Hjemme alene

[Benedicte]

Memphis (19 mnd) vokste opp i en søskenflokk på 13 stykker og har alltid hatt vansker med å være hjemme alene. Vi har brukt mye tid på å trene han, men han er veldig uforutsigbar. Vi har forsøkt å stå utenfor å vente i først 1 minutt, 5 minutter osv og gradvis økt tiden. Men det er alltid umulig å si når han begynner å bjeffe. Noen ganger er det etter en halvtime, noen ganger er det etter 2 timer osv. Altså er det vanskelig for oss å vite når vi skal gå tilbake og belønne han. I tillegg hører han når bilen kommer, og naboer sier at da stopper han opp med en gang.

Han har aldri bodd alene og hatt mine to rundt seg den første tiden, selv om vi trente mye på at han skulle være helt alene også. Når jeg flyttet ble selskapet erstattet med min stefar sin strihåret vorstehhund - men når han døde måtte Aiko omplasseres. Mamma har ikke jobbet det siste året og har derfor sjeldent forlatt Memphis alene. Men noen ganger må det gjøres, og først i det siste har hun fått klager fra naboene om at han kan bjeffe i en lang periode før han er stille en liten stund og så begynner på'n igjen. Det er kanskje ikke så rart, siden dette er noen av de første gangene han er alene hjemme bortsett fra hjemmealene treningen som valp.

Han er løs på et rom hvor han ikke kan ta knekken på noe, men jeg foreslo i dag at hun lot han være løs i hele leiligheten og sette seg opp til naboene og høre hvordan ulingen og bjeffingen pågikk. Etter 30 minutter begynte han å bjeffe og ule og holdt et voldsomt leven i en halvtime før han ble stille. Etter 10 minutter gikk mamma ned og da hadde han ødelagt en del i tillegg til å tisse oppetter stolen - noe som var ulikt han tidligere. Jeg har lurt litt tidligere på om han har litt seperasjonsangst, men da er det rart at han ikke begynner å bjeffe med en gang han forlates. Det tar alltid litt tid før han begynner, og vi vet aldri hvor lang tid det tar. Vi har forsøkt å vente i en halvtime og gått inn og belønnet, men neste gang begynner han kanskje etter 10 minutter, mens andre ganger tar det kjempelang tid. Derfor syns vi det er vanskelig å gjennomføre hjemmealene treningen på vanlig vis ved å gradvis øke tiden han er alene.

Understimulert er han hvertfall ikke, da han hver gang han er alene har sprunget og sprunget i minst 3 timer på fjellet - og han blir godt sliten av det.

Hun har forsøkt å ta på radio og tv før hun går, men allikevel har han startet med bjeffingen etter et tidspunkt. Bjeffingen og ulingen er ikke "febrilsk" eller panisk på noen måte, og vi har satt frem masse leker og kong med leverpostei og ting han kan holde på med. Men han bryr seg ikke om det...

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg syns synd på han som aldri har lært seg å være skikkelig alene - vi tenkte rett og slett at det ikke ville bli noe tema og at vi fikk ta det som det kom om mamma til slutt bare endte opp med han. At problemene skulle bli slik trodde vi ikke.

Vi har ikke noe problem med at han bjeffer og uler, men for hans egen del og naboene sin del vil vi jo gjerne finne ut hvorfor han gjør det (vanlig kjedsomhet?) og få forslag til hvordan vi kan løse det.

[Zoey]

Ikke lett med dette.. Har selv en hund med sep.angst som jeg har jobbet utrolig mye med for å takle hjemme alene-situasjonen..

Jeg begynte helt på skratsh med min.. Ved å lære inn "bli" på plassen sin, og så utvidde tiden på dette.. Men siden du sier han begynner å bjeffe etter forskjellige tider, så bør jo ikke dette nødvendigvis fungere..

Men det kan jo være en ide å begynne med alene hjemmetrening helt på bunn igjen.. Begynne med å ta på døra, og så belønne, så åpne døra og belønne, så gå ut og inn av døra og belønne osvosv.. Og så øke tiden derifra.

Dere kan også prøve å kjøpe D.A.P Vet jo ikke helt hvor godt det fungerer, men verd ett forsøk ikkesant

Jeg hadde også prøvd å filme han sånn at dere kan få et innbikk i hvordan han er før han begynner å bjeffe. Det har jo litt å si om han ligger å sover, eller om han vandrer rundt, eventuelt piper.

Men hadde jeg vært deg (eller mmmen din da:)) så hadde jeg nok forsøkt å ta problemet ved roten, og hjelpe han så mye som mulig til å føle seg trygg alene..

Det er lite morro å vite at hunden ikke har det bra når man er borte