Hvordan reagerer du

[~katrine~]

når jeg var på sykehuset etter fødselen til nr 2 var jeg vitne til en mann som slå til hunden sin flere ganger.

hunden gjorde ikke noe galt som jeg kunne se,den ville bare ikke legge seg ned.(den skulle settes fast utenfor sykehuset)

jeg ble helt skrekkslagen og stod bare å måpte!

hadde jeg ikke vært så redd så hadde jeg gått bort og sagt noen gloser! -men pysete som jeg er så turte jeg ikke..mannen som ut som en knarker og var veldig skremmende.

grusomt å se noen gjøre sånn med "sin beste venn"

[Lockheed]

Truer noen min hund eller gjør noe med min hund (Har takk og lov ikke skjedd) ville jeg forsvart den og grepet inn. Om det skjer med andre vil jeg ikke bry meg av den enkle grunn at jeg ikke har noe med saken å gjøre.

[Nirm]

Jeg må si jeg aldri helt har skjønt meg på denne tankegangen... Betyr det at du setter dyrene høyrere enn mennesker, eller er det bare det at du (som de fleste av oss) er blitt såpass "hardhudet" når det gjelder å se mennesker i jævlige situasjoner at du liksom ikke helt klarer å ta det innover deg lenger?

En av grunnene er nok at man flommes over i media med innslag med "sterke scener" til stadig, og det er stadig noe som skjer rundt om i verden. Opprør, selvmordsbombere, drap etc etc. Hadde man skulle latt alt dette gå inn på seg via nyhetene, så hadde man ikke kunne gjort noe annet enn å vært lei seg egentlig. Man beskytter seg selv følelsesmessig egentlig.

I tillegg har man filmer som inneholder ganske grufulle drap, som er veldig godt og realistisk filma. Man veit det ikke er virkelig, men jeg trur faktisk at det er med på å gjøre oss mer tykkhudet. Det skal mer og mer til for at vi skal bli skremt av en film nå i dag, enn det var for 40 år siden. Det er ganske stor forskjell på de gamle Hitchcock filmene og Saw filmene eks.

I tillegg så kan jo ikke dyr fortelle om misshandling slik som mennesker kan gjøre. En person kan faktisk velge å flytte fra en ektefelle som er mindre trivelig, men en hund kan faktisk ikke gjøre det. De er prisgitt sin eier på godt og vondt så lenge ingen griper inn.

Selv synes jeg det er vanskelig å gripe inn i enkelte situasjoner. Særlig om man er i en hundeklubb der flesteparten sverger til metoder a la "sleng og deng", og man er nesten eneste som faktisk ikke synes at det å tuppe til bikkja er en naturlig måte å korrigere den på. Ikke kommer man så langt med å protestere der og da heller, for de kommer til å fortsette med en gang man har snudd ryggen til. Det er jo holdningsendringer som må til for å få varige resultater. Kjenner til saker der folk har gått ganske langt med å rapportere meget stygg handtering av hunder, der det endte med at hundeklubben som vedkommende tilhørte tok parti med den som misshandla hunden, enda det var vel ganske godt kjent om hva slags metoder h*n brukte.

En annen ting, er jo hvordan personen vil reagere om man går bort og snakker til de (om det er et villt fremmed menneske). Ikke alle personer er helt "riktig skrudd sammen" i topplokket, og man kan vel risikere å få seg samme behandling selv om man treffer på den "rette" personen. En bekjent ble eks slått ned av en tilfeldig forbipasserende jogger fordi h*n brukte litt for lang tid til å plukke opp dritten etter bikkja (stod og rota i lomma etter en pose og prata med en annen person). Det var totalt uprovosert. Når så lite skal til for å provosere enkelte, kan man jo lure på hva som kan skje om man snakker til en person som allerede beviser at de tyr til vold.

[akela]

Eller kanskje det er litt lettere å engasjere seg i dyrs skjebne - litt mer ufarlig, enn å måtte ta inn over seg mer komplekse årsakssammenhenger til at ting i verden er fæle?

Jeg søkte litt og fant et tankevekkende intervju med Jane Goodall, verdens fremste sjimpanseforsker, som opprinnelig drømte om å "jobbe med dyrene i Afrika" og sa opp sekretærjobben sin. Hun var først veldig til å leve seg inn i "bare" sjimpansene, og gav dem navn istedenfor nummer i sitt vitenskapelige arbeid - noe hun fikk litt pepper for.

Men hun utviklet jo sin store empati med dyrene VIDERE - fordi hun så sammenhengene. Nå jobber hun og hennes institutt/organisasjoner for miljøbeskyttelse og utviklingsarbeid i Afrika, og med å få unge mennesker til "å vise respekt og medlidenhet med alt som lever", og for henne ender tydeligvis alt med å handle om fred "mellom forskjellige raser og kjønn, mellom unge og gamle, mellom mennesker og dyr".

Ifølge intervjuet, som ligger her, http://www.flux.no/innhold/tids_43_1.htm, snakker hun om hvordan hun innså at det "bare" å ta vare på sjimpansene ikke var nok for å beskytte dem. Istedenfor å rase mot innbyggerne i landet som felte skog som bare det så leveområdene til sjimpansene ble borte, så hun utover: "Det ble fullstendig klart at man ikke kan se ting isolert. Det er lett å skylde på de som jakter i skogen, men man kan ikke forstå deres situasjon uten å forstå at de også trenger et levebrød. For å komme fram til virkelige løsninger må vi tenke mer helhetlig".

Særlig på slutten, der hun forteller hvordan hun bevisstgjorde unge afrikanske barn som aldri hadde hørt om miljøvern, er litt artig. Og nå har altså denne sjimpanseforskeren, som også er fredsambassadør for FN, endt opp med å misjonere også for familieplanlegging, HIV og kvinners helse og rettigheter.... alt ut fra at hun var "så glad i dyr"

Kanskje litt høytsvevende i denne sammenhengen, men det KAN være litt input å prøve å forstå hvorfor - se litt på menneskene bak. Jeg husker fra innledningen til en Anders Hallgren-bok, der han skriver om eieren av en diger problemhund og hvordan han så mennesket bak - og ikke bare eieren av et digert beist, og hvordan han møtte henne.

[Guest Dratini]

For endel år siden satt jeg og ventet i bilen til min mor. Hun hadde ett lite ærend og jeg ønsket ikke å bli med inn i butikken. Mens jeg sitter der får jeg øye på en mann som kommer med en sportstrille (ungen var ca 2 år) og en engelsksetter i bånd. Stedet dette skjedde på har masse turister om sommeren og det var trangt om plassen. Så da hunden går inn bak mannen "klikker" eieren. Tar kobbelet midt på og denger løs på bakparten på hunden. Greitnok at han ønsket at hunden skulle gå vedsidenav seg, men det var så utrolig mye folk der at det var nesten umulig. Uten tankte for at bilen sto igjen ulåst "strenet" jeg etter mannen. I det jeg passerte han slengte jeg ut "fy F... hvor glad jeg ikke er hunden din, og jeg håper at du ikke behandler alle levende på samme måte!". Mannen ble stående paff igjen der jeg passerte han. Da jeg noen minutter etterpå kom tilbake stoppet han meg og takket...

edit: skrivefeil...