Gå til innhold
Hundesonen.no

Veldig "populær" hos hannhundene


MetteOgBeatrix

Recommended Posts

Vi har begynt å gå på et fast hundetreff 1-2 ganger i uken, og her er jenta mi veldig populær hos hannhundene. Nesten alle hannene som er med på treffet har fosøkt å jukke på henne og noen vil rett og slett ikke gi seg. Den ene hannen har aldri jukket på noen andre tisper før, ikke en gang når han treffer tisper med løpetid.. Syns dette er litt merkelig.. Hennes forrige løpetid var ferdig i august og hun skal, etter mine beregninger, ikke ha løpetid igjen før i januar/februar. Nå skal det sies at hun har hatt innbilt svangerskap nettopp, men dette er på vei tilbake nå ser det ut til.

Har også sett tendenser til at enkelte tisper har vært sure på henne, men sånn er det jo..

Selv er hun aldri aggressiv eller sur på noen, og vil bare leke med alle.

Hva kan være grunnen til at hun er så poppis hos alle hannhundene?

Er jo ganske plagsomt både for henne, meg og spesielt for eierne til hannhundene.

Hun er heller ikke spesielt flink til å si ifra, så det hjelper ikke så veldig heller..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innbilt svangerskap er det flere hannhunder som kan reagere på. En cairn jeg kjenner, syns innbilt er MYE bedre enn den faktiske løpetiden..! ;) (Han har virkelig IKKE skjønt det! ;) ) Ellers har vi jo episoden med Tinka, labbisen til Wesminster, som hadde livmorcyste (hvis jeg ikke husker helt feil), og som førte til at absolutt alle skulle jokke på henne.

Når det er sagt, så ville jeg lempet hannhundene galant av hvis ikke eierne tar ansvar selv. Håper hunden din sier ifra, og i så fall; ros henne for det. Hvis verken hannhundene eller eierne tar hintet, ville jeg sluttet å gå på treffet - grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet, og jeg får helt noia når jeg ser stakkars tisper som prøver desperat å si fra, og hanner som aldri tar et hint. Grr. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innbilt svangerskap er det flere hannhunder som kan reagere på. En cairn jeg kjenner, syns innbilt er MYE bedre enn den faktiske løpetiden..! ;) (Han har virkelig IKKE skjønt det! ;) ) Ellers har vi jo episoden med Tinka, labbisen til Wesminster, som hadde livmorcyste (hvis jeg ikke husker helt feil), og som førte til at absolutt alle skulle jokke på henne.

Når det er sagt, så ville jeg lempet hannhundene galant av hvis ikke eierne tar ansvar selv. Håper hunden din sier ifra, og i så fall; ros henne for det. Hvis verken hannhundene eller eierne tar hintet, ville jeg sluttet å gå på treffet - grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet, og jeg får helt noia når jeg ser stakkars tisper som prøver desperat å si fra, og hanner som aldri tar et hint. Grr. ;)

Okey, så da er det mest sannsynlig den innbilte som gjør det.. hmm..

Joda, både eierne og jeg forsøker å stoppe hannhundene. Jo større hannhunder jo flinkere eiere, har jeg merket meg.. Er utrolig va småhunder får lov til derimot.

Har skrytt av henne når hun sier ifra, men det har bare skjedd et fåtall ganger egentlig. Hun er rett og slett for snill med dem..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det samme problemet med hannhunden til ei venninne, han ble bedre når han ble kjemisk kastrert. Når ho ser at det hjelper så burde det være et spark bak til å kastrere han, men det er visst ikke aktuelt; dette er en hannhund som aldri skal brukes i avl.

Lille frøkna mi sier fra gang på gang, men han tar virkelig ikke hintet, tror litt av problemet fra eiers side her er at ho ikke tok tak i det fra starten av.

Jeg har en hannhund på besøk her og han finnes ikke interessert. Vel, han prøvde seg en gang, men da fikk han en korreks på det og det så ut til å hjelpe.

Under løpetid er han masete bare de dagene hun står og det er jo utrolig godt da, men vi passer på å ha de fra hverandre når vi ikke er tilstede under hele løpetida, stoler ikke på noen av dem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som Huldra nevnte, er labradoren min Tinka likedan. Hun har alltid vært sånn, da, helt fra første løpetid. For nesten to år siden (dvs. da hun var drøyt tre år) fant vi ut at det var eggstokkcyster, og hun ble kastrert (veterinæren hadde aldri sett så store og verkende cyster på ei tispe før). Fremdeles er hannhunder overdrevent interessert i henne, men i motsetning til tidligere er nå bare en av to hannhunder overdrevent interessert, i motsetning til absolutt alle - slik det var tidligere.

Hunden min sier ikke fra når hanner rir på henne, og i den ideelle verden hadde det heller ikke vært hennes ansvar å si ifra. Hvis hannhundeier ikke reagerer selv, har jeg ingen problemer med å dytte av hannen. Tispa mi skal ikke lide fordi hun er for høflig til å si i fra selv...

Mest sannsynlig er det vel innbilt som slår inn, men det kan også hende at hun uansett er litt ekstra hormonell. Hvis det ikke gir seg ville jeg kostet på en undersøkelse hos veterinær for å forsikre meg om at hun ikke har cyster eller livmorbetennelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tipset, westminister.

Skal se nå på fredag om det er noen endringer i forhold til hannhundene.. Innbilte er defintivt helt borte nå og hun er fult og helt tilbake til sitt energiske jeg. Så er spent til hundetreffet på fredag!

Hvis ikke så skal vi på kontroll med øynene hennes snart.. og da kan jeg jo høre med dyrlegen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med min, som fortsatt er fryktelig attraktiv lenge etter at hun ble sterilisert? :P

Jeg tror hannhundene verdsetter hennes feminine former, og sjarmerende personlighet :P

Min er også "fryktelig attraktiv" selv om hun har vært kastrert i snart to år. Det får så være, noen hunder har bare en "tiltrekningskraft", i tillegg til at hun lar hannhunder buse fram som de selv vil. Men poenget er at jeg veit at det ikke er noe fysisk galt med henne som forårsaker hannhundenes interesse, og akkurat dèt er veldig betryggende for meg å vite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
    • Hei, Etter noen år uten egen hund begynner vi å kjenne på savnet etter et firbeint familiemedlem. Det er noe opp og fram enda, men vi prøver å bestemme oss for hvilken rase vi skal velge neste gang og det hadde vært veldig hjelpsomt å få litt innspill til rasene vi tenker på og kanskje noen vi ikke har hatt på radaren enda? Vi er en familie på 4 med barn i barneskolealder. Vi har god erfaring med hund, men har aldri drevet med noen form for hundesport eller jakt osv, og kommer sannsynligvis ikke til å starte med det heller, så vi ser først og fremst etter et familiemedlem.   Hva vi ser etter: * Vi foretrekker begge hunder med tæl, men akkurat i den livsfasen vi er i nå lener vi mer mot et mildere gemytt. Veldig usikker på dette punktet * Førerorientert og samarbeidsvillig * Lite jakt - ønsker muligheten til å slippe hunden løs og oppnå stødig innkalling * Ingen vokt * Lett å motivere og lærevillig (husk: dette er en ønskeliste 😇) * Så lite sikling som mulig * Minst mulig hundelukt (sorry goldens 🫠) * Må tåle at det er mye som skjer hjemme hos oss. Barna leker, har med seg venner, vi får besøk, ungene kan bråke osv. Må tåle fremmede i eget hus uten at det er krise eller blir skummelt. Dette er selvfølgelig noe vi vil legge til rette for at hunden takler fra dag 1, men det er et så viktig punkt at vi ønsker best mulig utgangspunkt * Går greit overens med andre hunder * Minst mulig røyting - har ikke helt bestemt meg for hvor viktig dette punktet er for meg, men det ser så deilig ut å ha en røytefri rase. Kan gjerne stelle pels hver dag, men ikke mer enn 10-20 min i det daglige * Jeg ønsker meg en stor hund, samboer har mest lyst på en liten hund, så jeg tenker en plass midt i mellom.    Vi kan tilby: * Ca 1,5 time tur hver dag. Noen dager mer, noen dager mindre, men jeg tenker gjennomsnittet vil ligge rundt der * Hundevante eiere som liker å trene lydighet og legge til rette for et ukomplisert hundehold * Masse kjærlighet og oppmerksomhet   Raser vi har tenkt på: * Puddel - Jeg føler egentlig at jeg beskriver en puddel, men... Samboer syns storpuddel blir for stort, mens jeg syns de minste variantene blir for små. Har inntrykk av at mellompuddel har en del rusk på linjene? At hunden er mentalt stødig er pri 1 * Wheaton Terrier - Virker som veldig kule hunder, men litt redd for at terrier-gemyttet kan bli litt mye? Har veldig lite erfaring med rasen bortsett fra det jeg har lest meg til * Toller - virker som veldig trivelige hunder som har mange av de kvalitetene vi ser etter, men har inntrykk av at de kan være litt nervøse? * Schipperke - denne rasen har vi hatt før og det er veldig kule hunder. Men kunne tenkt meg en litt større hund i neste omgang   Så, har dere noen tanker eller forslag til oss?    Disclaimer: Ja, jeg vet at jeg har skrevet en smørbrødliste over ønsker og at selv om en rase på papiret kan huke av på alle boksene, kan individet vi får i hus være helt annerledes. Vi er ikke ute etter en robot, men vi er fortsatt i drømmefasen og ønsker best mulig utgangspunkt for vårt neste hundehold.  
    • Stoffbur var jo en idé! Det tror jeg ikke hun har noe forhold til fra før, så da er det kanskje mulig å begynne helt fra start med positive assosiasjoner. Det skal jeg prøve!
    • Det høres jo ut som du må jobbe med å gjøre bil til noe mer positivt som et separat prosjekt. Det fikser du! Kan du ha med bur på trening og sette ut et annet sted for pause/hvile? Eller teppe et sted du kan binde henne? Vil et stoffbur funke og være annerledes nok til å senke terskelen litt? Kompostgrinder?
    • Det viser seg nå at hun rett og slett har traumer relatert til bilkjøring og spesielt det å bli forlatt alene i bil. Det er såpass alvorlig at jeg ikke har lyst til å gå nærmere inn på det ettersom tidligere eier ikke er her og kan forsvare seg, men dette gjør det ekstremt vanskelig både å gå på kurs og delta på treninger, ettersom jeg ikke kan "pause" henne i bil (da blir hun så stressa at det ikke er mulig å få kontakt med henne i det hele tatt). Hun har rett og slett ingen steder å slappe av på kurs/trening. Dette er utrolig fortvilende og jeg kjenner meg litt motløs akkurat nå... Hun er veldig trenbar og en kjempesøt hund innafor de rammene der hun føler seg trygg, men skal jeg ha sjans til å få gjort noe med øvrig problematferd (som det viser seg å være mye av) må vi gå på kurs og trene...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...