Valpen min har ett problem

[mushi]

Siden første dag jeg fikk valpen min har hun ikke gått sammen med andre hunder. Når vi møter en hund på tur blir hun helt "gal". Hun drar som en villmann, peser og stresser. Når vi kommer nærmere for å passere hunden setter hun i og gauler/hyler og bjeffer på den andre hunden. Det er helt umulig å få kontakt med bikkja. Selv om en murstein falt ned i hue på henne hadde hun fortsatt. Hvis det er i en situasjon hvor den møtende hunden trosser dette og kommer nærme for å se hva det lille, rare dyret er, "snapper" hun etter dem. Hun biter aldri, men det virker som hun prøver å få dem på avstand. Er hun løs leter hun desperat etter noen bein hun kan gjemme seg bak eller mellom. Får hun lov til det hos en fremmed eller lignende blir hun veldig tøff i trynet og enda mer "gira". Gjør hun dette med meg tar jeg beinet og skyver henne vekk og tar ett skritt i motsatt rettning så hun ikke skal få støtte til denne adferden. Hun gir seg med gauling og snappingen etter 10-15 min, men blir hunden litt voldom i lek eller bevegelser løper hun etter hunden for å snappe etter den.

Jeg har sosialisert mye med andre hunder siden jeg fikk henne. Trening eller tur sammen med andre hunder 2-3 ganger i uka både "kjente" og ukjente, noen uker mer.

Det er en hund hun går fint sammen med og det er en japansk spisshund. Jeg har møtt en annen japaner på tur og når hun så den ble hun overlykkelig og ville bort for å hilse. Da viste hele kroppen at hun var kjempeglad og nysgjerrig, ikke redd og bråkete som hun vanligvis er.

Hun har ikke hatt noen dårlige opplevelser med andre hunder med denne adferden. Hun har fått en labb i siden fra en amerikansk bulldog, thats it.

Jeg har prøvd mange forskjellige ting for å få henne til å holde opp, men det er ingenting som ser ut til å hjelpe. Valpen er 5,5 mnd og snart er hun i faresonen til å bli tatt skikkelig eller kanskje drapt hvis jeg ikke klarer å få trent dette bedre. Jeg ber ikke om at hun skal være bestevenner med alle. Jeg vil bare at det skal være mulig å passere en annen hund, eller gå tur med en venninne og hennes hund uten at hunden min skal være redd og ukomfortabel. Jeg veit at det er noe jeg må ha gjort feil, for søstra hennes er snill og har ikke samme problem.

Har noen råd til hva jeg burde gjøre?

[akela]

Oppsøk kyndig hjelp, som vet hvordan jobbe med frykt - og som ikke tror valpen din er "tøff i trynet"...

Denne valpen er redd, redd, redd, men den velger etter din beskrivelse å prøve å jage de andre hundene vekk - gjennom å "utagere". Når du skyver henne vekk, og ikke vil gi henne "støtte", så svikter du også henne på en måte - det blir hun neppe bedre av, og slik høres det jo ut på deg også?

Dette høres ut som en hund av den typen som Jean Donaldson i boken "Fight" beskriver som hunder med "nærhetsangst" - de liker ikke andre hunder tett innpå seg, de er sosialt sky. Noen av dem velger ifølge boken å virke "asosiale og snappete" eller gjøre utfall på forhånd, de sistnevnte kan virke "sikre" i situasjonen - noe som ifølge Donaldson gjør det vanskelig å få eierne til å forstå at de er redde.

Det står forslag til trening i boken, men jeg hadde nå oppsøkt en atferdskonsulent - du har Gry Løberg på manimal.no og Gry Eskeland på atferdssenter.no.

For "noe" er det. Du har prøvd å gjøre normal sosialisering av en liten valp, høres det ut som - og det BLIR ikke bedre. Nå er den mest "effektive" perioden over, og hunden er ikke blitt bedre, selv om den har fått treffe hyggelige hunder. Det at den trenger så veldig lang tid på å bli trygg på dem, at det skal gå 10-15 minutter før den klarer å slappe av... det er LENGE.

Ulempen er de som blir redde som faktisk tror de KAN gjøre noe - gjennom å prøve å jage bort det skumle. De får seg etterhvert antagelig en smell som virkelig bekrefter alle deres dypeste frykter. Samtidig vil hunden, når den blir eldre, også tørre å gjøre mer...

Jeg har vært borti noen redde hunder, som har prøvd å leke "skræmmeleken", og eier tror de er "tøffe". Det er merkelig å se hvordan de faktisk er redd sin egen art - kanskje turde de såvidt å snuse ytterst på halen til den hunden jeg pleide å bruke som "trener" på slike hunder, forutsatt at den ikke snudde på hodet eller rørte seg.

En hund jeg kjente til, hadde nok litt lav terskel for frykt i utgangspunktet, men en hendelse hjemme hos oppdretter før levering vippet den antagelig "over kanten"... mens kullsøsknene, som har havnet i mer skjermede omgivelser, hos folk som har hatt rasen før, er blitt greie nok. Så det skal ikke så mye til alltid, ting man ikke vet så mye om. Så er det jo dette med den mentale arven, som kan være forskjellig kullsøsknene mellom - i enkelte ting.

Det er IKKE lett å jobbe med slike hunder, og derfor er rådet mitt å oppsøke hjelp - siden treningen deres ikke går fremover. Jeg håper du finner ut av det, og at det blir bedre.

EDIT: Les denne artikkelen, det sier litt om hvordan man kan tenke seg at HUNDENE opplever situasjonen...

http://www.flyingdogpress.com/sayhi.html