Gå til innhold
Hundesonen.no

Får vel fortelle litt om meg selv...


Mardina

Recommended Posts

Skrevet

Nja, jeg er ikke akkurat ny her, men tenkte nå at jeg kunne fortelle litt om meg selv i hvert fall... for de som er nysgjerrige :)

Jeg har rukket å bli 29 år nå (uff, blir 30 neste år! :P), er opprinnelig bergenser. Men nå bor jeg sammen med min herlige kjæreste på Gran på Hadeland. Og her trives jeg veldig godt. Føler at det er her jeg skal være.

Jeg har vært hundeinteressert siden jeg var 15-16 år gammel. Da begynnte jeg å passe diverse nabohunder i tillegg til å saumfare alle hundebøker jeg kom over... :P

I mange år passet jeg naboens Golden Retriever Bella, da jeg ikke synes de var særlig flink til å ta seg av henne selv. Det var jeg som gikk mest tur med henne, tok pelsstellet og kjøpte ting til ho.

Bella var en hund som ikke kunne noe som helst, bortsett fra sitt, men likevel var hun snill som dagen var lang og man kunne gjøre hva man ville med ho nesten. En herlig hund, som jeg har mange gode minner sammen med. Bella døde rundt 9 år gammel, av kreft... :P Og jeg fikk aldri sagt farvel med ho, fordi alt gikk så fort, når hun ble akutt syk. Jeg savner ho enda, den dag i dag...

Etter hvert begynnte jeg også å passe en storpuddel hann, Caso. Eieren hadde sett meg rundt i nabolaget og lurte på om jeg ville hjelpe hun med hundepass av og til. Og det sa jo ikke jeg nei til. Caso var en herlig hund det også, som gjorde at jeg fikk sansen for Storpuddelen som rase.

Etter mange år med masing på mine foreldre, fikk jeg endelig min egen hund i 1996. Det ble en Airedale Terrier fra Elmina kennel på Os utenfor Bergen. På papiret het hun Elmina`s Star Quality, men til daglig het hun Dina.

Dina var en herlig hund og jeg har masse gode minner med henne. Ho var rar på sin måte, hun var jo tross alt TERRIER, med alt det innebærer.... :P Dere som har terrier(e), vet sikkert hva det innebærer!: :P

I 12 år og vel 1 mnd hadde jeg Dina ved min side. Den 13 november 2008 måtte jeg ta den tunge turen til dyrlegen, for å avlive ho... :P:P Da hadde ho slitt med flere helseproblemer i lang tid. Mest sannsynlig hadde hun fått kreft. I tillegg hadde hun HD(hofteleddsdysplasi)middels grad, som etter hvert utviklet seg til gikt i bakbeina. På sine eldre dager hadde hun store problemer med å bevege seg på parketten hjemme. Sklei hun på parketten og ut i spagaten, så kom hun seg ikke opp igjen på egen hånd.... :P Det var rett og slett for vondt.. Stakkar jenta mi! :P

I tillegg hadde hun av og til uhell innendørs, hvor hun ikke klarte å holde seg...

Så alt i alt fant jeg ut at hun skulle få slippe å lide mer. Nå har hun det godt der hun er nå, selv om savnet etter Dina fortsatt er sterkt... :P Hun var tross alt min beste venn 1 over 12 år.

Jeg kommer nok ikke til å skaffe meg ny hund med det første. Jeg må komme meg skikkelig over tapet av Dina først + at jeg ønsker å være uten hund en stund også. Jeg kommer nok til å få meg ny hund etterhvert, men når det blir aner jeg ikke. I tillegg er det jo så innmari mange fine hunderraser der ute, så sånn sett blir det ikke lett å velge... Hehe!

Men jeg vil ALLLTID være hundeinteressert og blir å finne på dette forumet innimellom. Det er utrolig mange koselige folk her inne, med flotte hunder :P :P

Vel, dette ble et langt innlegg, men det er i hvert fall litt om meg og mitt :P Så ønsker jeg alle på Doggis en flott jul og et godt nytt år... :P

Skrevet

Hei på deg ;)

Min bestemor har hatt to Airedale Terriere, Troy og Kira. Troy døde for tyve år siden, og var blant annet norsk champion(og et eller to championat til fra norden). (jeg husker han knapt, og nå er jeg 23). Kira døde for ca ti år siden...du verden, er det virkelig SÅ lenge siden ja?? Koslige hunder, jeg har hatt mange fine stunder med de ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...