Kastrering? Trenger råd og erfaringer!

[Baard]

Jeg har en Boxerblanding som fyller 2 år 5. september. Han blir opphissa i hilsesituasjoner, når fremmede klapper/koser han + det er vanskelig for oss å få kontakt med når han hilser, både på hunder og mennesker. Dette har vært et problem for oss. Det frister ikke like mye å ha folk på besøk når det står en halvgæærn kåting klar til å hoppe på ved inngangsdøra. Det går selvsagt ann å ta en rolig hilsing, men dette krever er at bikkja virkelig konsentrerer seg. Da ligger han og skjelver(fordi han er glad) mens han venter på å få hilse.

På tur er han grei å gå med helt til vi går et sted noen andre hunder har gått før. Da bare stresser han av gårde, og løfter ikke hodet opp fra bakken. Vi har prøvd å jobbe med kontakten, (lest bøker++) men når han har kommet i moduset finner vi bare ikke noe som er bedre enn lukta fra bakken. Vi har vært veldig nøye med timinga her, så jeg vet det ikke er det det går på. Han er også ganske hannhundaggressiv. Når han er hjemme hos "kjernefamilien" er han en veldig trygg hund. Vi har hele livet hans lagt vekt på å være konsekvente, og jeg føler jeg har en bra hund, så lenge det ikke er noen andre der.

Han har hatt helt grei sosialisering, vi kunne selvsagt gjort mere, men hvis vi sammenligner med andre familiehunder, har vi vært flinke. Jeg ser forskjell på når han er fryktaggressiv og hannhundaggressiv. Når han er fryktaggressiv (Slik han var for naboboxeren) prøvde han å unngå hun, og blei kune aggressiv når han ikke følte han hadde noe valg. Det er noe helt annet med hannhunder vi møter på tur. Da oppsøker han de.

Alt i alt stresser han fælt, særlig hvis han har fått snusen av noe på tur. Vi passer alltid på han. Han er med i hvert eneste rom med oss, går vi på do, så blir han med. Hvis ikke kan vi risikere at han gjør noe andre ikke liker(jokke, begynne å herje osv..)

Det jeg egentlig lurer på er om kastrering er svaret for oss. Han er ikke noen lett hund, men det er litt av sjarmen og. Jeg vil ikke at vofsen skal skifte helt personlighet. Vi er jo tross alt veeldig glad i han. Han er veldig aktiv inne (på en rolig måte). Han oppsøker ofte kontakt, og vil ha oppmerksomhet, og dette liker vi (ihvertfall til en viss grad). Vi vil ikke ha en hund som bare "laffer" med på tur, og så går og legger seg.

Jeg kan vel også nevne at veterinær har anbefalt kastrering for oss, selv om dette ikke trenger å bety noe.

Edit: Han har seperasjonsangst. Han sliter med å roe seg ned når vi ikke er der. Dette fører til at det nesten alltid er noen hjemme med han. Han er alene toppen et par timer hver dag. Og de dagene vi drar fra han gjør vi det med et tungt hjerte.

[occurrence]

Det er flere ting i innlegget ditt som jeg ikke har svaret på, men jeg kan prøve å svare på det jeg kjenner igjen:

Når det gjelder generelt det å hilse på mennesker og dyr er det ikke uvanlig at en del hunder stresser og hilser veldig ivrig. Her er ikke kastrering løsningen. Det du kan trene på er noe som kalles "Premack Principle". Hunden spør deg om han får lov til å gjøre det han ønsker. Finn deg mennesker og hunder du kan trene med. Dersom du for eksempel ønsker at hunden skal sitte når den blir hilset på, trener du med mennesker som du forklarer at de kun skal klappe hunden så lenge rompa er i bakken. Så raskt han reiser seg, snur dem seg med ryggen mot hunden og går vekk. Når det gjelder passering av hunder finner du noen hunder du kan trene med der eierne synes det er greit at dem får hilse. Du passerer hunden helt til hunden din går slik som den skal da gir du den en "værsågod" eller det du bruker for at hunden skal få lov å hilse. Dette er ikke gjort på en dag så du må ha tålmodighet.

Du sier

halvgæærn kåting klar til å hoppe på ved inngangsdøra

Hva mener du med dette? Det at han er ivrig på å hilse har ingenting med kåthet å gjøre. Begynner han å ri på andre? Dette trenger heller ikke å ha noe med kåthet å gjøre, men det er viktig at dette må du ha en absolutt nulltoleranse for. På hundespråket er det å ri på andre det samme som at vi mennesker spytter på hverandre. Det er ingenting som er mer nedverdigende for enn hund enn å bli ridd på av en annen hund (så sant det ikke er paring da).

Du kan trene på at han skal legge seg, for eksempel i hundekurven sin dersom han har det, når det ringer på. Dersom du ønsker dette kan du bruke en musematte, teppe eller noe lignende og belønne hunden for å oppsøke denne. Videre belønner du når hunden legger seg ned på denne. Når dette sitter kan du flytte musematten til kurven og belønne når han legger seg her frivillig. Så fjerner du musematten og belønner han for å legge seg i kurven frivillig. Når dette sitter kan du begynne å asosiere dette med at det ringer på klokken, ved å få en til å ringe på ringeklokken uten å gå inn og da belønner du hunden når den legger seg i kurven. Får du til dette får du en hund som ligger i kurven når du får besøk og gradvis kan du strekke tiden han må ligge der før han får et "værsågod" eller "fri".

Generelt sett så ville jeg opplyst gjestene at dem ikke skal verken se eller røre på hunden så lenge han er gira. Ignorer han og når han har roa seg kan dem hilse på han.

[promon]

Du kan jo prøve kjemisk kastrering i første omgang. Det har jeg gjort med min hund, og han ble mye roligere i allle situasjoner. Hunden får da en sprøyte som normalt varer ca 5 måneder.

[breton]

På tur er han grei å gå med helt til vi går et sted noen andre hunder har gått før. Da bare stresser han av gårde, og løfter ikke hodet opp fra bakken. Vi har prøvd å jobbe med kontakten, (lest bøker++) men når han har kommet i moduset finner vi bare ikke noe som er bedre enn lukta fra bakken. Vi har vært veldig nøye med timinga her, så jeg vet det ikke er det det går på.

Dere vil neppe finne noe somkan konkurrere med lukta, og kastrering hjelper ikke nødvendigvis heller. Bruk den gode lukta til å skape kontakt med dere. Lær inn "værsågod" om han ikke kan det alt. Forhindre ham fysisk fra å lukte der han helst vil (hold i halsbåndet, ta ham lenger unna) og VENT. Når han ser på dere, si værsågod. Gå videre, og gjør det samme når det gjentar seg. Etter hvert vil han lære at han får lukte om han bare tar kontakt med dere først. Strekk tiden han må ta kontakt, og utvid tiden han må gå pent i bånd. Av og til får han lukte, og av og til ikke.

[Baard]

Det er flere ting i innlegget ditt som jeg ikke har svaret på, men jeg kan prøve å svare på det jeg kjenner igjen:

Når det gjelder generelt det å hilse på mennesker og dyr er det ikke uvanlig at en del hunder stresser og hilser veldig ivrig. Her er ikke kastrering løsningen. Det du kan trene på er noe som kalles "Premack Principle". Hunden spør deg om han får lov til å gjøre det han ønsker. Finn deg mennesker og hunder du kan trene med. Dersom du for eksempel ønsker at hunden skal sitte når den blir hilset på, trener du med mennesker som du forklarer at de kun skal klappe hunden så lenge rompa er i bakken. Så raskt han reiser seg, snur dem seg med ryggen mot hunden og går vekk. Når det gjelder passering av hunder finner du noen hunder du kan trene med der eierne synes det er greit at dem får hilse. Du passerer hunden helt til hunden din går slik som den skal da gir du den en "værsågod" eller det du bruker for at hunden skal få lov å hilse. Dette er ikke gjort på en dag så du må ha tålmodighet.

Du sier

Hva mener du med dette? Det at han er ivrig på å hilse har ingenting med kåthet å gjøre. Begynner han å ri på andre? Dette trenger heller ikke å ha noe med kåthet å gjøre, men det er viktig at dette må du ha en absolutt nulltoleranse for. På hundespråket er det å ri på andre det samme som at vi mennesker spytter på hverandre. Det er ingenting som er mer nedverdigende for enn hund enn å bli ridd på av en annen hund (så sant det ikke er paring da).

Du kan trene på at han skal legge seg, for eksempel i hundekurven sin dersom han har det, når det ringer på. Dersom du ønsker dette kan du bruke en musematte, teppe eller noe lignende og belønne hunden for å oppsøke denne. Videre belønner du når hunden legger seg ned på denne. Når dette sitter kan du flytte musematten til kurven og belønne når han legger seg her frivillig. Så fjerner du musematten og belønner han for å legge seg i kurven frivillig. Når dette sitter kan du begynne å asosiere dette med at det ringer på klokken, ved å få en til å ringe på ringeklokken uten å gå inn og da belønner du hunden når den legger seg i kurven. Får du til dette får du en hund som ligger i kurven når du får besøk og gradvis kan du strekke tiden han må ligge der før han får et "værsågod" eller "fri".

Generelt sett så ville jeg opplyst gjestene at dem ikke skal verken se eller røre på hunden så lenge han er gira. Ignorer han og når han har roa seg kan dem hilse på han.

Takk for svar.

Dette høres jo vel og bra ut på papiret, men det funker bare ikke. Vi har lært inn bikkja "ligg" mens eller før han hilser på folk, men da ligger han kun og skjelver fordi han er så "glad". Og du ser han må viiirkelig konsentrere seg for å ikke hoppe opp. Han prøver så godt han kan, men klarer ikke helt å roe seg ned. Jeg ville faktisk sagt at han blir enda mer gira av det, enn å få hilse på med en gang. Det bare bygger seg opp mer og mer jo lengre han venter. Det er det samme hvis han ligger i kurven mens folk kommer inn. Det hjelper heller ikke om folk ignorerer han. Han klarer helt fint å gjøre det artig selv, med hopping og at han bare "gærner" seg. Vi ser at bikkja blir opphissa av dette, for tissen kommer "ut av hiet". Vi klarer bare ikke tilby han noe som er "bedre" enn dette. Selv om det er jeg som gir han "lov" til å hilse på går det bare blank med en gang han såvidt kommer nærat noen andre.

om riing:

Noen ganger rir han på folk, men det føler jeg vi har mer under kontroll. Det er for det meste når han er stressa eller frustrert. Det har blitt litt mer nå som han er i "hormonalder", da rir han nesten kun på gutter/menn som han kjenner. vi ser tegna veldig lett, så her pleier vi bare å avbryte/distrahere før han kommer i "modus". Hvis det ikke funker så pleier vi bare å legge han for seg selv. Dette går veeeldig mye i perioder.

Du kan jo prøve kjemisk kastrering i første omgang. Det har jeg gjort med min hund, og han ble mye roligere i allle situasjoner. Hunden får da en sprøyte som normalt varer ca 5 måneder.

Dette er jeg klar over, og det vil selvsagt bli testet før evt. kastrering. Jeg tenkte jeg bare skulle høre om noen andre hadde noen

tanker om det.

Dere vil neppe finne noe somkan konkurrere med lukta, og kastrering hjelper ikke nødvendigvis heller. Bruk den gode lukta til å skape kontakt med dere. Lær inn "værsågod" om han ikke kan det alt. Forhindre ham fysisk fra å lukte der han helst vil (hold i halsbåndet, ta ham lenger unna) og VENT. Når han ser på dere, si værsågod. Gå videre, og gjør det samme når det gjentar seg. Etter hvert vil han lære at han får lukte om han bare tar kontakt med dere først. Strekk tiden han må ta kontakt, og utvid tiden han må gå pent i bånd. Av og til får han lukte, og av og til ikke.

Dette var et godt tips. Har aldri tenkt på å bruke vent/værsego i den sammenhengen før. Der kan jeg jo kreve øyekontakt av han.

[belgerac]

Vi har lært inn bikkja "ligg" mens eller før han hilser på folk, men da ligger han kun og skjelver fordi han er så "glad". Og du ser han må viiirkelig konsentrere seg for å ikke hoppe opp. Han prøver så godt han kan, men klarer ikke helt å roe seg ned. Jeg ville faktisk sagt at han blir enda mer gira av det, enn å få hilse på med en gang. Det bare bygger seg opp mer og mer jo lengre han venter.

Her tror jeg det må til en re-innlæring av bli-øvelsene:

F.eks en sitt/bli øvelse er noe du kan hjernevaske hunden til å assosiere med fullstendig ro. Dette trener du på først uten noen forstyrrelser innblandet. Få hunden i sitt (eller dekk) Belønn med mat, fordi å spise er uforenlig med å stresse. Belønn hyppig i starten slik at hunden kan sitte/ligge rolig og motta mat fra deg. Så gradvis lenger og lenger mellom hver gang du gir godbit. Sånn får du inn rolige følelser og mindre stress i øvelsene. Blir hunden urolig har du strukket tiden for lenge og du får inn frustrasjon og sitring igjen. Strekk derfor strikken meget gradvis (tell f.eks antall sekunder og varier tiden)

Når hunden klarer å sitte helt avslappet uten forstyrrelse, kan du gradvis legge til litt og litt forstyrrelse. Begynn med deg selv (hoppe, klappe, gå, løpe, forsvinne ut av syne, du går ut av døra, så inn igjen, målet bør til slutt være at du ringer på døra før du går inn).

Gå gjennom samme prosedyre på nytt, men nå med en kjent person. Belønn hunden ofte i starten hver gang du introduserer nye utfordringer. Når hunden kan sitte avslappet med en kjent person som går inn og ut døra etter å ha ringt på kan du på nytt gjennomgå prosedyren med en fremmed person osv

[Baard]

Takk for tips om innlæring...

Men det jeg eeegentlig lurer på er jo hva kastrering vil gjøre med en hund som dette? Det er det jeg ville ha råd og tips om. Det er sikkert mye vi har gjort feil som hundeeiere og mye vi kan trene på fremover uansett.

Slik jeg ser det er det jo driftene hans som stresser han?

Nå skal det også nevnes at vi faktisk har prøvd hardt med denne hunden. Vi har prøvd alt fra å slite han ut (Da blir han bare mer stressa og frustrert i hodet, og jokker), å ha han i bli (hvor han ellers slapper av), i kurv eller bli (da skjelver han), i et annet rom (da hyler han). Vi er hjemme dagen lang for han sin skyld fordi han ikke klarer å slappe av uten oss. Til tross for all seperasjonstreninga. Vi prøver stadig vekk ut nye metoder som skal "fikse hunden". Og noen fungerer..

Hvordan vet man at det blir feil å kastrere? At det vil gjøre ting værre? Jeg har jo hørt at noen hunder blir usikre etter kastrering, og det er jo ikke noe jeg ønsker. Blir de mye daffere?

[belgerac]

Takk for tips om innlæring...

Men det jeg eeegentlig lurer på er jo hva kastrering vil gjøre med en hund som dette? Det er det jeg ville ha råd og tips om.

Hehe... det var det du lurte på ja

Har ikke selv noen praktisk erfaring med kastrering, så får håpe på at flere her deler sine erfaringer på området med deg.

Men inntil videre kan du jo studere denne artikkelen: http://www.manimal.no/Artikler/HormonerAtferd.htm

Litt lang artikkel dette her, og den er nok tidvis litt tung og faglig i uttrykket. Men gir iallefall en grundig oversikt over problemstillingen for de som er interessert i temaet.

Red:

Konklusjonen på artikkelen sier:

Hormonell påvirkning av atferd er kompleks og effekten påvirkes av tidlig hormonell eksponering og læringshistorien.

Kjemisk kastrering og kirurgisk kastrering har ikke lik effekt.

Det er observert størst effekt av kastrering hos hannhunder på atferder som Rømming, Urinmarkering, Aggresjon mellom hannhunder, Ri på noe/noen og Dominans aggresjon. Det er viktig å stille riktig diagnose før en kastrerer ettersom det i noen tilfeller er rapportert om en forverring av atferden etter kastrering.

[Baard]

Takk:) Det var akkurat det jeg leita etter.

I artikkelen står det kun at man må være forsiktig med diagnose når det gjelder hannhundaggressivitet. At man må være sikker på at hunden ikke er fryktaggressiv. Er det kun der det kan slå ille ut? (også vekta da, men det blir litt mer sånn "filleting")

Jeg tenkte jeg skulle nevne noen andre ting om voffsen:

Han sliter litt med allergier på forsommeren, det er sannsynligvis pga gresset langs veikanten og noe mat (vet ikke hva enda). Han er også veldig glad i å ødelegge ting. Hvis det er en ny leke, så varer den i 5 minutter før den er rivd istykker.

Når det gjelder dominans innenfor flokken, så syns jeg faktisk ikke han er så ille på det. Innimellom prøver han seg med riing, men ellers så gjør han det han får beskjed om. Vi har alltid vært veldig konsekvente med å gjennomføre det han får beskjed om uansett. Han er veldig trygg på samboer og meg. Vi har bra språk sammen alle tre, og bikkja skjønner (nesten) alt vi gjør. Det er bare med en gang det skjer noe som helst (som gode lukter på turen, noen lyder osv.) vi mister han. Og lukter han noe godt ute, så går han og stresser og piper resten av dagen++ Da er han i "modus".

Jeg prøver bare å fortelle så mye som mulig om bikkja, slik at det kan være lettere for dere å sette dere inn i det.

[belgerac]

I artikkelen står det kun at man må være forsiktig med diagnose når det gjelder hannhundaggressivitet. At man må være sikker på at hunden ikke er fryktaggressiv. Er det kun der det kan slå ille ut? (også vekta da, men det blir litt mer sånn "filleting")

Ja, jeg har også forstått artikkelen slik at om hunden har visse elementer av usikkerhet i sin adferd (om det så gjelder helt andre områder enn det som er hovedproblemet), skal man være meget grundig i beslutningen om kastrering. Om mulig bør dette skje i samråd med en adferdsspesialist.

Testosteronet kan for de usikre og/eller fryktaggressive hundene representere en ekstra støtte for å takle hverdagen. Så ved å "kappe ballene" av de (bokstavelig talt), tar vi også fra de noe av motet for å takle hverdagen generelt. Veldig forenklet skissert, vel å merke.

Jeg også betrakter fysiske ting som vekt og pelsproblemer som relativt sekundært satt opp mot adferdsproblemer som bygger på frykt/usikkerhet. Enkelte ting er enklere å hanskes med ann andre, slik jeg ser det... Men her får man vurdere individuelt, så sant hundens generelle velferd blir det som får stå i fokus for beslutningen når det er snakk om helt irreversible tiltak (som f.eks en kastrering)

[Baard]

Ja, jeg har også forstått artikkelen slik at om hunden har visse elementer av usikkerhet i sin adferd (om det så gjelder helt andre områder enn det som er hovedproblemet), skal man være meget grundig i beslutningen om kastrering. Om mulig bør dette skje i samråd med en adferdsspesialist.

Testosteronet kan for de usikre og/eller fryktaggressive hundene representere en ekstra støtte for å takle hverdagen. Så ved å "kappe ballene" av de (bokstavelig talt), tar vi også fra de noe av motet for å takle hverdagen generelt. Veldig forenklet skissert, vel å merke.

Jeg også betrakter fysiske ting som vekt og pelsproblemer som relativt sekundært satt opp mot adferdsproblemer som bygger på frykt/usikkerhet. Enkelte ting er enklere å hanskes med ann andre, slik jeg ser det... Men her får man vurdere individuelt, så sant hundens generelle velferd blir det som får stå i fokus for beslutningen når det er snakk om helt irreversible tiltak (som f.eks en kastrering)

Ja, det med kastrering er jo foreløpig bare noe jeg "lufter". Jeg hadde uansett tenkt til å ta han med til en atferdskonsulent til høsten for å få litt tips på hva jeg gjør feil.

Det er jo ikke bra for bikkja å sitte ved døra og pipe hele dagen. Det er jo ikke en "frisk" hund som gjør dette. Men å ha en daff hund, som har mista livsgnisten er jo heller ikke noe bra.

Som konklusjon i artikkelen står det at kjemisk ikke er det samme som kirurgisk kastrering, men den eneste forskjellen er vel at det tar lengre tid med kirurgisk?

(Mulig jeg har misforstått. Er veldig trøtt)

EDIT: Hva skjer med en hund som er kastrert/ikke har mot som blir redd? Full demping til den til slutt klikker? Er bare nysgjerrig.

[molly]

Forskjellen på kjemisk og kirurgisk er i hovedsak at testosteronet blir fjernet når den kastreres kirurgisk, mens det kjemisk kun blir nøytralisert (?) av kvinnelige hormoner som blir tilført....

Redde hunder blir mer redde av å miste testosteronet, noe man da naturlig nok ikke vil oppleve ved en kjemisk kastrering.

Min hund har vært gjennom begge deler. Han fikk piller i stedet for sprøyter, da jeg ønsket å avbryte behandlingen om det ikke gav ønsket effekt, og det endte med at han gikk på halv dose da han ble veldig daff av full dose.... Han ble veldig mye mer på nett, markerte mindre og problemene vi slet med (dårlig mage ifbm løpetid i hovedsak) ble borte.

Etter ett års tid uten piller og en hund med diare mer eller mindre konstant, tenking frem og tilbake, utredelse hos Gry Løberg osv, endte det med kirurgisk kastrering. Hunden min har ikke forandret seg nevneverdig annet enn at han nå sjelden er dårlig i magen av stress, men da skal det jo også sies at vi ellers hadde få problemer.... Hunder han reagerte på før kastrering (store hannhunder med bart) reagerer han fortsatt på...

Det jeg opplever som negativt, er at han av og til blir utsatt for riing av andre hannhunder og ikke blir tatt helt på alvor når han prøver å si fra. Jeg må da veldig ofte inn å lempe bort hunder som ikke responderer på tilbakemeldingene hans (og i tillegg har lamme eiere som lar bikkjene sine drive med dette).

For meg kan det høres ut som om hunden deres kan få det bedre ved å bli kastrert utifra det du forteller. Men på den annen side, det ER vanskelig å vite med sikkerhet om det er aggresjon eller fryktaggresjon, og det er vel her risken ligger...? Jeg ville helt klart fått en utredning fra feks Gry Løberg før jeg tok avgjørelsen.

[potifa]

Da vi kastrerte vår hanne så sluttet riingen. De andre tingene kan jeg ikke relatere til, men vår hanne blir meget ivrig når det kommer folk på besøk, og da ber vi han om å ligge i ro til han roer seg ned. dette kan ta 5 min og en halvtime. Har dere vært villige til å la han ligge så lenge? Det er jo litt brutalt, men de må jo roe seg ned til slutt.

[Huldra]

Jeg ville ikke kastrert hunden i startinnlegget med de argumentene som fremkommer der. Når han i tillegg er fryktaggressiv noen ganger, ringer det store bjeller hos meg. I tillegg høres problemene mer ut som lydighetsproblem, og ikke rene testosteronproblem.. Har dere gått på kurs hos flinke folk? Kanskje en atferdstime kan gjøre saken bedre? Dette med hilsing på folk kommer vel neppe til å forandre seg etter en kastrering, siden testosteron har lite med den saken å gjøre..

[Baard]

Takk for innlegg alle sammen.

Jeg ville ikke kastrert hunden i startinnlegget med de argumentene som fremkommer der. Når han i tillegg er fryktaggressiv noen ganger, ringer det store bjeller hos meg. I tillegg høres problemene mer ut som lydighetsproblem, og ikke rene testosteronproblem.. Har dere gått på kurs hos flinke folk? Kanskje en atferdstime kan gjøre saken bedre? Dette med hilsing på folk kommer vel neppe til å forandre seg etter en kastrering, siden testosteron har lite med den saken å gjøre..

Som jeg har nevnt tidligere så blir han opphisset når han hilser, det er derfor jeg tenker at det har en sammenheng..

Han har vært fryktaggressiv ja, men det har kun vært et par tilfeller, og da har det også gått over når vi har tatt kontroll, og han har roa seg ned. Er ikke det uansett vanlig i den alderen han er i nå? At han plutselig får det for seg at noe kan være litt skummelt? Han er ikke noen usikker hund.

[Red Merle]

Nå har ikke jeg lest hele tråden.

Men kastererer du ham gjør du han en tjeneste. Han skal ikke inngå i avl, så da er det ingen vits å la ham gå fertil?

Da slipper han å gå rundt å tenke 'jeg må finne en tispe, jeg må finne en tispe, jeg må finne en tispe'!