Gå til innhold
Hundesonen.no

Akseptabel innavlsgrad?


jaktlykke

Recommended Posts

Skrevet

Finnes det noen retningslinjer for grenser for innavlsgrad? Og hva mener dere er akseptabelt? Hva mener dere om en inavlsgrad på f.eks 3,5 %? Er det for høyt?

Skrevet

Det er et spørsmål det ikke går an å svare på.

Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Jeg er ikke redd for å ha høy innavl i en generasjon, hvis en kjenner linjene godt. Det å utavle kan være vel så risikabelt med tanke på å være forberedt på hva som kommer.

Mitt tips er å se minimalt på tallet, og heller høre på hvorfor oppdretter har gjort denne parringen/kombinasjonen. Det er det viktige, ikke at matematikken går opp - for avl er alltid så mye mer enn tall.

Skrevet

Helt enig med Emma her.

I tillegg kommer "tallet" an på hvor stor innavlsgrad rasen som helhet har. Små raser med liten genpol har større gjennomsnittlig innavlsgrad (sett over hele rasen) - og derfor må man avle nærmere enn raser med større antall individer (hvor man kan finne nærmest ubeslektede individer).

Susanne

  • 4 months later...
Skrevet

Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Skrevet
(ikke tettere enn 6.25, sier NKK)

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :)

Skrevet
Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Tja, først får du vise meg den oppdretteren som følger rasestandarden konsekvent. Jeg er nemlig overbevist om at ethvert dyr som brukes i avl kunne vært bedre på et eller annet punkt (eller flere) i forhold til standarden.

Det er viktig å prioritere. Hvis feil farge gjør noe med raseuttrykket, synes jeg faktisk det skal prioriteres høyt. For eksempel skal coton de tulear framstå som en hovedsakelig hvit hund med tegninger, mens jeg mener at en coton med helt sort hode og mørke flekker på sidene ikke framstår som hovedsakelig hvit med tegninger - men tofarget. Som et eksempel.

Det er klart at høy innavl vil påvirke rasen negativt over tid, fordi det nødvendigvis må være noe negativt der som også dobles/tredobles/mangfoldiggjøres. En sier også at høy innavlsgrad reduserer kullstørrelsen, slik at det vil påvirke fertilitet og rasens utbredelse. Islandsk fårehund holdt på å dø ut, pga høy innavlsprosent og små kull. Der måtte det en redningsaksjon til, innføre nytt blod fra andre land og fokusere mest på innavlsprosenten en stund.

Hvis en er oppdretter av en rase med lav utbredelse, mener jeg det er et ansvar å sørge for å bruke blod utenfor grensene, ikke matadoravle på dyr, og bruke et vidt spekter av linjer.

Men det betyr ikke det samme som å se bort fra eksteriøret. Det er mulig å inn- og utavle om hverandre. Innavle en generasjon for å få fram det gode hodet som ligger på de linjene, utavle for å tynne ut blodet igjen. Enkelt og plumpt sagt.

Jeg synes altså ikke at en skal velge enten eller, fordi rasen blir også ødelagt om den slutter å se ut som det den er registrert som. Da hjelper det ikke med lav innavlsprosent.

Så hva som er akseptabelt? Vel, jeg synes det er uakseptabelt ikke å drive et oppdrett hvis mål er å strebe etter å få avkom som matcher rasestandarden, og jeg synes det er uakseptabelt å ha så høy innavlsprosent på rasen at den ødelegger seg selv. En må strebe etter begge deler, og det tror jeg i dagens verden det er mulig. Vi har teknologi til å kunne bruke hannhunder på andre siden av jorda, og må ikke avle oss i hjelp i en krok i indre Enfold. Men det krever internasjonalt samarbeid på så små raser, utveksling av informasjon og potensielle avlsdyr. Og en må fire på kravene i noen generasjoner - men ikke jevnt over.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :)

Generelt er jo avlsreglene for oss mennesker rimelig slepphendte, spør du meg... :|

Skrevet

Ha ha ha... Mennesker, ja.

Der blir jo selv skikkelig innavlskombinasjoner godkjent, da. Søsken, foreldre, ja - you name it - alle kombinasjoner blir godkjente (les: registrert) selv om det er aldri så ulovlig.

Susanne

Guest Dratini
Skrevet

I min raseklubb anbefales ikke inavlsgrad over 3%. Da er det snakk om en rase som har i snitt 28 valper registrert mellom 1980-2008, eller 41 valper i snitt de siste 10 årene.

Liten genpol i Norge, men likevel "lav" toleransegrense for inavlsgrad. Noe som er greit (iallefall for meg som oppdretter). Ønsker man å pare med høyere inavlsgrad, kan man søke avlsrådet og ha begrunnelse for dette (tror ikke noen har søkt iallefall de siste 10 årene)...

Skrevet
Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :|

Tidligere kunne man søke dispensasjon for ekteskap mellom søskenbarn (som gir innavlsgrad på 12,5%), men jeg mener denne dispensasjonen er tatt vekk? Det har ikke vært vanlig å gjøre i Norge uansett, men jeg mener reglene ble endret for å hindre tvangsekteskap og "import" av utenlandske ektemenn(søskenbarn) til eks. norsk-pakistanske jenter hvor denne praksisen er vanlig?

Vi har også endel sosiale/kulturelle sperrer for å hindre innavl (incest...) eks. vil mange reagere negativt på et forhold mellom onkel/neise eller tante/nevø som også ville gitt en innavlsgrad på 12.5%. Jeg blir i allefall kvam med tanken på den typen omgang med mine nevøer!

Skrevet
Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett.

Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt.

En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Skrevet
Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett. Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt. En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Skrevet
Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Nå vet jeg ikke lenger hva du definerer som høy innavl, og ikke er det så nøye heller. Noen mener 6,25 er veldig høyt, du nevner 25 prosent.

Poenget er vel at én kombinasjon ikke automatisk er skadelig for rasen? Om det i det kullet kommer fem i stedet for syv valper, så er det ikke det som gjør at rasens eksistens blir utrydningstruet.

Problemet, eller konsekvensene, av den seriøse arten oppstår over tid, er altså det jeg mener. Islandsk fårehund på Island slet for eksempel med at liten genpool ga høyere innavlsgrad, og de låste seg fast i en ond spiral av mindre og midre kull, høyere og høyere innavlsgrad.

Men en balansert avl skal ikke gi de samme fatale konsekvensene.

Og derfor er det henimot umulig å svare trådstarter, for er spørsmålet for eksempel rettet mot ett kull, eller en oppdretters generelle virksomhet?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...