Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

23.09.96-07.03.08

Ja da kom dagen,jeg aldri trodde skulle komme :brr:

5år,var du,da du kom inn i livet mitt.Snittvekt på 56, og en skulder høyde på 65,5cm.Og en majestetisk holdning:)

Som valp,var du blitt kjøpt av en seriøs hundetrener,som ga deg litt erfaring på veien.Men du hadde så mye i deg selv,at han fikk en enkel jobb.

Ferdigtrenet å klar til dyst,gikk ferden til eier nr2,som tok godt vare på deg,å ga deg rikeli mosjon å omtanke.Men pga av at han fikk et nytt barn,med allergi mot hund,måtte han sette deg bort på for.

Det virket tilsynelatende fint til å begynne med,men ting var ikke sånn viste det seg.

Ingen morsjon fikk du,å dårlig mat å inget stell.

Hunde-eieren fant og ut dette,å ble mildt sagt fortvilet,å kontaktet så meg,om jeg kunne vært interessert i å ta over eierskapet.Jeg hadde jo hund ifra før,å hadde bestandi ønsket meg en rottweiler,men jeg var litt betenkt,for jeg hadde hørt mye negativt rundt emnet om å ta over en rottweiler,da dette egentlig er en en-eiershund.

Men,okei tenkte jeg,jeg kan alltids prøve å se hvordan det går :rolleyes:

For å si det sånn,aldri har jeg opplevd maken til forståelse av menneskeheten ifra en hund.

Greit nok så var de første 3 ukene en prøvelse,for du skulle visst være sjefen i huset ja :P ,men etter litt krangling å knuffing,fant vi ut hvem som skulle være sjef:)

57kg å feit var du,da du kom hit,så vi begynte på forsiktig mosjon til å begynne med å riktig mat.

Formen kom seg raskt,å etter 1 års tid var du bare muskler:) 59kg rå muskelkraft,som elsket å gå kløv i marka,med sekken full av vekter:) Lastebilhjul dro du etter deg å,ikke no problem.Du elsket å arbeide,virkeli.

Ettersom årene gikk,trappet vi ned på vekttreninga,for jeg ville du skulle få en fin alderdom,uten belastningsskader og dertilhørende.

Jeg å du,å vi to Arko,vi var ut i marka omtrentlig hver dag å begge to elsket:) Aldri var du syk eller dårlig,noe som jeg syntes var fantastisk,da jeg ser mye sykdom blant hunder idag.

Å du var bestandi med meg i verkstedet,der du hadde din egen dyne og masse bein:) Å der,gikk du vaktrunder,uten å ha fått beskjed om det.Du gjorde det av egen fri vilje.Å du varslet meg bestandi,visst noe var som det ikke skulle.

Du ville være med meg til enhver tid,å det var ikke meg imot,for jeg elsket deg,gutten min.Du passet på huset vårt å bilen vår som en smed.Men trass i at du var en vakthund,så var du en hengivende familiehund,helt ut til tåspissene:)

Du elsket barn,å moret deg over deres framtoning å vitebegjerlighet;) Var med dem ut i hagen å lekte,men å passet på dem:)

Så for tre år siden,ble jeg singel,å da jeg ikke har barn selv,ble det jeg å arko som ble igjen i huset.Sussi,måtte vi avlive på grunn av alderdom,men det så ikke ut som du tok deg nær av det,for du skjønte tidens gang.Du forsto døden!

Så di siste 3 årene,ble det bare oss to,å det har vært di mest fantastiske årene i mitt liv.

Jeg lærte utrolig mye av deg Arko,å det er jeg deg evig takknemlig for.

Ingen forsto meg som du,du skjønte alt til enhver tid.Å du ville bestandi være med far,uansett hvor vi dro.Du elsket å kjøre bil,å det passet meg bra,da jeg selv er bilgal hehehe.

Å det som forundret meg,var at aldri sytet eller klaget du.Om du slo deg når vi var i marka i grisgrente strøk,var det aldri en lyd ifra deg.Men visst jeg dro ut fra verkstedet for å prøve en bil en par minutter,sto du ved porten å skrek.Likedan når solveig å barna bodde her,satt du ved ytterdøra å gråt når far var borte en tur,men aldri når de andre var borte!

Jeg tar det som et tegn på at du var glad i meg,gutten min:)

Å jeg var ufattelig glad i deg:)

Og det finnes ikke ord for å beskrive hvilket fantastisk vesen du var.Aldri har jeg sett maken til selvofrelse,mot og tapperhet hos en hund,å kommer antagelig aldri til å se det igjen heller!

Hvert år,var det vaksinasjon,å etter at du fylte ti år,bestemte jeg meg for å ta blodprøver to ganger i året for å sjekke hvordan det sto til med deg:)

Å hele tiden,var alle dine indre organer 100% perfekte.Å det syntes veterinæren vår var rart,i å med at du var en gammel rottweiler:) Men hun syntes jo selvsagt at det var toppers.

Men så ifjor,like før jul,fikk du en del diare,å vi dro i vei å tok prøver,men alt var i orden.Du drog deg til igjen etter jul,å var i fin form til nyttår,men da startet nedturen.

Du begynte å kaste opp,fikk mye diare,å nektet å spise:( Å det var ulikt deg.

Tilbake til veterinæren,nye prøver å medisinering.Prøvene viste at leververdien plutselig hadde endret seg radikalt.

Heldigvis,skrev jeg dagbok den tiden du var syk,å da etter resonering fant jeg ut,at du tålte ikke medisinen.Da hadde du rast fra standardvekta di på 56kg,til 43:(

Måtte ivei å legge deg i intravenøst,slik at du ikke ble totalt dehydrert.

Da vi kom hjem,kuttet jeg ut medisinen,å du ble straks mye bedre.Begynte å spise skikkeli,å var i storform.La på deg 2kg på 2 uker,å alt så lyst ut.

Men så kom tilbakefallet..inn å ta nye prøver,å konklusjonen var mest sannsynlig mage å tarmkreft,som skrev seg fra bukspyttkjertelen.

Jeg prøvde alt som sto i min makt Arko,for jeg ville ikke miste deg for alt her i verden.Prøvde ny medisin,som du ikke reagerte negativt på.Du fortsatte å spise,men vi fikk ikke bort diareen,bare oppkastet,ergo var konklusjonen at kroppen ikke klarte å fordøye maten,så den rant nesten bare rett gjennom systemet.

Det var så vondt å se,så etter ytterlige flere kg i vekttap,måtte vi dra i vei fredaf den 07 mars.

Å merkeli nok,så var du i kjempeform denne dagen,det forundrer meg ennå.Å det var første natta på flere uker,at vi ikke hadde vært ut om natta å bæsjet.

Men jeg fikk ikke beholde deg lenger,for det hadde blitt dyreplageri desverre.Men du holdt livsgnisten oppe,till the bitter end.

Etter at du hadde fått narkosen din å sovnet,tilsynelatende,var det alldeles som om du skjønte at noe var galt,for plutselig reiste du deg opp,å ville kjempe......du hadde ikke tenkt å forlate denne verden ennå...

Men til slutt måtte du gi opp,å sovnet stille inn i mine armer..Jeg har tenkt mange ganger på denne episoden,å jeg lurer på,om du kanskje ville si meg noe,,,,,,var det stilt feil diagnose? Hadde veterinæren forstått å lest prøvene dine feil?? Det får jeg ikke vite før jeg treffer deg igjen.

Å du husker hva jeg sa den siste dagen,at når du hadde kommet frem,fikk du være snill gutt å vente pån far:)

Å det håper jeg du gjør gutten min.

For sjelden har jeg sett slikt et samspill som det var imellom oss to gutten min.Bare ved å se på hverandre,skjønte vi hva den andre mente eller ville.

Jeg er så glad i deg Arko,vil jeg alltid være.Å det du har gjort for meg,er jeg deg evig takknemli for.

Husker du saangen vår,den som jeg dedikerte til deg,den hører jeg på hver dag."Walking piece of heaven" heter den,å det er den rette beskrivelsen på deg.

Savnet er uutholdelig,men jeg har minnene,Arko,mange minner.

Å hver dag er jeg ute på grava di,utpå plena der yndlingsplasse din er å tenner lys for deg :P

Høyt var du elsket,dypt er du savnet.

Hvil i fred Arko.

Until we meet again, R.I.P

post-3643-1205925920_thumb.jpg

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...