Gå til innhold
Hundesonen.no

Akseptabel innavlsgrad?


jaktlykke

Recommended Posts

Skrevet

Finnes det noen retningslinjer for grenser for innavlsgrad? Og hva mener dere er akseptabelt? Hva mener dere om en inavlsgrad på f.eks 3,5 %? Er det for høyt?

Skrevet

Det er et spørsmål det ikke går an å svare på.

Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Jeg er ikke redd for å ha høy innavl i en generasjon, hvis en kjenner linjene godt. Det å utavle kan være vel så risikabelt med tanke på å være forberedt på hva som kommer.

Mitt tips er å se minimalt på tallet, og heller høre på hvorfor oppdretter har gjort denne parringen/kombinasjonen. Det er det viktige, ikke at matematikken går opp - for avl er alltid så mye mer enn tall.

Skrevet

Helt enig med Emma her.

I tillegg kommer "tallet" an på hvor stor innavlsgrad rasen som helhet har. Små raser med liten genpol har større gjennomsnittlig innavlsgrad (sett over hele rasen) - og derfor må man avle nærmere enn raser med større antall individer (hvor man kan finne nærmest ubeslektede individer).

Susanne

  • 4 months later...
Skrevet

Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Skrevet
(ikke tettere enn 6.25, sier NKK)

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :)

Skrevet
Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Tja, først får du vise meg den oppdretteren som følger rasestandarden konsekvent. Jeg er nemlig overbevist om at ethvert dyr som brukes i avl kunne vært bedre på et eller annet punkt (eller flere) i forhold til standarden.

Det er viktig å prioritere. Hvis feil farge gjør noe med raseuttrykket, synes jeg faktisk det skal prioriteres høyt. For eksempel skal coton de tulear framstå som en hovedsakelig hvit hund med tegninger, mens jeg mener at en coton med helt sort hode og mørke flekker på sidene ikke framstår som hovedsakelig hvit med tegninger - men tofarget. Som et eksempel.

Det er klart at høy innavl vil påvirke rasen negativt over tid, fordi det nødvendigvis må være noe negativt der som også dobles/tredobles/mangfoldiggjøres. En sier også at høy innavlsgrad reduserer kullstørrelsen, slik at det vil påvirke fertilitet og rasens utbredelse. Islandsk fårehund holdt på å dø ut, pga høy innavlsprosent og små kull. Der måtte det en redningsaksjon til, innføre nytt blod fra andre land og fokusere mest på innavlsprosenten en stund.

Hvis en er oppdretter av en rase med lav utbredelse, mener jeg det er et ansvar å sørge for å bruke blod utenfor grensene, ikke matadoravle på dyr, og bruke et vidt spekter av linjer.

Men det betyr ikke det samme som å se bort fra eksteriøret. Det er mulig å inn- og utavle om hverandre. Innavle en generasjon for å få fram det gode hodet som ligger på de linjene, utavle for å tynne ut blodet igjen. Enkelt og plumpt sagt.

Jeg synes altså ikke at en skal velge enten eller, fordi rasen blir også ødelagt om den slutter å se ut som det den er registrert som. Da hjelper det ikke med lav innavlsprosent.

Så hva som er akseptabelt? Vel, jeg synes det er uakseptabelt ikke å drive et oppdrett hvis mål er å strebe etter å få avkom som matcher rasestandarden, og jeg synes det er uakseptabelt å ha så høy innavlsprosent på rasen at den ødelegger seg selv. En må strebe etter begge deler, og det tror jeg i dagens verden det er mulig. Vi har teknologi til å kunne bruke hannhunder på andre siden av jorda, og må ikke avle oss i hjelp i en krok i indre Enfold. Men det krever internasjonalt samarbeid på så små raser, utveksling av informasjon og potensielle avlsdyr. Og en må fire på kravene i noen generasjoner - men ikke jevnt over.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :)

Generelt er jo avlsreglene for oss mennesker rimelig slepphendte, spør du meg... :|

Skrevet

Ha ha ha... Mennesker, ja.

Der blir jo selv skikkelig innavlskombinasjoner godkjent, da. Søsken, foreldre, ja - you name it - alle kombinasjoner blir godkjente (les: registrert) selv om det er aldri så ulovlig.

Susanne

Guest Dratini
Skrevet

I min raseklubb anbefales ikke inavlsgrad over 3%. Da er det snakk om en rase som har i snitt 28 valper registrert mellom 1980-2008, eller 41 valper i snitt de siste 10 årene.

Liten genpol i Norge, men likevel "lav" toleransegrense for inavlsgrad. Noe som er greit (iallefall for meg som oppdretter). Ønsker man å pare med høyere inavlsgrad, kan man søke avlsrådet og ha begrunnelse for dette (tror ikke noen har søkt iallefall de siste 10 årene)...

Skrevet
Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :|

Tidligere kunne man søke dispensasjon for ekteskap mellom søskenbarn (som gir innavlsgrad på 12,5%), men jeg mener denne dispensasjonen er tatt vekk? Det har ikke vært vanlig å gjøre i Norge uansett, men jeg mener reglene ble endret for å hindre tvangsekteskap og "import" av utenlandske ektemenn(søskenbarn) til eks. norsk-pakistanske jenter hvor denne praksisen er vanlig?

Vi har også endel sosiale/kulturelle sperrer for å hindre innavl (incest...) eks. vil mange reagere negativt på et forhold mellom onkel/neise eller tante/nevø som også ville gitt en innavlsgrad på 12.5%. Jeg blir i allefall kvam med tanken på den typen omgang med mine nevøer!

Skrevet
Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett.

Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt.

En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Skrevet
Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett. Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt. En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Skrevet
Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Nå vet jeg ikke lenger hva du definerer som høy innavl, og ikke er det så nøye heller. Noen mener 6,25 er veldig høyt, du nevner 25 prosent.

Poenget er vel at én kombinasjon ikke automatisk er skadelig for rasen? Om det i det kullet kommer fem i stedet for syv valper, så er det ikke det som gjør at rasens eksistens blir utrydningstruet.

Problemet, eller konsekvensene, av den seriøse arten oppstår over tid, er altså det jeg mener. Islandsk fårehund på Island slet for eksempel med at liten genpool ga høyere innavlsgrad, og de låste seg fast i en ond spiral av mindre og midre kull, høyere og høyere innavlsgrad.

Men en balansert avl skal ikke gi de samme fatale konsekvensene.

Og derfor er det henimot umulig å svare trådstarter, for er spørsmålet for eksempel rettet mot ett kull, eller en oppdretters generelle virksomhet?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...