Jippi! Det har gått bra!

[Nirm]

Nå har det vært litt om hunder som ikke takler helt å flytte, eller å bli omplassert. Eller andre ting. Ofte har vi lett å henge oss opp i det negative som skjer, så nå har jeg lyst til å lage en gladtråd! Fortell om ting som går bra! Flytting. Omplassering. Hjemmealene trening. Lange reiser med hunden. Problematferd dere har fått stor framgang med. Andre ting dere trener på som går bra. What ever. Bare det er noe som går bra!

Kan starte selv...

Jeg har flyttet litt med hundene mine. Bogar flyttet vel 7 ganger totalt. Nirm 4 ganger. Alle gangene har det gått utmerket. Ikke noe stress, vanskeligheter med å slå seg til ro eller noe. Vi er nå på flyttefot igjen da. De har vært og sett på stedet, og både Vida og Nirm slo seg til ro. Vida raskere enn Nirm faktisk.

Vida er omplassert forresten. Hun byttet hjem to ganger på et halvt år. Jeg aner ikke hvordan det gikk første gangen, men da hun kom til meg, slo hun seg til ro med en gang. Eneste hun ikke likte, var å være alene hjemme de første gangene. Da ødela hun et par ting, men siden det er snakk om noen få ganger i alle de dagene hun har vært her hittil, og kommer til å være, så anser jeg ikke det som noe problem. Jeg treffer den personen hun bodde sist hos med ujamne mellomrom, og hun hilser ikke så voldsomt mye mer på ham enn andre personer hun kjenner. Enda hun bodde der i 5 mnd. Så jeg trur hun trives og har det bra hos meg.

Edit: Jeg har forresten ingen problemer med hundene på hytter og hotellrom heller kom jeg på. De slår seg til ro, og klarer til og med å være alene. Da jeg var på kurs i Sverige måtte de bytte på å sitte alene på rommet mitt mens den andre ble trent, siden bilen min stod på verksted. Men det gikk utmerket det også!

Nirm fikk forresten 9 på neseprøva sist vi konkurrerte. Det er en øvelse vi har slitt mye med, men som tydeligvis går riktig vei nå. Det poenget vi fikk trekk for, var min feil, siden jeg starta å hoppe og sprette litt tidlig. Gult kort fikk vi og da, men hva gjør vel det? Nirm klarte det. På den konkurransen var det forresten mye problemer på fellesdekken i klasse 1 med mange hunder som spratt opp første omgang, og noen andre omgang også (ble omdekk). Vida var eneste hund som ikke lot seg affesere i det hele tatt av det. Mange hunder ble litt urolig, men hun lå stødig som et fjell.

Så. Har du noen ting som går bra med dine(e) hunder? Del det med oss. Vi trenger litt glade historier også!

[Mari]

Så. Har du noen ting som går bra med dine(e) hunder? Del det med oss. Vi trenger litt glade historier også!

I dag gikk vi en tur på et par timer, og den var helt hendelsesløs! Ingen løshunder ut av intet, ingen kjeft fra rase"skeptikerne" (ingen overdrivelse, folkens. Ingen overdrivelse), ingen pusekatter å jage. Derimot fant vi flere fine gressluster å tisse på, en grøft å skvise ut geitekulene i, og et barn på trehjulssykkel som man kunne sleike i trynet.

Intet nytt fra vestfronten.

[PsychoLynx]

Jeg kom akkurat på det i går at jeg har fått verdens beste hund jeg! og at jeg er SÅ utrolig glad for at oppdretter har gitt meg muligheten til å bli kjent med Bridie, og få dele livet med henne! Hu takler hver eneste ro dag som en engel, trenger bare å rase fra seg i hagen, så går det fint m matmor er syk. Hu kooooser meg når jeg trenger det, hu får meg til å le når jeg trenger det, og hu er alltid der for meg.

Fineste lille Bridie jenta mi!!

[Marianne]

*Flirer* Du er nå litt søt og da Mikkel

Joda, jeg har hatt tre omplasseringshunder, to av de roet seg veldig fort og hun tredje brukte vel en uke tror jeg Lita prøvde ikke en gang å være med forrige eiere når hun dro...

Tequila her flyttet mye i sitt liv, 4 ganger før hun kom til Norge, så to ganger her i Norge. Hun taklet det supert og har ingen problemer med å være alene på nye steder. Hun kan bjeffe litt, men det kan hun fint gjøre når de er alene her hjemme og..

Så nei, ingen av mine 4 har hatt problemer med flytting/omplassering, det har gått så fint atte

Dette bilde er forøverig tatt av Lita dag to hun bodde hos meg

[Guest 2ne]

Tja. Jeg fikk Dina for 2,5 år siden, da var hun 2,5 år (logisk nok, i og med at hun er 5 år gammel nå). Da gikk jeg på skole i Trondheim og pendlet hjem i helger og skoleferier. Hun hadde ingen problemer med hverken flyttingen eller pendlingen, snarere tvert i mot, hun har vel oppført seg som om hun har vært her hele livet fra første uka av, egentlig.

[Ingvild]

*klipp*

Problematferd dere har fått stor framgang med.

*klipp*

Så. Har du noen ting som går bra med dine(e) hunder? Del det med oss. Vi trenger litt glade historier også!

Tja, vi har jo slitt veldig mye med at Tinka har ridd på meg. Så ble hun kastrert på grunn av eggstokkcyster for ca 1,5 år siden, og problemene dabbet fort av. Nå nettopp derimot, begynte hun å ri på meg igjen. Selv om hun sluttet da jeg begynte å le, sa "nei" og dyttet henne ned, og selv om hun da gikk og la seg ned for å slappe av, og selv om hun knapt har fått tur/aktivisering i dag (bedrident vær), og selv om vi nettopp hadde gått fra spinnvill leik sammen i stua til total passivitet, så er jeg nå BOMBESIKKER på at vårt store atferdsproblem har blusset opp igjen. Det kan jo umulig være helt midlertidig stressatferd som hun fant ut at hun skulle gi uttrykk for på den måten hun pleide å gjøre i over to år?

[Huldra]

Koselig tråd, Mikkel!

Jeg bruker jo ikke bur på noen av mine hunder, og Aynï er heller ikke "trent" til å være i bur. Likevel, da vi var på ag-konkurranse i helgen (og også for to uker siden), puttet jeg henne bare i buret, og der lå hun uten å si et pip eller prøve å komme seg ut. Da jeg endelig husket at hun også var med, og åpnet for å ta henne ut, lå hun bare krøllet innerst i hjørnet og sov. Måtte vekke henne, og da strakk hun seg så lang hun var før hun etterhvert gadd å velte seg ut i all ståheien. Jeg er også kjempeglad for at Tulla også kan være inne der sammen med henne når jeg er på konkurranser alene og skal briefe banen (da er det ikke så okei å ha med seg hund inn, liksom).

Med forrige hunden reiste jeg kjempemye. Han var med på lange bussturer, togturer og også en liten flytur. Togturene sov han seg gjennom fra første stund, og han oppførte seg mye bedre når vi reiste med tog enn hva han ellers gjorde. Pleide å si han skiftet personlighet (til det bedre) når vi reiste med tog. Skulle nesten ønske jeg kunne bodd på et tog med han. På flyturen trodde jeg at jeg kunne ha han med i kabinen, men valpen på 6 mnd var blitt for stor siden billetten var bestilt, og han måtte skvises inn i et pittelite bur og være under flyet. Jeg stortutet og var veldig lei meg på hans vegne, men da vi mellomlandet i Oslo fikk han komme ut, og han var helt normal; glad og fornøyd, og han skviset seg villig inn i buret igjen etterpå.

Vi flyttet mange ganger med han, og det var aldri noensinne noe problem. Med Tulla har vi bodd på tre forskjellige steder, og heller ikke hun brydde seg noe om å flytte. Aynï har vært på overnattingsbesøk sammen med meg et sted hun ikke kunne sove med meg (pga teppe på gulvet og jeg ikke ville ha henne i bur ved sengen), så da sov hun sammen med noen andre hunder i et rom ved siden av. Det gikk faktisk helt fint det også! For ikke å glemme da vi var på ferie i Sverige for noen uker siden, og hadde leid hytte. Hundene sov på stua, i hver sin seng som vi hadde tatt med hjemmefra, mens vi tobeinte sov på soverommet. Ingen av hundene protesterte. De var også alene der en liten halvtime mens vi var på butikken, og det gikk helt fint det også. De lå og slappet av da vi kom tilbake. Det var faktisk også første dagen, og vi hadde bare vært på hytta i knapt en time før vi dro på butikken.

Da jeg var på massasjekurs med Tulla i Oslo da hun var ca ett år, skulle vi gå til bussen sammen med en kompis. Hun hadde aldri vært der før, men da vi kom frem til buss-stoppet, strakk hun seg så laaang hun var, og deiset i bakken og la seg til for å slappe av. Da vi tok t-banen ved samme besøk, gjorde hun også det samme; la seg helt ned på siden og nesten sovnet. Hun har aldri tatt t-bane verken før eller siden.

Problemer.. tja.. Tulla fikk støt (statisk elektrisitet) av en dommer på en utstilling da hun var 9 mnd. Etter det ble hun litt redd folk, og spesielt dommere. Vi trente ganske mye på folk generelt, men også på dommere og den type situasjoner. Da vi prøvde oss på utstilling igjen, logret hun til dommeren da han kom og skulle sjekke tenner osv. Nå er det veldig få folk som vil hilse som hun reagerer negativt på.

Hun var også et aldri så lite "problembarn" da hun var yngre; hun gikk i jakt på folk og syklister vi møtte på tur/gata. Hun stirret på de, og idet de skulle passere, hoppet hun opp mot de og kunne også forsøke å nafse. Etter litt hjelp har vi fått bort dette; hvis hun nå ser noen hun kunne tenke seg å gå i jakt på, begynner hun heller å gå fot med kontakt som et alternativ, siden vi har lært henne at det er den beste løsningen for henne. Dette har hun overført til andre situasjoner også; hvis noe av en eller annen grunn blir skummelt, søker hun til meg for at jeg skal ta kontroll og ansvar.

Jeg var også for dårlig til å sosialisere henne med barn, så hun har ikke alltid vært like trygg på små unger. Barn over 10-12 år har vel stort sett gått greit, men de helt bittesmå har vært rare. Helt til jeg ble dagmamma for en liten gutt. Da måtte hun bare lære seg å hanskes med det. Vi trente jevnt og trutt og fremskrittene kom etterhvert stormende. Tidligere ville hun ikke likt å se en unge komme løpende mot seg og hun ville også vist "sinte signaler". Nå kan det komme barn med sykkelhjelm, solbriller og stor kjeledress løpende og hylende mot henne, og hun bare står der og ser på de og logrer. Når de etterhvert kommer frem og bøyer seg forsiiiiktig frem for å klappe den stOOre hunden, snur hun bakenden til eller hun legger seg ned på siden. Hvis hun snur seg for å snuse på hånden som stryker, og ungen hyler av skrekkblandet fryd, så legger hun hodet rolig tilbake på bakken og sukker tungt. Hun legger seg aldri, aldri, noensinne ned på siden/ryggen for å bli klappet av noen andre i hilsesituasjoner (og svært sjelden ellers også), og jeg har ikke lært henne å gjøre det. Hun har bare funnet ut av den biten selv faktisk.. Hadde noen sett henne da hun var 1-1,5 år, og nå, hadde de ikke trodd det var samme hund. Hun tåler også å bli dratt i ørene, halen og beina, lugget i pelsen og slått uten å bry seg.

Ja, og så fikk vi opprykk til kl2 agility nå i helgen. Det var særdeles stas!

Forrige hunden hadde seperasjonsangst. Han ulte og ødela masse når han var alene. Da vi flyttet, begynte vi på nytt: et helt halvt år var han aldri alene (bortsett fra om natten, det gikk visst greit). Da det halve året var gått, begynte vi fra scratch å trene. Noen sekunder av gangen ble til flere timer, og etter kanskje et halvt år kunne han være alene! Også på fremmede steder han ikke hadde vært før, eller i fremmede hus.

For ikke å snakke om at de to valpene jeg har hatt (og sikkert den jeg har nå også) har blitt husrene etterhvert! De har sluttet med valpebitingen, og de har lært seg en og annen kommando! (Selv om det kanskje ikke alltid føles sånn når man står midt oppi det..)

Edit igjen: Glemte helt å si at det gikk utmerket å ha med Tulla da vi bygde ferdig huset her (innvendig). Vi la gulv, tapetserte, malte, spikret, fuget, sparklet og flisla mens hun bare tuslet rundt eller lå og sov i alt rotet. Hun skjønte, som forrige hunden også skjønte; at nymalte vegger holder man seg unna! Forrige hunden var forresten alene hjemme siste nyttårsaften han levde, og da var han alene hjemme hos foreldrene mine. Da de kom hjem etter tolv en gang, lå han og sov i sofaen. På ryggen med alle fire beina i været..

[ida]

Jepp, her har vi et herlig hundeliv. Lykken er to hunder! Fibi er absolutt og helt normal 99% av tiden. Da hun kom for tre år siden (som tiden flyr), var hun gal 99% av tiden. Omplassert er hun også....

Scilos kom i januar og er bare plassert, han. Han har drevet med egentrening det første halve året av sitt liv og er tross sine traumer og mangel på det meste, verdens herligste lille fyr!

[PsychoLynx]

Jepp, her har vi et herlig hundeliv. Lykken er to hunder! Fibi er absolutt og helt normal 99% av tiden. Da hun kom for tre år siden (som tiden flyr), var hun gal 99% av tiden. Omplassert er hun også...

Bride er absolutt gal ca 90% av tiden hu, men det er absolutt sånn hu skal være, og livet er herlig!

[Renate A]

Jeg fikk Chicka da hun var 13mnd, jeg er hennes 3 hjem, hun slo seg til ro allerede første kvelden hun var hjemme hos oss.

Ex samboer og jeg gikk fra hverandre ca 3mnd etter at vi hadde fått Chicka og hun flyttet sammen meg til ny leilighet, der bodde vi i 6mnd før vi flyttet til her hvor vi bor nå, har bodd her i snart 5år.

Hun har tatt flyttingene helt med ro, hun er aldri urolig når hun er alene hjemme og ødelegger aldri noe (hun har tilgang til hele leiligheten når hun er alene hjemme)

Hun elsker å være med meg på ting, hun tar buss, tog og trikk uten noe stress, sove borte er heller ikke noe problem og hun er veldig flink blandt hestene.

Chicka har en hofte som har middels HD med forkalkninger som er litt stiv, hun er kjempe flink til å venne seg til vannterapien jeg har presentert for hun i det siste og kroppen hennes responderer supert på det.

Nå er hun 6år og i bedre form enn det hun var da hun var 3år, deilig å se at treningsprogrammet fungerer, men det hadde ikke fungert SÅ bra hadde jeg ikke hatt en supert individ å jobbe med.

Hun kan ha fri dager hvis jeg er syk uten å mase og hun er stille og rolig inne, veldig behagelig hund å ha rundt seg.

Jeg er veldig glad i hunden min og stolt over at hun er så flink til å venne seg til nye ting uten å stresse seg opp og mase.

[ToneC]

Jeg vil også være med! Den "håpløse" hunden min som for et år siden var mer interessert i å spise løvetann, jage ekorn, katter og snuse enn å trene med meg fikk opprykk til klasse to første gang vi konkurrerte i lydighet i slutten av mai.

Spike er verdens beste å ha med seg overalt, kameraten min sover på flyplassen ved siden av meg når jeg leser og banner over inntilt fly, han får meg i godt humør og i god form.

I dag så hadde han flotte frysmarkeringer på post-its på kjøleskapet, enda vi har trent lite på det. Verdens beste spikkedyr!

[tm100021]

Søt tråd :rolleyes2:

Vel, jeg kan jo starte med lille barnet mitt, Shakk'en! Shakk har flyttet med meg *telle* inkludert denne flyttingen blir det 8 ganger på veldig kort tid, men han bryr seg ikke... Hjemme er der jeg er og sånn er det, så lenge han har sengen sin/min (Jeg mener den er min men med tanke på at jeg ble regelrett dyttet ut inatt så mener han at det er hans seng og jeg må nøye meg med plassen jeg for lov til å ligge på der ) Jeg har egentlig aldri helt forstått det med hunder som ikke klarer å flytte, men det kan jo ha noe med at som utstillingsmenneske drar jeg jo med meg disse dyra overalt.

Ellers så er Shakk snill, søt og verdens beste... Han er mitt alt, og jeg fungerer ikke uten han og han fungerer ikke uten meg.

Også lille skjønneste Tammen, jeg har kjent henne en stund og bodd med henne en lang stund før hun ble min, hun sov verken i sofaer eller senger før jeg kom i hus, og selvsagt måtte jo lille skjønneste Tammungen lære seg det! Såå når jeg flyttet merket jeg faktisk at jeg savnet Tammen og når det ble aktuelt flyttet hun like greit til meg.

Og til slutt Tessa'en min, som aldri aldri aldri skal dra noe annet sted... Igår satt jeg plutselig å tenkte på hvordan mitt og Tessa sitt forhold startet, hun var så redd for meg at hvis hun så meg inne nektet hun å komme inn... Jeg kunne ikke ta på henne engang uten at hun så etter fluktmulighet, og nå er hun er verdens herligste bøllefrø med collieører når hun finner ut at NÅ skal det skje noe spennende... Det kan være når som helst, når hun har ligget en stund i ro og funnet ut at NU skal det skje noe spennende, og hun vet akkurat hva hun må gjøre for at jeg skal finne på noe med henne, og når hun tripper rundt når hun blir glad på fire stive ben er bare herlig... Hun kommer hver kveld og legger seg tett intill meg på sofaen og kan ligge og bli kost på i flere timer og bare det synes av hvor trygg og hvor herlig hun har blitt kan få meg til å få tårer i øynene noen ganger... Vakre frøkna mi.

[icebluelagoon]

Så herlig å lese innlegget ditt Lill!

Kjenner jeg begynner å savne de vakre dyra dine.

Det er en utrolig flott jobb du har gjort med dem alle sammen, jeg er kjempestolt av deg vennen og kjempeglad i dere alle! :rolleyes2:

Stå på videre!

[-Vilde-]

Søt tråd

Aysha hadde en periode hvor hun ikke klarte å være alene hjemme (hun var vel rundt 2 år) , etter et par ganske intense treningsuker med kun et mål: Ikke hyling, tygging og ramponering av alt rundt seg, så gikk det.. Vi trente og trente, og helt plutselig bare funka det. Nå ligger hun helt stille og snorksover (men hun er en smule "deprimert" da når jeg ikke er hjemme.) Men hun bare skjønte det

Vi har også begynt helt på nytt i lydigheten med bruk av klikkeren. All trening er blitt mye kosligere, og hun elsker å jobbe!

*sukk* Jeg har en fantastisk hund

[Zoey]

Jeg får hive meg på denne jeg også da, for nå har jeg jo et gladpunkt=)

Lille pels, (som ikke har villet være alene i fremmede huset) har i dag vært alene en liten stund uten å pipe mer enn to små "klynk"=) Hun har stått oppå spisebordet da, og kikka ut, men vært helt rolig, og nada stress:D

Og bortsett fra akkurat denne lille nykken er hun på alle måter en perfekt hund for meg:D

[Shilamon]

selv om sikkert noen har hørt historien min før, må den deles her:)

I mars ifjor overtok jeg en 2 år gammel gs hannhund som hadde levd sine glade dager som høyt og lavt flyvende gårdshund i de Folldalske skoger. Med andre ord: mennesker, biler og sivilisasjon var ikke akkurat det han var vant med.

Han stresset litt på starten av bilturen hjem, men sluknet ganske fort og fant seg også fort til rette på "brakkebyen", eller hybelbygget jeg bodde på. Fra 1 hundevenn og et par mennesker i sin omganskrets flyttet han til en skole med 140 elever og 70 bikkjer og det tok han med stoisk ro. Første kvelden kunne både jeg og mine samboere sjekke alt fra tenner og klør til rygg, ben og testikler. Alt var greit.

Etter knappe 5 uker (eller noe der omkring) skulle jeg stå standpå Villmarksmessa og tok med meg dyret på stand. Pappa var med som back up i tilfelle Rex skulle synes at det hele ble for mye. Men nei da, masse mennesker (er jo et par tusen innom iløpet av en dag), fremmede lyder, fremmede steder og ikke minst mye hunder som gikk forbi hit og dit (og rundt omkring inne i hunderingen) plaget da ingen avslappet skogshund. Han overlevde 2 dager på stand med stort sett soving eller rolig beskuelse av hallens hendelser. Byduer, tog, buss, trikk og Oslo S var null problem, alt gikk rolig og fint. Ser man bort fra en litt sur og grinete gammel frøken hjemme hos mor og far, var skogshundensmøte med storbyen en særdeles smertefri og avslappet hendelse.

Videre har han i år blitt med til en ny leilighet og ny by. Han har fått oppleve studentlivets opp og nedturer, og eneste han plages med er eksamenstiden for da blir jeg så opptatt av lesingen og gørr kjedelig for en stakkars hund å være sammen med.

Historien min sier meg at jeg var utrolig heldig med valg av første hund, å finne et så avbalansert og rolig eksemplar av hundefamilien er vel ikke så alt for vanlig blant omplasseringshunder. Men Rex er et godt eksempel, synes jeg, på at hunder som er solide i hodet takler de fleste omveltninger i livet sitt:)