Gå til innhold
Hundesonen.no

Akseptabel innavlsgrad?


jaktlykke

Recommended Posts

Det er et spørsmål det ikke går an å svare på.

Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Jeg er ikke redd for å ha høy innavl i en generasjon, hvis en kjenner linjene godt. Det å utavle kan være vel så risikabelt med tanke på å være forberedt på hva som kommer.

Mitt tips er å se minimalt på tallet, og heller høre på hvorfor oppdretter har gjort denne parringen/kombinasjonen. Det er det viktige, ikke at matematikken går opp - for avl er alltid så mye mer enn tall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med Emma her.

I tillegg kommer "tallet" an på hvor stor innavlsgrad rasen som helhet har. Små raser med liten genpol har større gjennomsnittlig innavlsgrad (sett over hele rasen) - og derfor må man avle nærmere enn raser med større antall individer (hvor man kan finne nærmest ubeslektede individer).

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 months later...

Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Tja, først får du vise meg den oppdretteren som følger rasestandarden konsekvent. Jeg er nemlig overbevist om at ethvert dyr som brukes i avl kunne vært bedre på et eller annet punkt (eller flere) i forhold til standarden.

Det er viktig å prioritere. Hvis feil farge gjør noe med raseuttrykket, synes jeg faktisk det skal prioriteres høyt. For eksempel skal coton de tulear framstå som en hovedsakelig hvit hund med tegninger, mens jeg mener at en coton med helt sort hode og mørke flekker på sidene ikke framstår som hovedsakelig hvit med tegninger - men tofarget. Som et eksempel.

Det er klart at høy innavl vil påvirke rasen negativt over tid, fordi det nødvendigvis må være noe negativt der som også dobles/tredobles/mangfoldiggjøres. En sier også at høy innavlsgrad reduserer kullstørrelsen, slik at det vil påvirke fertilitet og rasens utbredelse. Islandsk fårehund holdt på å dø ut, pga høy innavlsprosent og små kull. Der måtte det en redningsaksjon til, innføre nytt blod fra andre land og fokusere mest på innavlsprosenten en stund.

Hvis en er oppdretter av en rase med lav utbredelse, mener jeg det er et ansvar å sørge for å bruke blod utenfor grensene, ikke matadoravle på dyr, og bruke et vidt spekter av linjer.

Men det betyr ikke det samme som å se bort fra eksteriøret. Det er mulig å inn- og utavle om hverandre. Innavle en generasjon for å få fram det gode hodet som ligger på de linjene, utavle for å tynne ut blodet igjen. Enkelt og plumpt sagt.

Jeg synes altså ikke at en skal velge enten eller, fordi rasen blir også ødelagt om den slutter å se ut som det den er registrert som. Da hjelper det ikke med lav innavlsprosent.

Så hva som er akseptabelt? Vel, jeg synes det er uakseptabelt ikke å drive et oppdrett hvis mål er å strebe etter å få avkom som matcher rasestandarden, og jeg synes det er uakseptabelt å ha så høy innavlsprosent på rasen at den ødelegger seg selv. En må strebe etter begge deler, og det tror jeg i dagens verden det er mulig. Vi har teknologi til å kunne bruke hannhunder på andre siden av jorda, og må ikke avle oss i hjelp i en krok i indre Enfold. Men det krever internasjonalt samarbeid på så små raser, utveksling av informasjon og potensielle avlsdyr. Og en må fire på kravene i noen generasjoner - men ikke jevnt over.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :)

Generelt er jo avlsreglene for oss mennesker rimelig slepphendte, spør du meg... :|

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ha ha ha... Mennesker, ja.

Der blir jo selv skikkelig innavlskombinasjoner godkjent, da. Søsken, foreldre, ja - you name it - alle kombinasjoner blir godkjente (les: registrert) selv om det er aldri så ulovlig.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

I min raseklubb anbefales ikke inavlsgrad over 3%. Da er det snakk om en rase som har i snitt 28 valper registrert mellom 1980-2008, eller 41 valper i snitt de siste 10 årene.

Liten genpol i Norge, men likevel "lav" toleransegrense for inavlsgrad. Noe som er greit (iallefall for meg som oppdretter). Ønsker man å pare med høyere inavlsgrad, kan man søke avlsrådet og ha begrunnelse for dette (tror ikke noen har søkt iallefall de siste 10 årene)...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :|

Tidligere kunne man søke dispensasjon for ekteskap mellom søskenbarn (som gir innavlsgrad på 12,5%), men jeg mener denne dispensasjonen er tatt vekk? Det har ikke vært vanlig å gjøre i Norge uansett, men jeg mener reglene ble endret for å hindre tvangsekteskap og "import" av utenlandske ektemenn(søskenbarn) til eks. norsk-pakistanske jenter hvor denne praksisen er vanlig?

Vi har også endel sosiale/kulturelle sperrer for å hindre innavl (incest...) eks. vil mange reagere negativt på et forhold mellom onkel/neise eller tante/nevø som også ville gitt en innavlsgrad på 12.5%. Jeg blir i allefall kvam med tanken på den typen omgang med mine nevøer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett.

Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt.

En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett. Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt. En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Nå vet jeg ikke lenger hva du definerer som høy innavl, og ikke er det så nøye heller. Noen mener 6,25 er veldig høyt, du nevner 25 prosent.

Poenget er vel at én kombinasjon ikke automatisk er skadelig for rasen? Om det i det kullet kommer fem i stedet for syv valper, så er det ikke det som gjør at rasens eksistens blir utrydningstruet.

Problemet, eller konsekvensene, av den seriøse arten oppstår over tid, er altså det jeg mener. Islandsk fårehund på Island slet for eksempel med at liten genpool ga høyere innavlsgrad, og de låste seg fast i en ond spiral av mindre og midre kull, høyere og høyere innavlsgrad.

Men en balansert avl skal ikke gi de samme fatale konsekvensene.

Og derfor er det henimot umulig å svare trådstarter, for er spørsmålet for eksempel rettet mot ett kull, eller en oppdretters generelle virksomhet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...