Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg har fått ny katt


jaktlykke

Recommended Posts

For 9 år siden fikk katten min (Maiken) kattunger. Odin og Loke som de het dengangen fikk nye hjem - den ene hos moren min. Der ble han omdøpt til Raptus - for han hadde nokså mange "raptusløp" om kveldene i stua hennes :D

De to har hatt et godt liv sammen i 9 år - nå er moren min flyttet til et sted der det ikke er enkelt med husdyr. Så jeg har overtatt gamlingen.

Heldigvis er han vant til bikkjene mine, så det har gått over all forventning. Første uka var han inne, da jeg var livredd for at han skulle stikke av. Men en dag slapp jeg ham ut og etter den tid har han utforsket eiendommen og omegn. Han er kastrert så jeg trenger ikke være redd for at han skal plage naboens hunnkatter :lol:

Moren hans Maiken (nå 11 år gammel) bor stadig vekk hos oss, men det virker ikke som om mor og sønn husker hverandre igjen. De ligger foreløpig litt på avstand og ser på hverandre - men det er helt greit.

Han er veldig kjælen og liker å ligger på skuldrene dine og kose.

Her er et par bilder av Raptus.

2wdxb4i.jpg

Første dagen hos oss og en smule skeptisk!

2c0cva.jpg

Litt mer husvarm her ja - oppå samboeren skuldre!

w6um3q.jpg

Herlig å ligge på skuldrene

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for det!

Jeg har alltid hatt et litt spesielt forhold til Raptus; dengangen han ble født måtte jeg være jordmor og dra ham ut :lol: For hodet hans var så stort og Maiken er bitteliten - så han satt dønn fast. En ekkel situasjon for jeg var redd jeg skulle dra hodet av ham stakkars!

Større kjælegris skal man leite lenge etter; Maiken er stikk motstatt. Hun ligger helst i en krok for seg selv om kommer innom for å få litt klapp når hun finner det for godt. Raptus derimot blir med inn på badet og hopper opp på servanten og står der og gnikker seg inntil meg når jeg pusser tennene hihi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er veldig kjekt å ha ham "hjemme" igjen. Han bodde jo bare noen få måneder her hos oss - men jeg har jo vært masse sammen med ham gjennom alle årene mens han har bodd hos moren min. De to var perlevenner; nå bor hun på omsorgsbolig etter å ha amputert foten sin og kan dessverre ikke ta seg av ham mer.

Raptus er en diger katt; man hører liksom når han kommer ned trappa :rolleyes: Hundene har stor respekt for ham - heldigvis så kjenner de hverandre fra før og de er jo oppvokst med moren så de vet at katt er ålreite dyr hihi.

Det morsomste var jo første kvelden da Aika polarhund lå ved siden av matskåla si og sov. Så kommer en sulten pus og strener rett forbi nasen hennes og begynner å forsyne seg i HENNES skål! Dæsken - det der hadde ikke gått bra om det hadde vært en fremmed hund kan jeg si- men Raptus bare lukket øynene og spiste og koste seg verre. Aika bare lå og glodde helt slått ut av hvor frekk den pelsdotten var. Ikke et knurr - ikke en reaksjon - hun bare lot ham ta seg ut. Så det er nok noe i det der at uansett når katten kommer i hus - så er den sjef over bikkjene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Her kommer et nytt bilde av Raptus. Han stortrives hos oss og er ute og boltrer seg i skogen hele dagene :wub: Han kommer stormende inn hver kveld for å spise og deretter skal han kose-mose hele meg. Han er en skikkelig kosekatt!

rhu2o8.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 2 weeks later...

Raptus minner svært om en hannkatt som kom til oss da vi bodde på Skedsmokorset for flere år siden.

Da han kom til oss var han svært dehydrert, vi bodde i blokk den gangen, og han lå så syk og svak ved utgangsdøra.

Jeg forbarmet meg over stakkaren, vi hadde ingen andre dyr på den tiden. Kjørte han til Veterinærhøyskolen i Oslo, da var han helt gul i tannkjøttet og svært mager.

Han kunne ikke holde på avføringen, så jeg vasket han i badekaret da vi kom hjem. Har aldri sett maken til tålmodig katt! Det så som han skjønte at vi ville hjelpe ham! :-)

Husker ikke nå hva vi kalte ham, men en koselig katt var det! :) Han ble hos oss til han var helt frisk, men plutselig var han borte. Tror neppe han var kastrert, så han var vel på sjekkern igjen tenker jeg! :)

Hadde han blitt så hadde jeg sørget for at han hadde blitt "bjellefri", men det ble han ikke. Tenker på ham nå og da, med litt vemod...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Plutselig reagerte min teflonhjerne! :) Katten som kom til oss på Skedsmokorset kalte vi Fidel! :) Fordi han var langåret og lignet litt på Fidel Castro! :)

En litt artig historie om Fidel var da jeg satt ved salongbordet i stuen og spiste kylling. Jeg så ikke at Fidel lå under bordet, og holdt nok kyllingen fristende nær ham, mellom knærne mine, så vidt jeg husker. Og plutselig skjøt det fram to kraftige labber, og på et sekund var kyllingen borte! ;) Jeg kikket under duken, og da var allerede kyllingen fortært! Kjapp kar den godeste Fidel! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør? 
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...