Gå til innhold
Hundesonen.no

Veterinærattest på utstilling


Peers

Recommended Posts

Skrevet

Ja, tittelen sier vel det meste.

Jeg lurer på hvordan man går fram når man skal levere veterinærattest for å forklare "skavanker" på hunden på utstilling. Skal den leveres til ringsekretæren for man går inn før bedømmelse, eller er det en annen måte det skal gjøres på?

Skrevet

Jeg har gitt den til ringsekretær før jeg skal inn. Men da Vida stilte, så tok bare handleren med seg attesten og viste den når hu var til enkeltbedømming. Men han kjente dommeren, så blir kanskje anerledes da...

Skrevet

Du har med originalen + en kopi. Og så sier du ifra til ringsekretæren litt før bedømmelsen om at du har en vet. attest for ... (hva det nå er). Hvis ringsekr. vil ha den - så gir du denne kopien.

HVIS dommeren virker som om at han/hun "bryr" seg om problemet (evt. sier noe) - så sier du bare at du har levert en vet.attest til ringsekretæren.

Eller du KAN gjøre dommeren oppmerksom på det idet du går frem for individuell bedømmelse. Men personlig så synes jeg ikke det er noen som helst vits å gjøre dommere klar over evt "ting" på forhånd, da.. Hvis de har en dårlig ringsekretær, OG ikke greier å oppdage det selv - neivel, synd for dem, liksom..

Men jeg følger med som en "hauk", da - slik at HVIS dommeren begynner å skravle om dette i forbindelse med skriving av kritikken så gjør jeg de begge oppmerksom på attesten min, da..

Men slike vet.attester pleier jo å bli ganske ignorert, da - hvis dommeren kan SE at det er en midlertidig feil, så er jo det greit, liksom.. (f.eks. arr, sår, klippet pels, etc)

Susanne

Skrevet

Jeg har vært med på begge deler og, gitt den til ring sekretær, og til dommer ved enkelbedømmelsen!

Jeg skal handle en Dverg Schnauzer i Bergen, som har mistet en tann, og der vil eier at jeg skal vente med å gi vet. attest til enkel bedømmelsen, jeg ville gitt til ringsekretær, så jeg er også interessert i hva dere andre mener..

Jeg tenker at det kanskje er greit å gi den til ringsekretær, ihvertfall, hvis det skulle være språkproblemer eller lignenede, nå er ikke det ett problem for meg i Bergen, men synes at det virker litt ryddigere.. :)

Hva sier dere?

Mener ikke å kuppe tråden, men det er jo det samme spørsmålet.. :)

Skrevet

Da jeg var skriver på bjerke for ørten år siden, ville ikke dommer høre snakk om attester gitt direkte til han. De skulle til ringsekretær på forhånd. Nå var han amerikaner, så ville jo ikke kunne lest en attest utsedt på norsk, men dog.

Skrevet

Takk for svar begge to. Jeg kan jo nevne hva saken gjelder; Norma ble, som noen vet, bitt av en hund for et par uker siden. Hun fikk betennelse i hele kroppen, og fikk derfor en antibiotikainjeksjon. Den har ført til at hun har fått en skikkelig hevelse i nakken, og halsen hennes ser mye større ut enn den er til vanlig. Tyrenakke... I tillegg har hun mistet litt pels over øyet hvor hun ble bitt, og har en del rifter og "hull" i nesa.

Dette ødelegger for helhetsintrykket, og jeg vil derfor prøve å unngå å bli trukket for noe som egentlig ikke er representantivt for hvordan hun ser ut til vanlig. Greit nok, det er bare valpeshow, men jeg vil gjerne få forklart hvorfor hun ser ut som hun gjør likevel.

Edit: takk for svar alle fire!

Skrevet

Ok - kanskje litt seint ute jeg da, men det mest ryddige er å legge fram attesten til ringsekretæren før bedømmelsen av rasen starter. Jeg har løpt rundt med veterinærattest på lomma i tre år nå, og det er veldig forskjellig hva ringsekretær ønsker. Noen sier bare jeg skal ta den med inn når jeg kommer i ringen med hunden, andre tar den og legger den på dommerbordet etc. Jeg forsøker å gjøre minst mulig ut av attesten og tenker som Susanne at om dommeren ikke finner feilen selv - eller påpeker den - så er det jo ikke noe poeng å gjøre vedkommende oppmerksom på det iallefall.

Jeg har etterhvert sluttet å gjøre noe med attesten annet enn å ha den på innerlomma når jeg går inni ringen. Er dommeren interessert drar jeg den fram, er vedkommende uinteressert forblir også attesten i lomma :).

Skrevet

Hvis jeg som ringsekretær får en attest, sjekker jeg hva den gjelder, og hvis dommeren påpeker "feilen" henviser jeg til attesten. Dommere liker ikke å se attesten pga at de ikke skal ha opplysninger om hvilken hund de bedømmer. I attesten står jo ofte både stamtavlenavn, kallenavn og eier, og mange vil ikke vite dette. Andre dommere legger ikke vekt på attester uansett.

Har selv en hund som fikk en hjørnetann trukket pga skade, men jeg har aldri hatt med attesten på utstilling og ingen dommere har trukket for dette. De spør som regel om tannen var veldig skadet, hvis de bryr seg i det hele tatt...

Skrevet

Egentlig er det et veldig enkelt svar på dette spørsmålet, for det står i utstillingsreglene: Alle henvendelser til dommeren skal gå via ringsekretæren. Ergo forteller man ringsekretær at man har en attest, for eksempel før rasen begynner.

Men jeg er veldig enig med de som heller ser an attesten, og har den i lomma - ringsekretæren skal jo uansett være i nærheten når dommeren bedømmer hunden. La dommeren finne ut at det mangler tre tenner, eller at en testikkel er operert bort. Veterinærattest som forklarer at hunden har våteksem og slikt er jo heller ikke så nødvendige, da det er åpenbart at hunden ikke er spedalsk... :rolleyes:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...