Gå til innhold
Hundesonen.no

Tøff eller utrolig dum hund ?


Jane

Recommended Posts

Skrevet
Hva slags verden skulle vi levd i hvis dette var realitetene?

Susanne

Det er Sonen-verdenen det, skjønner du Susanne *flir*. Hysteriet lenge leve sier jeg bare...

Skrevet

Jeg har opplevd det samme.. Min "store" hund har blitt angrepet av en illsint border terrier flere ganger, fordi eieren bare måååå la hunden være løs.. Er jo min skyld at han ikke ser oss komme liksom.. :) Og jeg har tispe, så er ikke hannhundagressivitet heller...

Neste gang jeg møter de skal jeg ta hunden min "på armen" når jeg passerer.. Så får jeg se hvilke sure kommentarer jeg får da! :) (Hun veier "bare" litt over 20 kilo, så det går akkurat :rolleyes: ) Vil jo ikke at hunden min skal brukes som "bitepute" + at jeg har ikke noe lyst til å ta i den illsinte saken.. Men jeg blir skikkelig frustrert. Har du en agressiv hund, så får du ha den i bånd... Uansett størrelse..!

Skrevet

Er det bare jeg som har små hunder som vet hvor små de er? Hadde vel heller problem med at Collien trodde han var like liten som cavalieren, og reiste seg når han lå under bord og sånt.

Skrevet

Jeg tror at hunder antar de er akkurat "passe store", jeg.. Noen er akkurat passe stor for å sitte på fanget (selv om de er en st.bernhard) andre synes de er akkurat riktig størrelse for å sette naboschäferen på plass (selv om den er en chi.), osv.

De er helt enkelt så store som sitt eget ego tilsier dem.

Men til denne saken - jeg hadde selvsagt heller ikke syntes det var greit om mine ble tygget på til daglig, heller - så hvis dette var en dagligdags affære hadde jeg nok reagert relativt kraftig. Men det å fysisk gå inn for å "fange og fjerne" en liten veps av en polvott skulle jeg nok greid, da. ("På med vernehanskene!")

Og det troligvis såpass ettertrykkelig at eieren skulle forstå at DEN hunden aldri bør befinne seg løs innenfor min og mine hunders rekkevidde.

Men DENNE historien forteller om et enkelttilfelle, og at den som gikk med hunden ble skikkelig redd og lei seg - og troligvis ALDRI lar denne hunden gjøre dette igjen. Kanskje til og med forteller resten av sin familie dette, og derfor er dette et ikke-tema lenger.

Men ja jøss - for MIN personlige del kan man godt kreve avliving av ALLE hannhunder som kommer i slosskamp, da gutta mine faktisk ikke gjør slikt.

Men at konsekvensen (skaden) og straffereaksjonene må være i proposjon synes jeg ikke er det minste merkelig.

Skaden vil selvsagt ville være større hvis den illsinte lille dotten møter en annen halvnaken dott og derved gjør mere skade. Men da vil også straffereaksjonen bli større.

Og jeg ser det som bare dumt å "brife med" hva sin egen hund skulle ha gjort med et slikt lite monster - når man nå har hørt om et så fantastisk handlingsmønster som Klein her gjorde. Mest forbauset - selv om det sikkert også var litt "au"!

DET er riktig reaksjon - for en trygg hund som kjenner sin størrelse/tyngde, og ser hvor liten og tåpelig den andre er.

Møtte en aldeles herlig (og kjempediger) berner sennen for endel år siden. Eieren fortalte at denne hannen ble anfalt av en spikka gal mindre hund noen dager før, og han tok den helt rolig i nakke/ryggskinnet, løftet den opp og KASTET han inn i søplekassen som (sikkert tilfeldigvis) sto ved siden av..

Så sto han og ventet på at den mindre hunden skulle komme seg på bena - avventet nytt angrep - men den andre tok til fornuften og lusket unna.

Berneren ristet på seg, kikket på mor, logret litt stolt og gikk videre på tur.

Selv eieren var imponert - HUN ville heller ikke ha en liten hunds dødsfall på samvittigheten, uansett hvor dumdristig den var. DEN var kanskje også et elsket familiemedlem i SITT hjem.

Susanne

(Husker en av gutta mine som sto med en hysterisk riende liten bichon på den ene hasen... Stakkars gutten min - han visste virkelig ikke hva han skulle gjøre... hahahaha!)

Skrevet

Jeg ville nok tatt en prat med eieren til Rambo, for hans egen skyld, ikke noen vits i å utsette han for sånne situasjoner hvis du kan unngå det. Heller oppfordre eieren til å ta med seg sine små pels-dotter på kurs og kanskje få bukt med problemet. Hjelper nok ikke å bli sinna i en sånn situasjon, vi er da vel voksne mennesker eller??

Skrevet

For det første, jeg postet denne tråden fordi det var så komisk at jeg ble skikkelig forbauset, skal verken til dyrlegen med Klein eller oppsøke eierene til Rambo pga dette.

Jeg så jo hvor redd denne gutten var, redd for sin egen hunds sikkerhet så jeg regner nesten med, ja jeg tar det for gitt faktisk at neste gang jeg møter dem så har han Rambo i bånd, for redselen hans var til å ta og føle på.

Jeg har ikke tenkt til å "lære" andre om hundehold, eller hvordan man kan miljøtrene en hund, jeg har nok med meg og mine.

Selvsagt hadde saken vært helt annen, dersom Klein var en liten hund og Rambo var en diger en, men heldigvis var det omvendt og derfor kunne jeg poste dette litt komisk også.

At hunder ikke vet hvor store/små de er så sant og sikkert, akkuratt nå har jeg en stk stor Sara-Boxer liggende ved siden av meg i solen som absolutt skal prøve å ligge på fanget :)

Skrevet

Slik det fortelles, høres den verken "tøff" eller "utrolig dum" ut... men derimot så usikker på store hunder, at den ikke TØR gjøre annet enn å fly rett på. At den faktisk bet hull er jo heftig, og eierne har nok fått båndhund nummer to nå en gang vil jeg tippe - for denne hunden vil nok få seg en smell når den treffer en mindre ålreit hund enn trådstarters.

Jeg tipper på frykt og usikkerhet nettopp PÅ GRUNN AV måten som den store boxeren reagerte - at han også skjønte at dette var en som var redd og irrasjonell. Det er imponerende, og man skal være takknemlig for å ha en slik hund! Og heldigvis at det er du som eier han, og ikke hun som vil avlive den lille "angstbiteren"; det du skriver høres jo veldig fornuftig ut, og såret gror nok kjapt.

Eldstehunden fikk en jack russel tispe som kom settende i nitti kilometer i timen og satt rett i siden på henne... og hun bare ristet den av seg og så en annen vei. Eier var på gråten, hun hadde ikke sett oss, og hunden hennes var utrolig usikker på andre hunder som kom mot den - så redd at den faktisk løp femti-seksti meter RETT MOT dem for å "jage dem unna". Men eldstehunden tok jo gjerne sånne usikre stakkarer litt under vingene, så hun lot den være mens hun gikk rundt og snuste, og etter ti minutter så hadde hun jo en ny jackvenn for livet. Men slik jeg husker det, så hadde vel jacktispen en gang blitt skremt av en stor hund, og så laget dette "mønsteret" - som ble verre og verre fordi den stadig fikk bank når den oppførte seg sånn, og det "bekreftet" at de var farlige enda mer.

Jeg er forøvrig uenig i at hunder ikke er FULLSTENDIG klar over størrelsen sin. Minsten her er jo ekte barsk, men han vet han er liten. Når han møter hunder som er opptil fem-seks-sju ganger større enn ham, så satser han på psykisk overmakt og mye "posering" og sterke blikk - og det virker gjerne, veldig godt også. Men med jevnstore hunder kan lunten være kortere, hvis de er kjipe - selv om de ikke er "verre" enn en ditto stor hund. Så helt klart innser minsten sin begrensning - dette er jo erfaring, de er jo ikke dumme heller og lærer av det de opplever underveis. Har en liten hund erfart at store hunder ikke gidder å høre på den, så tar den enten kanskje mye hardere i og går over i hysteri - eller den bare klapper helt sammen. Alt ettersom. Har ikke hunden hatt negative erfaringer eller "learned the hard way", ja, da blir det kanskje noe annet?

Skrevet

Det hørtes jo litt komisk ut da :wub:

Jeg tror nok at eieren nå har lært å ha bånd på begge hundene, ikke bare den ene.

De kunne vært meget uheldig å møtt en annen hund som ikke er like snill og grei som det din tydeligvis er...

Men "tøff" eller "dum"? Tror ingen av dem passer helt til den lille tassen der, usikker på store hunder kanskje?

Skrevet

Min leon ble "overfalt" av to stk.chi for et år siden.Disse to små kom da i 100 og løp rett mot min mens de bråka no veldig.Ziggy ble helt overraska og type forfjamsa der han stod med 2 stk chi som prøvde å bite han under buken og beina hans .Min fikk da "kula" og inviterte til lek,da han ikke forstod helt hva som skjedde.Kan vel si at de to små fikk lære hvordan en leon leker..Med potene..Jeg var veldig redd for at Ziggy skulle tråkke de ned,ikke at han skulle bite..

Eier kom halsende og fikk vel nesten behov for "tena for voksne" da hun oppdaget hva hennes søte små hadde gått til angrep på. Jeg fikk meg en god latter..

Men seriøst, en bikkje uansett størrelse som er hannhund aggressiv..behøver ikke være barne/menneske sinna..Men jeg blir nesten provosert når man løfter disse små opp hele tiden fordi en annen og større hund kommer.Det øker vel egoet til de små og bekrefter,Jo dette er farlig..

Skrevet

Tvert om til sistnevnte... en eier som har en viss anelse om at vilt bjeffende småhunder kanskje er redde, kan oppnå mer trygghet ved å ta ansvar og verne om dem - også ved tidvis å løfte dem opp/holde dem unna - enn ved å skyve dem ut og la dem klare seg sjøl. Har fortalt før om den lille tassen vi så som bjeffet mot alt og alle, og der eier trampet i bakken og kjeftet på den fordi "den var så sint og tøff". Vel den tøffe lille hylte helt hysterisk - og da snakker vi hyyyyyyyl - da en hund rørte seg brått forbi den, uten engang å se på den. Tøff hund? Ikke for meg. Men eier var veldig tøff da...

Flertallet av de virkelig SMÅ hundene som bjeffer vilt, er usikre/utrygge, som jeg har møtt - så har du faktisk noen rå småtasser som IKKE bjeffer, men som virkelig er uredde! De blir faktisk "hørt" mer enn de redde... En silent killing chi hadde virkelig vært noe! Den gnellingen er vel omtrent som dårlige schäferes evige japp-japp-japping, "vart du skræmt".

Bjeffing er såkalt avstandsskapende atferd - eller et forsøk på det. Hunder som føler seg truet, vil prøve å "skremme bort" det skumle. Vel, de fleste store hunder vil da IKKE gidde å gå sin vei, noen vil kanskje "more seg" med å skulle "leke med dem" - fordi det tar en normal hund et halvt bjeff å innse når en annen hund er livredd og null trussel.... og da får i hvert fall de små "bekreftet" sin verste frykt for at ingen hører på dem, og det er ikke er noe vits i å bruke normalt hundespråk.

Var en gang på chihuahuatreff, og det var artig å se hvordan de "små gnellebikkjene" faktisk oppfører seg som folk - for ikke å snakke om ganske så normale hunder. Det var iallfall ganske stille på det jeg bivånet fra tilskuerplass...

Det er som om vi skulle vært miniatyrutgaver av voksne, som stadig vekk møtte enten ti ganger så store mennesker som gjorde hva de ville med oss - eller tre år gamle unger som ville more seg med oss. Jeg tror vi hadde ropt høyt og blitt ganske så hysterisk sinte da gitt...

Skrevet

For det første - all ære til Klein og eier!

Små hunder har det ikke lett - de møter en helt annen verden enn større hunder gjør. De er mye mer utsatt for mennesker som skal pille på dem, små barn som kommer innpå bakfra og dasker til dem (for foreldre ser ikke noe annet enn den lille nusselige hunden som ikke er stor og "farlig" og har derfor en tendens til ikke å stoppe barnet fra å gå bort og "klappe") - og en helt annen belastning fra andre hunder og deres eiere. Noen av de med større hunder vet at deres hund er "snill" og den lille kan ikke gjøre så mye skade og kaller derfor ikke inn. Den "snille" hunden er gjerne en innpåsliten uhøflig sak som gir blaffen i signalene fra den lille - de skal HILSE de - uansett, eller den "snille" hunden er en uhøflig bølle som skjønner at den lille er engstelig og føler seg overlegen og går inn for storskala mobbing (eier sier gjerne "ja, den er så leken"!!), og så har man eiere som automatisk antar at man som småhund-eier tror at den lille hunden er en liten dukke eller baby og de benytter da anledningen til å "tvangslære" en hvordan hunder skal ha det og i løpet der sørger for å tvangssosialisere ens lille hund med sin fy-sak (slike "storhund-eiere" som skal belære en har alltid fy-saker av noen hunder..).

Jeg blir mer imponert av en harmonisk, selvsikker liten hund enn av en harmonisk selvsikker stor hund - for jeg vet hvilken jobb det ligger bak det - det er nemlig ikke så lett å få sosialisert en liten hund på en god måte. Jeg har feilet stygt med min lille basenji - trodde også at man skulle la den klare seg selv etc etc, trodde også at de innpåslitne hundene som logrer og maser faktisk var snille - men de ordentlig snille hundene er slike som tispa til Akela, som passer sitt, overser den lille og ikke trenger seg på men lar den selv ta kontakt i sitt tempo. Hadde alle hunder vært slik, så kunne man vært så dustete småhund-eier man ville - den lille hunden ville bli godt sosialisert med andre hunder uansett (mennesker er dog en annen sak).

Nei, det er faktisk ofte lurt å ta opp sin lille hund hvis man ikke får beskyttet den på annen måte - det er å ta ansvar det. Ideellt sett burde man også ha kunnet det med de større hundene..! Når jeg tar basenjien på armen for å unngå et ellers uunngåelige møte, så føler jeg hennes lettelse - den spente kroppen slapper helt av, hun sukker og busten går ned, ørene kommer opp igjen - munnvikene slappes - hele henne sier "gudskjelov". Nå etter flere år med slikt har hun endelig begynt å selv be om å få komme på arm.. det har tatt sin tid!

Så til spørsmålet om hvorfor en liten hund kommer styrtende og kaster seg over en stor en selv om det i utgangspunktet var god avstand mellom dem og den store hunden har ikke gjort den lille noe. Det kan sammenliknes med hvis man får en veps inn i stua - de fleste knerter vel den vepsen - selv om vepsen ikke har gjort en noe, selv om den summer rundt helt andre steder i stua enn akkurat man selv befinner seg? Det kalles "føre var" prinsippet! Det er å se "fienden i hvitøyet", det er å selv velge når angrepet skal finne sted istedenfor å gå rundt i helspenn og bare vente på elendigheten! Har en liten hund fått nok noia for andre hunder, så vil de oppsøke og angripe for å få fjernet det skumle fra omegn, ikke det minste rart egentlig.

Skrevet

har tidligere hatt papillon og har i dag en "liten kineser". Har også wihppet,collie og nå en saluki.

Mine 2 små har aldri vært usikere, de har en selvtillit og ett ego som er litt for stort for deres lille kropp. Så om "Rambo" fløy på for at han var usikker er vel eller tvilsomt.

Papillonen min var 10 uker gml, vekt lik ett kneipbrød da han første gang gjorde utfall mot 2 stk digre leonbergerhanner, og ja, fordi jeg viste at han ikke ville bli større så sto både jeg og den andre eieren krokbøyd av latter krampe. Utrolig komisk da. :P

Det var sjelden jeg opplevde at en "stor" hund forsøkte å ta igjen med papillonen, de fleste gjorde som

Klein, og bare kikke forundret på han å lurte på hva i alle dager han holdt på med, bortsett fra ett par shäfere som han kjeppejagte og egoet vokste enda 3 hakk :hyper::lol::P

Disse smågutta har ingen som helst anelse om at vis den store hunden tråkker på de så blir de flate, de har ingen som helst anelse om hva som skjer dersom en av de store gutta tar igjen, så blir det fatale skader på dem selv. Det eneste de vet (tror) er at de er tøffeste gutten i klassen :P

Har lært litt med papillonen så jeg er strengere på dette når det gjelder kineseren.

Har fått ett nytt syn på små hunder kontra store og i de fleste tilfeller der man leser om stor hund drepte liten "søt" hund

så forundrer det meg ikke at det er en lille "søte" hunden som har begynt..

Det er mye hund i en liten kropp

Skrevet
He he he - såfremt det ikke ble noen skader på Klein, må dette jo vært unektelig ganske komisk, da...

Jeg tror virkelig ikke at hunder skjønner seg på størrelseforskjeller - så denne lille pelsdotten anså nok seg selv som minst dobbelt så stor som Klein.

Det er ikke sjelden å se/høre om småhunder som ubestridt leder i en flokk med langt større hunder, da dette har mest med psykisk styrke, sikkerhet, etc å gjøre. Mer enn fysisk størrelse i hvertfall...

Men stakkars lille "Rambo" her, da - han MÅ jo på et eller annet tidspunkt få et ublidt møte med en hund som faktisk sier ifra, da.. Og DA får vi vel lese om det i VG - "stakkars liten pelsdott-hund drept av stor slem hund"..

Susanne

Jeg får bare smile og si helt enig til det du skrev akkurat der på slutten...hahaha..

Har opplevd for mange av de små hissige og de er tazmanske små djevler som ikke eier styring på noe som helst.

De bare freser avgårde som om de hadde rakett i rompa og klaprer med kjeften som om de hadde rabies.Spesielt liker de å henge seg i lepper eller hår.

Hadde det ikke vært for at jeg var Dagmamma for en Shi tzu mix så hadde den vært grusom den og,for den hadde tendensene..men ettersom den fikk være med store hunder fra starten har den blitt grei mot store hunder,og ikke gneldrete i det hele tatt.

Tror det er veldig viktig at folk med små hunder oppsøker store hunder,mer enn sin egen størrelse.Føler mange med miniatyrhunder er redd for å sosialisere med store hunder,og derfor holder hundene for seg selv,fordi de muligens ikke treffer mange på samme størrelse heller.Da vil jeg si at hunden er dobbelt eksponert for å bli hissig,for den har hverken sett store eller små.

Skrevet

Min dvergdachs, Leif O, er oppvokst med flere irske ulvehunder, så egoet hans er STORT i forhold til kroppen. Han ble til og med ammet av ei irsk ulvehundtispe med jevngamle valper et par ganger, så det er jo egentlig ikke rart. Han har fått størrelsen inn med melka! :rolleyes:

Han er overhodet ikke aggresiv, men nærmest litt "for rolig" i enkelte situasjoner. Her om dagen kom en løs Staffe løpende mot ham i frognerparken. Leif stilte seg opp med hevet hode og utstøtte et rungende "Boff"! Staffen snudde på hælen, og Leif så på meg og gikk videre. Hehe, jeg fikk litt følelsen av at han hadde avverget en farlig situasjon for sin matmor, og nå kunne vi fortsette turen i ro og mak.

Herlig at ikke alle småhunder er gneldrete! :rolleyes:

Skrevet
Herlig at ikke alle småhunder er gneldrete! :rolleyes:

Jeg har selv hatt en liten Boston frøken på 7 kg som hadde personligheten og tryggheten til en stor St.bernard, så heldigvis er ikke alle like :)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...