Gå til innhold
Hundesonen.no

Akseptabel innavlsgrad?


jaktlykke

Recommended Posts

Skrevet

Finnes det noen retningslinjer for grenser for innavlsgrad? Og hva mener dere er akseptabelt? Hva mener dere om en inavlsgrad på f.eks 3,5 %? Er det for høyt?

Skrevet

Det er et spørsmål det ikke går an å svare på.

Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Jeg er ikke redd for å ha høy innavl i en generasjon, hvis en kjenner linjene godt. Det å utavle kan være vel så risikabelt med tanke på å være forberedt på hva som kommer.

Mitt tips er å se minimalt på tallet, og heller høre på hvorfor oppdretter har gjort denne parringen/kombinasjonen. Det er det viktige, ikke at matematikken går opp - for avl er alltid så mye mer enn tall.

Skrevet

Helt enig med Emma her.

I tillegg kommer "tallet" an på hvor stor innavlsgrad rasen som helhet har. Små raser med liten genpol har større gjennomsnittlig innavlsgrad (sett over hele rasen) - og derfor må man avle nærmere enn raser med større antall individer (hvor man kan finne nærmest ubeslektede individer).

Susanne

  • 4 months later...
Skrevet

Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Skrevet
(ikke tettere enn 6.25, sier NKK)

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :)

Skrevet
Dersom man har en rase som er liten, altså har en svært begrenset og liten genpool.

Og velger istede for å avle på nært beslektede hunder, heller velger en hund som er "feil" iflg rasestandard. Eksempel kan være ; har feil farge, dårligere kvalitet pels enn ønskelig osv. Hva er akseptabelt? Bør man følge rasestandard konsekvent i slike tilfeller og heller få en høy innavlsgrad. Hva får størst konsekvenser for rasen fremover i tid?

Tja, først får du vise meg den oppdretteren som følger rasestandarden konsekvent. Jeg er nemlig overbevist om at ethvert dyr som brukes i avl kunne vært bedre på et eller annet punkt (eller flere) i forhold til standarden.

Det er viktig å prioritere. Hvis feil farge gjør noe med raseuttrykket, synes jeg faktisk det skal prioriteres høyt. For eksempel skal coton de tulear framstå som en hovedsakelig hvit hund med tegninger, mens jeg mener at en coton med helt sort hode og mørke flekker på sidene ikke framstår som hovedsakelig hvit med tegninger - men tofarget. Som et eksempel.

Det er klart at høy innavl vil påvirke rasen negativt over tid, fordi det nødvendigvis må være noe negativt der som også dobles/tredobles/mangfoldiggjøres. En sier også at høy innavlsgrad reduserer kullstørrelsen, slik at det vil påvirke fertilitet og rasens utbredelse. Islandsk fårehund holdt på å dø ut, pga høy innavlsprosent og små kull. Der måtte det en redningsaksjon til, innføre nytt blod fra andre land og fokusere mest på innavlsprosenten en stund.

Hvis en er oppdretter av en rase med lav utbredelse, mener jeg det er et ansvar å sørge for å bruke blod utenfor grensene, ikke matadoravle på dyr, og bruke et vidt spekter av linjer.

Men det betyr ikke det samme som å se bort fra eksteriøret. Det er mulig å inn- og utavle om hverandre. Innavle en generasjon for å få fram det gode hodet som ligger på de linjene, utavle for å tynne ut blodet igjen. Enkelt og plumpt sagt.

Jeg synes altså ikke at en skal velge enten eller, fordi rasen blir også ødelagt om den slutter å se ut som det den er registrert som. Da hjelper det ikke med lav innavlsprosent.

Så hva som er akseptabelt? Vel, jeg synes det er uakseptabelt ikke å drive et oppdrett hvis mål er å strebe etter å få avkom som matcher rasestandarden, og jeg synes det er uakseptabelt å ha så høy innavlsprosent på rasen at den ødelegger seg selv. En må strebe etter begge deler, og det tror jeg i dagens verden det er mulig. Vi har teknologi til å kunne bruke hannhunder på andre siden av jorda, og må ikke avle oss i hjelp i en krok i indre Enfold. Men det krever internasjonalt samarbeid på så små raser, utveksling av informasjon og potensielle avlsdyr. Og en må fire på kravene i noen generasjoner - men ikke jevnt over.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :)

Generelt er jo avlsreglene for oss mennesker rimelig slepphendte, spør du meg... :|

Skrevet

Ha ha ha... Mennesker, ja.

Der blir jo selv skikkelig innavlskombinasjoner godkjent, da. Søsken, foreldre, ja - you name it - alle kombinasjoner blir godkjente (les: registrert) selv om det er aldri så ulovlig.

Susanne

Guest Dratini
Skrevet

I min raseklubb anbefales ikke inavlsgrad over 3%. Da er det snakk om en rase som har i snitt 28 valper registrert mellom 1980-2008, eller 41 valper i snitt de siste 10 årene.

Liten genpol i Norge, men likevel "lav" toleransegrense for inavlsgrad. Noe som er greit (iallefall for meg som oppdretter). Ønsker man å pare med høyere inavlsgrad, kan man søke avlsrådet og ha begrunnelse for dette (tror ikke noen har søkt iallefall de siste 10 årene)...

Skrevet
Joda, det finnes anbefalinger (ikke tettere enn 6.25, sier NKK), men det er jo ikke tallet alene som er viktig.

Det som har avgjørende betydning, er jo hvilke hunder som dobles/triples/gjentas - og hvilke egenskaper er det som vil kunne gå igjen? En oppdretter som er bevisst, som er kunnskapsrik om linjene, som vet hva en ønsker, og gjør noe med viten og vilje for å nå et mål, komme videre i rasens utvikling - denne har jeg stor respekt for, og da spiller det liten rolle om tallet er 0.1 eller 50. Det er verre med de som slump-parrer med en innavlsgrad på 4.8, uten å vite hva de dobler - verken av positive eller negative faktorer.

Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

En liten digresjon, men det var jo litt morsomt. Det vil altså si at det er strengere med hunder enn med oss mennesker, for det er vel tillatt med 12,5 hos mennesker. :|

Tidligere kunne man søke dispensasjon for ekteskap mellom søskenbarn (som gir innavlsgrad på 12,5%), men jeg mener denne dispensasjonen er tatt vekk? Det har ikke vært vanlig å gjøre i Norge uansett, men jeg mener reglene ble endret for å hindre tvangsekteskap og "import" av utenlandske ektemenn(søskenbarn) til eks. norsk-pakistanske jenter hvor denne praksisen er vanlig?

Vi har også endel sosiale/kulturelle sperrer for å hindre innavl (incest...) eks. vil mange reagere negativt på et forhold mellom onkel/neise eller tante/nevø som også ville gitt en innavlsgrad på 12.5%. Jeg blir i allefall kvam med tanken på den typen omgang med mine nevøer!

Skrevet
Høy innavlsgrad gir innavlsdepresjon med negativ effekt særlig på egenskaper med lav arvelighet som fruktbarhet, og generell helse/lynne - uansett hvor nøye paringen er planlagt og hvor godt oppdretteren kjenner linjene sine.

Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett.

Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt.

En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Skrevet
Ja, det vet jeg - men det er også stor forskjell på å ha høy innavlsgrad på én kombinasjon, og å gjennomføre det i alt sitt oppdrett. Jeg kan glatt forsvare å gjøre en kombinasjon med høy innavl, så lenge en vet hva en gjør og det er som ledd på veien mot målet sitt. En ødelegger ikke rasen eller linjene med en slik kombinasjon, "depresjonen" slår ikke til så hardt og fort.

Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Skrevet
Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener, men eventuell innavlsdepresjon vil gjøre seg gjeldene i kullet etter èn tett kombinasjon - det er ikke noe som plutselig oppstår 5 generasjoner etter eks en søskenparring (med mindre du også har drevet innavl i løpet av disse 5 generasjonene). Men for å få innavlsgrader høyere enn 25% må en jo drive innavl over flere generasjoner, hvis det er det du mener - men jeg håper ikke så høye innavlsgrader er vanlig!

Nå vet jeg ikke lenger hva du definerer som høy innavl, og ikke er det så nøye heller. Noen mener 6,25 er veldig høyt, du nevner 25 prosent.

Poenget er vel at én kombinasjon ikke automatisk er skadelig for rasen? Om det i det kullet kommer fem i stedet for syv valper, så er det ikke det som gjør at rasens eksistens blir utrydningstruet.

Problemet, eller konsekvensene, av den seriøse arten oppstår over tid, er altså det jeg mener. Islandsk fårehund på Island slet for eksempel med at liten genpool ga høyere innavlsgrad, og de låste seg fast i en ond spiral av mindre og midre kull, høyere og høyere innavlsgrad.

Men en balansert avl skal ikke gi de samme fatale konsekvensene.

Og derfor er det henimot umulig å svare trådstarter, for er spørsmålet for eksempel rettet mot ett kull, eller en oppdretters generelle virksomhet?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...