Gå til innhold
Hundesonen.no

Får vel fortelle litt om meg selv...


Mardina

Recommended Posts

Skrevet

Nja, jeg er ikke akkurat ny her, men tenkte nå at jeg kunne fortelle litt om meg selv i hvert fall... for de som er nysgjerrige :)

Jeg har rukket å bli 29 år nå (uff, blir 30 neste år! :P), er opprinnelig bergenser. Men nå bor jeg sammen med min herlige kjæreste på Gran på Hadeland. Og her trives jeg veldig godt. Føler at det er her jeg skal være.

Jeg har vært hundeinteressert siden jeg var 15-16 år gammel. Da begynnte jeg å passe diverse nabohunder i tillegg til å saumfare alle hundebøker jeg kom over... :P

I mange år passet jeg naboens Golden Retriever Bella, da jeg ikke synes de var særlig flink til å ta seg av henne selv. Det var jeg som gikk mest tur med henne, tok pelsstellet og kjøpte ting til ho.

Bella var en hund som ikke kunne noe som helst, bortsett fra sitt, men likevel var hun snill som dagen var lang og man kunne gjøre hva man ville med ho nesten. En herlig hund, som jeg har mange gode minner sammen med. Bella døde rundt 9 år gammel, av kreft... :P Og jeg fikk aldri sagt farvel med ho, fordi alt gikk så fort, når hun ble akutt syk. Jeg savner ho enda, den dag i dag...

Etter hvert begynnte jeg også å passe en storpuddel hann, Caso. Eieren hadde sett meg rundt i nabolaget og lurte på om jeg ville hjelpe hun med hundepass av og til. Og det sa jo ikke jeg nei til. Caso var en herlig hund det også, som gjorde at jeg fikk sansen for Storpuddelen som rase.

Etter mange år med masing på mine foreldre, fikk jeg endelig min egen hund i 1996. Det ble en Airedale Terrier fra Elmina kennel på Os utenfor Bergen. På papiret het hun Elmina`s Star Quality, men til daglig het hun Dina.

Dina var en herlig hund og jeg har masse gode minner med henne. Ho var rar på sin måte, hun var jo tross alt TERRIER, med alt det innebærer.... :P Dere som har terrier(e), vet sikkert hva det innebærer!: :P

I 12 år og vel 1 mnd hadde jeg Dina ved min side. Den 13 november 2008 måtte jeg ta den tunge turen til dyrlegen, for å avlive ho... :P:P Da hadde ho slitt med flere helseproblemer i lang tid. Mest sannsynlig hadde hun fått kreft. I tillegg hadde hun HD(hofteleddsdysplasi)middels grad, som etter hvert utviklet seg til gikt i bakbeina. På sine eldre dager hadde hun store problemer med å bevege seg på parketten hjemme. Sklei hun på parketten og ut i spagaten, så kom hun seg ikke opp igjen på egen hånd.... :P Det var rett og slett for vondt.. Stakkar jenta mi! :P

I tillegg hadde hun av og til uhell innendørs, hvor hun ikke klarte å holde seg...

Så alt i alt fant jeg ut at hun skulle få slippe å lide mer. Nå har hun det godt der hun er nå, selv om savnet etter Dina fortsatt er sterkt... :P Hun var tross alt min beste venn 1 over 12 år.

Jeg kommer nok ikke til å skaffe meg ny hund med det første. Jeg må komme meg skikkelig over tapet av Dina først + at jeg ønsker å være uten hund en stund også. Jeg kommer nok til å få meg ny hund etterhvert, men når det blir aner jeg ikke. I tillegg er det jo så innmari mange fine hunderraser der ute, så sånn sett blir det ikke lett å velge... Hehe!

Men jeg vil ALLLTID være hundeinteressert og blir å finne på dette forumet innimellom. Det er utrolig mange koselige folk her inne, med flotte hunder :P :P

Vel, dette ble et langt innlegg, men det er i hvert fall litt om meg og mitt :P Så ønsker jeg alle på Doggis en flott jul og et godt nytt år... :P

Skrevet

Hei på deg ;)

Min bestemor har hatt to Airedale Terriere, Troy og Kira. Troy døde for tyve år siden, og var blant annet norsk champion(og et eller to championat til fra norden). (jeg husker han knapt, og nå er jeg 23). Kira døde for ca ti år siden...du verden, er det virkelig SÅ lenge siden ja?? Koslige hunder, jeg har hatt mange fine stunder med de ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...