Gå til innhold
Hundesonen.no

Staffordshire Bull Terrier


PsychoLynx

Recommended Posts

Fortell meg alt om staffen som man trenger å vite om man vurderer rasen. Sykdommer man bør være obs på, hvilke linjer, oppdrettere osv.

Og ikke minst åssen ER det?

Er det utpreget terrier gemytt? Hvordan er de som valper? hva med katter?

Ja, jeg lurer vel egentlig på det meste tror jeg... :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 89
  • Created
  • Siste svar
Fortell meg alt om staffen som man trenger å vite om man vurderer rasen. Sykdommer man bør være obs på, hvilke linjer, oppdrettere osv.

Og ikke minst åssen ER det?

Er det utpreget terrier gemytt? Hvordan er de som valper? hva med katter?

Ja, jeg lurer vel egentlig på det meste tror jeg... :whistle:

Oi :D Les litt her.

http://doggis.no/forum/index.php?showtopic=15429

http://www.ntk.org/

http://www.nkk.no/nkk/public/openIndex?ARTICLE_ID=720

Staffen min går overens med katter, men det er noe de må bli vandt med fra valpestadiet. Mora hans liker ikke katter derimot.

Nå er min fortsatt valp. Han er ikke redd for det som er større enn seg (katten). Han er modig, raser rundt på gulvet og herjer. Han dilter mye etter oss og liker ikke å være alene i et rom over lengre tid. Det er også noe man må venne de med. Han er ikke så forskjellig ifra de andre typiske valpetrekk man kan finne hos andre raser, egentlig. De har store personligheter.

Hentet min valp ifra kennel Nutricula på karmøy, men de mest kjente oppdretterne er Aalbull, Canestella, Jardstaff, Dalstaff, Little Frogs, Crestbull og Kennel Celuna. Det er mange fler, men disse er de jeg kommer på i farta.

Edit: De er bare verdens søteste valper :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med rasen, både ut fra de jeg har hatt på kurs og de jeg har sett på diverse utstillinger, er at de mangler av-knapp, og har vanskelig for å roe seg. Den staffen jeg kjenner best er en stressmaskin uten like, selv etter kastrering og med trening og mosjon, samtidig som jeg har sett et par stykker som er fantastiske både i gemytt og helsemessig.

En del av staffene er litt plaget med demodex (tror jeg det heter), og får noen litt harde, små hårløse flekker her og der, men det går som regel over med behandling. Det jeg tror er viktig, særlig med raser som staffen som har en del stress, er å trene på at man faktisk kan være i ro også, og at det er helt greit :whistle:

Jeg har sett meg ut noen få kenneler jeg ville satset på overfor andre, og jeg har også bitt meg merke i noen jeg absolutt ville styrt unna. Send meg en PM eller pip på meg på MSN hvis du vil vite hvem det, jeg vil ikke legge det ut her i et åpent forum :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med rasen, både ut fra de jeg har hatt på kurs og de jeg har sett på diverse utstillinger, er at de mangler av-knapp, og har vanskelig for å roe seg.

Det kan stemme. Får nesten ikke Tyson til å roe seg når han herjer med katta- selv om katta hyler når han biter han i halen. (Katten er like mye med på å erte ham opp)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan stemme. Får nesten ikke Tyson til å roe seg når han herjer med katta- selv om katta hyler når han biter han i halen. (Katten er like mye med på å erte ham opp)

Jepp, det er det jeg også har sett i flere tilfeller, de har litt vanskelig for å ta "hint" innimellom. Som f.eks. når min hund hyler som en besatt fordi det gjør bittelitt vondt å bli dratt etter halshuden bortover gulvet, og staffesaken nekter å slippe til tross for at hun er supertydelig. Mye av det kan nok trenes vekk, men det krever at man jobber mye med det fra dag en.

Men litt OT, Camo, du har valp, ikke sant? Valper er jo gjerne små bøllefrø til de lærer :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men litt OT, Camo, du har valp, ikke sant? Valper er jo gjerne små bøllefrø til de lærer :sleep:

Han er valp, ja. En SKIKKELIG valp... Ordentlig liten trollunge om jeg ikke sier ifra raskt nok. Han har lært seg ordet "nei" for det er det ordet jeg bruker mest i løpet av tiden min hjemme... Så han er på vei til å skjønne litt. Men det ser ut til at han nesten blir enda litt mer gira når katten gjør motstand. Når jeg kjefter på ham, ypper han seg av og til. Må sette meg mer i respekt, men jeg vil ikke bruke fysisk straff på ham. Skjer ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er valp, ja. En SKIKKELIG valp... Ordentlig liten trollunge om jeg ikke sier ifra raskt nok. Han har lært seg ordet "nei" for det er det ordet jeg bruker mest i løpet av tiden min hjemme... Så han er på vei til å skjønne litt. Men det ser ut til at han nesten blir enda litt mer gira når katten gjør motstand. Når jeg kjefter på ham, ypper han seg av og til. Må sette meg mer i respekt, men jeg vil ikke bruke fysisk straff på ham. Skjer ikke.

Hehe, klart det er kult at katten gjør motstand! Dessuten er det viktig å yppe, man er da ikke staff for ingenting :sleep: Prøv å gi ham et annet alternativ (nei, du får ikke plage katten, du kan få leke med denne i stedet for) og gjenta til det kjedsommelige... Og etter min erfaring kommer du ikke nødvendigvis noen vei med fysisk straff på staffene, enten svarer de eller så gir de f.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe! Ja. Får lage en rustning til pus, jeg. Ergøy å leke med noe som beveger seg. Vanskelig å holde katta borte også. Han er minst like ivrig etter å leke. Bare litt bekymret for når Tyson veier 20 kilo og er en kraftig plugg. Katten kommer nok til å veie bortimot 12-13 kilo, men han er fortsatt en katt. Katter er ikke spesielt sterke...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men de er kjappe, og skemmende hvis de blir sinte. Roya her, på 40 kg, prøver seg litt på pusene iblant, og det er gøy synes pusene, til et visst punkt, og da løper de enten og gjemmer seg under senga/stolen, eller de flyr på henne og freser så hun gjemmer seg på kjøkkenet. :sleep: Og etterhvert som Tyson blir eldre, så vil han vel kanskje også roe seg mer i forhold til det å leke med pusen. Det er ikke gøy i all evighet, Roya begynner å droppe det nå, hun vil heller leke med andre hunder, eller med meg. :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja han roer seg nok. Sambo liker ikke at han leker så voldsomt med katten og blir irritert på meg for at jeg ikke "tar" ham. Skal ikke ta noen ting som helst jeg :sleep: Nei, han får være litt valp ennå selv om jeg setter grenser for ham om leken blir for voldsom. Da sier jeg "nei" og han rygger tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, mulig jeg kun da har møtt godt sosialiserte og trente staffer, men "alle" de vi så i skipet i helga blandt annet var da rolige som fy... Stod eiern rolig, så sloknet dyret. Mer eller mindre. Men de kunne jo selvfølgelig være noe trøtte også da :sleep:

ellers har jeg skjønt at de kan være voldsomme når de leker? STemmer det? (det er en positiv ting her evnt, siden den må gå overens med en aussie.....)

Men generelt, åssen er de med andre hunder? Hører at de er veldig bus og frempå og kanskje må lære seg å omgås andre på en behersket måte. (her har man jo det samme i aussien også da...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, mulig jeg kun da har møtt godt sosialiserte og trente staffer, men "alle" de vi så i skipet i helga blandt annet var da rolige som fy... Stod eiern rolig, så sloknet dyret. Mer eller mindre. Men de kunne jo selvfølgelig være noe trøtte også da :sleep:

ellers har jeg skjønt at de kan være voldsomme når de leker? STemmer det? (det er en positiv ting her evnt, siden den må gå overens med en aussie.....)

Men generelt, åssen er de med andre hunder? Hører at de er veldig bus og frempå og kanskje må lære seg å omgås andre på en behersket måte. (her har man jo det samme i aussien også da...)

De er noen små stridsvogner ja. Buser frempå med de kopakte kroppene sine og pløyer lekekameraten i bakken. De er litt voldsomme under lek, ja.

Med mindre man ser de slik:

2w5ncyh.jpg

s66btz.jpg

Men det er som regel ETTER lek :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De individene jeg kjenner er ganske kule hunder. Både å trene med å ta med seg på tur. Jeg har ikke peiling, men føler at det er et eller annet som mangler. Klarer bare ikke å sette fingeren på det...

Staffen har vært i hodet som en hund nummer 2 (eller tre, men den ene er jo egentlig ikke min... :sleep:), men som sagt, det er et eller annet som ikke klaffer helt, så da har jeg egentlig bare lagt tanken fra meg.

Her er ei lita tispe jeg pleier å drasse med meg. Hun er ei kul lita frøken med massevis av go, også er hun jo innmari søt. :sleep:

2614485536_86cc91d663.jpg

2613660009_34f79a3fd2.jpg

2726183176_bf11f348a7.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anebanana: Og du klarer ikke helt plassere hva du syns mangler?

Jeg har ikke peiling. Det er bare et eller annet jeg ikke direkte klarer å sette fingeren på... Men det er noe, om du skjønner?

Omfanget av de jeg kjenner er lærevillige, positive, glade, har en god dose jakt- og kamplyst og er innmari utadvente. Positivt all the way, men det er liksom bare noe som mangler allikevel. :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner saken, men er jo fortsatt nysgjerrig på HVA sånn sett.. :sleep:

Jeg er ikke helt sikker på rasen selv jeg, men det er fordi jeg ikke kjenner noen personlig. Jeg skulle absolutt ha hilst på fler og satt meg mer inn i det. Men mannen er forelsket da så :sleep:

Men, når det er sagt. Det jeg har hørt og det jeg har sett virker jo veldig bra! Jeg vil bare lære noen å kjenne LITT mer... :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det med mannfolk å falle for den rasen?

Willy(stefaren min) var helt elektrisk når jeg sa jeg skulle ha en valp, om det var staff???? ehh, nei sier jeg.. også plutselig kunne jeg ikke få :S (da skulle jeg ha Aussie) ...

men søte er de, absolutt! :sleep:

hehe, de er tøffe og kler naglehalsbånd vettu :sleep:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvor tøffe er de egentlig? Hvordan er de mentalt/gemyttmessig?

Ukuelige :sleep:

Neida. Freidige, fryktløse, pålitelige og veldig familiekjære. I England blir de kalt Nanny- dog :sleep:

Edit: Fant dette på http://www.oberstlukas.com/html/staffen.html

Med sitt glade og utadvendte lynne og sin skøyeraktige sans for humor er staffene blant klovnene i hundeverdenen. Når de er godt oppdratt, godt sosialisert og fornuftig integrert i familien kan staffene være bombesikre i sin omgang med barn. Deres sans for humor gjør at det blir mer som å få et ekstra barn enn bare å kjøpe seg en hund.

Staffer er vanligvis tolerante på grensen til martyrdom når det gjelder barn, noe som betyr at det er barna som må læres opp til hvordan de skal behandle hunden, ikke motsatt. Men de er ikke kjent for den samme vennlige behandlingen av andre hunder – og det betyr at turgåing alltid må overvåkes av voksne.

Som andre terriere vil noen kunne bli eksaltert når de hører hvining og skriking, og de kan også finne ut at raske bevegelser og høye lyder må takles på terriers vis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som Miriam så ser jeg mye stress på staffene. Pes pes pes, hvin hvin hvin, hyl hyl hyl, pes pes pes. Hannene virker verre enn tispene. Jeg ser heller ikke det store motet eller fryktløsheten som skal være med å definere rasen. Jeg ser mye veike og pinglete hunder som ikke tåler mye belastning. En god bullehund skal ikke vippes av pinnen av en rask og uvant bevegelse eller en skarp lyd de ikke har hørt før. Det er mulig jeg har for høye krav, men det er iallefall en tendens jeg ser. Jeg ser ikke mange tøffe staffer, men jeg ser mange eiere som tror de har tøffe staffer. ;) De pleier på den andre siden å avreagere ganske kjapt, og det er jo veldig positivt. Et annet stort pluss er jo deres kjærlighet til mennesker som gjør at de ikke gjør dumme valg når de blir redde, og de er jo det viktigste. De fleste eiere bør uansett heller ha en hund på den veikere siden enn den harde, da de er lettere å både håndtere og oppdra.

Sosiale skal de være, noen går dessverre over toppen og det bikker over i en slags ekstrem underkastelse hvor de bare mååå opp i trynet på deg for å vise hvor ufattelig snille de er. Jeg ser det samme på noen amstaffer, men ikke i samme grad som på staffene. Det blir en intens underkastelse istedet for en oppriktig glede om dere skjønner forskjellen. Til slutt blir det bare masete og jeg får litt vondt av hunden som føler at den må overkompensere sånn. Men dette gjelder på ingen måte alle bare så det er sagt.

Som anebanana sier så har de gjerne en solid sosial kamplyst og de er gjerne også glade i mat, så de er definitivt lett å belønne. Noen har ikke helt den beste konsentrasjonen fra fødsel av, men mye av det er selvsagt læring. De jeg har trent litt med har problemer med å holde fokus, min teori på disse individene er at det henger sammen med generelt stressnivå. Det er jo også en treningssak. De er veldig myke, så det skal ikke mye korrigering til i treningssammenheng. Å bruke mye straff på bullehunder er urettferdig. De aksepterer så mye urettferdig behandling av mennesker at man bør være ekstra forsiktig med å straffe synes jeg. Selv om de tilsynelatende tåler det, så betyr det bare at man som eier ikke har helt skjønt hvordan bullehunder fungerer. If that made any sense. Men konsekvent skal man selvsagt være.

Krav når det kommer til daglig stimulig så er min erfaring at bullehunder faktisk trenger mer fysisk stimuli enn mental. Litt sånn omvendt av Border Collien. Får de tatt seg ordentlig ut så er de slått ut resten av dagen. Det betyr selvsagt ikke at de ikke trenger mental stimuli, nye opplevelser og utfordringer som alle andre hunder, men de trenger det ikke hele tiden.

Når det kommer til andre hunder så er de terriere, og at de ikke nødvendigvis går sammen med samme kjønn som voksne er noe man bør regne med ialefall til en viss grad. Men de er heller ikke av de verste. Hannhundene er gjerne verre enn tispene. Noen kan ikke møte hunder av samme kjønn i det hele tatt, mens andre er helt fine eller bare vagt selektive. Mye er sosialisering, men det er også viktig å vite at hundeaggresjon på bullehunder sitter hardt i dem, og hunden kan sosialiseres i hue og rævva uten at det gjør noen forskjell. Ikke føl deg mislykket om det ikke går 100% som planlagt er vel det jeg prøver å si.

De er generelt barnevennlige med sin høye smerteterksel og toleranse for mennesker. Som sagt tidligere så tar de sjelden dårlige valg om nå uhellet skulle være ute.

Det er mye lyd i de, det er greit å ta med. Staffeskrikinga er som en papegøye på speed, den lyden er helt unik og mildt sagt skjærende. :sleep:

De er hardføre nok til å takle en veldig fysisk Aussie helt klart. Kraftige og kompakte med en rasetypisk høy smerteterskel gjør at de tåler en trøkk, og man trenger på ingen måte være hysterisk. De er gjerne veldig fysiske selv når de leker med andre hunder, beiner inn i dem og lekebiter i nakke og ører. De kan for mange andre hunder være litt for intense så man bør passe på at den andre hunden ikke blir redd. Som Bridie setter de gjerne ikke grenser for seg selv sånn fysisk sett, noe du må gjøre for dem. Det er forøvrig både positivt og negativt.

Noen kennel i Norge ville jeg ikke anbefalt. Jeg har ikke snublet over en som avler slik jeg helst ville sett iallefall. Men det spørs jo helt hva man er ute etter selvsagt.

Sykdommer: Hud, hud, hud. Demodex er svært utbredt, den lokaliserte varianten som de fleste hunder vokser av seg (skal heller ikke behandles) heldigvis, men det er helt klart et arvelig aspekt her som de færreste oppdrettere tar hensyn til dessverre. Allergier melder sin ankomst hos noen når de blir voksne, furunkulose er greit å følge med på. Foreldre skal være dna-testet for den nevrologiske sykdommen L2-HGA, heldigvis har sykdommen en autosomal recessiv nedarving og den er derfor lett å kartlegge. Foreldredyr og valper bør være øyelyste fri for katarakt, og jeg ville sett både HD og AA status på foreldredyr.

Personlig ville jeg også gjerne sett MH på foreldredyrene, men det er det så og si ingen som gjør i Norge tror jeg. Svenskene er flinkere sånn sett. På den måten kan jeg se litt med tanke på veikhet, frykt og reaksjonsmønster og ta litt mer informerte valg på grunnlag av det.

Det er mye jallaoppdrett på staff så vær obs, velg oppdretter nøye og ikke minst bruk lang tid. Møt mange hunder for å finne ut hva det er du liker, og det er ikke dumt å utvide leten utenfor landegrensene. Det arrangeres staffespesial en gang i året, jeg har vært på et par av de. Utstilling er selvsagt et stort fokus, men det kan i det minste gi deg et greit inntrykk av rasen.

Det er mye sjarm i bullehunder, de har noe ekstra teit og hjernedødt i dem som man ikke finner i andre typer hund. Mye personlighet. Også ser de litt ut som de har Downs, noe jeg synes er ganske så sjarmerende. En god bullehund går inn i alle situasjoner med den største selvfølgelighet, med en bemerkelsesverdig naiv livsglede og iver som de færreste er forundt. De finner på mye rart, og man ler godt og mye av en bullehund. De er teite og fantastisk sjarmerende. Også har de verdens snilleste øyne.

Som anebanana ser jeg ikke den ekstra oomph'en i Staffen som jeg ser i andre bulleraser, men jeg vet jeg er sær og har høye krav. Det betyr ikke at den ikke er der for andre.

Jeg synes ikke de er spesielt krevende hunder, jeg friker ikke ut når jeg ser hvor utrolig mange og uerfarne eiere som tiltrekkes rasen for å si det sånn. Det har neppe de store konsekvensene sånn bortsett fra for eier selv om du skjønner?

My $0.02.

Har du vurdert Amerikansk Bulldog? Det er en rase jeg ikke anbefaler i hytt og gevær, de trenger nok litt mer stimuli enn staffen, og de er tross alt mye større. Men en bra Amerikansk Bulldog er det lite som kan måle seg med for å være helt ærlig, og jeg tror ikke du ville hatt nevneverdige store problemer med å håndtere en.

My $0.02.

Steike, dollarkursen er tydeligvis noe helt eget for tiden. Man får jammen mye for penga! :o

( :sleep: )

*Dobbelpost, mod. Marthe*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...