Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg har fått ny katt


jaktlykke

Recommended Posts

For 9 år siden fikk katten min (Maiken) kattunger. Odin og Loke som de het dengangen fikk nye hjem - den ene hos moren min. Der ble han omdøpt til Raptus - for han hadde nokså mange "raptusløp" om kveldene i stua hennes :D

De to har hatt et godt liv sammen i 9 år - nå er moren min flyttet til et sted der det ikke er enkelt med husdyr. Så jeg har overtatt gamlingen.

Heldigvis er han vant til bikkjene mine, så det har gått over all forventning. Første uka var han inne, da jeg var livredd for at han skulle stikke av. Men en dag slapp jeg ham ut og etter den tid har han utforsket eiendommen og omegn. Han er kastrert så jeg trenger ikke være redd for at han skal plage naboens hunnkatter :lol:

Moren hans Maiken (nå 11 år gammel) bor stadig vekk hos oss, men det virker ikke som om mor og sønn husker hverandre igjen. De ligger foreløpig litt på avstand og ser på hverandre - men det er helt greit.

Han er veldig kjælen og liker å ligger på skuldrene dine og kose.

Her er et par bilder av Raptus.

2wdxb4i.jpg

Første dagen hos oss og en smule skeptisk!

2c0cva.jpg

Litt mer husvarm her ja - oppå samboeren skuldre!

w6um3q.jpg

Herlig å ligge på skuldrene

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for det!

Jeg har alltid hatt et litt spesielt forhold til Raptus; dengangen han ble født måtte jeg være jordmor og dra ham ut :lol: For hodet hans var så stort og Maiken er bitteliten - så han satt dønn fast. En ekkel situasjon for jeg var redd jeg skulle dra hodet av ham stakkars!

Større kjælegris skal man leite lenge etter; Maiken er stikk motstatt. Hun ligger helst i en krok for seg selv om kommer innom for å få litt klapp når hun finner det for godt. Raptus derimot blir med inn på badet og hopper opp på servanten og står der og gnikker seg inntil meg når jeg pusser tennene hihi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er veldig kjekt å ha ham "hjemme" igjen. Han bodde jo bare noen få måneder her hos oss - men jeg har jo vært masse sammen med ham gjennom alle årene mens han har bodd hos moren min. De to var perlevenner; nå bor hun på omsorgsbolig etter å ha amputert foten sin og kan dessverre ikke ta seg av ham mer.

Raptus er en diger katt; man hører liksom når han kommer ned trappa :rolleyes: Hundene har stor respekt for ham - heldigvis så kjenner de hverandre fra før og de er jo oppvokst med moren så de vet at katt er ålreite dyr hihi.

Det morsomste var jo første kvelden da Aika polarhund lå ved siden av matskåla si og sov. Så kommer en sulten pus og strener rett forbi nasen hennes og begynner å forsyne seg i HENNES skål! Dæsken - det der hadde ikke gått bra om det hadde vært en fremmed hund kan jeg si- men Raptus bare lukket øynene og spiste og koste seg verre. Aika bare lå og glodde helt slått ut av hvor frekk den pelsdotten var. Ikke et knurr - ikke en reaksjon - hun bare lot ham ta seg ut. Så det er nok noe i det der at uansett når katten kommer i hus - så er den sjef over bikkjene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Her kommer et nytt bilde av Raptus. Han stortrives hos oss og er ute og boltrer seg i skogen hele dagene :wub: Han kommer stormende inn hver kveld for å spise og deretter skal han kose-mose hele meg. Han er en skikkelig kosekatt!

rhu2o8.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 2 weeks later...

Raptus minner svært om en hannkatt som kom til oss da vi bodde på Skedsmokorset for flere år siden.

Da han kom til oss var han svært dehydrert, vi bodde i blokk den gangen, og han lå så syk og svak ved utgangsdøra.

Jeg forbarmet meg over stakkaren, vi hadde ingen andre dyr på den tiden. Kjørte han til Veterinærhøyskolen i Oslo, da var han helt gul i tannkjøttet og svært mager.

Han kunne ikke holde på avføringen, så jeg vasket han i badekaret da vi kom hjem. Har aldri sett maken til tålmodig katt! Det så som han skjønte at vi ville hjelpe ham! :-)

Husker ikke nå hva vi kalte ham, men en koselig katt var det! :) Han ble hos oss til han var helt frisk, men plutselig var han borte. Tror neppe han var kastrert, så han var vel på sjekkern igjen tenker jeg! :)

Hadde han blitt så hadde jeg sørget for at han hadde blitt "bjellefri", men det ble han ikke. Tenker på ham nå og da, med litt vemod...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Plutselig reagerte min teflonhjerne! :) Katten som kom til oss på Skedsmokorset kalte vi Fidel! :) Fordi han var langåret og lignet litt på Fidel Castro! :)

En litt artig historie om Fidel var da jeg satt ved salongbordet i stuen og spiste kylling. Jeg så ikke at Fidel lå under bordet, og holdt nok kyllingen fristende nær ham, mellom knærne mine, så vidt jeg husker. Og plutselig skjøt det fram to kraftige labber, og på et sekund var kyllingen borte! ;) Jeg kikket under duken, og da var allerede kyllingen fortært! Kjapp kar den godeste Fidel! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...