Gå til innhold
Hundesonen.no

Får vel fortelle litt om meg selv...


Mardina

Recommended Posts

Skrevet

Nja, jeg er ikke akkurat ny her, men tenkte nå at jeg kunne fortelle litt om meg selv i hvert fall... for de som er nysgjerrige :)

Jeg har rukket å bli 29 år nå (uff, blir 30 neste år! :P), er opprinnelig bergenser. Men nå bor jeg sammen med min herlige kjæreste på Gran på Hadeland. Og her trives jeg veldig godt. Føler at det er her jeg skal være.

Jeg har vært hundeinteressert siden jeg var 15-16 år gammel. Da begynnte jeg å passe diverse nabohunder i tillegg til å saumfare alle hundebøker jeg kom over... :P

I mange år passet jeg naboens Golden Retriever Bella, da jeg ikke synes de var særlig flink til å ta seg av henne selv. Det var jeg som gikk mest tur med henne, tok pelsstellet og kjøpte ting til ho.

Bella var en hund som ikke kunne noe som helst, bortsett fra sitt, men likevel var hun snill som dagen var lang og man kunne gjøre hva man ville med ho nesten. En herlig hund, som jeg har mange gode minner sammen med. Bella døde rundt 9 år gammel, av kreft... :P Og jeg fikk aldri sagt farvel med ho, fordi alt gikk så fort, når hun ble akutt syk. Jeg savner ho enda, den dag i dag...

Etter hvert begynnte jeg også å passe en storpuddel hann, Caso. Eieren hadde sett meg rundt i nabolaget og lurte på om jeg ville hjelpe hun med hundepass av og til. Og det sa jo ikke jeg nei til. Caso var en herlig hund det også, som gjorde at jeg fikk sansen for Storpuddelen som rase.

Etter mange år med masing på mine foreldre, fikk jeg endelig min egen hund i 1996. Det ble en Airedale Terrier fra Elmina kennel på Os utenfor Bergen. På papiret het hun Elmina`s Star Quality, men til daglig het hun Dina.

Dina var en herlig hund og jeg har masse gode minner med henne. Ho var rar på sin måte, hun var jo tross alt TERRIER, med alt det innebærer.... :P Dere som har terrier(e), vet sikkert hva det innebærer!: :P

I 12 år og vel 1 mnd hadde jeg Dina ved min side. Den 13 november 2008 måtte jeg ta den tunge turen til dyrlegen, for å avlive ho... :P:P Da hadde ho slitt med flere helseproblemer i lang tid. Mest sannsynlig hadde hun fått kreft. I tillegg hadde hun HD(hofteleddsdysplasi)middels grad, som etter hvert utviklet seg til gikt i bakbeina. På sine eldre dager hadde hun store problemer med å bevege seg på parketten hjemme. Sklei hun på parketten og ut i spagaten, så kom hun seg ikke opp igjen på egen hånd.... :P Det var rett og slett for vondt.. Stakkar jenta mi! :P

I tillegg hadde hun av og til uhell innendørs, hvor hun ikke klarte å holde seg...

Så alt i alt fant jeg ut at hun skulle få slippe å lide mer. Nå har hun det godt der hun er nå, selv om savnet etter Dina fortsatt er sterkt... :P Hun var tross alt min beste venn 1 over 12 år.

Jeg kommer nok ikke til å skaffe meg ny hund med det første. Jeg må komme meg skikkelig over tapet av Dina først + at jeg ønsker å være uten hund en stund også. Jeg kommer nok til å få meg ny hund etterhvert, men når det blir aner jeg ikke. I tillegg er det jo så innmari mange fine hunderraser der ute, så sånn sett blir det ikke lett å velge... Hehe!

Men jeg vil ALLLTID være hundeinteressert og blir å finne på dette forumet innimellom. Det er utrolig mange koselige folk her inne, med flotte hunder :P :P

Vel, dette ble et langt innlegg, men det er i hvert fall litt om meg og mitt :P Så ønsker jeg alle på Doggis en flott jul og et godt nytt år... :P

Skrevet

Hei på deg ;)

Min bestemor har hatt to Airedale Terriere, Troy og Kira. Troy døde for tyve år siden, og var blant annet norsk champion(og et eller to championat til fra norden). (jeg husker han knapt, og nå er jeg 23). Kira døde for ca ti år siden...du verden, er det virkelig SÅ lenge siden ja?? Koslige hunder, jeg har hatt mange fine stunder med de ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det endte med at hunden måtte til dyrlegen for den haltet. Jeg ringte dyrlegen, og ba de være obs.  Det viser seg at den har knekt håndledde i frembenet, og prognosen er usikker. Hvordan det er skjedd er også usikkert. 
    • 🐾 Hva du kan gjøre nå 1. Start helt på nytt i bittesmå steg Gå ut av rommet i 1–5 sekunder, kom tilbake før valpen rekker å pipe. Øk tiden sakte. Målet er at valpen aldri kommer over terskelen sin. 2. Tren “alene, men ikke alene” La valpen være bak en grind, i et annet rom, eller på en seng litt unna mens hun fortsatt er hjemme. Dette bygger trygghet uten at valpen føler seg forlatt. 3. Lag et fast “nå skjer det ingenting”-rituale Rolig stemning, tyggeleke, litt kos → så legger hun fra seg valpen og gjør noe annet i huset. Rutiner skaper trygghet. 🧠 IQ-leker som passer for 15 uker •     Snusematte (super for å roe ned og gi mestring) •     Kong med litt valpevennlig fyll (f.eks. våtfôr eller litt leverpostei tynnet ut) •     Enkle aktivitetsleker der valpen må dytte eller løfte en klaff •     Tyggeleker som varer litt (tygging gir ro) Poenget er ikke at leken skal “holde valpen opptatt alene”, men at den skal gi positive assosiasjoner til ro og selvstendighet. 4: du kan også `gni`deg selv inn med noe valpen din kan ligge på  for da vil han føle og lukte at du er i nærheten av deg enda du er borte. 🐶 Når valpen din piper med angan du går ut Det betyr at du har gått for fort frem. Da må man tilbake til nivået der valpen fortsatt er trygg selv om det bare er 2 sekunder. Det er ikke et nederlag, det er helt vanlig. du kan også lage en plass der som er *hjemmet* til valpen din. sånn at du øver når du går ut skal han slappe av der. men husk dette kan gå en stund, det går ann også at valpen din aldri kan være alene heller. alle hunder er forskjellige og ikke like enkel. 💛 Litt oppmuntring Valper er som små barn: noen sover gjennom natten tidlig, andre bruker litt tid. Det betyr ikke at du gjør noe feil det betyr bare at valpen din trenger litt mer støtte akkurat nå. Hvis du vil prate mer, få flere tips eller bare ha litt støtte underveis, kan du gjerne ta kontakt med meg på Instagram. nordicquietland 🐶
    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...