Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

23.09.96-07.03.08

Ja da kom dagen,jeg aldri trodde skulle komme :brr:

5år,var du,da du kom inn i livet mitt.Snittvekt på 56, og en skulder høyde på 65,5cm.Og en majestetisk holdning:)

Som valp,var du blitt kjøpt av en seriøs hundetrener,som ga deg litt erfaring på veien.Men du hadde så mye i deg selv,at han fikk en enkel jobb.

Ferdigtrenet å klar til dyst,gikk ferden til eier nr2,som tok godt vare på deg,å ga deg rikeli mosjon å omtanke.Men pga av at han fikk et nytt barn,med allergi mot hund,måtte han sette deg bort på for.

Det virket tilsynelatende fint til å begynne med,men ting var ikke sånn viste det seg.

Ingen morsjon fikk du,å dårlig mat å inget stell.

Hunde-eieren fant og ut dette,å ble mildt sagt fortvilet,å kontaktet så meg,om jeg kunne vært interessert i å ta over eierskapet.Jeg hadde jo hund ifra før,å hadde bestandi ønsket meg en rottweiler,men jeg var litt betenkt,for jeg hadde hørt mye negativt rundt emnet om å ta over en rottweiler,da dette egentlig er en en-eiershund.

Men,okei tenkte jeg,jeg kan alltids prøve å se hvordan det går :rolleyes:

For å si det sånn,aldri har jeg opplevd maken til forståelse av menneskeheten ifra en hund.

Greit nok så var de første 3 ukene en prøvelse,for du skulle visst være sjefen i huset ja :P ,men etter litt krangling å knuffing,fant vi ut hvem som skulle være sjef:)

57kg å feit var du,da du kom hit,så vi begynte på forsiktig mosjon til å begynne med å riktig mat.

Formen kom seg raskt,å etter 1 års tid var du bare muskler:) 59kg rå muskelkraft,som elsket å gå kløv i marka,med sekken full av vekter:) Lastebilhjul dro du etter deg å,ikke no problem.Du elsket å arbeide,virkeli.

Ettersom årene gikk,trappet vi ned på vekttreninga,for jeg ville du skulle få en fin alderdom,uten belastningsskader og dertilhørende.

Jeg å du,å vi to Arko,vi var ut i marka omtrentlig hver dag å begge to elsket:) Aldri var du syk eller dårlig,noe som jeg syntes var fantastisk,da jeg ser mye sykdom blant hunder idag.

Å du var bestandi med meg i verkstedet,der du hadde din egen dyne og masse bein:) Å der,gikk du vaktrunder,uten å ha fått beskjed om det.Du gjorde det av egen fri vilje.Å du varslet meg bestandi,visst noe var som det ikke skulle.

Du ville være med meg til enhver tid,å det var ikke meg imot,for jeg elsket deg,gutten min.Du passet på huset vårt å bilen vår som en smed.Men trass i at du var en vakthund,så var du en hengivende familiehund,helt ut til tåspissene:)

Du elsket barn,å moret deg over deres framtoning å vitebegjerlighet;) Var med dem ut i hagen å lekte,men å passet på dem:)

Så for tre år siden,ble jeg singel,å da jeg ikke har barn selv,ble det jeg å arko som ble igjen i huset.Sussi,måtte vi avlive på grunn av alderdom,men det så ikke ut som du tok deg nær av det,for du skjønte tidens gang.Du forsto døden!

Så di siste 3 årene,ble det bare oss to,å det har vært di mest fantastiske årene i mitt liv.

Jeg lærte utrolig mye av deg Arko,å det er jeg deg evig takknemlig for.

Ingen forsto meg som du,du skjønte alt til enhver tid.Å du ville bestandi være med far,uansett hvor vi dro.Du elsket å kjøre bil,å det passet meg bra,da jeg selv er bilgal hehehe.

Å det som forundret meg,var at aldri sytet eller klaget du.Om du slo deg når vi var i marka i grisgrente strøk,var det aldri en lyd ifra deg.Men visst jeg dro ut fra verkstedet for å prøve en bil en par minutter,sto du ved porten å skrek.Likedan når solveig å barna bodde her,satt du ved ytterdøra å gråt når far var borte en tur,men aldri når de andre var borte!

Jeg tar det som et tegn på at du var glad i meg,gutten min:)

Å jeg var ufattelig glad i deg:)

Og det finnes ikke ord for å beskrive hvilket fantastisk vesen du var.Aldri har jeg sett maken til selvofrelse,mot og tapperhet hos en hund,å kommer antagelig aldri til å se det igjen heller!

Hvert år,var det vaksinasjon,å etter at du fylte ti år,bestemte jeg meg for å ta blodprøver to ganger i året for å sjekke hvordan det sto til med deg:)

Å hele tiden,var alle dine indre organer 100% perfekte.Å det syntes veterinæren vår var rart,i å med at du var en gammel rottweiler:) Men hun syntes jo selvsagt at det var toppers.

Men så ifjor,like før jul,fikk du en del diare,å vi dro i vei å tok prøver,men alt var i orden.Du drog deg til igjen etter jul,å var i fin form til nyttår,men da startet nedturen.

Du begynte å kaste opp,fikk mye diare,å nektet å spise:( Å det var ulikt deg.

Tilbake til veterinæren,nye prøver å medisinering.Prøvene viste at leververdien plutselig hadde endret seg radikalt.

Heldigvis,skrev jeg dagbok den tiden du var syk,å da etter resonering fant jeg ut,at du tålte ikke medisinen.Da hadde du rast fra standardvekta di på 56kg,til 43:(

Måtte ivei å legge deg i intravenøst,slik at du ikke ble totalt dehydrert.

Da vi kom hjem,kuttet jeg ut medisinen,å du ble straks mye bedre.Begynte å spise skikkeli,å var i storform.La på deg 2kg på 2 uker,å alt så lyst ut.

Men så kom tilbakefallet..inn å ta nye prøver,å konklusjonen var mest sannsynlig mage å tarmkreft,som skrev seg fra bukspyttkjertelen.

Jeg prøvde alt som sto i min makt Arko,for jeg ville ikke miste deg for alt her i verden.Prøvde ny medisin,som du ikke reagerte negativt på.Du fortsatte å spise,men vi fikk ikke bort diareen,bare oppkastet,ergo var konklusjonen at kroppen ikke klarte å fordøye maten,så den rant nesten bare rett gjennom systemet.

Det var så vondt å se,så etter ytterlige flere kg i vekttap,måtte vi dra i vei fredaf den 07 mars.

Å merkeli nok,så var du i kjempeform denne dagen,det forundrer meg ennå.Å det var første natta på flere uker,at vi ikke hadde vært ut om natta å bæsjet.

Men jeg fikk ikke beholde deg lenger,for det hadde blitt dyreplageri desverre.Men du holdt livsgnisten oppe,till the bitter end.

Etter at du hadde fått narkosen din å sovnet,tilsynelatende,var det alldeles som om du skjønte at noe var galt,for plutselig reiste du deg opp,å ville kjempe......du hadde ikke tenkt å forlate denne verden ennå...

Men til slutt måtte du gi opp,å sovnet stille inn i mine armer..Jeg har tenkt mange ganger på denne episoden,å jeg lurer på,om du kanskje ville si meg noe,,,,,,var det stilt feil diagnose? Hadde veterinæren forstått å lest prøvene dine feil?? Det får jeg ikke vite før jeg treffer deg igjen.

Å du husker hva jeg sa den siste dagen,at når du hadde kommet frem,fikk du være snill gutt å vente pån far:)

Å det håper jeg du gjør gutten min.

For sjelden har jeg sett slikt et samspill som det var imellom oss to gutten min.Bare ved å se på hverandre,skjønte vi hva den andre mente eller ville.

Jeg er så glad i deg Arko,vil jeg alltid være.Å det du har gjort for meg,er jeg deg evig takknemli for.

Husker du saangen vår,den som jeg dedikerte til deg,den hører jeg på hver dag."Walking piece of heaven" heter den,å det er den rette beskrivelsen på deg.

Savnet er uutholdelig,men jeg har minnene,Arko,mange minner.

Å hver dag er jeg ute på grava di,utpå plena der yndlingsplasse din er å tenner lys for deg :P

Høyt var du elsket,dypt er du savnet.

Hvil i fred Arko.

Until we meet again, R.I.P

post-3643-1205925920_thumb.jpg

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...