Gå til innhold
Hundesonen.no

Veterinærattest på utstilling


Peers

Recommended Posts

Skrevet

Ja, tittelen sier vel det meste.

Jeg lurer på hvordan man går fram når man skal levere veterinærattest for å forklare "skavanker" på hunden på utstilling. Skal den leveres til ringsekretæren for man går inn før bedømmelse, eller er det en annen måte det skal gjøres på?

Skrevet

Jeg har gitt den til ringsekretær før jeg skal inn. Men da Vida stilte, så tok bare handleren med seg attesten og viste den når hu var til enkeltbedømming. Men han kjente dommeren, så blir kanskje anerledes da...

Skrevet

Du har med originalen + en kopi. Og så sier du ifra til ringsekretæren litt før bedømmelsen om at du har en vet. attest for ... (hva det nå er). Hvis ringsekr. vil ha den - så gir du denne kopien.

HVIS dommeren virker som om at han/hun "bryr" seg om problemet (evt. sier noe) - så sier du bare at du har levert en vet.attest til ringsekretæren.

Eller du KAN gjøre dommeren oppmerksom på det idet du går frem for individuell bedømmelse. Men personlig så synes jeg ikke det er noen som helst vits å gjøre dommere klar over evt "ting" på forhånd, da.. Hvis de har en dårlig ringsekretær, OG ikke greier å oppdage det selv - neivel, synd for dem, liksom..

Men jeg følger med som en "hauk", da - slik at HVIS dommeren begynner å skravle om dette i forbindelse med skriving av kritikken så gjør jeg de begge oppmerksom på attesten min, da..

Men slike vet.attester pleier jo å bli ganske ignorert, da - hvis dommeren kan SE at det er en midlertidig feil, så er jo det greit, liksom.. (f.eks. arr, sår, klippet pels, etc)

Susanne

Skrevet

Jeg har vært med på begge deler og, gitt den til ring sekretær, og til dommer ved enkelbedømmelsen!

Jeg skal handle en Dverg Schnauzer i Bergen, som har mistet en tann, og der vil eier at jeg skal vente med å gi vet. attest til enkel bedømmelsen, jeg ville gitt til ringsekretær, så jeg er også interessert i hva dere andre mener..

Jeg tenker at det kanskje er greit å gi den til ringsekretær, ihvertfall, hvis det skulle være språkproblemer eller lignenede, nå er ikke det ett problem for meg i Bergen, men synes at det virker litt ryddigere.. :)

Hva sier dere?

Mener ikke å kuppe tråden, men det er jo det samme spørsmålet.. :)

Skrevet

Da jeg var skriver på bjerke for ørten år siden, ville ikke dommer høre snakk om attester gitt direkte til han. De skulle til ringsekretær på forhånd. Nå var han amerikaner, så ville jo ikke kunne lest en attest utsedt på norsk, men dog.

Skrevet

Takk for svar begge to. Jeg kan jo nevne hva saken gjelder; Norma ble, som noen vet, bitt av en hund for et par uker siden. Hun fikk betennelse i hele kroppen, og fikk derfor en antibiotikainjeksjon. Den har ført til at hun har fått en skikkelig hevelse i nakken, og halsen hennes ser mye større ut enn den er til vanlig. Tyrenakke... I tillegg har hun mistet litt pels over øyet hvor hun ble bitt, og har en del rifter og "hull" i nesa.

Dette ødelegger for helhetsintrykket, og jeg vil derfor prøve å unngå å bli trukket for noe som egentlig ikke er representantivt for hvordan hun ser ut til vanlig. Greit nok, det er bare valpeshow, men jeg vil gjerne få forklart hvorfor hun ser ut som hun gjør likevel.

Edit: takk for svar alle fire!

Skrevet

Ok - kanskje litt seint ute jeg da, men det mest ryddige er å legge fram attesten til ringsekretæren før bedømmelsen av rasen starter. Jeg har løpt rundt med veterinærattest på lomma i tre år nå, og det er veldig forskjellig hva ringsekretær ønsker. Noen sier bare jeg skal ta den med inn når jeg kommer i ringen med hunden, andre tar den og legger den på dommerbordet etc. Jeg forsøker å gjøre minst mulig ut av attesten og tenker som Susanne at om dommeren ikke finner feilen selv - eller påpeker den - så er det jo ikke noe poeng å gjøre vedkommende oppmerksom på det iallefall.

Jeg har etterhvert sluttet å gjøre noe med attesten annet enn å ha den på innerlomma når jeg går inni ringen. Er dommeren interessert drar jeg den fram, er vedkommende uinteressert forblir også attesten i lomma :).

Skrevet

Hvis jeg som ringsekretær får en attest, sjekker jeg hva den gjelder, og hvis dommeren påpeker "feilen" henviser jeg til attesten. Dommere liker ikke å se attesten pga at de ikke skal ha opplysninger om hvilken hund de bedømmer. I attesten står jo ofte både stamtavlenavn, kallenavn og eier, og mange vil ikke vite dette. Andre dommere legger ikke vekt på attester uansett.

Har selv en hund som fikk en hjørnetann trukket pga skade, men jeg har aldri hatt med attesten på utstilling og ingen dommere har trukket for dette. De spør som regel om tannen var veldig skadet, hvis de bryr seg i det hele tatt...

Skrevet

Egentlig er det et veldig enkelt svar på dette spørsmålet, for det står i utstillingsreglene: Alle henvendelser til dommeren skal gå via ringsekretæren. Ergo forteller man ringsekretær at man har en attest, for eksempel før rasen begynner.

Men jeg er veldig enig med de som heller ser an attesten, og har den i lomma - ringsekretæren skal jo uansett være i nærheten når dommeren bedømmer hunden. La dommeren finne ut at det mangler tre tenner, eller at en testikkel er operert bort. Veterinærattest som forklarer at hunden har våteksem og slikt er jo heller ikke så nødvendige, da det er åpenbart at hunden ikke er spedalsk... :rolleyes:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...