Noen adferds "problemer"...

[Mud]

Jeg skal ikke kommentere eksperten - her jeg helt på linje med Akela - dama har ting for seg som er bra og resten - vel, det skriver jeg på kontoen for at hun mangler erfaring med de områdene - ferdig med det liksom.

Når det er sagt så blir jeg gang på gang både frustrert og oppgitt når jeg leser tråder som dette. Hvor det hele tiden er superfokus på alle problemene. Du er ikke alene i den kategorien - 90% av alle som frekventerer dette forumet og andre er så problemorientert at det forundrer meg stort at man faktisk klarer å leve med hundene.

Jeg synes det er supertrist.

Det er ikke bare blant hundeeiere man opplever dette altså, at det er superfokus på problemer, man opplever det overalt - og jeg skjønner jo det på folk her inne at det må være superslitsomt. Problemene blir bare flere og flere og flere og flere - og det er liksom ingenting som er bra med mindre man sparker de på leggen og sier "om ting er så ille som du gir uttrykk for bør hunden avlives" - da først kommer det ett og annet positivt ord om hvor fantastisk hunden er.........

Mitt råd er - slutt å fokusere på problemene. Tenk positivt, tenk kreativt, senk skuldrene, pust med magen, ha tro på deg selv, ha tro på hunden - og KOS DEG! Glem problemene, glem å gå å foksuere på å hele tiden løse problemene - la problemer være problemer ha full fokus på det som er bra...

Eksempel: Slutt å fokuser så veldig på å lese hunden og tolke alt den gjør når du går tur, slutt å kjas med godbiter og styr - slutt å være fjollete å tenk "åååå nå er hun usikker" - rett deg opp og gå på tur, drit i dyret - gå gå gå gå med rett rygg, høy selvtillit og full fokus på dit dere skal.

Det samme i alle settinger hvor du bruker å fokusere på hundens odde adferd - drit i det. Konsenterer deg heller om deg selv og hvordan du oppfører deg, vær trygg, vær selvsikker og vær bestemt og forutsigbar......

Skjønner du hva jeg prøver å si? *ler*

Ved å hele tiden fokusere på hva som er problemer så vil problemene som oftest bare bli større og kreve mer og mer oppmerksomhet, og da blir kosen fort borte.

Jeg har rett nok aldri hatt en problemhund, men jeg har hatt hunder som antagelig lett kunne ha hatt problemer - men jeg har aldri fokusert på ting som kan utløse problemadferd. Jeg har aldri brydd meg. Ingen av de belgerne jeg har hatt har hatt denne "spøkelsesperioden" - dvs. de har ikke vært creepy i 12-18 måneders alder - og det kommer ikke av at de er så veldig mye bedre mentalt enn alle andre belgere - det kommer ene og alene av at mine hunder aldri har fått lov til å lese det kapittelet i boka. Jeg hoppa over det selv også, ergo så er det ikke noe problem.

Den hunden vi hadde som hatet andre hunder - vel, vi kunne fokusert på det - istedet fant vi løsninger som både hun og vi kunne leve med - sånn at det var aldri noe problem allikevel.

Så - len deg tilbake, kos deg med hunden, senk skuldrenene og pust med magen - så skal du se at du lett kan bli overrasket over at hunden din også slutter å fokusere på problemene.

:P

Det der prøver jeg å ha i bakhodet hele tiden også... det er forbausende hvor mye enklere hverdagen er når jeg rett og slett ikke bryr meg om at Loke hauser seg opp i møte med andre hunder. For både han og meg.. Å styre og ordne med det har bare gjort ting verre...

Samtididg ser jeg at jeg kanskje ikke burde hatt samme holdningen til Lyras bjeffing mot fremmede som valp. DET burde jeg tatt tak i med engang. Men man lærer..hva som er viktig og hva man bare bør slutte å bry seg med.

[CWL]

Superbra innlegg Belgerpia

Jeg skulle ønske noen hadde sagt akkurat det samme til meg da hunden min var i sin værste unghundsfase. Istedet fokuserte aller på hva jeg/hunden gjorde galt, noe som førte til mange søvnløse netter. De fleste tingene som jeg bekymret meg for gikk i orden av seg selv uten masse dilldall, så fort jeg fikk selvtiliten til meg og mitt hundehold tilbake.

[helle]

Joa, jeg prøvde å få frem at jeg ikke så på min hund som en problemhund i det hele tatt.. Men nå er dette en del av et forum der man kan spørre om adferd og slikt.. Så ville ha noen råd om de små utnotene.. :icon_fun: Særlig fordi jeg ringte en spesialist og fikk råd om å kutte all trening, fjelltur, hundetreff, og trening med hunden....

Men det er sikkert veldig masse i det der å prøve å fokusere på det positive.. Noe jeg absolutt prøver å gjøre Jeg har jo det søteste og flinkeste hunden i verden, som prøver så godt hun kan alltid

MEN hun terroriserer den andre hunden hjemme, sånn at den er redd for henne, og det er ikke noe jeg kan overse.. :glare:

Å treffe på mennesker, ja, det går som oftest greit.. 85% av gangene vi passerer noen er hun stille, men jeg har jo lyst til å vite hva jeg skal gjøre når hun begynner å bjeffe`? Dette er gjerne noe jeg kan overse, er tross alt ikke SÅ ofte hun bjeffer, og vil gjerne bedre seg med alderen.. Er min første egne hund dette her, så derfor søker jeg hjelp hos dere og andre som gjerne har mye mer erfaring!

Har fått mange gode råd her inne, og fra andre og føler meg mye klokere nå.. Et viktig råd som som ble nevnt av Belgerpia er jo å alltid fokusere på det positive, hvis ikke kommer man ingen vei

[Vala]

En ting, vedr. DP'ens oppførsel mot BC'en din.

Du sier at det du har gjort er å ta å fjerne Mille (??) fra rommet. Når det tydeligvis ikke har fungert, så kan det være en ide å forsøke det TR sier. Når du sier at de to nemlig leker fint utendørs, altså når ingen av dem knuger på "mor", så høres det ut for meg som om det er "mor" det handler om innendørs. Og da ville jeg rett og slett bare reist meg og gått vekk selv når hun startet!

Uansett, den time out'en du har gjort hittil fungerer jo iaf ikke, så da må du forsøke noe annet. Om det er TR sin metode eller en annen en.

Utover det, stemmer i Akela sitt forslag om å gå til en adferdsspesialist som ser på deg og hunden din. Det er nok det eneste jeg selv hadde rettet meg mot

Lykke til!

[helle]

TR sa jeg skulle gå imellom uten å se på noen av dem.. Har prøvd sålangt men funker ikke veldig (jeg gjør det sikkert feil på en eller annen måte).

Ellers har det bedret seg når jeg putter henne vekk, før var det sånn 10 ganger om dagen det skjedde (den værste perioden, rett etter løpetiden hennes), mens nå er det toppen en gang om dagen det skjer.. Men om det har bedret seg fordi jeg putter henne vekk, eller noe annet vet jeg ikke..

Jeg har prøvd å gå vekk, men da ender det bare med at BC'en begynner å hyle, hun tar aldri igjen noe som helst, vet ikke hvorfor.. Prøver å jobbe med å bedre selvtillitten til BC'en, og i det siste har hun begynnt å gi litt beskjed til småen at det er nok ( selv om ikke Milli tar hintet da). Men tror at gjerne om en stund så kommer hun til å ha nok selvtillitt til å ta igjenn skikkelig på Milli..

Tror egenlig det hadde bedret saken mye mer om Ronja hadde gitt beskjed selv.. Eller?

En venninne av meg passet Milli en helg, og de har en stor gammen hund også (i tilleg til DP).. Milli hadde begynnt å yppe mot den store hunden også, men den hadde gitt beskjed og da hadde visst Milli gitt seg etter ett par forsøk..

[akela]

Noen hunder ER gode oppdragere og klarer å sette grenser, andre er det IKKE. Kanskje er den store hunden din for "snill", kanskje hun ikke forstår seg på den lille vepsen dere har tatt inn i huset hennes - og egentlig er det jo bra at hun IKKE tar den, det er heller ikke så morsomt.

Det blir litt å finne en måte å gå mellom på, der er jeg enig med Rugaas, men hele vitsen er at DU lærer deg hvordan du skal gjøre det - det kan bli veldig galt, det kan bli veldig riktig, og der er hands on, "live" hjelp viktig! Har prøvd å lære en ikke så hundekyndig, men hundeeiende venninne det, og det jeg ser - er at hun ikke alltid timer det riktig, eller at hun ikke får med seg når det ikke virker og hunden ikke reagerer. Så lag deg en spørsmålsliste, og oppsøk en atferdskonsulent som er litt mer aktiv - der Rugaas er passiv.

Det handler også om å rose NÅR lille hunden IKKE gjør noe. Husker eldstehunden knurret da minsten spaserte under magen hennes da hun spiste, da tenkte jeg "jammen hun hogg iallfall ikke etter ham", og roste det... ganske sært, men det funket det. Takknemlig for lite hehe

Jeg tror kanskje at din lille pinscher er en intens liten "virre", og det er ikke så lett for andre hunder å håndtere. At hun blir "tatt", er heller ikke så lurt - det kommer an på hvem som gjør det. Eldstehunden er strålende mot slike, men hun var ALDRI hardhendt - hun vet når det er usikkerhet som gjør det. En usikker hund kan bli en liten tyrann, fordi det hjelper mot de dårlige følelsene å herske og styre litt. Så jeg tror det er DU som må ta tak i dette, og ikke håpe at store hunden din skal klare brasene sjøl. Det kan jo igjen gjøre at den lille stoler mindre på henne, usikre hunder som må være oppdragere kan trå feil - de også, og ta i for mye, eller bli for sinte.

Men jeg skjønner hva du mener, og jeg skjønner også det Belgerpia sier - det er bare ikke så lett alltid å klare det på egenhånd. Derfor kan det være ok å få med en på tur, som ser dere to, og som kan si "nå går du bare videre, opp med haka, si "slutt å tull" i blid stemme og bare gå - fordi man blir treig når man blir usikker sjøl.

Ellers... dette med å bli morsom. Så er det kort sagt; ikke la hunden hilse på alt og alle, balanser lekingen dens med andre hunder med at DERE leker, finn leker og belønninger som er greia - du skal ikke være klovn og LOKKE hunden, den skal være spent på hva som er i vente. Kanskje du drar opp yndlingsleken og har en heftig drakamp - eller kanskje han FÅR hilse. Er det mye lek en dag, så ta et par roligere dager der det er du og hunden for enhver pris og dere gjør ting sammen. Boken "Kontakt" handler vel litt om dette, det handler om at hunden ønsker det - ikke at du lokker den til det.

[helle]

Noen hunder ER gode oppdragere og klarer å sette grenser, andre er det IKKE. Kanskje er den store hunden din for "snill", kanskje hun ikke forstår seg på den lille vepsen dere har tatt inn i huset hennes - og egentlig er det jo bra at hun IKKE tar den, det er heller ikke så morsomt.

Ja, hun er alt for snill, er det som er problemet.. I tillegg til at hun er veldig snill mot valper av natur så når vi fikk Milli så kjeftet min far på Ronja hver gang hun knurret til Milli, selv om alle andre i familien sa nei.. Irriterer meg grenseløst at hun ikke lot henne få gi beskjed til Milli selv, tror det er derfor hun er så usikker på å gi beskjed til Milli nå.. Jeg er egentlig sikker på det..

Jeg har sett tendense til at hun begynner å si i fra nå.. F.eks får ikke Milli lenger ta fra henne leker lenger, da løfter hun bare litt på leppa, og Milli går vekk.. Hun har også (innimellom) selv begynnt å ta fra Milli leker, noe som går helt bra. Ronja er mye mer tydelig i signalene sine og det skjønner Milli.. Håper det forsetter i denne retningen, for jeg tror det vil bli mye bedre om Ronja fortsetter å si i fra selv.. Jeg prøver å jobbe med Ronjas selvtillitt nå, og det ser heldigvis ut til å funke, begynner å se mye av de samme tendensene inne som ute nå, heldigvis! Nå er det i alle fall kommet så langt at hun tør å gi beskjed på vanlige småting, men tror ikke enda hun hadde vært sikker nok til å gi beskjed når milli får tussebye..

Det er bare så dumt, for ute har de kjempe bra forhold sammen, også inne så lenge milli ikke får tusesbye.. I går f.eks møtte vi en løs BC som var aggressiv(den er ofte løs, tror ikke eierne vet det, pluss at den er sur), da stillte Ronja seg forran Milli og på en måte beskyttet henne, jagde vekk den andre hunden, mens Milli bare sto helt i ro helt stilli.. Var merkelig..

Det blir litt å finne en måte å gå mellom på, der er jeg enig med Rugaas, men hele vitsen er at DU lærer deg hvordan du skal gjøre det - det kan bli veldig galt, det kan bli veldig riktig, og der er hands on, "live" hjelp viktig! Har prøvd å lære en ikke så hundekyndig, men hundeeiende venninne det, og det jeg ser - er at hun ikke alltid timer det riktig, eller at hun ikke får med seg når det ikke virker og hunden ikke reagerer. Så lag deg en spørsmålsliste, og oppsøk en atferdskonsulent som er litt mer aktiv - der Rugaas er passiv.

Det handler også om å rose NÅR lille hunden IKKE gjør noe. Husker eldstehunden knurret da minsten spaserte under magen hennes da hun spiste, da tenkte jeg "jammen hun hogg iallfall ikke etter ham", og roste det... ganske sært, men det funket det. Takknemlig for lite hehe

Ja, jeg gjør det nok feil, eller tar litt tid før det funker liksom.. Men jeg er flink til å rose når Milli oppfører seg sånn som jeg vil hun skal, får godbit hver gang Ronja kommer bort, uten at hun blir sur ( gir begge godbit, ronja fordi hun kom bort, og milli fordi hun var snill). Ser store forbedringer på det også, nå kommer ronja bort til meg masse, og milli blir som oftest ikke sur.. Om jeg ser hun holder på å bli sur, så sier jeg Nei til henne, og da ombestemmer hun seg nesten hver gang..

Jeg tror kanskje at din lille pinscher er en intens liten "virre", og det er ikke så lett for andre hunder å håndtere. At hun blir "tatt", er heller ikke så lurt - det kommer an på hvem som gjør det. Eldstehunden er strålende mot slike, men hun var ALDRI hardhendt - hun vet når det er usikkerhet som gjør det. En usikker hund kan bli en liten tyrann, fordi det hjelper mot de dårlige følelsene å herske og styre litt. Så jeg tror det er DU som må ta tak i dette, og ikke håpe at store hunden din skal klare brasene sjøl. Det kan jo igjen gjøre at den lille stoler mindre på henne, usikre hunder som må være oppdragere kan trå feil - de også, og ta i for mye, eller bli for sinte.

Intens liten virre ja, det kan stemme.. Hmm, jeg tror ikke hun er usikker.. Hun er heller ikke usikker mot hunder, leker med dem, og vil veldig gjerne hilse... Når hun treffer Ronja om morningen og når det er lenge siden de har sett hverandre er det, logre logre logre.. Så tror heller hennes tussebyer handler om at hun vil ha meg, og andre i familien for seg selv på en måte.. Tror ikke Ronja kunne vært for hardhent (men jeg skal selvsakt ikke påstå noe, det er jo vanskelig med hunder). Men hun er ikke en typisk usikker hund nnår det gjelder hunder generelt heller, er bare Milli (pga min far tror jeg). Men jeg skal selvsakt ikke overlate ansvaret på Ronja nei, er min jobb såklart..

Men jeg skjønner hva du mener, og jeg skjønner også det Belgerpia sier - det er bare ikke så lett alltid å klare det på egenhånd. Derfor kan det være ok å få med en på tur, som ser dere to, og som kan si "nå går du bare videre, opp med haka, si "slutt å tull" i blid stemme og bare gå - fordi man blir treig når man blir usikker sjøl.

Ellers... dette med å bli morsom. Så er det kort sagt; ikke la hunden hilse på alt og alle, balanser lekingen dens med andre hunder med at DERE leker, finn leker og belønninger som er greia - du skal ikke være klovn og LOKKE hunden, den skal være spent på hva som er i vente. Kanskje du drar opp yndlingsleken og har en heftig drakamp - eller kanskje han FÅR hilse. Er det mye lek en dag, så ta et par roligere dager der det er du og hunden for enhver pris og dere gjør ting sammen. Boken "Kontakt" handler vel litt om dette, det handler om at hunden ønsker det - ikke at du lokker den til det.

Kanskje jeg skal få kjøpt meg en sånn bok. Prøve å bli morsom uten å lokke.. Til nå har jeg vel lokket en del.. Eller så har jeg en leke gal DP, særlig pipeleker, så skal vel egentlig ikke bli SÅÅ vanskelig for meg å bli morsom..

Tusen takk for langt svar forresten