Han glefser etter barn

[janne&kenny]

Jeg har aldri stolt på hunden min når det gjelder barn. Han er aldri sammen med barn alene, og hvis barn skal klappe han skal jeg også være med. Jeg har sett at han er usikker og demper så jeg fjerner han hvis jeg ser han er usikker. Det er ikke alltid like lett å komme hjem fra jobb og vi har besøk av unger og så må jeg stenge han vekk fordi jeg kan ikke la han være med barn fordi han kan bite. Jeg klarer ikke for hvert sekund å følge med hunden og barna på en gang uten å stenge han vekk, og det mener jeg er galt når jeg har vert borte i 7 timer. Han har blitt angrepen av andre hunder og jeg tror det er dette som gjør at han har blitt så redd barn. han må hele tiden være i forsvar. Noen sier til meg at jeg må gjøre hunden trygg på meg og at han skal stole på at jeg passer på han. men det er så vanskelig når han har blitt angrepen mens vi er i trening. Han lå i dekk på AG bordet og hadde veldig god kontakt med meg. så kommer det en golden og hopper på han. hvordan skal jeg få opp tilliten da? Det var ikke jeg som slapp den andre hunden. jeg klarte ikke ta kontroll over situasjonen så lenge det skjedde så fort å jeg ikke hadde noe med den andre hunden å gjøre.

det store problemet er at vi hadde besøk av ei lita jente på 3års alderen. hun holdt rundt han og han knurra på henne. det var heldt greit og jeg sa at hun kunne bare klappe han på ryggen. jeg var rett på sida hele tiden og følgte med. senere sitter han på gulvet uten å være innestengt. han hadde full mulighet til å gå vekk fra situasjonen. jenta sto å hoppte opp og ned og veifte med anrmene, men hun var IKKE i hunden og så ikke på hunden engang. hunden glefset etter henne.. jeg klarer ikke å lage unnskyldninger for han. det var ikke lek han var ute etter. hadde dere sett måten han glefset på hadde dere sett at det var langt fra lek. han hadde mulighet til å gå vekk når han syns den situasjonen var truende. hvorfor valgte han å glefse å ikke gå? hva skal jeg gjøre?

han har også blitt myyye verre når han treffer mennesker på gata. han bjeffer helt til de kommer så nært at han ser det ikke er noe farlig.

[Guest Belgerpia]

Jeg har aldri stolt på hunden min når det gjelder barn. Han er aldri sammen med barn alene, og hvis barn skal klappe han skal jeg også være med. Jeg har sett at han er usikker og demper så jeg fjerner han hvis jeg ser han er usikker. Det er ikke alltid like lett å komme hjem fra jobb og vi har besøk av unger og så må jeg stenge han vekk fordi jeg kan ikke la han være med barn fordi han kan bite. Jeg klarer ikke for hvert sekund å følge med hunden og barna på en gang uten å stenge han vekk, og det mener jeg er galt når jeg har vert borte i 7 timer. Han har blitt angrepen av andre hunder og jeg tror det er dette som gjør at han har blitt så redd barn. han må hele tiden være i forsvar. Noen sier til meg at jeg må gjøre hunden trygg på meg og at han skal stole på at jeg passer på han. men det er så vanskelig når han har blitt angrepen mens vi er i trening. Han lå i dekk på AG bordet og hadde veldig god kontakt med meg. så kommer det en golden og hopper på han. hvordan skal jeg få opp tilliten da? Det var ikke jeg som slapp den andre hunden. jeg klarte ikke ta kontroll over situasjonen så lenge det skjedde så fort å jeg ikke hadde noe med den andre hunden å gjøre.

det store problemet er at vi hadde besøk av ei lita jente på 3års alderen. hun holdt rundt han og han knurra på henne. det var heldt greit og jeg sa at hun kunne bare klappe han på ryggen. jeg var rett på sida hele tiden og følgte med. senere sitter han på gulvet uten å være innestengt. han hadde full mulighet til å gå vekk fra situasjonen. jenta sto å hoppte opp og ned og veifte med anrmene, men hun var IKKE i hunden og så ikke på hunden engang. hunden glefset etter henne.. jeg klarer ikke å lage unnskyldninger for han. det var ikke lek han var ute etter. hadde dere sett måten han glefset på hadde dere sett at det var langt fra lek. han hadde mulighet til å gå vekk når han syns den situasjonen var truende. hvorfor valgte han å glefse å ikke gå? hva skal jeg gjøre?

han har også blitt myyye verre når han treffer mennesker på gata. han bjeffer helt til de kommer så nært at han ser det ikke er noe farlig.

For det første så tror jeg at dette handler om at du faktisk ikke klarer å slappe av og at du lager problemer utav ingenting. Jeg skjønner at bikkja snapper når en treåring herjer tulling på gulvet ved der han er - hva med å få treåringen til å slappe av?

Jeg synes du lager en hel masse ståk av ingenting, tenkeomatte hvisomatte og dersomatte. Det er ingen vitenskap å ha hund, det handler om sunn fornuft og enkle løsninger. Slutt å tolke alt. Jo mer du tolker dess mer problemer vil den stakkars hunden få. Begynn å pust med magen, STOL på hunden - vær selvsikker og trygg så skal du se at hunden også blir selvsikker og trygg.

En hund blir ikke agressiv mot barn fordi den ble flydd i av en golden - men den kan bli agressiv mot barn om den merker at du er engstlig og usikker - og det er den biten du må slutte med.

[Argon]

hva gjorde du når han knurret første gangen? Det mange gjør feil er å kjefte på hunden og dermed fjerner man disse advarselsignalene hunden gir og neste gang hopper hunden rett over knurring (for det får den ikke lov til) også glefser den.

Det er langt fra å glefse og bite. De fleste hunder har en helt enorm kontroll på bittet sitt, men dette bør du ta tak i fort så hunden ikke erfarer at å glefse er noe som fungerer. Du sier han hadde mulighet til å gå unna. Men hva har skjedd tidligere når han har valgt å gå unna? Har han da fått være i fred eller har barnet bare da kommet etter han?

En treåring har ikke noe problem om å bli forklart hvordan h*n skal oppføre seg mot hunden. Vi undervurderer barn forståelse så enormt.

Her i huset er det barnet som blir fjernet fra hunden og ikke omvendt. det er "mitt" barn og jeg som bestemmer. Barnet skal også lære at det kan ikke holde på som det vil til jeg fjerner hunden. Hunden har all rett til å være der den er og den har all rett til å være en hund. I tillegg har hunden sin plass der det ikke er lov og gå. Han vet han får være i fred der og kan søke dit når det blir for "mye". Denne plassen er også lært inn å gå til på kommando så jeg kan lett lese situasjonen og komme i forkjøp med å "minne" han på fristedet sitt. Eventuelt be han gå dit hvis jeg selv synes det blir for mye.

Jeg har også med tanke på både mennesker og hunder belønnet han for å vise dempende signaler. Det er da noen få signaler som jeg kan se etter som han "overdriver" litt og som jeg da kan tolke. "Nå har han faktisk slikket snute 3 ganger etter hverandre og viket enormt med blikket, mulig jeg skal gå inn å avbryte"

Hunden må få gode erfaringer med barn. Utstyr barna med masse herlige godbiter og la hunden styre. La barna sitte rolig på gulvet f.eks og kaste godbiter til hunden. Og hvis hunden velger å nærme seg barna så får den også godbit. La hunden få masse små , positive opplevelser med barn uten så mye klemming og fekting i starten.

[janne&kenny]

Hunden har aldri fått kjeft når den har knurret. den fikk heller ikke kjeft når den glefset. jeg syns det er bra den tydelig sier ifra at den ikke liker seg. jeg tar han da vekk fra situasjonen uten at ungene følger etter. jeg blir med han slik at det ikke blir straff. jeg er faktisk litt enig i belgerpia sier. jeg er nervøs og han merker det. men jeg tørr ikke stole på han når det gjelder barn. mener du at han ikke biter hvis jeg stoler på han? biter han er det jo for sent. hunden glerfser ikke pga. den ene golden. jeg fortalte bare om den ene gangen fordi det var den verste fra mitt syn siden han hadde kontakt med meg osv... han har blitt angrepen flere ganger og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor. hnå holder jeg han langt fra andre hunder jeg ikke kjenner så godt. grunen til jeg tror det har en sammen heng, er at hunden bjeffer mye mer etter de episodene, som jeg syns er helt forstålig. jeg sier ikke at det er slik, men jeg lufter tankene hvis dere forstår hva jeg mener. han virker som en veldig usikker hund som må forsvare seg hele tiden.

[Huldra]

Jeg tror heller ikke at hunden blir redd barn fordi den er angrepet av en hund. Manglende sosialisering med barn kanskje, eller dårlige opplevelser i voksen alder. Og at dette har fått utvikle seg så langt, uten at du har tatt tak i det. At han har fått erfare at det å bjeffe helt til han ser at det ikke er farlig, har blitt en vane, og nå holder han kanskje på å lære seg at glefsing fungerer.

Når du skal skille barn og hund, trenger du ikke putte hunden inn i et annet rom. Da jeg passet en liten gutt på halvannet år, og Tulla ikke var stødig på små barn, laget jeg en innhegning i stua til henne, av kompostgrinder. Der var hennes sted, og jeg kunne følge med på gutten og hunden uten at jeg var redd for store skader. Han fikk gi henne godis gjennom grinden når jeg var der og fulgte med. Dette, pluss mye annet, har nå gjort at Tulla til slutt kunne være sammen med oss utenfor kompostgrinden sin. Hun måtte bli vant til at ungen var der, oppleve hvordan han var, og finne ut at han var snill, og ikke farlig. Og så kom jeg til oppdragelse av ungen, når hunden var løs sammen med oss. Hun fikk en friplass som hun kunne gå til, og jeg var heldig som hadde en hund som gikk dit selv, men det går an å lære de det på kommando. Gutten fikk ikke følge etter Tulla, gå etter henne (hadde nettopp lært seg å gå), fikk ikke klappe henne uten at jeg tok initiativ til det, og fikk ikke gjøre noe med henne overhodet, uten at jeg hadde gitt klarsignal eller tatt initiativ til det. En gang satt vi alle tre i sofaen, og gutten skulle klappe Tulla, trodde jeg da. Men han slo henne på foten. Hun brydde seg ikke (en ettåring slår ikke så hardt, liksom), men der fikk han streng beskjed om at det IKKE var lov. Og han gjorde det aldri igjen. Så når ettåringer kan lære å oppføre seg, så kan jammen treåringer det også! Det var helt vidunderlig å se fremgangen de imellom, fra jeg begynte å passe han (og Tulla var koko), til jeg var ferdig (passet han i et halvt år ca). Når han kom løp han bort til kjøkkenskapet for å hente griseøre til henne, og Tulla var overlykkelig for å se han. Men hun trakk seg unna til buret sitt når hun syntes det ble for mye, eller hun ville ha fred for å sove.

Dette har faktisk spredd seg, på den måten at hun har generalisert det til andre barn, utrolig nok. Nå legger hun seg ned på siden når andre barn skal hilse, og de kan bøye seg over henne med svær rosa sykkelhjelm, hyle og trekke hånden til seg når hun snuser på de, og hun bare ligge i ro, fordi hun ikke er redd mer, hun har lært at det er best å være rolig i slike situasjoner. Jeg lar henne aldri være alene med barn uansett, jeg passer alltid på, men fra å være en hysterisk (sjalu?) glefsende, brølende, hoppende, bjeffende hund, til å være sånn som hun er i dag, det er verdt å jobbe for!

[janne&kenny]

Jeg vil bare si en gang til. jeg luftet en tanke, og det var ikke en hund som angrep.

[Huldra]

Jeg vil bare si en gang til. jeg luftet en tanke, og det var ikke en hund som angrep.

Så det etter at jeg hadde lagt inn innlegget mitt, sorry.

[Baldrick]

Ikke ta dette lett ihvertfall, det er mitt råd.

Jeg vet jo ikke hvor lenge hunden din har "regjert" alene på den plassen dette skjedde men for meg høres det ut som hunden føler trussel på en ellers "sikker" plass.

Kan være at ungen/ungene utløser territorie forsvar i fra hundens side.

I motsettning til andre her ville jeg tatt det svært alvorlig, hvis ikke ender du opp med en hund som har bitt en treåring, ingen lystig situasjon.

Jeg ville begynt med å dominere hunden litt mer, spesiellt på den plassen, slik at han skjønner at du er sjefen.

Det kan du gjøre ved å gi "gå på plass" kommandoer, hvis han har en spesiell plass der da. Gi kommandoen når du ser at hunden minst venter det. Studer nøye reaksjonen hans. Hvis han tor han er konge der må du bare sette han på plass.

I noen tilfeller kan det være lurt å lenke hunden i samme rom slik at han skjønner han ikke har kontroll på plassen. Da er det viktig at barna IKKE er innenfor hundens rekkevidde.

Deretter ville jag ha hunden lenket når du vet det kommer barn, la de få hilse en annen plass, f.eks i gangen når du holder et godt tak i hunden.

[Huldra]

Ikke ta dette lett ihvertfall, det er mitt råd.

Jeg vet jo ikke hvor lenge hunden din har "regjert" alene på den plassen dette skjedde men for meg høres det ut som hunden føler trussel på en ellers "sikker" plass.

Kan være at ungen/ungene utløser territorie forsvar i fra hundens side.

I motsettning til andre her ville jeg tatt det svært alvorlig, hvis ikke ender du opp med en hund som har bitt en treåring, ingen lystig situasjon.

Jeg ville begynt med å dominere hunden litt mer, spesiellt på den plassen, slik at han skjønner at du er sjefen.

Det kan du gjøre ved å gi "gå på plass" kommandoer, hvis han har en spesiell plass der da. Gi kommandoen når du ser at hunden minst venter det. Studer nøye reaksjonen hans. Hvis han tor han er konge der må du bare sette han på plass.

I noen tilfeller kan det være lurt å lenke hunden i samme rom slik at han skjønner han ikke har kontroll på plassen. Da er det viktig at barna IKKE er innenfor hundens rekkevidde.

Deretter ville jag ha hunden lenket når du vet det kommer barn, la de få hilse en annen plass, f.eks i gangen når du holder et godt tak i hunden.

Unnskyld meg, men jeg ville tatt dette alvorlig, og har tatt det alvorlig. Jeg har til og med klart å løse en slik situasjon selv med min egen hund, noe jeg tviler på at du har. Så kommentarene dine om at vi andre ikke tar ting alvorlig, kan du holde for deg selv.

Jeg tviler på at hunden tror den er sjefen, jeg tror hunden ganske enkelt er usikker på unger, pga at den kanskje er dårlig sosialisert med de, eller at den har hatt negative opplevelser. I tillegg har den funnet ut at det virker å glefse, og å virke truende, og å fly på. Angrep er det beste forsvar sies det, og det tror jeg stemmer for veldig mange hunder.

Visste du forresten at det ikke er logisk for en hund at barn er et menneske? De lukter helt annerledes enn voksen (over kjønnsmoden alder), noe som er grunnen til at man kan utdanne hunder til å bli barnesøkshunder. Så hvis hunden ikke har lært at små barn under kjønnsmoden alder også er barn, så kan den lett tro det er et dyr. Og det å si at fordi hunden knurrer eller jager en kanin, så tror den at den er sjefen, er vel å ta litt hardt i akkurat den tankegangen? Jaktinstinkt vet du sikkert mye om, som har hatt fuglehunder. Det kan faktisk slå inn på barn også, når hunden tror det er noe jaktbart.

[Tonje]

For det første så tror jeg at dette handler om at du faktisk ikke klarer å slappe av og at du lager problemer utav ingenting. Jeg skjønner at bikkja snapper når en treåring herjer tulling på gulvet ved der han er - hva med å få treåringen til å slappe av?

Jeg synes du lager en hel masse ståk av ingenting, tenkeomatte hvisomatte og dersomatte. Det er ingen vitenskap å ha hund, det handler om sunn fornuft og enkle løsninger. Slutt å tolke alt. Jo mer du tolker dess mer problemer vil den stakkars hunden få. Begynn å pust med magen, STOL på hunden - vær selvsikker og trygg så skal du se at hunden også blir selvsikker og trygg.

En hund blir ikke agressiv mot barn fordi den ble flydd i av en golden - men den kan bli agressiv mot barn om den merker at du er engstlig og usikker - og det er den biten du må slutte med.

Jeg må bare få skyte inn et par ting her,litt sånn trøst til Janne&Kenny;

Det er IKKE enkelt å slappe av i en situasjon hvor man føler at ting kan gå galt! Det vet jeg mye om desverre.. Jeg har også fått disse rådene, å det høres jo så greit og fint ut i teorien,men å sette det ut i praksis er en annen sak,og man må trene seg selv mer enn hunden føler jeg. Det krever litt av oss uerfarne å "bare" slappe av og stole på hunden, og kan man egentlig det bestandig,stole på dyret altså?

I enkelte situasjoner nå har jeg lært å tolke dyret såpass at jeg tørr å slippe tøylene og slappe av,og joda,ting går bedre. Men i situasjoner hvor jeg blir usikker på situasjonen og hunden,og tenker at ting kan tippe over, ja da tar stresset mitt littegranne over og..Og hunden merker det,VELDIG godt!

Håper du får orden i sakene, jeg sliter litt selv, og vet hvordan det kan være

[belle]

Jeg har aldri stolt på hunden min når det gjelder barn. Han er aldri sammen med barn alene, og hvis barn skal klappe han skal jeg også være med. Jeg har sett at han er usikker og demper så jeg fjerner han hvis jeg ser han er usikker. Det er ikke alltid like lett å komme hjem fra jobb og vi har besøk av unger og så må jeg stenge han vekk fordi jeg kan ikke la han være med barn fordi han kan bite. Jeg klarer ikke for hvert sekund å følge med hunden og barna på en gang uten å stenge han vekk, og det mener jeg er galt når jeg har vert borte i 7 timer. Han har blitt angrepen av andre hunder og jeg tror det er dette som gjør at han har blitt så redd barn. han må hele tiden være i forsvar. Noen sier til meg at jeg må gjøre hunden trygg på meg og at han skal stole på at jeg passer på han. men det er så vanskelig når han har blitt angrepen mens vi er i trening. Han lå i dekk på AG bordet og hadde veldig god kontakt med meg. så kommer det en golden og hopper på han. hvordan skal jeg få opp tilliten da? Det var ikke jeg som slapp den andre hunden. jeg klarte ikke ta kontroll over situasjonen så lenge det skjedde så fort å jeg ikke hadde noe med den andre hunden å gjøre.

det store problemet er at vi hadde besøk av ei lita jente på 3års alderen. hun holdt rundt han og han knurra på henne. det var heldt greit og jeg sa at hun kunne bare klappe han på ryggen. jeg var rett på sida hele tiden og følgte med. senere sitter han på gulvet uten å være innestengt. han hadde full mulighet til å gå vekk fra situasjonen. jenta sto å hoppte opp og ned og veifte med anrmene, men hun var IKKE i hunden og så ikke på hunden engang. hunden glefset etter henne.. jeg klarer ikke å lage unnskyldninger for han. det var ikke lek han var ute etter. hadde dere sett måten han glefset på hadde dere sett at det var langt fra lek. han hadde mulighet til å gå vekk når han syns den situasjonen var truende. hvorfor valgte han å glefse å ikke gå? hva skal jeg gjøre?

han har også blitt myyye verre når han treffer mennesker på gata. han bjeffer helt til de kommer så nært at han ser det ikke er noe farlig.

Bare en liten ting: Du sier at du vet hunden er usikker på barn. Er det da så lurt å la unger holde rundt han i det hele tatt? Som vi vet så er svært mange hunder ukomfortable med det å få en klem.

Jeg tror du må jobbe med at hunden opplever positive ting sammen med deg når det er barn tilstede i begynnelsen. Aldri la noen presse seg innpå. Lek, gi godbit og gjør ting hunden setter pris på, samtidig som han ser på unger. Ingen unger skal komme bort for å klappe han eller slikt, mens dere holder på. Dere kan godt trene på dette utenfor barnehager, lekeplasser og slikt. Da får han oppleve unger på litt avstand, det er gjerne gjerder rundt sånne områder, og bare det kan få deg selv til å senke skuldrene, og gi hunden din avslappende signaler.

Det beste hadde vært om du kunne få noen som var flinke på adferd til å hjulpet deg, sammen med noen figurantbarn tror jeg. Det er ikke alltid så lett å time riktig, og finne ut av sånt selv, når man samtidig er stresset og redd det skal komme et glefs.

Når dere har besøk av barn, så sørg for at hunden er sammen med deg. Du trenger vel ikke å stenge han vekk hele tiden? Han kan få lov å ligge under kjøkkenbordet f.eks. mens ungene er i andre rom. Skal du leke med ungene, og ikke kan følge med så kan det være greit å skjerme han. Og til han blir tryggere så sier du til ungene at ingen har lov å gå bort til hunden for å klappe han. Etterhvert som han finner ut at unger er kult, kan han få ta kontakt selv, når han vil og du er med.

Ja det er kinkig dette. Men jeg håper dere får det til, og ønsker masse lykke til på ferden

[elincelina]

Hvorfor kan ikke hundene få "tilsnakk" når de glefser etter barn? Da skjønner den jo at det er galt! Men en 1-åring kan få tilsnakk når den "slår" en hund på labben med beskjed om at det der er ikke lov??? Ja det er riktig å lære barn at det ikke er lov. Kjempeviktig!! Men det er også viktig! å lære hundene hva vi finner oss i og ikke..Har hatt hunder hele mitt liv og har 5 barn men har aldri latt være å "snakke" til hundene om den gjør noe galt...!.Jeg tror ikke 1-åringer skjønner mere enn hunder...Hunder forstår ganske mye..

Ellers må jeg si at jeg forstår deg godt, er ikke noe hyggelig når hunden din glefser etter folk...er enig i det de andre sier om å la unger gi hunden din godbiter...setter dem i et annet lys .Har du hatt hunden på kurs? Sosialiseringen rundt kurs har vært veldig lærerikt for mine hunder ihvertfall..men nå har jo ikke de blitt angrepet eller glefset...så det blir vel litt annerledes...Det er heller ikke lett å bli trygg på hunden sin på "kommando" fordi man VIL det heller...Men er viktig å vise at DU er sjefen da .Prøv å ta kontakt med noen som driver med hundekurs da vel kanskje de kan hjelpe deg med noen gode råd? Jeg er selvfølgelig enig med de som sier du må ta det alvorlig..........Lykke til da...du skal nok se det går bra...Mvh Elin

[janne&kenny]

Unnskyld meg, men jeg ville tatt dette alvorlig, og har tatt det alvorlig. Jeg har til og med klart å løse en slik situasjon selv med min egen hund, noe jeg tviler på at du har. Så kommentarene dine om at vi andre ikke tar ting alvorlig, kan du holde for deg selv.

Jeg tviler på at hunden tror den er sjefen, jeg tror hunden ganske enkelt er usikker på unger, pga at den kanskje er dårlig sosialisert med de, eller at den har hatt negative opplevelser. I tillegg har den funnet ut at det virker å glefse, og å virke truende, og å fly på. Angrep er det beste forsvar sies det, og det tror jeg stemmer for veldig mange hunder.

Visste du forresten at det ikke er logisk for en hund at barn er et menneske? De lukter helt annerledes enn voksen (over kjønnsmoden alder), noe som er grunnen til at man kan utdanne hunder til å bli barnesøkshunder. Så hvis hunden ikke har lært at små barn under kjønnsmoden alder også er barn, så kan den lett tro det er et dyr. Og det å si at fordi hunden knurrer eller jager en kanin, så tror den at den er sjefen, er vel å ta litt hardt i akkurat den tankegangen? Jaktinstinkt vet du sikkert mye om, som har hatt fuglehunder. Det kan faktisk slå inn på barn også, når hunden tror det er noe jaktbart.

Det visste jeg ikke.. Hadde aldri komt på å tenke slik engang Jeg har tenkt mer og mer på at hunder snakker jo faktisk et helt annet språk enn oss mennesker, så om han glefser så trenger det ikke være farlig MEN ikke missforstå! dette er alvorlig! men at fra hunden sin side mener han det ikke så galt som vi oppfatter det. ble litt tullete, men jeg bare lufter en tanke igjen...

Jeg må bare få skyte inn et par ting her,litt sånn trøst til Janne&Kenny;

Det er IKKE enkelt å slappe av i en situasjon hvor man føler at ting kan gå galt! Det vet jeg mye om desverre.. Jeg har også fått disse rådene, å det høres jo så greit og fint ut i teorien,men å sette det ut i praksis er en annen sak,og man må trene seg selv mer enn hunden føler jeg. Det krever litt av oss uerfarne å "bare" slappe av og stole på hunden, og kan man egentlig det bestandig,stole på dyret altså?

I enkelte situasjoner nå har jeg lært å tolke dyret såpass at jeg tørr å slippe tøylene og slappe av,og joda,ting går bedre. Men i situasjoner hvor jeg blir usikker på situasjonen og hunden,og tenker at ting kan tippe over, ja da tar stresset mitt littegranne over og..Og hunden merker det,VELDIG godt!

Håper du får orden i sakene, jeg sliter litt selv, og vet hvordan det kan være

Takk=)

Nei, det er ikke lett i det hele tatt å slappe av. Jeg vet at kroppen min spenner seg og jeg stivner litt til og at hunden merker dette veldig godt. Jeg klarer å slappe av i noen møtesituasjoner med hunder. ofte går det myhe bedre da. når jeg treffer hunder og slapper like mye av, kan det like så godt gå galt.

Bare en liten ting: Du sier at du vet hunden er usikker på barn. Er det da så lurt å la unger holde rundt han i det hele tatt? Som vi vet så er svært mange hunder ukomfortable med det å få en klem.

Jeg tror du må jobbe med at hunden opplever positive ting sammen med deg når det er barn tilstede i begynnelsen. Aldri la noen presse seg innpå. Lek, gi godbit og gjør ting hunden setter pris på, samtidig som han ser på unger. Ingen unger skal komme bort for å klappe han eller slikt, mens dere holder på. Dere kan godt trene på dette utenfor barnehager, lekeplasser og slikt. Da får han oppleve unger på litt avstand, det er gjerne gjerder rundt sånne områder, og bare det kan få deg selv til å senke skuldrene, og gi hunden din avslappende signaler.

Det beste hadde vært om du kunne få noen som var flinke på adferd til å hjulpet deg, sammen med noen figurantbarn tror jeg. Det er ikke alltid så lett å time riktig, og finne ut av sånt selv, når man samtidig er stresset og redd det skal komme et glefs.

Når dere har besøk av barn, så sørg for at hunden er sammen med deg. Du trenger vel ikke å stenge han vekk hele tiden? Han kan få lov å ligge under kjøkkenbordet f.eks. mens ungene er i andre rom. Skal du leke med ungene, og ikke kan følge med så kan det være greit å skjerme han. Og til han blir tryggere så sier du til ungene at ingen har lov å gå bort til hunden for å klappe han. Etterhvert som han finner ut at unger er kult, kan han få ta kontakt selv, når han vil og du er med.

Ja det er kinkig dette. Men jeg håper dere får det til, og ønsker masse lykke til på ferden

Hun gjorde det jo mens jeg ikke så på. jeg hadde ryggen til. jeg stoppet henne, men han hadde allerede nurret. jeg vet ikke hvor sosialisert han er med andre barn. han oppsøker tantungene mine når de er rolige. så han kan ikke være så veldig redd dem. men han kjenner jo dem, og han har bare knurret et par ganger der han har vert innestengt og en av dem i opningen, så det er forstålig. jeg har likt måten han har takklet barn på tidligere. jeg ser når han er usikker, og da fjerner jeg han før det skjer noe.det er jo lettere sakt enn gjort, men jeg prøver så fort jeg ser noe.

Hvorfor kan ikke hundene få "tilsnakk" når de glefser etter barn? Da skjønner den jo at det er galt! Men en 1-åring kan få tilsnakk når den "slår" en hund på labben med beskjed om at det der er ikke lov??? Ja det er riktig å lære barn at det ikke er lov. Kjempeviktig! Men det er også viktig! å lære hundene hva vi finner oss i og ikke..Har hatt hunder hele mitt liv og har 5 barn men har aldri latt være å "snakke" til hundene om den gjør noe galt...!.Jeg tror ikke 1-åringer skjønner mere enn hunder...Hunder forstår ganske mye..

Ellers må jeg si at jeg forstår deg godt, er ikke noe hyggelig når hunden din glefser etter folk...er enig i det de andre sier om å la unger gi hunden din godbiter...setter dem i et annet lys .Har du hatt hunden på kurs? Sosialiseringen rundt kurs har vært veldig lærerikt for mine hunder ihvertfall..men nå har jo ikke de blitt angrepet eller glefset...så det blir vel litt annerledes...Det er heller ikke lett å bli trygg på hunden sin på "kommando" fordi man VIL det heller...Men er viktig å vise at DU er sjefen da .Prøv å ta kontakt med noen som driver med hundekurs da vel kanskje de kan hjelpe deg med noen gode råd? Jeg er selvfølgelig enig med de som sier du må ta det alvorlig..........Lykke til da...du skal nok se det går bra...Mvh Elin

Mange andre som kan svare deg mye bedre på dette spørsmålet, men jeg kan si hvordan jeg ser på det.

En hund i en utrygg situasjon vil vel først begynne å dempe. og hvis han ikke kommer noen vei med å dempe, så knurrer hunden for å si at dette liker jeg ikke. hvis knurring ikke hjelper vil hunden prøve å glefse etterhvert. de fleste feks. barn vil da flytte seg og dermed fant hunden ut at glefsing fungerer. da vil den forsette å glefse i slike situasjoner... var det greit forklart? mange andre som har mye mer detaliert og mer nøyaktig svar, men slik tenker jeg.

jeg går på trening hver onsdag. i går syns jeg det gikk veldig bra=) når jeg hadde han i band fikk han bare noen få "utfall" og jeg klarte å stoppe dem med å stille meg forran så han ikke så den andre hunden og kommandere sitt. jeg syns egentlig det gikk overraskende bra fordi det var en kraftig rotwiler han som stod å bjeffa mot han. senere når de fleste hadde gått var det 4 hunder igjen. en golden som bajas aldri har vert i konflikt med, bestekompisen til bajas og en valp. valpen har han bare sett men aldri hilst på. vi slapp hundene løse. Bajas fot følget meg. han gikk til bilen og fotfølget meg igjen. han knurret på valpen når den kom bort, men ellers ingen konflikter. for meg så virket det som han var mye tryggere i band (trenger ikke ha med bandet å gjøre altså) når alle hadde hundene sine noen meter unna. tidligere har han bjeffet som en gal i band, men med en gang han er løs lager han ikke en lyd og kunne gå for seg selv.

[Argon]

Hvorfor kan ikke hundene få "tilsnakk" når de glefser etter barn? Da skjønner den jo at det er galt! Men en 1-åring kan få tilsnakk når den "slår" en hund på labben med beskjed om at det der er ikke lov??? Ja det er riktig å lære barn at det ikke er lov. Kjempeviktig! Men det er også viktig! å lære hundene hva vi finner oss i og ikke..Har hatt hunder hele mitt liv og har 5 barn men har aldri latt være å "snakke" til hundene om den gjør noe galt...!.Jeg tror ikke 1-åringer skjønner mere enn hunder...Hunder forstår ganske mye..

Ellers må jeg si at jeg forstår deg godt, er ikke noe hyggelig når hunden din glefser etter folk...er enig i det de andre sier om å la unger gi hunden din godbiter...setter dem i et annet lys .Har du hatt hunden på kurs? Sosialiseringen rundt kurs har vært veldig lærerikt for mine hunder ihvertfall..men nå har jo ikke de blitt angrepet eller glefset...så det blir vel litt annerledes...Det er heller ikke lett å bli trygg på hunden sin på "kommando" fordi man VIL det heller...Men er viktig å vise at DU er sjefen da .Prøv å ta kontakt med noen som driver med hundekurs da vel kanskje de kan hjelpe deg med noen gode råd? Jeg er selvfølgelig enig med de som sier du må ta det alvorlig..........Lykke til da...du skal nok se det går bra...Mvh Elin

Grunnen til at hunden ikke bør få tilsnakk/straff i slike situasjoner er at man visker ut advarselsignalene til hunden. En normal, frisk hund prøver ut en hel rekke ting før den til slutt velger å da forsvare seg i form av angrep/bitt. Hvis hunden erfarer gang på gang at den får kjeft for at den brummer, løfter på leppa, viser tenna (ofte trekker de seg litt unna samtidig og viser også en rekke dempende signaler samtidig, vi bare ofte ser de skumle desverre) så velger hunden da neste gang å kanskje ikke vise disse signalene. Og er man uheldig da, hopper hunden over alt og går rett i angrep/forsvar. Fordi ironisk nok, vi har lært hunden det.

Om en ettåring forstår mere enn en hund avhenger veldig av erfaringer både ettåringen og hunden har etter min mening. Utifra læringspsykologien og etologien så "skjønner" ikke hunder så veldig mye i den form at de tenker som oss og trekker masse sluttninger. Hunder er dyr, og hunder kan i utgangspunktet hverken norsk eller kroppsspråket vårt,det er ikke naturlig for dem. I tillegg erfarer de gang på gang at vi mennesker missforstår de heletiden. Her er en ettåring helt klart flinkere spør du meg. I dette tilfellet var det vel også snakk om en 3-åring og ikke en 1-åring også hvis jeg ikke husker feil.

[Huldra]

Hvorfor kan ikke hundene få "tilsnakk" når de glefser etter barn? Da skjønner den jo at det er galt! Men en 1-åring kan få tilsnakk når den "slår" en hund på labben med beskjed om at det der er ikke lov??? Ja det er riktig å lære barn at det ikke er lov. Kjempeviktig! Men det er også viktig! å lære hundene hva vi finner oss i og ikke..Har hatt hunder hele mitt liv og har 5 barn men har aldri latt være å "snakke" til hundene om den gjør noe galt...!.Jeg tror ikke 1-åringer skjønner mere enn hunder...Hunder forstår ganske mye..

Ellers må jeg si at jeg forstår deg godt, er ikke noe hyggelig når hunden din glefser etter folk...er enig i det de andre sier om å la unger gi hunden din godbiter...setter dem i et annet lys .Har du hatt hunden på kurs? Sosialiseringen rundt kurs har vært veldig lærerikt for mine hunder ihvertfall..men nå har jo ikke de blitt angrepet eller glefset...så det blir vel litt annerledes...Det er heller ikke lett å bli trygg på hunden sin på "kommando" fordi man VIL det heller...Men er viktig å vise at DU er sjefen da .Prøv å ta kontakt med noen som driver med hundekurs da vel kanskje de kan hjelpe deg med noen gode råd? Jeg er selvfølgelig enig med de som sier du må ta det alvorlig..........Lykke til da...du skal nok se det går bra...Mvh Elin

For det første; dette er et alvorlig tema. Bare så ingen tror at jeg tar lett på dette. Derfor ville jeg i utgangspunktet ikke latt det gå så langt at hunden får mulighet til å glefse etter et barn. Da er det heller ingen grunn til å "si fra" til hunden. Meen.. livet er jo ikke i en firkantet boks, og ting skjer. Hunder er bare dyr, og dyr skjønner ikke automatisk at når vi er stenge i stemmen, så er det rettet mot de. Kanskje tror hunden at vi også er usikre/sinte på barnet, eller hunden blir mer usikker av at vi blir sint når den er usikker.

Si at du skulle hoppe over en bekk full av krokodiller (søkt eksempel, håper du skjønner hva jeg mener til slutt). Du er redd og usikker; klarer jeg dette? Kommer krokodillene til å gjøre meg noe vondt? Så kommer det noen andre og blir sint på deg fordi du er så pysete. Blir du i bedre stand til å hoppe av den grunn? Du vil i alle fall ikke bli mindre skeptisk til å hoppe, når noen blir sinte på deg, kanskje blir du sint tilbake, kanskje blir du sint på krokodillene som skal gjøre det hele så vanskelig osv. Det er ikke så enkelt å være hund heller, noen ganger kan det kanskje oppleves like skummelt å skulle oppføre seg blant uforutsigbare barn, å være en Disney-hund som alltid gjør det rette og moralsk riktige. Og i tillegg skjønner jo ikke hunder sånn engang! De klarer ikke å tenke på den måten!

Jeg tror de aller, aller fleste hunder som glefser etter barn, er usikre på situasjonen/barn. Jeg tror de aller færreste er direkte aggressive, i den forstand at de vil drepe et barn og spise det. De glefser for å komme seg unna en ekkel situasjon, fordi de er usikre. Og når en hund er usikker, hjelper det lite å si fra til den, som jeg prøvde å illustrere med eksemplet over. Jeg ville heller satset på flere ting: å lære hunden at barn betyr noe positivt (motbetinging), og å lære hunden hvordan den skal oppføre seg i situasjoner med barn (trening av ferdigheter som hunden kan støtte seg på når ting blir vanskelige; oppsøke eier, gå unna osv.). Jeg har jo skrevet litt om hvordan min hund var i forhold til barn, og hvordan hun er nå. Og jeg trengte aldri å "si fra" til henne, slik jeg forstår det du skriver. Jeg tror ingen hunder glefser etter barn "på gøy/pur f", jeg tror de har en oppriktig og ærlig grunn for å gjøre det. Det er årsaken til problemet (hundens usikkerhet til barn) vi må behandle/trene bort i slike alvolige saker, ikke symptomene, som viser seg som knurring, glefsing osv. Og som Argon også skriver; hunden viser så utrolig mange andre signaler både FØR og MENS den knurrer/glefser, men de ser vi ikke, pga vår innstilling. En hund som knurrer til et barn vil typisk bevege seg bort fra barnet, snu siden til, vende hodet, slikke seg om munnen, halen ned, kanskje svakt logrende, ikke se direkte på øynene til barnet osv. Hunden går i alle fall veldig, veldig sjelden direkte frem til barnet, ser det i øynene og knurrer, flekker tenner, ørene opp og halen opp. Det første tyder på usikkerhet, det andre tyder på mer aggresjon/mindre usikkerhet. Om det var forståelig, da?