Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasmus 1987-2000


SiriEveline
 Share

Recommended Posts

Med deg var det faktisk jeg som kom inn i ditt liv. Da du var 2 år gammel dukket det plutselig opp en liten babyjente. Ditt lille barn, mente du ofte ihvertfall. Jeg fikk gjøre hva jeg ville med deg, men som regel ble du brukt som hodepute!

Opp igjennom dine 13 år lært jeg å kjenne deg utrolig godt. En god stund mente jeg også at du var min bror, men innerst inne var du vel egentlig det. Du hatet å være hjemme alene, så på ukedagene var du hos bestemor og bestefar. Jeg var med deg så mye jeg kunne og vårt bånd var alltid helt utrolig. Du hadde også et lignende bånd til min bestemor!

Jeg husker så godt den sommeren du gikk bort. På starten så var du på besøk hos oss, og jeg skulle en tur i stallen. Da satte du deg ved porten og ventet, ville ikke inn når de ropte på deg og lokket med mat og godis. Du skulle vente på meg, helst ville du vel være med meg hele tiden fordi du visste hva som var i gjære.

Så kom din siste hyttetur, har hørt at du var merkelig urolig under pakkingen. Første dagen på hytta koste du deg enormt, du løp og løp og koste deg (hadde noen sett hadde de ikke trodd du var mer enn 5 år gammel). Dagen derpå var du plutselig fryktelig rar, du skulle gjemme deg og ikke spiste du eller drakk.. Vi trodde det var forstoppelse og prøvde å hjelpe deg, men du var så frisk som det gikk an å bli. Men du var 13 år gammel, du hadde fått høre at du bare skulle leve 3 måneder lenger, av veterinæren.. 3 år tidligere grunnet lungekreft. Men du kjempet og kjempet og levde et utrolig liv. Som du endte i fanget til min bestemor.. kl 04.24 forsvant du fra denne verden, og inn i de evige jaktmarker.

Der er du fremdeles og koser deg med resten av jakthundene du kjente i livet ditt. Vi så deg gå, ifra båten vår (vi skulle hjem for å være med deg) mitt i morgenlyset dukket det opp et kraftig lys som lyste oppe mot himmelen. Jeg snudde meg vekke og skulle se igjen, da var det borte. Tredje gangen ser jeg det igjen, denne gangen enda høyere opp. Hvem vet, kanskje det var deg på vei opp i himmelen?

Rasmus, min bror, jeg elsker deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...