om at vi har hunder i bånd og i gård så om det skjer noe er det synd men vi har gjort vårt egentlig(men har ikke loven på vår side om det blir skader osv om jeg husker riktig )

Så si ifra du. Gjør deg gjerne litt mer ynkelig enn du er. At du er veldig redd for hunden din osv. Merkelig hvor snille folk blir da

[Caligula]

Men altså..... er det ikke littegranne frekt å ringe på og snakke til fremmede folk om noe sånt? Jeg hadde fryktelig lyst å gjøre det samme dagen det skjedde, men sambo stoppa meg. Og nå er det gått ei uke. Jeg mener også at selvsagt bør man si fra, men jeg synes samtidig det er litt frekt, og ikke minst skummelt for min egen del. Hehe.

Men går det ikke an å si ifra på en nogenlunde grei måte? Nå forutsetter jeg at dette er normalt høflige mennesker. Men hvis du ringer på og er høflig og vennlig, men gjør det klart at du og hunden din hadde en ytterst ubehagelig opplevelse og at du forventer at dette ikke skjer igjen... så trenger det jo ikke å være så ille?

A là: "Hei! Jeg tenkte jeg skulle stikke innom og snakke om en sak. Jeg og hunden min møtte sønnen og boxeren deres på tur her forleden, jeg vet ikke om han nevnte det? Blablabla... sønnen deres gjorde jo selvfølgelig så godt han kunne, men når en såpass stor hund blir ivrig, må man nesten være voksen for å holde den igjen. Det var en ganske ubehagelig situasjon for meg og hunden min, og sikkert for sønnen din også. Jeg tenkte jeg ville si ifra så vi slapp flere sånne episoder. Blablabla.... Ja, jeg håper du ikke tar det ille opp, sånn kan jo skje den beste. Men da vet dere det i hvert fall, også regner jeg med at det ikke skjer igjen, og at jeg tolvåringen ikke går tur i nabolaget alene med ham. Blablabla... Nydelig rase, den boxeren. Meget pent eksemplar av arten dere har også.... Ja, greit da sees vi nok rundt."

Hvis dette er nogenlunde siviliserte mennesker, burde den type samtale være nok. Er de ikke det, bør du velge en annen strategi.

[Labbalino]

Enig med Caligula. Si det på en pen måte. Hadde det vært mitt barn og hund, så ville jeg ha vært takknemlig for å få beskjed. Hva om disse to skulle treffe på en hund som fant det for godt å forsvare seg, og gutten havner midt i mellom? 10-12 åringer har ikke samme evne til å resonnere som voksne, og er ofte litt mer plump i sine handlinger. De er ikke like flink til å lese situasjoner før de oppstår, og da kan det bli farlig om man har en stor hund som vil hevde sin rett.