Gå til innhold
Hundesonen.no

Veldig "populær" hos hannhundene


MetteOgBeatrix

Recommended Posts

Vi har begynt å gå på et fast hundetreff 1-2 ganger i uken, og her er jenta mi veldig populær hos hannhundene. Nesten alle hannene som er med på treffet har fosøkt å jukke på henne og noen vil rett og slett ikke gi seg. Den ene hannen har aldri jukket på noen andre tisper før, ikke en gang når han treffer tisper med løpetid.. Syns dette er litt merkelig.. Hennes forrige løpetid var ferdig i august og hun skal, etter mine beregninger, ikke ha løpetid igjen før i januar/februar. Nå skal det sies at hun har hatt innbilt svangerskap nettopp, men dette er på vei tilbake nå ser det ut til.

Har også sett tendenser til at enkelte tisper har vært sure på henne, men sånn er det jo..

Selv er hun aldri aggressiv eller sur på noen, og vil bare leke med alle.

Hva kan være grunnen til at hun er så poppis hos alle hannhundene?

Er jo ganske plagsomt både for henne, meg og spesielt for eierne til hannhundene.

Hun er heller ikke spesielt flink til å si ifra, så det hjelper ikke så veldig heller..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innbilt svangerskap er det flere hannhunder som kan reagere på. En cairn jeg kjenner, syns innbilt er MYE bedre enn den faktiske løpetiden..! ;) (Han har virkelig IKKE skjønt det! ;) ) Ellers har vi jo episoden med Tinka, labbisen til Wesminster, som hadde livmorcyste (hvis jeg ikke husker helt feil), og som førte til at absolutt alle skulle jokke på henne.

Når det er sagt, så ville jeg lempet hannhundene galant av hvis ikke eierne tar ansvar selv. Håper hunden din sier ifra, og i så fall; ros henne for det. Hvis verken hannhundene eller eierne tar hintet, ville jeg sluttet å gå på treffet - grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet, og jeg får helt noia når jeg ser stakkars tisper som prøver desperat å si fra, og hanner som aldri tar et hint. Grr. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innbilt svangerskap er det flere hannhunder som kan reagere på. En cairn jeg kjenner, syns innbilt er MYE bedre enn den faktiske løpetiden..! ;) (Han har virkelig IKKE skjønt det! ;) ) Ellers har vi jo episoden med Tinka, labbisen til Wesminster, som hadde livmorcyste (hvis jeg ikke husker helt feil), og som førte til at absolutt alle skulle jokke på henne.

Når det er sagt, så ville jeg lempet hannhundene galant av hvis ikke eierne tar ansvar selv. Håper hunden din sier ifra, og i så fall; ros henne for det. Hvis verken hannhundene eller eierne tar hintet, ville jeg sluttet å gå på treffet - grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet, og jeg får helt noia når jeg ser stakkars tisper som prøver desperat å si fra, og hanner som aldri tar et hint. Grr. ;)

Okey, så da er det mest sannsynlig den innbilte som gjør det.. hmm..

Joda, både eierne og jeg forsøker å stoppe hannhundene. Jo større hannhunder jo flinkere eiere, har jeg merket meg.. Er utrolig va småhunder får lov til derimot.

Har skrytt av henne når hun sier ifra, men det har bare skjedd et fåtall ganger egentlig. Hun er rett og slett for snill med dem..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det samme problemet med hannhunden til ei venninne, han ble bedre når han ble kjemisk kastrert. Når ho ser at det hjelper så burde det være et spark bak til å kastrere han, men det er visst ikke aktuelt; dette er en hannhund som aldri skal brukes i avl.

Lille frøkna mi sier fra gang på gang, men han tar virkelig ikke hintet, tror litt av problemet fra eiers side her er at ho ikke tok tak i det fra starten av.

Jeg har en hannhund på besøk her og han finnes ikke interessert. Vel, han prøvde seg en gang, men da fikk han en korreks på det og det så ut til å hjelpe.

Under løpetid er han masete bare de dagene hun står og det er jo utrolig godt da, men vi passer på å ha de fra hverandre når vi ikke er tilstede under hele løpetida, stoler ikke på noen av dem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som Huldra nevnte, er labradoren min Tinka likedan. Hun har alltid vært sånn, da, helt fra første løpetid. For nesten to år siden (dvs. da hun var drøyt tre år) fant vi ut at det var eggstokkcyster, og hun ble kastrert (veterinæren hadde aldri sett så store og verkende cyster på ei tispe før). Fremdeles er hannhunder overdrevent interessert i henne, men i motsetning til tidligere er nå bare en av to hannhunder overdrevent interessert, i motsetning til absolutt alle - slik det var tidligere.

Hunden min sier ikke fra når hanner rir på henne, og i den ideelle verden hadde det heller ikke vært hennes ansvar å si ifra. Hvis hannhundeier ikke reagerer selv, har jeg ingen problemer med å dytte av hannen. Tispa mi skal ikke lide fordi hun er for høflig til å si i fra selv...

Mest sannsynlig er det vel innbilt som slår inn, men det kan også hende at hun uansett er litt ekstra hormonell. Hvis det ikke gir seg ville jeg kostet på en undersøkelse hos veterinær for å forsikre meg om at hun ikke har cyster eller livmorbetennelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tipset, westminister.

Skal se nå på fredag om det er noen endringer i forhold til hannhundene.. Innbilte er defintivt helt borte nå og hun er fult og helt tilbake til sitt energiske jeg. Så er spent til hundetreffet på fredag!

Hvis ikke så skal vi på kontroll med øynene hennes snart.. og da kan jeg jo høre med dyrlegen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med min, som fortsatt er fryktelig attraktiv lenge etter at hun ble sterilisert? :P

Jeg tror hannhundene verdsetter hennes feminine former, og sjarmerende personlighet :P

Min er også "fryktelig attraktiv" selv om hun har vært kastrert i snart to år. Det får så være, noen hunder har bare en "tiltrekningskraft", i tillegg til at hun lar hannhunder buse fram som de selv vil. Men poenget er at jeg veit at det ikke er noe fysisk galt med henne som forårsaker hannhundenes interesse, og akkurat dèt er veldig betryggende for meg å vite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...