Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundens leker!


FoxyFish

Recommended Posts

I flere dressurbøker har jeg kommet over klare meldinger om at hunden aldri må tro at den eier sine egne leker, men at den tvert imot er så heldig å få låne eiers leker en stund i blant.

Dette fikk meg til å stusse litt... Når en valp er liten og klør i munnen sin, er det jo en kjent (og ofte litt ergelig) sak at den tyr til biting. Akkurat HVA den biter i virker litt ymse til tider, og det viktige og rette man kan gjøre i de situasjonene er jo å erstatte det ulovlige bite-objektet med en tyggeleke hunden skal kunne ty til når som helst.

Så kommer definisjonsproblemene... Skal man da i tillegg til å gi hunden lovlige biteobjekter gi den klar beskjed om at "Disse er MINE, ikke dine!", eller skal man bare sette en klar grense for hva som er lov og hva som ikke er lov? Og hvordan utfører man i såfall førstnevnte?

Det blir vel en smule kronglete dette her, men det er jo spennende å se hva som egentlig er den generelle oppfatningen rundt dette.

For å ta et eksempel: I en episode av hundesonen (noe de fleste her følger med på har jeg skjønt! :icon_redface: ) skulle hundene finne sin favorittleke blant mange andre. Burde man heller presisert at oppgaven går ut på "å finne sin utlånte, menneskeeide leke h*n er så heldig å få leke med fra tid til annen blant andre menneskeeide leker"...? Jeg er klar over at jeg setter ting litt på spissen her, men jeg opplevde for en stund siden å få meg en real skyllebøtte fordi jeg sa at Leif Oscar så klart eide lekene sine!

Og den psykologiske faktoren er jo også spennende her. Kommer virkelig hunden til å tenke at "Eieren min er jaggu snill som lar meg leke med disse lekene gang på gang"?

At en hund opptrer aggresivt rundt "sine" leker blir jo litt på siden av hva jeg tenker på, i og med at dette SELVFØGELIG er uønsket og uakseptabel oppførsel som må endres.

Håper på svar fra noen kloke hoder rundt dette! Jeg er i alle fall forvirret... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok ikke i kategorien kloke hoder, men svarer likevel :glare:

Jeg synes det høres ut som en god, gammeldags lederskapsøvelse. Tanken er kanskje at hunden vil klatre på rangstigen hvis den får eierskap til lekene sine (?). Jeg praktiskerer likevel noe av det samme, men ut fra en annen tanke. Hundens leker blir lett "oppbrukt" om den har tilgang til dem hele tiden. De aller morsomste lekene forbeholder jeg derfor trening slik at jeg har gode forsterkere. Jeg tror ikke at hunden synes jeg er snill når han får leke, men han synes det er morsommere med leker som ikke er framme hele tiden. En annen grunn er at jeg ønsker størst mulig ro inne. Men han har alltid tilgang til noe å tygge på, som tauknuter, klesknuter, tyggebein osv. Hvorvidt hunden ser på lekene som sine eller mine synes jeg er fullstendig likegyldig. Min oppfatning er at det er hans leker, men jeg bestemmer når han får bruke dem. Hvis man først praktiserer et skille på lekene, synes jeg ikke man skal legge ned noe forbud som man deretter forsøker å håndheve. De lekene hunden ikke skal ha tilgang til, fjerner man jo bare etter bruk uten noen markering av noe slag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er tydeligvis litt naiv, for jeg trodde poenget med at det var "min" leke og ikke hundens, at den skulle bli litt mer interessant for hunden.. Har ikke helt sett noe "lederskapsopplegg" med det jeg..

Greia er at det er MIN leke, og JEG leker med den nå og da mens hun (vesla - eldstefrøkna syns leking er under hennes verdighet eller noe) får se på. Så legger jeg leka unna uten at hun har fått lov å gjøre noe som helst med den. Så tar jeg den frem igjen, sier at den er såååå fin og har det moro med den igjen - og da blir jo bikkja svært nysgjerrig, hva er det matmor har som er så fint og gøy? Og da blir interessen HENNES større.. Jo mer interessert hun er i leka, jo mer vil hun gjøre for å få lov til å leke med den.. Og hun er jo dum nok til å tro at alt jeg syns er fint og interessant, ER fint og interessant, så da skal man - i teorien ihvertfall - få en bedre forsterker..

Det har som nevnt ikke hatt noe med lederskap å gjøre for min del, hun er ikke spesielt interessert i gjenstander, og hun er ikke spesielt interessert i å leke "borte" (hun leker fint hjemme og der vi trener fast, men ikke på andre steder hvor hun har andre ting å følge med på :rolleyes: ), det er rett og slett for å få opp interessen for leka, og å lure henne til å tro at det er en super ting, og at det er morsomst når jeg er i nærheten av den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tulla har to typer leker.

Type 1: de hun får av meg, og disponerer fritt som hun vil inne (og noen ganger ute). Hun virker pinlig klar over at JEG gir de til HENNE. Jeg fjerner de når hun ikke viser interesse for de mer, og henter de frem igjen ved en senere anledning, altså når hun har hatt lekene noen uker/mnd, så lar jeg de ligge på boden noen uker/mnd. Inkluderer tyggeting. (Edit: glemte å si at selv om disse lekene er hennes, så har hun ikke lov å forsvare de, jeg skal kunne ta de fra henne når jeg føler for det. Nå har hun aldri prøvd å forsvare de, og jeg har alltid fått lov til å låne de, men ville bare få frem en liten nyanse her.)

Type 2: belønningsleker. Disse lekene er MINE. Og hun er steike heldig som får lov å bite og rive litt i de iblandt. Hun er tussete etter disse, og de kommer KUN frem når hun skal få belønning for noe (ag, lp-trening, og snart spesialsøk..) Men jeg ser ikke noe lederskap i dette, annet enn at jeg har noe hun er villig til å jobbe for (RHP).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I flere dressurbøker har jeg kommet over klare meldinger om at hunden aldri må tro at den eier sine egne leker, men at den tvert imot er så heldig å få låne eiers leker en stund i blant.

Dette fikk meg til å stusse litt... Når en valp er liten og klør i munnen sin, er det jo en kjent (og ofte litt ergelig) sak at den tyr til biting. Akkurat HVA den biter i virker litt ymse til tider, og det viktige og rette man kan gjøre i de situasjonene er jo å erstatte det ulovlige bite-objektet med en tyggeleke hunden skal kunne ty til når som helst.

Så kommer definisjonsproblemene... Skal man da i tillegg til å gi hunden lovlige biteobjekter gi den klar beskjed om at "Disse er MINE, ikke dine!", eller skal man bare sette en klar grense for hva som er lov og hva som ikke er lov? Og hvordan utfører man i såfall førstnevnte?

Det blir vel en smule kronglete dette her, men det er jo spennende å se hva som egentlig er den generelle oppfatningen rundt dette.

For å ta et eksempel: I en episode av hundesonen (noe de fleste her følger med på har jeg skjønt! ;) ) skulle hundene finne sin favorittleke blant mange andre. Burde man heller presisert at oppgaven går ut på "å finne sin utlånte, menneskeeide leke h*n er så heldig å få leke med fra tid til annen blant andre menneskeeide leker"...? Jeg er klar over at jeg setter ting litt på spissen her, men jeg opplevde for en stund siden å få meg en real skyllebøtte fordi jeg sa at Leif Oscar så klart eide lekene sine!

Og den psykologiske faktoren er jo også spennende her. Kommer virkelig hunden til å tenke at "Eieren min er jaggu snill som lar meg leke med disse lekene gang på gang"?

At en hund opptrer aggresivt rundt "sine" leker blir jo litt på siden av hva jeg tenker på, i og med at dette SELVFØGELIG er uønsket og uakseptabel oppførsel som må endres.

Håper på svar fra noen kloke hoder rundt dette! Jeg er i alle fall forvirret... :blink:

Her i huset har hundene sine leker som de har tilgang til hele tiden. Men vi har også noen leker som er forbeholdt trening, slikt som kong, ball og fille. Disse er de desidert kuleste lekene. Disse ligger i treningskassen, og er ikke tilgjengelige for hundene ti daglig. Disse er de beste forsterkerene jeg har, og er dermed forbeholdt trenings-situasjoner.

Daglig-lekene er sjeldent spesilet kule, de brukes mest til å ha i munnen for å vise frem til besøkende, eventulet vise frem til meg og sambo om morgenen eller ved andre gledes-utbrudd fra hundens side, da må man ha noe i munnen ser du... :rolleyes:

Aldri sett på hundens tilgang, eller mangel på tilgang, til leker som noe som har med lederskap å gjøre. Tror ikke bikkje-dyra mine har noe begrep om mitt og ditt hva angår leker. har heller ingen tro på at de oppfatter meg som mer eller mindre snill om jeg lar de leke eller ikke. Kan bare ikke tenke meg at hundene mine sitter å tenker over hvor en snill eier de har som lar de leke, leking er enten kult, eller ikke kult. jeg blir nok ikke snillere i deres øyne, kulere og en det er morsomt å være i nærheten av siden det skjer kule ting, ja, men snillere , neeh... de har ingen grunn til å se på meg som annet en snill uansett, de vet ikke av annet...

Alle mine til nå 5 hunder har hatt fri tilgang til leker, uten at vi har hatt noe problem med aggresjon/forsvar rundt lekene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier som Tone, har aldri tenkt på det som noen lederskaps-ting. Men hun får ikke ha leker inne, egentlig kun fordi hun ikke har bruk for leker rett og slett(inne skal vi være rolige :blink:). Men selvsagt har hun leker, men det brukes til belønning, og da kommer de kun frem som, ja, belønning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere andre her, så har også hundene mine to sett med leker. Noen de kan leke med selv når det passer dem (ofte leker jeg med de og da, men da bare leker vi), og egne "treningsleker". Største grunnen til at de lekene er "delt", er at jeg vil beholde treningslekene hele, og ikke ha de opptygde av et visst schäferdyr (hu er ekspert på å disserkere leker). Men det er faktisk ikke noe problem å ta med en av "innelekene" ut på treningsbanen og de jobber like bra for å leke med disse, som med "treningslekene". Cluet er hvordan jeg leker med de egentlig. Vida blir veldig tent om jeg terger henne med lekene, får henne til å bomme på de, "slå" henne i sida med lekene mm. Og da er det det samme om jeg har en gammel sokk hu har sikla på i tre uker, eller en kong hu bare leker med av og til...

Men kanskje slikt har en sammenheng med hvor god lek det er på hundene, og hvor mye drifter det er de?

Jeg ser forøvrig ikke på lekene til hundene hverken som "dine eller mine" eller noen lederskapsøvelse. Trur jeg hadde blitt veldig sliten om jeg skulle tolke både ditt og datt som om jeg var leder eller ikke. Når det regner masse, så synes jeg det er kjekt å stå i kjøkkendøra og la hundene gå ned i hagen selv. Men kanskje de antar at jeg ikke er en leder når det regner, fordi de får gå først ut av døra da? :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere andre her, så har også hundene mine to sett med leker. Noen de kan leke med selv når det passer dem (ofte leker jeg med de og da, men da bare leker vi), og egne "treningsleker". Største grunnen til at de lekene er "delt", er at jeg vil beholde treningslekene hele, og ikke ha de opptygde av et visst schäferdyr (hu er ekspert på å disserkere leker). Men det er faktisk ikke noe problem å ta med en av "innelekene" ut på treningsbanen og de jobber like bra for å leke med disse, som med "treningslekene". Cluet er hvordan jeg leker med de egentlig. Vida blir veldig tent om jeg terger henne med lekene, får henne til å bomme på de, "slå" henne i sida med lekene mm. Og da er det det samme om jeg har en gammel sokk hu har sikla på i tre uker, eller en kong hu bare leker med av og til...

Men kanskje slikt har en sammenheng med hvor god lek det er på hundene, og hvor mye drifter det er de?

Jeg ser forøvrig ikke på lekene til hundene hverken som "dine eller mine" eller noen lederskapsøvelse. Trur jeg hadde blitt veldig sliten om jeg skulle tolke både ditt og datt som om jeg var leder eller ikke. Når det regner masse, så synes jeg det er kjekt å stå i kjøkkendøra og la hundene gå ned i hagen selv. Men kanskje de antar at jeg ikke er en leder når det regner, fordi de får gå først ut av døra da? :blink:

Sasha har ganske mye kamp, og jakt. Og hun er veldig lett å få i lek. Mens andre hunder som jeg har trent, har ikke hatt så mye kamp/jakt i seg, og de har det fungert velig godt å terge, leke med meg lekene selv mens hunden kun får se på, og gjemme leken igjen. Å bare leke med den av og til, å vise hunden at dette er kjempe kjekt, og får å få den må du gjøre som jeg sier opplegg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i huset er det også to typer leker. Vi har noen liggende å flyte rundt om. Det er ikke særlig ofte han bryr seg om de (plast-tyggebenet med vaniljesmak er derimot en favoritt), men jeg har de fremme så han kan hente de for å bære litt rundt på de når vi får besøk. For det er kjempe morro,og gutten holder seg mer på gulvet;)

Ellers så har vi de lekene som han kun får låne når han har trent meg bra :blink: Det består for det meste av noen baller i tau samt litt biteskinn, flettede fleece saker, kopphåndduker og vanlige baller. De kommer kun fram når han har vært flink på treningene o.l. Disse lekene er av en eller annen grunn leker som han gjerne vil ligge å gnage litt på og vi har måttet trent litt på at han skal komme tlbake med de etter at han har vunnet de;)

Lederskapet la jeg fra meg i døra da jeg flyttet hjemmefra, så jeg tenker ikke sånn. Som Nirm så tror jeg det har veldig mye å si hvor mye lekelyst hunden har, og ikke minst eieren. Jeg tror også en godt kan trene opp lekelyst på alle hunder, men at det krever litt mer trening med en god del raser før leken i seg selv blir interessant nok som belønning. De fleste lærer jo valpen fra den er liten hvordan den skal leke, og jeg tror at en hele livet kan gjøre leken ennå bedre på hunden sin, det også uansett rase;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå syns jeg ikke at gamle bamser uten bein er så kule og det veit hunden her veldig godt. Det syns ikke hun heller før mora kommer på bsøk. Da blir både gummihøna og gamle bamser til de største skatter på jord og den som legger fra seg gromleka, riskikerer å miste den for gpdt. Det er en greie de to har og sålenge de ikke har noe forsvar, eller snarere angrep for å stjele leker ut av kjeften på hverandre, bryr det ikke meg. Her er det ball som er treningsleka. De ligger rundt om på gulvet, de også, men i det jeg putter en i lomma, er det jeg som inviterer til trening og lek.

Lederskap, slik den beskrives i enkelte hundebøker, er noe stort visvas, spør du meg. Det er en dynamisk ordning for at flokken skal overleve og ikke noe vi trenger å spekulere i. Gjensidig respekt og samarbeid holder i lange baner! Hunden vet hvem som gir den mat og som finner fram gromleka når det trenes. Vi trenger ikke å drive å styre for å "pisse høyest" i tillegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...