Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

23.09.96-07.03.08

Ja da kom dagen,jeg aldri trodde skulle komme :brr:

5år,var du,da du kom inn i livet mitt.Snittvekt på 56, og en skulder høyde på 65,5cm.Og en majestetisk holdning:)

Som valp,var du blitt kjøpt av en seriøs hundetrener,som ga deg litt erfaring på veien.Men du hadde så mye i deg selv,at han fikk en enkel jobb.

Ferdigtrenet å klar til dyst,gikk ferden til eier nr2,som tok godt vare på deg,å ga deg rikeli mosjon å omtanke.Men pga av at han fikk et nytt barn,med allergi mot hund,måtte han sette deg bort på for.

Det virket tilsynelatende fint til å begynne med,men ting var ikke sånn viste det seg.

Ingen morsjon fikk du,å dårlig mat å inget stell.

Hunde-eieren fant og ut dette,å ble mildt sagt fortvilet,å kontaktet så meg,om jeg kunne vært interessert i å ta over eierskapet.Jeg hadde jo hund ifra før,å hadde bestandi ønsket meg en rottweiler,men jeg var litt betenkt,for jeg hadde hørt mye negativt rundt emnet om å ta over en rottweiler,da dette egentlig er en en-eiershund.

Men,okei tenkte jeg,jeg kan alltids prøve å se hvordan det går :rolleyes:

For å si det sånn,aldri har jeg opplevd maken til forståelse av menneskeheten ifra en hund.

Greit nok så var de første 3 ukene en prøvelse,for du skulle visst være sjefen i huset ja :P ,men etter litt krangling å knuffing,fant vi ut hvem som skulle være sjef:)

57kg å feit var du,da du kom hit,så vi begynte på forsiktig mosjon til å begynne med å riktig mat.

Formen kom seg raskt,å etter 1 års tid var du bare muskler:) 59kg rå muskelkraft,som elsket å gå kløv i marka,med sekken full av vekter:) Lastebilhjul dro du etter deg å,ikke no problem.Du elsket å arbeide,virkeli.

Ettersom årene gikk,trappet vi ned på vekttreninga,for jeg ville du skulle få en fin alderdom,uten belastningsskader og dertilhørende.

Jeg å du,å vi to Arko,vi var ut i marka omtrentlig hver dag å begge to elsket:) Aldri var du syk eller dårlig,noe som jeg syntes var fantastisk,da jeg ser mye sykdom blant hunder idag.

Å du var bestandi med meg i verkstedet,der du hadde din egen dyne og masse bein:) Å der,gikk du vaktrunder,uten å ha fått beskjed om det.Du gjorde det av egen fri vilje.Å du varslet meg bestandi,visst noe var som det ikke skulle.

Du ville være med meg til enhver tid,å det var ikke meg imot,for jeg elsket deg,gutten min.Du passet på huset vårt å bilen vår som en smed.Men trass i at du var en vakthund,så var du en hengivende familiehund,helt ut til tåspissene:)

Du elsket barn,å moret deg over deres framtoning å vitebegjerlighet;) Var med dem ut i hagen å lekte,men å passet på dem:)

Så for tre år siden,ble jeg singel,å da jeg ikke har barn selv,ble det jeg å arko som ble igjen i huset.Sussi,måtte vi avlive på grunn av alderdom,men det så ikke ut som du tok deg nær av det,for du skjønte tidens gang.Du forsto døden!

Så di siste 3 årene,ble det bare oss to,å det har vært di mest fantastiske årene i mitt liv.

Jeg lærte utrolig mye av deg Arko,å det er jeg deg evig takknemlig for.

Ingen forsto meg som du,du skjønte alt til enhver tid.Å du ville bestandi være med far,uansett hvor vi dro.Du elsket å kjøre bil,å det passet meg bra,da jeg selv er bilgal hehehe.

Å det som forundret meg,var at aldri sytet eller klaget du.Om du slo deg når vi var i marka i grisgrente strøk,var det aldri en lyd ifra deg.Men visst jeg dro ut fra verkstedet for å prøve en bil en par minutter,sto du ved porten å skrek.Likedan når solveig å barna bodde her,satt du ved ytterdøra å gråt når far var borte en tur,men aldri når de andre var borte!

Jeg tar det som et tegn på at du var glad i meg,gutten min:)

Å jeg var ufattelig glad i deg:)

Og det finnes ikke ord for å beskrive hvilket fantastisk vesen du var.Aldri har jeg sett maken til selvofrelse,mot og tapperhet hos en hund,å kommer antagelig aldri til å se det igjen heller!

Hvert år,var det vaksinasjon,å etter at du fylte ti år,bestemte jeg meg for å ta blodprøver to ganger i året for å sjekke hvordan det sto til med deg:)

Å hele tiden,var alle dine indre organer 100% perfekte.Å det syntes veterinæren vår var rart,i å med at du var en gammel rottweiler:) Men hun syntes jo selvsagt at det var toppers.

Men så ifjor,like før jul,fikk du en del diare,å vi dro i vei å tok prøver,men alt var i orden.Du drog deg til igjen etter jul,å var i fin form til nyttår,men da startet nedturen.

Du begynte å kaste opp,fikk mye diare,å nektet å spise:( Å det var ulikt deg.

Tilbake til veterinæren,nye prøver å medisinering.Prøvene viste at leververdien plutselig hadde endret seg radikalt.

Heldigvis,skrev jeg dagbok den tiden du var syk,å da etter resonering fant jeg ut,at du tålte ikke medisinen.Da hadde du rast fra standardvekta di på 56kg,til 43:(

Måtte ivei å legge deg i intravenøst,slik at du ikke ble totalt dehydrert.

Da vi kom hjem,kuttet jeg ut medisinen,å du ble straks mye bedre.Begynte å spise skikkeli,å var i storform.La på deg 2kg på 2 uker,å alt så lyst ut.

Men så kom tilbakefallet..inn å ta nye prøver,å konklusjonen var mest sannsynlig mage å tarmkreft,som skrev seg fra bukspyttkjertelen.

Jeg prøvde alt som sto i min makt Arko,for jeg ville ikke miste deg for alt her i verden.Prøvde ny medisin,som du ikke reagerte negativt på.Du fortsatte å spise,men vi fikk ikke bort diareen,bare oppkastet,ergo var konklusjonen at kroppen ikke klarte å fordøye maten,så den rant nesten bare rett gjennom systemet.

Det var så vondt å se,så etter ytterlige flere kg i vekttap,måtte vi dra i vei fredaf den 07 mars.

Å merkeli nok,så var du i kjempeform denne dagen,det forundrer meg ennå.Å det var første natta på flere uker,at vi ikke hadde vært ut om natta å bæsjet.

Men jeg fikk ikke beholde deg lenger,for det hadde blitt dyreplageri desverre.Men du holdt livsgnisten oppe,till the bitter end.

Etter at du hadde fått narkosen din å sovnet,tilsynelatende,var det alldeles som om du skjønte at noe var galt,for plutselig reiste du deg opp,å ville kjempe......du hadde ikke tenkt å forlate denne verden ennå...

Men til slutt måtte du gi opp,å sovnet stille inn i mine armer..Jeg har tenkt mange ganger på denne episoden,å jeg lurer på,om du kanskje ville si meg noe,,,,,,var det stilt feil diagnose? Hadde veterinæren forstått å lest prøvene dine feil?? Det får jeg ikke vite før jeg treffer deg igjen.

Å du husker hva jeg sa den siste dagen,at når du hadde kommet frem,fikk du være snill gutt å vente pån far:)

Å det håper jeg du gjør gutten min.

For sjelden har jeg sett slikt et samspill som det var imellom oss to gutten min.Bare ved å se på hverandre,skjønte vi hva den andre mente eller ville.

Jeg er så glad i deg Arko,vil jeg alltid være.Å det du har gjort for meg,er jeg deg evig takknemli for.

Husker du saangen vår,den som jeg dedikerte til deg,den hører jeg på hver dag."Walking piece of heaven" heter den,å det er den rette beskrivelsen på deg.

Savnet er uutholdelig,men jeg har minnene,Arko,mange minner.

Å hver dag er jeg ute på grava di,utpå plena der yndlingsplasse din er å tenner lys for deg :P

Høyt var du elsket,dypt er du savnet.

Hvil i fred Arko.

Until we meet again, R.I.P

post-3643-1205925920_thumb.jpg

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...