Å holde liv i dem samme hva?

[Mari]

Og ja jeg ville helt klart valgt avlivning fremfor f.eks. amputasjon eller månedvis med behandling på mine hunder.

Min hund har nå gått månedvis i behandling (snart fire faktisk). Han er livsglad, fornøyd og harmonisk, viser null symptomer på smerter og beinet hans blir bare bedre og bedre. Rett og slett en happy go lucky guy som han alltid har vært. Skulle jeg heller ha valgt avlivning på en 10 måneder gammel hund med en mer enn solid psyke, høy smerteterskel og som er tilpasningsdyktig som bare pokker?

Er det virkelig så svart/hvitt som enkelte skal ha det til? Vil dere kalle meg egoistisk eller at jeg tråkker over de etiske grensene når det kommer til behandling av dyr med dette valget?

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg har valgt riktig, det ser jeg på hunden min.

[Lotta]

Breeze, jeg er helt enig i det du skriver. Er klar over at det også finnes mennesker som ville valgt å slippe om det ikke var så vanskelig å få slippe. Jeg er også enig i det du skriver om smerte. Poenget mitt er at jeg synes ikke det ligger noen automatikk i det at om en hund har smerter så vil den uansett heller dø, jeg tror ikke det alltid er så enkelt.

Selv om du skriver til Breeze så tillater jeg meg å kommentere:

JEG tror ikke hunder har noen bevisst tanke om at de ønsker å dø - like lite som jeg mener det finnes noen indikasjoner på at de har noen bevisst oppfatning av at de ønsker å leve. Å leve er noe de gjør av ren og skjær selvoppholdelsesdrift, rett og slett...

At alle vil overleve er hverken dyretes personlige dype filosofi eller noe spesiell "logikk", det er vel heller etologi eller noe sånt. Som Akela er inne på tidligere så er det hele drivkraften i alle dyr, det er heller et instinkt.

Nettopp - og hvis vi skal følge "naturlovene" her så innebærer det ganske enkelt at vi overstyrer instinktene og naturen ved å utsette dem for ekstrembehandlinger og "kurer" - når de i realiteten ikke har livets rett...

Nei, hunder sitter nok ikke å planlegger begravelsen sin, men å si at ikke de aller fleste ønsker å leve blir også feil. Det at vi har avlet frem husdyr betyr vel ikke at vi har klart å avle bort ønsket om å leve.

Jeg tror det ville være nyttig om du avklarte hva begrepet "ønske å leve" innebærer. Kan det være det samme for en hund som det er for meg? Mennesker velger nemlig ofte å leve, fordi de har forpliktelser, dødsangst og bondeanger - ikke fordi sykdom og lidelse er til å bære i seg selv...

En annen ting er at om vi hadde latt naturen gå si gang, hadde vi heller ikke hatt så enormt mange svake/syke/dårlig hunderaser. Vi avler frem all slags mulig "dritt", og når ikke det funker så bra, så avliver vi og forsetter å avle. Det er vel ikke så mye naturlig i det heller.

Nei. Har jeg sagt jeg er tilhenger av å avle på dyr som ikke har livets rett?

Men det er jo flott at du har så klare synspunkter for hvordan det skal gjøres. Det sparer deg sikker for mange vanskelige tanker og kvaler.

He, he! Livet mitt er ikke bare en lek, det er også en dans på roser...

Jeg tror imidlertid at det ikke er så sort/hvit som "smerte=den vil dø", jeg tror det finnes mange gråsoner, veldig mange ting å ta inn i betraktiningen, og en fryktelig vanskelig avgjørelse for hva som er rett og hva som er galt for hvert individ.

Vel - hvor vanskelige hadde disse avgjørelsene vært om ikke økonomien, legevitenskapen og veterinærmedisinen hadde gitt oss så mange muligheter for å forlenge liv? Tror du den vanlige hundeeier i Guatemala sitter og lurer på om hunden skal få kjemoterapi når den får kreft?

[Payamon]

Lotta, jeg føler det her sklir litt ut nå, så jeg skal la være å kommentere hver setning, men;

Jeg tror det ville være nyttig om du avklarte hva begrepet "ønske å leve" innebærer. Kan det være det samme for en hund som det er for meg? Mennesker velger nemlig ofte å leve, fordi de har forpliktelser, dødsangst og bondeanger - ikke fordi sykdom og lidelse er til å bære i seg selv...

Jeg tror vel kanskje ikke jeg kan definere "ønske å leve" noe mer enn jeg allerede har gjort. Poenget mitt er at det IKKE er ETT svar. Så ja, det KAN sikker være noen av de samme tingene for deg som for en hund. Jeg tror, som jeg har sagt før, at det er forskjell fra individ til individ. Og jeg tror også man til en viss grad kan se på hunden om den har glede av livet.

Vel - hvor vanskelige hadde disse avgjørelsene vært om ikke økonomien, legevitenskapen og veterinærmedisinen hadde gitt oss så mange muligheter for å forlenge liv? Tror du den vanlige hundeeier i Guatemala sitter og lurer på om hunden skal få kjemoterapi når den får kreft?

Men nå er det jo faktisk sånn det er. Vi sitter her i rike Norge og HAR disse mulighetene; På godt og på vondt.

[Mari]

Ikke bare har jeg RETT til det - jeg har PLIKT til det.

Hvor går grensen for denne plikten?

En kastraksjon av en tispe vil medføre smerter, og det kan dukke opp komplikasjoner selv ved alle rutineinngrep. Er det da over og ut for hunden? Nice knowing ya, liksom? Se bare på Siljes kastraksjonshistorie, når skulle hun ha avlivd? (et retorisk spørsmål selvsagt, og bør ikke svares på.) Hva med en magedreining som kommer tilbake? En avrevet sene som krever en viss rekonvalenstid? Hvor lenge skal/skulle jeg gi(tt) Töddel før avlivning er riktig?

Listen for hva som kan skje i en hunds liv er jo uendelig, og i mange tilfeller er framtidsutsiktene gode for hunden. Hvor mange dager med sannsynlig smerte tåler en hund? Tre dager? En uke? En måned? Hunder håndterer smerte forskjellig, så det kan da ikke være et fasitsvar på dette? Ergo, ingen svart/hvit sak.

Grensen for hva som er akseptabelt er uansett individuell for hver eier. Det er klart mange lar det gå for langt, men da er det vel like stor mulighet for at mange er for raske til å lete fram den rosa væska også?

Hvem har lov til å avgjøre når det er en PLIKT å avlive? For jeg snur heller på det, og mener at det er min PLIKT å behandle Töddel når han viser en slik livskvalitet som han gjør. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det finnes en gylden middelvei her, og at avgjørelser må tas grunnlag av hver enkelt sak. Eller har virkelig ikke individet noe å si i en slik vurdering?

[bazzin]

Min hund har nå gått månedvis i behandling (snart fire faktisk). Han er livsglad, fornøyd og harmonisk, viser null symptomer på smerter og beinet hans blir bare bedre og bedre. Rett og slett en happy go lucky guy som han alltid har vært. Skulle jeg heller ha valgt avlivning på en 10 måneder gammel hund med en mer enn solid psyke, høy smerteterskel og som er tilpasningsdyktig som bare pokker?

Er det virkelig så svart/hvitt som enkelte skal ha det til? Vil dere kalle meg egoistisk eller at jeg tråkker over de etiske grensene når det kommer til behandling av dyr med dette valget?

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg har valgt riktig, det ser jeg på hunden min.

Enig med deg, Mari. Jeg tror ikke hunder som gjennomgår behandlinger som kan redde dem lider noen nød av det. Hunder bryr seg fint lite om hva som skjedde på operasjonsbordet for tre mnd siden - de lever i nuet. Så lenge en behandling ikke forlenger et smertefult sykeleie som vil ende med døden så ser jeg ikke problemet med å behandle hundene i det hele tatt. Aggressiv behandling er jo alt fra å behandle hunder som er forgiftet (f.eks hoggormbitt), til en knekt fot, til kreftbehandling. Man kan ikke generalisere når det kommer til dette, det er for mange faktorer som spiller inn (alder, fysisk form, leveforhold, bruksområde etc). Ville jeg gitt mine hunder flere sjanser hvis det var et reellt håp om et verdig liv i etterkant - definitivt. Men jeg ville heller ikke (..håper jeg...) utsatt dem for unødvendige behandlinger.

Det med å menneskeliggjøre hunder i en sykdomsprosess går jo begge veier. Man sier at selv om mennesker ønsker å leve så er ikke det det samme som at hunder gjør det - noe jeg er helt enig i! Men - man kan heller ikke gå rundt å tro at selv om hund utsettes for aggressiv behandling så går den å tenker på dette i ettertid som et menneske. Hunden lever i nuet. Det som var for tre mnd siden, enten det var en amputasjon eller giftbehandling, og som kunne endt med døden uten behandling opptar ikke hunden i det hele tatt. Hunden går ikke rundt og er bitter og deprimert pga foten den mistet eller pga smertene den hadde. Det er det vi mennesker som gjør.

[Guest 2ne]

Tja.. Jeg muligens både kynisk og kald, men jeg vil vel heller avlive hunden min "for tidlig" enn "for seint" jeg da. Og det er først og fremst min egen sykdom som har gjort meg så sort/hvit, det er ikke alt som er verdt å leve med, selv om man ikke nødvendigvis går og ønsker at man var død heller, om noen skjønner nyansen?

Jeg ville aldri behandlet en hund med kreft med cellegift! Det er jeg helt 100 % sikker på, jeg går på forholdsvis lave doser cellegift sjøl (Methotrexate, om noen skulle ha lyst til å sjekke, mot leddgikt), og jeg blir skikkelig kvalm og uvel av det, gjerne i flere dager. I tillegg har man en ørliten haug med mulige bivirkninger, noe man ikke er så flinke til å følge opp hos dyr (er det noen som har hatt oppfølging etter langvarig kortison-bruk eller rhimadyl-bruk på hundene sine, f.eks?)

Etter siste vinteren med Gubbelille, så håper jeg virkelig at mine nåværende hunder blir brå-dårlige når den tid kommer. Det å gå og vurdere dag for dag om det er "nok" livskvalitet, er skikkelig slitsomt - helt klart mer for meg som hundeeier enn for hunden sjøl - og jeg har ikke lyst til å gå igjennom det en gang til.

Og etter å ha måtte venne meg til å leve med en kronisk sykdom sjøl - det er straks 4 år siden jeg fikk diagnosen, 6 år siden jeg begynte å få symptomer - så føler jeg at jeg ikke har rett til å utsette hundene mine for noe av det samme. Hvordan man takler å leve med smerte er variabelt, men jeg tør nesten å garantere at langvarig smerte vil påvirke humør og livskvalitet. Og det hender i mine svarteste stunder at jeg skulle ønske at noen kunne gjøre med mennesker som de gjør med dyr - si at nå er det nok, det er på tide å få slippe nå..

Jeg ville aldri amputert et helt bein (det er jo forskjell på amputasjon og amputasjon, liksom) på mine hunder. Ikke ta det personlig, Mari, jeg kjenner ikke din Töddel, men for meg så føles ikke det riktig. Kan være at jeg ombestemmer meg den dagen det blir en reel problemstilling, men jeg håper og tror ikke det.

[Therese_]

Må innrømme at jeg ikke har lest hele tråden her, men noen tanker omkring radikal behandling av dyr har jeg likevel.

Man bør ta hensyn til spørsmål som:

Varighet og grad av smerte ved behandling. Jeg syns ikke det er ansvarlig å la en hund gå med smerter i lang tid, for de har ikke evnen til å forstå at det vil gå over.

Hundens livskvalitet etter vellykket behandling. Vil hunden kunne leve som den gjorde da den var frisk?

Det er forskjell på å amputere benet på en trekkhund og å gjøre det samme på en hund som lever i en veske.

Hvor stor del av resterende levealder vil hunden være plaget med rekonvalesens og smerter?

Èn mnd er kanskje akseptabelt for en hund som kan leve smertefritt og velfungerende i 5år etterpå, men kanskje drøyt hvis man forlenger livet med bare 6mnd?

Det er ikke noe fasitsvar på dette, men eiers følelser bør ihvertfall ikke være avgjørende når man velger behandling. Ingen kan vite eller se at en hund ønsker å leve, er glad i livet eller hva man nå tillegger dem av tankevirksomhet og følelser. De forstår ikke konsekvenser av sånne spørsmål, og det bør vi som eiere være klar over.

[akela]

Det er, som Mari og BAzzin skriver, alt ettersom - og det må være opp til den enkelte, i samråd med sin veterinær. For ja, jeg tror at en god hundeeier vil både kjenne sin hund og gjenkjenne smertesymptomer, og selv kunne ta et valg - ut fra hele bildet, som inkluderer så mye mer enn bare svart eller hvitt.

Livets rett er heller ingen absolutt, der ser man jo sterke skiller mellom de jegere som mener at en hund som ikke jakter godt nok av en eller annen grunn, ikke har livets rett, selv om hunden er frisk nok til et godt liv som "hund"... om enn ikke som jakthund.

Husker jeg leste en skribent i et blad som hadde en HD-rammet hund som ikke tålte skogsturer, men som likevel fikk være med på mye annet - "skal" en hund tåle full aktivitet for et godt liv, eller kan man legge lista lavere? Nå er dette en av de mer samvittighetsfulle eierne jeg vet om, som også selv har tildels sterke fysiske plager og vet hva det er snakk om.

Personlig vet jeg at jeg ikke ville fikse en blind hund, men nå har jeg møtt to hunder som er helt blinde og som ser ut som de har gode liv, de går turer, omgås med andre hunder, blir trent, løper rundt og ser ut som om alt er bra - hvem skal dømme?

Så jeg har en viss tro på at de fleste hundeeiere har et velbalansert forhold til dette selv, siden jeg ikke helt kommer på de mange "skrekkeksemplene" - kanskje det ikke er så mange, fordi vi husker de få?

Skal man trekke inn mennesker, så er det faktisk et poeng at også dødssyke ofte VIL leve... For seks år siden intervjuet et tverrfaglig team ved Seksjon for lindrende behandling ved Regionsykehuset i Trondheim (RiT) døende mennesker om deres syn på aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord, og det viste seg at livsperspektivet endres - de var for dødshjelp generelt, men ønsket det ikke selv... de ville leve en stund til. Det hevdes vel også at folk som ønsker dødshjelp, ofte er redd for smerter - at de ikke vil gis nok smertestillende (noe som man tidvis har vært knegne med, før hospice og nye tanker kom, ut av et eller annet prinsipp om at folk ikke skal bli avhengige; right, veldig aktuelt når man er i dødens forgård) eller at de skal være til belastning for familie/venner.

Dyr er noe annet - de lever i øyeblikket, og hvis det øyeblikket er greit nok, ja... hvordan velge for dem? En hund her spratt rundt på avlivningsdagen sin, med fullt av blod og kreft innabords, og syntes livet var topp - helt inn til sovemiddelet begynte å virke. Nei, jeg tror dette er veldig mye vanskeligere... det må avveies, gang for gang, tilfelle for tilfelle, individ for individ.

[Payamon]

Hei Tone!

Det du skriver tror jeg egentlig igjen bare bekrefter for meg hvor viktig det er å se an individet. Jeg som deg har leddgikt, og har hatt det så godt som hele livet. Jeg gikk det meste av barndommen/ungdommen på cellegift og gud vet hva av andre medikamenter uten at noe var noen stor suksess. Så jeg vet hvordan det er å leve med sykdom og smerte - men i motsetning til deg kunne (altså jeg sier ikke at jeg ville gjort det under alle omstendigheter) jeg nok latt en hund til en viss grad gå igjennom noe av det samme, fordi jeg vet at man kan takle veldig mye nedgang og at det fortsatt føles verdt det. Nå er det selvfølgelig stor forskjell på menneske og hund, og mange av mine grunner til å ville leve er veldig forskjellig fra hundene mine sine grunner til å ville leve. Og ikke minst er mine muligheter til å takle sykdom på mange måter bedre enn en hunds (har jeg vondt i beina en dag kan jeg bare sette meg ned å lese en bok, mens hunden kanskje bare blir liggene å kjede seg). Men det jeg mener er at det går fint an å ha et bra liv og kunne glede seg over livet selv med litt smerter og behandlinger - enten man er hund eller menneske.

Når det er sagt så har alle familiens hunder blitt avlivet pga alderdom når det har føltes rett. Så jeg er ikke for å holde hunder i live uansett. Jeg er litt sånn midt i mellom her, i denne diskusjonen. Jeg synes ikke man skal dra hunden igjennom ALT fordi den MÅ leve for enher pris, men jeg ville heller ikke avlivet ved første tegn på problemer fordi hunden for enhver pris IKKE må oppleve annet en gull og grønne enger. Hvis jeg sto med valget mellom å avlive og å amputere et bein på en ellers frisk, livsglad og ung hund som fint kan takle å leve med tre bein, så ville nok jeg gjort som Mari her.

Husker jeg leste en skribent i et blad som hadde en HD-rammet hund som ikke tålte skogsturer, men som likevel fikk være med på mye annet - "skal" en hund tåle full aktivitet for et godt liv, eller kan man legge lista lavere? Nå er dette en av de mer samvittighetsfulle eierne jeg vet om, som også selv har tildels sterke fysiske plager og vet hva det er snakk om.

Personlig vet jeg at jeg ikke ville fikse en blind hund, men nå har jeg møtt to hunder som er helt blinde og som ser ut som de har gode liv, de går turer, omgås med andre hunder, blir trent, løper rundt og ser ut som om alt er bra - hvem skal dømme?

Åh, jeg må bare fortelle at jeg traff en helt suveren blind hund på kurs i sommer. Første dagen med lydighet ble noen av oss stående å se på en hund som var så flink, den gikk på plass og hadde kjempegod øyekontakt med eieren. Plustelig så er det noen som forteller at den er jo blind, så da var overraskelsen ganske stor. Jeg har ingen tvil om at den hunden hadde et flott liv selv om den var blind, den var med på alt og stolte fullt og fast på at eieren var øynene dens. Den hoppet til og med hinder. Men det er klart at det kreves en spesiell og dedikert eier for å klare å gi en sånn hund et så fint liv, og det er sikkert mange som heller ville valgt å avlive, men jeg tror helt sikkert den hunden ville sagt at livet er topp hvis den ble spurt.

*dobbelpost, husk å bruke redigeringsfunksjonen! - mod Tijon*

[Renate A]

Det er, som Mari og BAzzin skriver, alt ettersom - og det må være opp til den enkelte, i samråd med sin veterinær. For ja, jeg tror at en god hundeeier vil både kjenne sin hund og gjenkjenne smertesymptomer, og selv kunne ta et valg - ut fra hele bildet, som inkluderer så mye mer enn bare svart eller hvitt.

Livets rett er heller ingen absolutt, der ser man jo sterke skiller mellom de jegere som mener at en hund som ikke jakter godt nok av en eller annen grunn, ikke har livets rett, selv om hunden er frisk nok til et godt liv som "hund"... om enn ikke som jakthund.

Husker jeg leste en skribent i et blad som hadde en HD-rammet hund som ikke tålte skogsturer, men som likevel fikk være med på mye annet - "skal" en hund tåle full aktivitet for et godt liv, eller kan man legge lista lavere? Nå er dette en av de mer samvittighetsfulle eierne jeg vet om, som også selv har tildels sterke fysiske plager og vet hva det er snakk om.

Personlig vet jeg at jeg ikke ville fikse en blind hund, men nå har jeg møtt to hunder som er helt blinde og som ser ut som de har gode liv, de går turer, omgås med andre hunder, blir trent, løper rundt og ser ut som om alt er bra - hvem skal dømme?

Så jeg har en viss tro på at de fleste hundeeiere har et velbalansert forhold til dette selv, siden jeg ikke helt kommer på de mange "skrekkeksemplene" - kanskje det ikke er så mange, fordi vi husker de få?

Skal man trekke inn mennesker, så er det faktisk et poeng at også dødssyke ofte VIL leve... For seks år siden intervjuet et tverrfaglig team ved Seksjon for lindrende behandling ved Regionsykehuset i Trondheim (RiT) døende mennesker om deres syn på aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord, og det viste seg at livsperspektivet endres - de var for dødshjelp generelt, men ønsket det ikke selv... de ville leve en stund til. Det hevdes vel også at folk som ønsker dødshjelp, ofte er redd for smerter - at de ikke vil gis nok smertestillende (noe som man tidvis har vært knegne med, før hospice og nye tanker kom, ut av et eller annet prinsipp om at folk ikke skal bli avhengige; right, veldig aktuelt når man er i dødens forgård) eller at de skal være til belastning for familie/venner.

Dyr er noe annet - de lever i øyeblikket, og hvis det øyeblikket er greit nok, ja... hvordan velge for dem? En hund her spratt rundt på avlivningsdagen sin, med fullt av blod og kreft innabords, og syntes livet var topp - helt inn til sovemiddelet begynte å virke. Nei, jeg tror dette er veldig mye vanskeligere... det må avveies, gang for gang, tilfelle for tilfelle, individ for individ.

Jeg vil ikke si så mye i denne diskusjonen pga det jeg utdanner meg innen (rehab), men det Akela sier på slutten er så utrolig viktig.

Og jeg tror at når man først står i situasjonen med et sykt dyr og at man først da vet man hva man vil gjøre og ikke gjøre med nettopp det individet man selv har.

Før det så tror jeg det man sier blir et "løst standpunkt" man har satt seg, men man vet nok ikke helt 100% sikkert hva man vil gjøre før man står med diagnosen og det syke dyret sitt på veterinærkontoret og skal vurdere hva man skal gjøre utfra en prognose på hvor friskt dyret kan bli og hva dyret kan gjøre resten av livet, DA kan man vurdere hvor langt man er villig til å gå eller ikke villig til å gå.

[Mari]

Jeg ville aldri amputert et helt bein (det er jo forskjell på amputasjon og amputasjon, liksom) på mine hunder. Ikke ta det personlig, Mari, jeg kjenner ikke din Töddel, men for meg så føles ikke det riktig. Kan være at jeg ombestemmer meg den dagen det blir en reel problemstilling, men jeg håper og tror ikke det.

Jeg tar det ikke personlig i det hele tatt. Da jeg startet diskusjonen om Töddel ønsket jeg tilbakemeldinger fra begge sider, så at folk er uenige med mine avgjørelser rundt ham har jeg ingen problemer med. Det er jo et litt betent tema.

Nå må jeg bare påpeke at jeg slipper (med all sannsynlighet) å ta amputasjons-avgjørelsen, han går fortsatt på fire heldigvis. Jeg vet ikke hva jeg gjør om problemstillingen dukker opp igjen. Selv ikke for Töddel.

Det er vanskelig om bare pokker! Det er vel ingen som tar slike avgjørelser enkelt, selv om veterinærmedisinen nå tillater det.

Men hittill har det vært helt riktig å behandle, selv om det har vart i snart 4 måneder, og kostet mer enn jeg tør tenke på. Når mange sier at de ikke ville utsatt hunden for behandling over lengre tid synes jeg det er litt bastant. For Töddel har det ikke være å utsette ham for noe i det hele tatt. Han er så glad og fornøyd som han skal være. Så det er jo ikke svart hvitt.

Jeg har selv også avlivet før det strengt talt var nødvendig. Moshi kunne nok ha levd noen måneder til, men jeg valgte å avlive henne. Så det er ikke på grunn av at jeg på død og liv vil holde hunden i live jeg har meninger.

Jeg har også som deg vært gjennom den daglige selvgranskningen om livskvalitet og når er det nok. Både med Bacon og Moshi, og til en viss grad med Töddel Du har helt rett, det er utrolig slitsomt. Ikke minst blodig urettferdig. Men samtidig stoler jeg på min egen bedømming, og jeg er sikker på at ingen av dem ble avlivet hverken for tidlig eller for sent.

Jeg kan også si, og mene(!), at cellegift ville vært uaktuelt. Men hva om veterinæren sier det er snakk om ytterst få behandlinger og eminente sjanser for at hunden blir helt frisk? Vil jeg fortsatt mene det samme? Det er jo helt umulig å si.

Jeg husker da jeg fikk Bacon. Da satte jeg meg ned og skrev ned hvilke ting som skulle oppfylles for at avliving burde skje. Jeg tenkte som så at når jeg står midt oppe i det ville det være vanskelig å tenke klart. Vel, den lista ble revidert noen ganger for å si det sånn. Men det skjedde uten at det gikk utover Bacons livskvalitet, det var ikke slik at jeg dyttet grensen foran meg. Jeg bare skjønte at ting er ikke så enkele som de kan virke.

Ellers er jeg enig med Akela.

[Guest 2ne]

Hei Tone!

Det du skriver tror jeg egentlig igjen bare bekrefter for meg hvor viktig det er å se an individet. Jeg som deg har leddgikt, og har hatt det så godt som hele livet. Jeg gikk det meste av barndommen/ungdommen på cellegift og gud vet hva av andre medikamenter uten at noe var noen stor suksess. Så jeg vet hvordan det er å leve med sykdom og smerte - men i motsetning til deg kunne (altså jeg sier ikke at jeg ville gjort det under alle omstendigheter) jeg nok latt en hund til en viss grad gå igjennom noe av det samme, fordi jeg vet at man kan takle veldig mye nedgang og at det fortsatt føles verdt det. Nå er det selvfølgelig stor forskjell på menneske og hund, og mange av mine grunner til å ville leve er veldig forskjellig fra hundene mine sine grunner til å ville leve. Og ikke minst er mine muligheter til å takle sykdom på mange måter bedre enn en hunds (har jeg vondt i beina en dag kan jeg bare sette meg ned å lese en bok, mens hunden kanskje bare blir liggene å kjede seg). Men det jeg mener er at det går fint an å ha et bra liv og kunne glede seg over livet selv med litt smerter og behandlinger - enten man er hund eller menneske.

Hei Monica, og takk for sist

Siden du skriver at du gikk på cellegift og gud vet hva av andre medikamenter, så antar jeg at du enten har funnet medisiner du funker på nå, eller er forholdvis symptomfri uten medisiner. Sånn er det ikke for mitt vedkommende, snarere tvert i mot, det blir heftigere medikamenter og høyere dose for hvert år som går, uten den helt ønskede effekten, og jeg har gått fra å være forholdsvis frisk og sunn til å nesten bli invalid - og som jeg skreiv i første innlegget mitt, nettopp det har gjort meg mindre lysten på å eksperimentere med behandling på hund. Ja, jeg kan sette meg ned med en bok eller foran tv'en og justere smertestillende etter eget behov på dårlige dager, det har strengt tatt ikke hunder mulighet til, de er heller ikke så lette å se på at har så så vondt i dag i forhold til igår, forrige uke, forrige måned eller ifjor, liksom - og det er utrolig hvor lett man venner seg til skrantende form, både på bikkja og en sjøl (jeg husker f.eks ikke hvor dårlig jeg kan være i mine gode perioder, eller hvor bra jeg kan være i mine dårlige perioder).

- Og selv om mine jenter takler denne inaktive (og da mener jeg inaktiv, vi er knapt nok ute på tissetur) uka som har gått nå forholdsvis greit, så er det ikke sikkert at de takler sånne inaktive uker OG smerter like bra - og jeg ser heller ingen grunn til å utsette de for det, om det er snakk om en kronisk tilstand..

Men hittill har det vært helt riktig å behandle, selv om det har vart i snart 4 måneder, og kostet mer enn jeg tør tenke på. Når mange sier at de ikke ville utsatt hunden for behandling over lengre tid synes jeg det er litt bastant. For Töddel har det ikke være å utsette ham for noe i det hele tatt. Han er så glad og fornøyd som han skal være. Så det er jo ikke svart hvitt.

Bare for å ta det først, jeg syns ikke 4 mnd er lenge å behandle, ett år trenger heller ikke å være lenge å behandle, det kommer litt an på, både på hvor stor sjansen er for å bli helt frisk igjen og hvor lenge man forventer at hunden lever etter å ha blitt helt frisk igjen og hvor mye man får gjort med hunden mens den er rekonvalent - men jeg antar at du kanskje ville valgt anderledes om Töddel var 10 år istedetfor under året, ikke sant?

Men, om f.eks yngstemann her - som ble året i august - fikk påvist en kronisk lidelse NÅ, som hun måtte gå på sterke medisiner som rhimadyl eller kortison for resten av sitt liv, så ville jeg vel vurdere sterkt å heller avlive fremfor å forlenge livet hennes med medisiner som kan gi ymse alvorlige bivirkninger bare fordi jeg vil holde liv i henne..

Jeg kan også si, og mene(!), at cellegift ville vært uaktuelt. Men hva om veterinæren sier det er snakk om ytterst få behandlinger og eminente sjanser for at hunden blir helt frisk? Vil jeg fortsatt mene det samme? Det er jo helt umulig å si.

Kreftbehandling på hund har til nå begrenset seg til kirurgi - man begynte vel å eksperimentere med cellegiftbehandling på tildig 90tallet en gang - og igjen, sånn som jeg føler meg av min forholdsvis lave dose cellegift, så har ikke jeg noe behov for å utsette mine hunder for sånt. Da får de komme med kvalmestillende behandling i tillegg først (folsyre skal hjelpe for folk har jeg hørt rykter om, men jeg veit ikke om det gjelder for hunder og?)

Jeg husker da jeg fikk Bacon. Da satte jeg meg ned og skrev ned hvilke ting som skulle oppfylles for at avliving burde skje. Jeg tenkte som så at når jeg står midt oppe i det ville det være vanskelig å tenke klart. Vel, den lista ble revidert noen ganger for å si det sånn. Men det skjedde uten at det gikk utover Bacons livskvalitet, det var ikke slik at jeg dyttet grensen foran meg. Jeg bare skjønte at ting er ikke så enkele som de kan virke.

Jeg har og en sånn liste (i hodet), og den har blitt revidert på flere måter, både når det gjelder mentalitet og fysiske sykdommer/plager. Det er ikke enkelt å være helt bastant når man snakker om levende vesner, men enn så lenge så setter jeg grensa for mine hunder ved amputering og kreftbehandling - og kanskje også ved langvarig bruk av medisiner på kroniske sykdommer.. Så får vi se den dagen det blir en reel situasjon, om jeg mener det samme da, eller om jeg reviderer lista igjen..

[Lotta]

Hvor går grensen for denne plikten?

Grensen går ved uetisk og smertefull behandling av en hund som gjør at den etter behandlingen ikke ville fungere "på egen hånd" og hvor utfallet ville vært døden IRL. Jeg synes personlig det er forkastelig, uetisk og egosentrisk å amputere ben, drive eksperimentell kirugi (skiveprolapser, etc), starte kjemoterapi eller gi diabetiske hunder insulin. Det er et overgrep mot dyret OG det forstyrrer perspektivet mellom dyr/menneske - og JA, jeg innrømmer glatt at jeg ikke skjønte det før jeg selv fikk barn...

En kastraksjon av en tispe vil medføre smerter, og det kan dukke opp komplikasjoner selv ved alle rutineinngrep. Er det da over og ut for hunden? Nice knowing ya, liksom

Vel - DET er hovedargumentet til Mattilsynet når Lov om Dyrevern ble utarbeidet - jeg har en lang utredning fra dem om det på mail ett eller annet sted.... Skal lete det opp...

Se bare på Siljes kastraksjonshistorie, når skulle hun ha avlivd? (et retorisk spørsmål selvsagt, og bør ikke svares på.) Hva med en magedreining som kommer tilbake? En avrevet sene som krever en viss rekonvalenstid? Hvor lenge skal/skulle jeg gi(tt) Töddel før avlivning er riktig?

Hun skulle avlivet når bikkja svevde mellom liv og død, led og skrek i smerte og titusenlappene fløy i alle himmelretninger. En hund som får magedreining skal avlives pr omgående (yepp, jeg har en god del info om hva magedreining innebærer), og JEG personlig synes 4 måneder på sterke medikamenter er for lenge - hva med langtidseffekten av disse medisinene, f eks...

Listen for hva som kan skje i en hunds liv er jo uendelig, og i mange tilfeller er framtidsutsiktene gode for hunden. Hvor mange dager med sannsynlig smerte tåler en hund? Tre dager? En uke? En måned? Hunder håndterer smerte forskjellig, så det kan da ikke være et fasitsvar på dette? Ergo, ingen svart/hvit sak.

Min ringe erfaring tilsier at oddsene i praksis er dårlige - og jeg kjenner til langt flere mislykkede redningsaksjoner enn jeg gjør vellykkede - men eieren kan jo "trøste seg med" at intet var uprøvd når bikkja tok kvelden...

Grensen for hva som er akseptabelt er uansett individuell for hver eier. Det er klart mange lar det gå for langt, men da er det vel like stor mulighet for at mange er for raske til å lete fram den rosa væska også?

Tja - en død hund lider ikke - og hvor mye skal eieren være forpliktet til å gjøre? Skal han bruke en tiende av årsinntekten sin? Tillate 37 dager innlagt på høyskolen, trille rundt på en hund som er lam i bakparten? Vaske tiss og tørke opp etter hannhunden med prostataproblemer? Stakkaren er jo syk...? Eller tillate at den psykisk syke (he, he!) hunden biter naboens barn fordi den er jo psyk, stakkar - den må jo få en sjanse?

Det er opp til hver enkelt hundeeier å avlive hunden sin når han vil, og ingen andre kan sette seg til doms over det. Jeg mener faktisk at de fleste venter aaaaalt for lenge - uansett.

Hvem har lov til å avgjøre når det er en PLIKT å avlive? For jeg snur heller på det, og mener at det er min PLIKT å behandle Töddel når han viser en slik livskvalitet som han gjør. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det finnes en gylden middelvei her, og at avgjørelser må tas grunnlag av hver enkelt sak. Eller har virkelig ikke individet noe å si i en slik vurdering?

Jeg tror vi må lete en stund for å finne riktig lovhjemmel - men min MENING er at vi som hundeeiere har PLIKT til å forskåne dyra våre for smerter, og slutte å sette himmel og jord i bevegelse for å holde liv i dyr som strengt tatt sjelden blir mer enn 12-13 år gamle uansett...

Enig med deg, Mari. Jeg tror ikke hunder som gjennomgår behandlinger som kan redde dem lider noen nød av det.

Øhhh, så du tror ikke hunder føler smerte, blir redde og engstelige eller får problemer med psyken når de har vondt? Neivel.

Hunder bryr seg fint lite om hva som skjedde på operasjonsbordet for tre mnd siden - de lever i nuet.

Vel - hvis det nuet er en kontinuerlige smerter og plager gjennom en 6 mnd rekonvalsensperiode så vil jeg bestemt hevde at bikkja bryr seg - hele tiden, døgnet rundt i dag ut og dag inn...

Så lenge en behandling ikke forlenger et smertefult sykeleie som vil ende med døden så ser jeg ikke problemet med å behandle hundene i det hele tatt.

OK - men et smertefullt sykeleie for å få 6 mnd lengre levetid er greit? Og hva "ender med døden" avhenger jo av eierens lommebok og veterinærens "kompetanse" det da...

Det er, som Mari og BAzzin skriver, alt ettersom - og det må være opp til den enkelte, i samråd med sin veterinær. For ja, jeg tror at en god hundeeier vil både kjenne sin hund og gjenkjenne smertesymptomer, og selv kunne ta et valg - ut fra hele bildet, som inkluderer så mye mer enn bare svart eller hvitt.

Klart - valget må jo eieren selv ta - men jeg tror dessverre ofte at det hverken er fornuftig, realistisk eller riktig - FOR hunden. Som sagt, en død hund lider ikke ...

Skal man trekke inn mennesker, så er det faktisk et poeng at også dødssyke ofte VIL leve... For seks år siden intervjuet et tverrfaglig team ved Seksjon for lindrende behandling ved Regionsykehuset i Trondheim (RiT) døende mennesker om deres syn på aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord, og det viste seg at livsperspektivet endres - de var for dødshjelp generelt, men ønsket det ikke selv... de ville leve en stund til. Det hevdes vel også at folk som ønsker dødshjelp, ofte er redd for smerter - at de ikke vil gis nok smertestillende (noe som man tidvis har vært knegne med, før hospice og nye tanker kom, ut av et eller annet prinsipp om at folk ikke skal bli avhengige; right, veldig aktuelt når man er i dødens forgård) eller at de skal være til belastning for familie/venner.

Jeg mener det er helt absurd å sammenligne menneskers og dyrs livsanskuelse - rett og slett...

[Guest Gråtass]

Jeg forstår det sånn Lotta at du ønsker ikke å "redde" hunder som faktisk har en fair sjangs til å bli reddet til ett normalt liv. La meg ta to eksempler: Min første schäfer tispe var i en ulykke der hun skadet ryggen sin 18 mnd gammel, ikke så dramatisk da, men to år senere forverret skaden seg pga ny ulykke. Da hadde jeg to alternativer,1. Ingenting 2. Operere; Rekonvalesenstiden var 3-6 mnd, kun luftes på plenen i bånd de 2 første mnd. Kostnad 30.000 forsikring dekket kr 10.000. 50%sannsynlighet for bedring.

Jeg valgte alternativ 1 med behandling med Rimadyl ved behov. Da hunden var nesten 5 år, var tilstanden forverret og jeg avlivet henne.

Det andre eksempelet var vårt nyeste familiemedlem. Schäfer hannhund med medfødt defekt i albuen. Han ble operert 7 mnd gammel(benet ble saget tvers av for å heles naturlig igjen), kostnad 17.000 kr- 14.000 dekket av forsikring, rekonvalesens tid 3 mnd, men det viktigste for oss var veterinærens garanti for 99% sannsynlighet til bedring. Altså så gode prognoser at det ikke var forsvarlig i min verden å avlive hunden. Selv om oppdretter ønsket dette fremfor operasjon og påfølgende "dårlig statistikk". Hadde han måtte operes flere ganger ville vi vurdert saken nøye på nytt, men han er pr i dag haltfri og fungerer helt optimalt. Var det da riktig å ikke avlive?

[Payamon]

Hei Monica, og takk for sist

Siden du skriver at du gikk på cellegift og gud vet hva av andre medikamenter, så antar jeg at du enten har funnet medisiner du funker på nå, eller er forholdvis symptomfri uten medisiner. Sånn er det ikke for mitt vedkommende, snarere tvert i mot, det blir heftigere medikamenter og høyere dose for hvert år som går, uten den helt ønskede effekten, og jeg har gått fra å være forholdsvis frisk og sunn til å nesten bli invalid - og som jeg skreiv i første innlegget mitt, nettopp det har gjort meg mindre lysten på å eksperimentere med behandling på hund. Ja, jeg kan sette meg ned med en bok eller foran tv'en og justere smertestillende etter eget behov på dårlige dager, det har strengt tatt ikke hunder mulighet til, de er heller ikke så lette å se på at har så så vondt i dag i forhold til igår, forrige uke, forrige måned eller ifjor, liksom - og det er utrolig hvor lett man venner seg til skrantende form, både på bikkja og en sjøl (jeg husker f.eks ikke hvor dårlig jeg kan være i mine gode perioder, eller hvor bra jeg kan være i mine dårlige perioder).

- Og selv om mine jenter takler denne inaktive (og da mener jeg inaktiv, vi er knapt nok ute på tissetur) uka som har gått nå forholdsvis greit, så er det ikke sikkert at de takler sånne inaktive uker OG smerter like bra - og jeg ser heller ingen grunn til å utsette de for det, om det er snakk om en kronisk tilstand..

Ja det er klart at blir man så dårlig som det høres ut som du har blitt på kort tid, så ville jeg også hatt betenkligheter med å behandle hvis det var en hund. Ser man at det går feil vei liksom, og det i tillegg er tydelig at hunden ikke har det bra, så lar man den slippe. Jeg mener bare at jeg tror hunder tåler en del, og i mitt hode blir det feil når folk sier at hundens liv skal være 100% tipp-topp. Jeg tror både mennesker og hunder kan takle en del smerter og behandlinger og forsatt ha et bra liv, og jeg heller mer mot den siden hvor man forsøker å behandle før man velger å avlive. Ikke bare fordi jeg er glad i hunden og vil ha den så lenge som mulig (jeg tror alle som er her, vi som er ekstra interessert i hund, er veldig glad i hundene våre og vil dem det som er best, uansett hva man mener i denne diskusjonen), men også fordi jeg tror på at det viktigste for de aller fleste uavhengig av art er livet, og at de fleste ville valgt å kjempe hvis de fikk valget.

Men som sagt synes jeg det er viktig å se an hvert individ. Bare det med hundens alder synes jeg har veldig mye å si. For eksempel ville jeg nok aldri vurdert å amputere et ben på en godt voksen hund, men det er noe jeg kunne vurdert på en veldig ung hund. Jeg tror det er mye lettere for en ung og sterk hund å takle og tilpasse seg diverse defekter og "vondter", enn det er for en godt voksen hund, akkurat som det ofte er hos mennesker. Hadde for eksempel jeg blitt blind nå ville jeg hatt enorme problemer med det, mens en som er født blind vil takle det på en helt annen måte. Og sånn tror jeg det er for hunder også. En hund som blir blind når den er 10 år tror jeg ville hatt uendelig mye større problemer med det enn en som er født blind. Så for meg kan ikke hele denne problemstillingen generaliseres, man må tenke og vurdere og avgjøre for hvert tilfelle og hvert individ.

[Payamon]

Vel - DET er hovedargumentet til Mattilsynet når Lov om Dyrevern ble utarbeidet - jeg har en lang utredning fra dem om det på mail ett eller annet sted.... Skal lete det opp...

Var ikke det en av tingene som skulle forandres i den nye dyrevernsloven?

[Skessa]

Dersom man amputerer et bein på en hund som er vant med å springe mye ute i skog og mark, og som ellers er veldig aktiv og frisk, kommer kanskje ikke hunden til å få det samme livet tilbake. Om det er en framfot, blir det litt vanskelig å leve normalt slik som før, men en bakfot går det litt bedre.

Om jeg hadde hatt en slik hund, ville jeg fåretrukket å avlive hunden. Den aktive hunden fortjener å ha det livet den er vant med og elsker, ikke noe annet. Kan ikke be en energibombe være en sofagris. Det går bare ikke. Hjertet mitt hadde bristet ved tapet av min beste venn, men å se han/hun ligge inne og sukke over å ikke få løpe sammen med de andre hundene i parken/skogen, hadde totalt KNUST hjertet mitt.

Jeg hadde avlivet hunden min og visst at den har det godt, så kunne jeg heller glede meg over å møte den igjen en vakker dag

[Guest 2ne]

For eksempel ville jeg nok aldri vurdert å amputere et ben på en godt voksen hund, men det er noe jeg kunne vurdert på en veldig ung hund. Jeg tror det er mye lettere for en ung og sterk hund å takle og tilpasse seg diverse defekter og "vondter", enn det er for en godt voksen hund, akkurat som det ofte er hos mennesker. Hadde for eksempel jeg blitt blind nå ville jeg hatt enorme problemer med det, mens en som er født blind vil takle det på en helt annen måte. Og sånn tror jeg det er for hunder også. En hund som blir blind når den er 10 år tror jeg ville hatt uendelig mye større problemer med det enn en som er født blind. Så for meg kan ikke hele denne problemstillingen generaliseres, man må tenke og vurdere og avgjøre for hvert tilfelle og hvert individ.

Her er jeg ikke enig med deg, sånn generelt sett. Bare for å ta dette med synshemmede hunder, så er de fleste jeg har kjent som har vært mer eller mindre blinde (dvs alt fra helt blind til delvis blind og svaksynte) blitt det i godt voksen alder, altså av alderdomskatarakt eller andre sykdommer som har kommet når hunden ble voksen.

Min Gubbelille var svært svaksynt på slutten, og det plaget han svært lite. Ei dalmistispe jeg kjente fikk en sykdom jeg ikke husker hva heter, hvor det ene øyet måtte opereres ut og det andre ble helt "dødt" og glassaktig, hun taklet det fint - selv om hun selvsagt ble tatt hensyn til og bare var på kjente steder. Veit ikke om du husker den miniatyren vi hadde om på kurset? Den var født blind, sant? Hvordan syns du den taklet å være blind?

"Problemet" med å bedrive "større redningsoperasjoner" (no pun intended) på gamle hunder, er jo at det blir mye styr for å holde liv i stakkaren i kanskje toppen et år til - et år med rekonvalens og mulige smerter.

Som jeg har nevnt flere ganger, så kan det være at jeg moderer meg noe den dagen jeg står i en sånn situasjon sjøl, men utgangspunktet mitt er at jeg ikke vil gjøre "alt som står i min makt" - koste hva det koste vil, nesten - bare fordi at jeg kan..

[Payamon]

Det med blinde hunder var bare noe jeg synes høres mest logisk ut med tanke på hvordan jeg selv ville reagert, jeg har ikke noe erfaring med det, så det er mye mulig du har rett i det. Husker den på kurset ja, men akkurat i det tilfelle har jeg vel en liten mistanke om at den muligens ville fungert litt bedre med andre eiere. Men hvem vet. Vanskelig er det nå uansett detta her, det er ikke bare-bare å ha ansvaret for en annes liv.

[Guest Per Olav]

Med hensyn til synshemmede hunder er jeg enig med 2ne. Vår siste terv som døde en naturlig død da han var bort i mot 15 år var frisk som en fisk til det siste - bortsett fra at han helt på slutten sakte men sikkert ble blind på begge øynene. I hverdagen fungerte han helt fint, i huset passerte han bord og stoler, gikk gjennom dører og opp og ned trapper slik han alltid hadde gjort. På turene våre gikk han alltid på vår venstre side og tuslet delvis bak når han følte for det. Det var ikke før vi hadde fjernet verandatrappen for å lage en "platting" foran den at han sin vane tro tråkka ned der han trodde trappa sto og ramlet en halvmeter ned at vi forsto at noe var feil og veterinæren kontanterte at hunden var blitt blind. Siden han likevel fungerte som om han var seende var vi ikke i tvil om at han skulle få leve til alderen bestemte at nå var det slutt.

[Guest lijenta]

Her er det san at jeg lurer på når er det naturlig å la hunden slippe. Tankene streifer meg ofte for den eldste av mine hunder har forkalkinger og grå stær. Foreløpig så er jeg ved det punktet at han skal få leve som han gjør. Men når den dagen kommer at han ikke vil gå på tur lengere at halen hanger og han virker utilpass med situasjonen så må jeg gjøre midt beste for at han skal få slippe. Her er det tegn på at han ser dårlig. San som å stå og strekke seg utover hullet i gulvet (kjeller lemmen ) fordi det var en som sto med ei oste pakke i hullet (det var faktisk fare for å falle ned), mere avhengig av min lukt (altså går jeg ut i kjøkkenet og han ikke følger etter så ligger han i senga mi når jeg kommer inn). Forkalkingene blir det bare brukt forebyggende medisin mot og jeg kan ikke se noen smerter enda og godt er det. Men han er jublende glad når det blir litt dresurtrening da oppfører han seg som han skulle vært en rampehund på to år. Leker fortsatt med den andre hunden jeg har og sjarmere folk ja det kan han enda. Løpe løs over jorden og ut i elva er da et must for han og her finner han enda bra fram. Så vi satser på at det blir alderdomen som skal få han til slutt. Moren lever enda og er fjorten så det er håp.

[Raksha]

Utrolig vanskelig tema det med når det er riktig med avlivning. Det som har styrt min avgjørelser har vært livskvalitet og diagnose kombinert med prognoser. Den dagen jeg fikk beskjed om at Rikke aldri ville bli bra, så ble den endelige besluttningen tatt. Det tok lang tid, fordi ingen visste hva som var galt og alle trodde at dette var noe vi kunne fikse. Hadde jeg fått diagnosen før, hadde jeg tatt avgjørelsen tidligere. På Aro var det anderledes. Han mistet nesten livsgnisten og ble en "gammel" hund i løpet av 4 mnd. Ingen fant ut hva som var galt til tross for masse undersøkelser og prøver. Jeg kunne gjort mye mer, kunne latt dem åpne han for "å se" og ta muskelbiopsi og og og... Men jeg syns ikke det var riktig å pine han gjennom det når det etter all sansynlighet bare ville føre til en diagnose som sa "sorry mac, vi kan ikke gjøre noe mer". For han, og meg, ville ikke 1 mnd eller 2 til ha spilt noen rolle, for han hadde det ikke bra. Der ble det livskvaliteten, ikke diagnosen som ble avgjørende.

Jeg vet om flere hunder pr i dag jeg syns burde fått sprøyta for lengesiden, ingen som ferdes her inne såvidt jeg vet, så ingen grunn til panikk. Men jeg vet hvor vanskelig det er, spesielt om man ikke har noen diagnose og dermed klare prognoser å forholde seg til.

Vi har alle solskinnshistoriene om hunden "som ble bra mot alle odds" i beste disney stil, men hvor mange flere tilsvarende historier finnes det som ender på den andre måten? Jeg vil prøve "alt" for hundene mine, innen rimelighetens grenser. Hva som defineres som "rimelighetens grenser" blir for individuelt for min del til at jeg kan være så konkret som Lotta er.

[Aya]

For å si det sånn; jeg har avlivd to svært unge hunder, hvor den ene som sagt var en mulig kandidat for operasjon, og den andre kunne ha blitt ganske mye bedre (mest sannsynlig) med to forskjellige typer medisiner som han måtte ha brukt daglig resten av livet. Med begge to var det sånn at når de var avlivd og hadde fått fred, så angret jeg veldig på at jeg ikke gjorde det tidligere. Men når man har en syk hund blir man gradvis mer og mer blind for hva som er normalt, for hva en hund skal klare og hva den skal kunne gjøre.

[Payamon]

Jeg tenkte på noe, de av dere som har en veldig klar holdning på at man skal avlive så fort som mulig og går slavisk etter mantraen "død hund lider ikke". Hvordan syn har dere på avliving og et dyrs verdi generelt? Jeg vet for eksempel om folk som har hatt enorme mengder hunder i sitt liv, hvor hver og en blir avlivet av forskjellige grunner fra sykdom til dårlig i lydighet. Er dette da grei skuring i deres øyne?

[Lotta]

Jeg tenkte på noe, de av dere som har en veldig klar holdning på at man skal avlive så fort som mulig og går slavisk etter mantraen "død hund lider ikke". Hvordan syn har dere på avliving og et dyrs verdi generelt? Jeg vet for eksempel om folk som har hatt enorme mengder hunder i sitt liv, hvor hver og en blir avlivet av forskjellige grunner fra sykdom til dårlig i lydighet. Er dette da grei skuring i deres øyne?

Jeg skjønner ikke spørsmålet, rett og slett. Men hvis du spør om jeg mener det er bedre at en hund blir avlivet enn å leve som uønsket hos eieren sin, og ikke bli ivaretatt, så er svaret ubetinget JA.