Gå til innhold
Hundesonen.no

Akseptabel innavlsgrad?


jaktlykke

Recommended Posts

Det er et spørsmål det ikke går an å svare på.

Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Jeg er ikke redd for å ha høy innavl i en generasjon, hvis en kjenner linjene godt. Det å utavle kan være vel så risikabelt med tanke på å være forberedt på hva som kommer.

Mitt tips er å se minimalt på tallet, og heller høre på hvorfor oppdretter har gjort denne parringen/kombinasjonen. Det er det viktige, ikke at matematikken går opp - for avl er alltid så mye mer enn tall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med Emma her.

I tillegg kommer "tallet" an på hvor stor innavlsgrad rasen som helhet har. Små raser med liten genpol har større gjennomsnittlig innavlsgrad (sett over hele rasen) - og derfor må man avle nærmere enn raser med større antall individer (hvor man kan finne nærmest ubeslektede individer).

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 months later...

Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Tja, først får du vise meg den oppdretteren som følger rasestandarden konsekvent. Jeg er nemlig overbevist om at ethvert dyr som brukes i avl kunne vært bedre på et eller annet punkt (eller flere) i forhold til standarden.

Det er viktig å prioritere. Hvis feil farge gjør noe med raseuttrykket, synes jeg faktisk det skal prioriteres høyt. For eksempel skal coton de tulear framstå som en hovedsakelig hvit hund med tegninger, mens jeg mener at en coton med helt sort hode og mørke flekker på sidene ikke framstår som hovedsakelig hvit med tegninger - men tofarget. Som et eksempel.

Det er klart at høy innavl vil påvirke rasen negativt over tid, fordi det nødvendigvis må være noe negativt der som også dobles/tredobles/mangfoldiggjøres. En sier også at høy innavlsgrad reduserer kullstørrelsen, slik at det vil påvirke fertilitet og rasens utbredelse. Islandsk fårehund holdt på å dø ut, pga høy innavlsprosent og små kull. Der måtte det en redningsaksjon til, innføre nytt blod fra andre land og fokusere mest på innavlsprosenten en stund.

Hvis en er oppdretter av en rase med lav utbredelse, mener jeg det er et ansvar å sørge for å bruke blod utenfor grensene, ikke matadoravle på dyr, og bruke et vidt spekter av linjer.

Men det betyr ikke det samme som å se bort fra eksteriøret. Det er mulig å inn- og utavle om hverandre. Innavle en generasjon for å få fram det gode hodet som ligger på de linjene, utavle for å tynne ut blodet igjen. Enkelt og plumpt sagt.

Jeg synes altså ikke at en skal velge enten eller, fordi rasen blir også ødelagt om den slutter å se ut som det den er registrert som. Da hjelper det ikke med lav innavlsprosent.

Så hva som er akseptabelt? Vel, jeg synes det er uakseptabelt ikke å drive et oppdrett hvis mål er å strebe etter å få avkom som matcher rasestandarden, og jeg synes det er uakseptabelt å ha så høy innavlsprosent på rasen at den ødelegger seg selv. En må strebe etter begge deler, og det tror jeg i dagens verden det er mulig. Vi har teknologi til å kunne bruke hannhunder på andre siden av jorda, og må ikke avle oss i hjelp i en krok i indre Enfold. Men det krever internasjonalt samarbeid på så små raser, utveksling av informasjon og potensielle avlsdyr. Og en må fire på kravene i noen generasjoner - men ikke jevnt over.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :)

Generelt er jo avlsreglene for oss mennesker rimelig slepphendte, spør du meg... :|

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ha ha ha... Mennesker, ja.

Der blir jo selv skikkelig innavlskombinasjoner godkjent, da. Søsken, foreldre, ja - you name it - alle kombinasjoner blir godkjente (les: registrert) selv om det er aldri så ulovlig.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

I min raseklubb anbefales ikke inavlsgrad over 3%. Da er det snakk om en rase som har i snitt 28 valper registrert mellom 1980-2008, eller 41 valper i snitt de siste 10 årene.

Liten genpol i Norge, men likevel "lav" toleransegrense for inavlsgrad. Noe som er greit (iallefall for meg som oppdretter). Ønsker man å pare med høyere inavlsgrad, kan man søke avlsrådet og ha begrunnelse for dette (tror ikke noen har søkt iallefall de siste 10 årene)...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :|

Tidligere kunne man søke dispensasjon for ekteskap mellom søskenbarn (som gir innavlsgrad på 12,5%), men jeg mener denne dispensasjonen er tatt vekk? Det har ikke vært vanlig å gjøre i Norge uansett, men jeg mener reglene ble endret for å hindre tvangsekteskap og "import" av utenlandske ektemenn(søskenbarn) til eks. norsk-pakistanske jenter hvor denne praksisen er vanlig?

Vi har også endel sosiale/kulturelle sperrer for å hindre innavl (incest...) eks. vil mange reagere negativt på et forhold mellom onkel/neise eller tante/nevø som også ville gitt en innavlsgrad på 12.5%. Jeg blir i allefall kvam med tanken på den typen omgang med mine nevøer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett.

Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt.

En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett. Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt. En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Nå vet jeg ikke lenger hva du definerer som høy innavl, og ikke er det så nøye heller. Noen mener 6,25 er veldig høyt, du nevner 25 prosent.

Poenget er vel at én kombinasjon ikke automatisk er skadelig for rasen? Om det i det kullet kommer fem i stedet for syv valper, så er det ikke det som gjør at rasens eksistens blir utrydningstruet.

Problemet, eller konsekvensene, av den seriøse arten oppstår over tid, er altså det jeg mener. Islandsk fårehund på Island slet for eksempel med at liten genpool ga høyere innavlsgrad, og de låste seg fast i en ond spiral av mindre og midre kull, høyere og høyere innavlsgrad.

Men en balansert avl skal ikke gi de samme fatale konsekvensene.

Og derfor er det henimot umulig å svare trådstarter, for er spørsmålet for eksempel rettet mot ett kull, eller en oppdretters generelle virksomhet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...