Gå til innhold
Hundesonen.no

Får vel fortelle litt om meg selv...


Mardina

Recommended Posts

Skrevet

Nja, jeg er ikke akkurat ny her, men tenkte nå at jeg kunne fortelle litt om meg selv i hvert fall... for de som er nysgjerrige :)

Jeg har rukket å bli 29 år nå (uff, blir 30 neste år! :P), er opprinnelig bergenser. Men nå bor jeg sammen med min herlige kjæreste på Gran på Hadeland. Og her trives jeg veldig godt. Føler at det er her jeg skal være.

Jeg har vært hundeinteressert siden jeg var 15-16 år gammel. Da begynnte jeg å passe diverse nabohunder i tillegg til å saumfare alle hundebøker jeg kom over... :P

I mange år passet jeg naboens Golden Retriever Bella, da jeg ikke synes de var særlig flink til å ta seg av henne selv. Det var jeg som gikk mest tur med henne, tok pelsstellet og kjøpte ting til ho.

Bella var en hund som ikke kunne noe som helst, bortsett fra sitt, men likevel var hun snill som dagen var lang og man kunne gjøre hva man ville med ho nesten. En herlig hund, som jeg har mange gode minner sammen med. Bella døde rundt 9 år gammel, av kreft... :P Og jeg fikk aldri sagt farvel med ho, fordi alt gikk så fort, når hun ble akutt syk. Jeg savner ho enda, den dag i dag...

Etter hvert begynnte jeg også å passe en storpuddel hann, Caso. Eieren hadde sett meg rundt i nabolaget og lurte på om jeg ville hjelpe hun med hundepass av og til. Og det sa jo ikke jeg nei til. Caso var en herlig hund det også, som gjorde at jeg fikk sansen for Storpuddelen som rase.

Etter mange år med masing på mine foreldre, fikk jeg endelig min egen hund i 1996. Det ble en Airedale Terrier fra Elmina kennel på Os utenfor Bergen. På papiret het hun Elmina`s Star Quality, men til daglig het hun Dina.

Dina var en herlig hund og jeg har masse gode minner med henne. Ho var rar på sin måte, hun var jo tross alt TERRIER, med alt det innebærer.... :P Dere som har terrier(e), vet sikkert hva det innebærer!: :P

I 12 år og vel 1 mnd hadde jeg Dina ved min side. Den 13 november 2008 måtte jeg ta den tunge turen til dyrlegen, for å avlive ho... :P:P Da hadde ho slitt med flere helseproblemer i lang tid. Mest sannsynlig hadde hun fått kreft. I tillegg hadde hun HD(hofteleddsdysplasi)middels grad, som etter hvert utviklet seg til gikt i bakbeina. På sine eldre dager hadde hun store problemer med å bevege seg på parketten hjemme. Sklei hun på parketten og ut i spagaten, så kom hun seg ikke opp igjen på egen hånd.... :P Det var rett og slett for vondt.. Stakkar jenta mi! :P

I tillegg hadde hun av og til uhell innendørs, hvor hun ikke klarte å holde seg...

Så alt i alt fant jeg ut at hun skulle få slippe å lide mer. Nå har hun det godt der hun er nå, selv om savnet etter Dina fortsatt er sterkt... :P Hun var tross alt min beste venn 1 over 12 år.

Jeg kommer nok ikke til å skaffe meg ny hund med det første. Jeg må komme meg skikkelig over tapet av Dina først + at jeg ønsker å være uten hund en stund også. Jeg kommer nok til å få meg ny hund etterhvert, men når det blir aner jeg ikke. I tillegg er det jo så innmari mange fine hunderraser der ute, så sånn sett blir det ikke lett å velge... Hehe!

Men jeg vil ALLLTID være hundeinteressert og blir å finne på dette forumet innimellom. Det er utrolig mange koselige folk her inne, med flotte hunder :P :P

Vel, dette ble et langt innlegg, men det er i hvert fall litt om meg og mitt :P Så ønsker jeg alle på Doggis en flott jul og et godt nytt år... :P

Skrevet

Hei på deg ;)

Min bestemor har hatt to Airedale Terriere, Troy og Kira. Troy døde for tyve år siden, og var blant annet norsk champion(og et eller to championat til fra norden). (jeg husker han knapt, og nå er jeg 23). Kira døde for ca ti år siden...du verden, er det virkelig SÅ lenge siden ja?? Koslige hunder, jeg har hatt mange fine stunder med de ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...