Gå til innhold
Hundesonen.no

Veldig "populær" hos hannhundene


MetteOgBeatrix

Recommended Posts

Skrevet

Vi har begynt å gå på et fast hundetreff 1-2 ganger i uken, og her er jenta mi veldig populær hos hannhundene. Nesten alle hannene som er med på treffet har fosøkt å jukke på henne og noen vil rett og slett ikke gi seg. Den ene hannen har aldri jukket på noen andre tisper før, ikke en gang når han treffer tisper med løpetid.. Syns dette er litt merkelig.. Hennes forrige løpetid var ferdig i august og hun skal, etter mine beregninger, ikke ha løpetid igjen før i januar/februar. Nå skal det sies at hun har hatt innbilt svangerskap nettopp, men dette er på vei tilbake nå ser det ut til.

Har også sett tendenser til at enkelte tisper har vært sure på henne, men sånn er det jo..

Selv er hun aldri aggressiv eller sur på noen, og vil bare leke med alle.

Hva kan være grunnen til at hun er så poppis hos alle hannhundene?

Er jo ganske plagsomt både for henne, meg og spesielt for eierne til hannhundene.

Hun er heller ikke spesielt flink til å si ifra, så det hjelper ikke så veldig heller..

Skrevet

Innbilt svangerskap er det flere hannhunder som kan reagere på. En cairn jeg kjenner, syns innbilt er MYE bedre enn den faktiske løpetiden..! ;) (Han har virkelig IKKE skjønt det! ;) ) Ellers har vi jo episoden med Tinka, labbisen til Wesminster, som hadde livmorcyste (hvis jeg ikke husker helt feil), og som førte til at absolutt alle skulle jokke på henne.

Når det er sagt, så ville jeg lempet hannhundene galant av hvis ikke eierne tar ansvar selv. Håper hunden din sier ifra, og i så fall; ros henne for det. Hvis verken hannhundene eller eierne tar hintet, ville jeg sluttet å gå på treffet - grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet, og jeg får helt noia når jeg ser stakkars tisper som prøver desperat å si fra, og hanner som aldri tar et hint. Grr. ;)

Skrevet
Innbilt svangerskap er det flere hannhunder som kan reagere på. En cairn jeg kjenner, syns innbilt er MYE bedre enn den faktiske løpetiden..! ;) (Han har virkelig IKKE skjønt det! ;) ) Ellers har vi jo episoden med Tinka, labbisen til Wesminster, som hadde livmorcyste (hvis jeg ikke husker helt feil), og som førte til at absolutt alle skulle jokke på henne.

Når det er sagt, så ville jeg lempet hannhundene galant av hvis ikke eierne tar ansvar selv. Håper hunden din sier ifra, og i så fall; ros henne for det. Hvis verken hannhundene eller eierne tar hintet, ville jeg sluttet å gå på treffet - grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet, og jeg får helt noia når jeg ser stakkars tisper som prøver desperat å si fra, og hanner som aldri tar et hint. Grr. ;)

Okey, så da er det mest sannsynlig den innbilte som gjør det.. hmm..

Joda, både eierne og jeg forsøker å stoppe hannhundene. Jo større hannhunder jo flinkere eiere, har jeg merket meg.. Er utrolig va småhunder får lov til derimot.

Har skrytt av henne når hun sier ifra, men det har bare skjedd et fåtall ganger egentlig. Hun er rett og slett for snill med dem..

Skrevet

Jeg har det samme problemet med hannhunden til ei venninne, han ble bedre når han ble kjemisk kastrert. Når ho ser at det hjelper så burde det være et spark bak til å kastrere han, men det er visst ikke aktuelt; dette er en hannhund som aldri skal brukes i avl.

Lille frøkna mi sier fra gang på gang, men han tar virkelig ikke hintet, tror litt av problemet fra eiers side her er at ho ikke tok tak i det fra starten av.

Jeg har en hannhund på besøk her og han finnes ikke interessert. Vel, han prøvde seg en gang, men da fikk han en korreks på det og det så ut til å hjelpe.

Under løpetid er han masete bare de dagene hun står og det er jo utrolig godt da, men vi passer på å ha de fra hverandre når vi ikke er tilstede under hele løpetida, stoler ikke på noen av dem

Skrevet

Jeg har opplevd det samme med portisen min. Får stadig spørsmål om hun har løpetid. "Han er aldri sånn som dette!" sier folk, og må passe på å ikke gå ved siden av meg med hannhundene sine på trening. Selv etter at hun ble sterilisert er det sånn :)

Skrevet

Som Huldra nevnte, er labradoren min Tinka likedan. Hun har alltid vært sånn, da, helt fra første løpetid. For nesten to år siden (dvs. da hun var drøyt tre år) fant vi ut at det var eggstokkcyster, og hun ble kastrert (veterinæren hadde aldri sett så store og verkende cyster på ei tispe før). Fremdeles er hannhunder overdrevent interessert i henne, men i motsetning til tidligere er nå bare en av to hannhunder overdrevent interessert, i motsetning til absolutt alle - slik det var tidligere.

Hunden min sier ikke fra når hanner rir på henne, og i den ideelle verden hadde det heller ikke vært hennes ansvar å si ifra. Hvis hannhundeier ikke reagerer selv, har jeg ingen problemer med å dytte av hannen. Tispa mi skal ikke lide fordi hun er for høflig til å si i fra selv...

Mest sannsynlig er det vel innbilt som slår inn, men det kan også hende at hun uansett er litt ekstra hormonell. Hvis det ikke gir seg ville jeg kostet på en undersøkelse hos veterinær for å forsikre meg om at hun ikke har cyster eller livmorbetennelse.

Skrevet

Takk for tipset, westminister.

Skal se nå på fredag om det er noen endringer i forhold til hannhundene.. Innbilte er defintivt helt borte nå og hun er fult og helt tilbake til sitt energiske jeg. Så er spent til hundetreffet på fredag!

Hvis ikke så skal vi på kontroll med øynene hennes snart.. og da kan jeg jo høre med dyrlegen.

Skrevet
Hva med min, som fortsatt er fryktelig attraktiv lenge etter at hun ble sterilisert? :P

Jeg tror hannhundene verdsetter hennes feminine former, og sjarmerende personlighet :P

Min er også "fryktelig attraktiv" selv om hun har vært kastrert i snart to år. Det får så være, noen hunder har bare en "tiltrekningskraft", i tillegg til at hun lar hannhunder buse fram som de selv vil. Men poenget er at jeg veit at det ikke er noe fysisk galt med henne som forårsaker hannhundenes interesse, og akkurat dèt er veldig betryggende for meg å vite.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...