Gå til innhold
Hundesonen.no

Tigging


bonaqua

Recommended Posts

Rottweileren vår som er ett år om noen dager har lagt til seg en dårlig vane. Hun er et utrolig matvrak og tigger så snart det er mat i luften. <_< Halen går som en propell og hele kroppen rister, og å sitte rolig er bare å glemme. Det er kun når det gjelder mat at hun blir så til de grader oppspilt. Hun danser omtrent i ring, og hadde hun kunnet snakke så hadde hun sagt noe sånt som "Maaat, mat mat mat, skyndt deg, gi meg maaaat!" Vi kan bare glemme å ha henne i samme rom som oss når vi spiser, for da begynner hun å mase så snart vi har lagt fra oss bestikket, hun logrer og masepiper. Dette gjør hun for såvidt også når hun ligger på et annet rom, for hun vet akkurat når vi er ferdigspiste. Når vi spiser er hun flink og holder fred, så lenge ingen gir henne øyekontakt da. :shocked:

Er det noen som har noen gode tips om hva vi bør gjøre for å få en slutt på dette?

Det vi har gjort en tid nå er å vente til hunden har roet seg helt ned før hun får mat. (Dette tar laaaang tid og krever mye tålmodighet fra vår side.) Og så har vi lært henne kommandoen "slutt å tigge".

Men hun er så utrolig sta, så det tar laaang tid å gjennomføre. Og når hun er så oppspilt er det vanskelig å nå frem til henne. Når vi har spist så er det nok at hun får øyekontakt med oss, så begynner tigginga og maset. Vi har også prøvd å gi henne mat på et helt annet tidspunkt, men hun tror at så snart vi spiser så er det hennes tur etterpå. Dette er nok en oppførsel som vi har bidratt til, men ikke vært helt klar over.

Håper noen kan komme med noen tips som kan gjøre matrutinene her i huset bedre, og mindre slitsomme.

Mvh. Cathrine

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som tigger ved bordet, har nok erfart at det lønner seg, altså fått mat ved bordet en eller annen gang. Dumt, men sant. Kan ikke dere gi hunden mat før dere spiser, slik at dere vet at den ikke er skrubbsulten, så instruer den til å gå og legge seg, eller hva som måtte passe av instruks mens dere spiser og så kaste alle rester. En hund trenger da ikke å få menneskemat i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slenger meg på ida, men legger til at den trenger ikke få matrester ved bordet, eller i forbindelse med deres måltid iallefall. Og det beste er vel om hundens måltid og deres ikke har noen sammenheng overhodet, matrestene smaker like godt i skåla når det er på tide med kveldsmat, om man absolutt vil gi hunden det. Få hunder fortsetter å tigge om det aldri gir uttelling, men noen er staere enn andre - så det kommer nok til å ta tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min løsning på dette har vært å fore hunden med godbiter hvis han holdt seg i ro på avstand i forhold til der vi spiser, på teppet sitt eller i stolen, samt å sørge for at dette var det ENESTE som lønte seg, all annen mat ble borte når han nærmet seg. Til å begynne med hadde jeg en veldig tett belønningsfrekvens, belønte bare han sto i ro et stykke unna. Nå legger han seg stort sett ned et eller annet sted av seg selv og sovner mens vi spiser uten en eneste godbit. Det hender han går frem til bordet og lukter, men han prøver aldri å stjele maten, og han gir seg fort og går og legger seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en Flat, og hun er bare 4 mnd, men jaggu kan hun og tigge, hun har aldri fått mat mens vi spiser.

Hun er ganske rolig da, sitter bare pent atme deg og glaner på deg med dådyrøyne, det vi har gjort er å overse henne fullstendig. Bare late som hun ikke er der, også roser vi henne rolig når hun går unna å legger seg på teppe, eller i sengen sin.

Vet ikke om dere har prøvd det, men det funket her. :icon_redface: Håper det ordner seg for dere hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode råd!

Vi prøver så godt vi kan å få kontroll over dette problemet. Men som sikkert mange andre har opplevd, så blir mye ødelagt når andre folk gir bikkja mat uten å følge våre instrukser. "Jammen, det er jo bare meeeg!" sier dem, uten å tenke på at 5-10 andre sier det samme som dem. For å ta et eksempel så var vi på besøk her om dagen, og hunden fikk noe snacks ved stuebordet. Ingen spurte oss om det var greit. Og når vi sa ifra at det ikke var greit og forklarte hvorfor, så svarte dem "Jammen, det er jo bare meg, bare en bit til da?"

Det samme gjelder huseieren vi leier hos. Han kommer hit med lomma full av ostebiter (som han egentlig skal bruke for å kalle inn sin egen bikkje), og vår hund er på han med engang, for hun vet hun får smake. Dette skjer hele tiden, og vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har sagt ifra til ham. (Han ser jo også at vi rynker panna vår hver gang han drar frem en ostebit.)

Skjønner ikke hvorfor dette er så vanskelig å respektere. :) Jeg ville aldri gitt andres hund noe som helst uten å ha spurt eier først. Men så er jeg av den typen som også spør om det er greit at jeg klapper hunden dems. :rolleyes:

Vår hund tror iallefall at alle mennesker er vandrende godbit-maskiner, koste hva det koste vil. <_<

Mvh. Cath.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Jeg vil ikke lære bort hunden min å tigge, for når han tigger betyr det at han syns jeg har den beste forsterkeren. Jeg har valgt å lære ham kommandoen "gå og legg deg" istedenfor, og det passer fint i situasjoner hvor det ikke passer at han maser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

he he for mitt vedkommende elsker jeg slike hunder som tigger som besatt. De er så lette å trene fordi de gjør omtrent hva som helst for en godbit. Selve tiggeatferden tror jeg er en klassisk betinget atferd og derfor ikke så avhengig av hva den har lært lønner seg for den. Man ser eksempler på hunder som tigger selv om de aldri har fått noe. Det er selve matlukten som trigger tiggeatferden. Men alternativet er lærbart så tren på å gi den godbiter ute i gangen mens dere spiser. Selve tiggeatferden får dere altså ikke bort men lære den heller å tigge et annet sted og/eller på en annen måte. Klikketrente hunder har jo en mengde atferder de har fått klikket inn med mat som belønning, så når min Pia f.eks går fri ved fot, så er også det intet annet enn en innlært variant av nettopp tiggeatferd. Tiggeatferder er rett og slett nødvendig for at læring skal kunne skje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge bikkja faktisk får godis ved bordet, så er det også vanskelig og unngå at den tigger ved bordet ... Det jeg ikke forstår, og det høres kanskje slemt ut, er at man ikke klarer å la andre gi bikkja mat ved bordet .Det er igrunn å ikke vente til hunden HAR fått, men si klart fra når man setter seg , at hunden SKAL IKKE HA MAT VED BORDET !!! UANSETT!!

Jeg aksepterer ikke at noen gir min hund noe som helst uten å spørre meg først ,og jeg har aldri hatt problemet at folk bare gir henne heller. Det er da bare å gi klar beskjed ? Hører ikke folk så får de la være å spise sammen dere da ....

VÅr hund tigger selvsagt som bare det. Hun ligger atpåtil i sofaen mens vi spiser hun. Men henne kan du også legge en kylling rett foran nesa på og hun rører den ikke. Hun får beskjed om å legge seg, og gjør det. NOen tigger hardere enn andre ,go ingen tigger så mye som de som vet at det lønner seg.

Så første bd må være NULL belønning (som det jo blir ) ved bordet. Det må bare folk akseptere. Og så får dere nesten finne ut hva dere ønsker at hun skal gjøre, og trene på det .... Hadde jegf hatt en ekstrem maser hadde jeg lært den å legge seg et sted, og bedt den om det når je spiste.

¨år hun matrester eller lignende, så ikke gi de når dere har spist, men et helt annet tidspunkt, og et tidspunkt som hun overhodet ikke tenker på mat i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med hunder her overser jeg bare eller lukker døra til kjøkken. Og hvis hunden kan komandoen gå å legg deg sier jeg det, så belønner jeg heller når hunden har ligget der en stund. Med tispa mi har jeg jaget henne ut hver gang vi spiser, så nå har hun lært at når vi spiser må hun holde seg i stua :D Dette har vi lært med å bare jage henne ut hele tida... kanskje litt tungvindt, men funker nå veldig bra for oss :kiss:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er problemet løst for vår del iallefall. Det jeg gjorde var å sitte i sofaen med godbiter klare. Hunden kom selvfølgelig med en gang og satte seg ned rett foran meg og logret kjempeoptimistisk. Jeg stirret morskt på henne og "knurra" litt til henne, og da la hun seg ned på gulvet. Nå stirret hun bare intenst på meg, men logringa hadde opphørt. Så viste jeg tenner til henne, snerra på en måte. Og da la hun ned hodet og så en annen vei. Akkurat i det øyeblikket ga jeg henne en godbit som belønning for ønsket adferd. Etter mye trening er hunden så og si blitt en annen. Men av og til vil hun prøve seg litt, men da holder det å se strengt på henne. Det er så mye enklere nå når vi spiser, hunden lager ikke noe oppstyr rundt måltidet sitt heller. Hun sitter rolig ved matskåla si og venter på "værsågod". Nå kan vi spise ifred og hunden har skjønt tegninga her i huset.

Det neste vi skal plukke av henne er snusing oppå stuebordet. Hver gang hun går forbi bordet så sveifer hun "tilfeldigvis" snuta over bordkanten for å sjekke om det ligger noe godt på bordet. Hun er ikke oppå bordet og stjeler, men du ser så tydelig at hun sjekker etter godsaker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da ønsker jeg deg riktig lykke til, selvom slik "truing" ikke er noe jeg ville gjort. Instruer gjester nå, da! Det vil jo være kjempedårlig gjort hvis noen forer hunden ved bordet igjen. Èn gang er for mye!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enkelt. Lær hunden din "legg deg" også lærer du den at den skal legge seg på den plassen di annviser. Da kan hunden ligge å tigge på andre enden av rommet. I starten må du nok reise deg for å gå å belønne hunden (den skal jo ha en gode av å holde seg på avstand) men problemet med at han tigger ved bordet er borte.

Å fjerne en tillært tigge atferd er faktisk meget vanskelig, så det er nok enklere å lære hunden dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...