Gå til innhold
Hundesonen.no

Napolitansk Mastiff


Inustaff
 Share

Recommended Posts

Denne rasen er i senere tid utviklet til å bli en meget stor og massiv hund.

Idag ser vi at rasen har mange unødvendige helseplager som er avlet så tung og kraftig at den sliter med å bære seg.

Ikke mange år tilbake var dette en rase,som på lik linje med dagens Corso var i stand til å bevege seg med stor spenst og styrke,til tross for dens store og velbygde kropp var som en sunn og anvendelig hund.

Det står skrevet at Napolitaneren regnes som Corsoens storebror,eller niese.

Disse rasene har mange likhetstrekk både i utseende,og deres bruksegenskaper ville vært nøyaktig de samme dersom Napolitaneren hadde beholdt sitt opprinnelige eksteriør til å kunne utføre oppgaver.

Dersom du ser på bildene av gamle Napolitanere ser du selfølgelig at den er nærmest identisk med dagens Corso.

Likevel blir rasen ofte fremstilt som en antikkens skapning,som er uendret gjennom tidene.

Bildene forteller oss noe helt annet.

Historien forteller oss at Napolitaneren har vært brukt til gladiator kamper og viltjakt,dersom dette er tilfelle stiller flere med meg spørsmål med hvordan en hund som idag ikke klarer å løpe ordentlig ved 7-8 mndrs alder kan ha vært i stand til dette?

Rasen er i senere år blitt feilutviklet og avlen har tatt en helt annen retning en den i utgangspunktet burdte.

Istedenfor at rasen er en velbygget,massiv hund,er den ofte en hengslete og sykdomsplaget rase,

som ikke lenger er anvendelig på dens oprinnelige bruksområder.

Den er faktisk blitt ren selskapshund da den ikke lenger vil være i stand til noe annet.

Heldigvis finnes det folk som fortsatt avler på disse mer velkroppede og mindre hudfyllte dyrene,

slik at visse individer av rasen har egenskapene noenlunde i behold.

Selfølgelig skal rasen ha sitt særpreg,med hud...i tillegg til at den har en imponerende størrelse,men alt med måte.

Napolitaneren er en flott rase,men fakta kan en ikke legge skjul på.

Rasen er en mektig og fryktløs vakthund,som ikke rygger unna hver minste vink.

Den kan fortsatt løpe til tross for dens enorme kropp,selv om dette begrenser seg til det den selv gidder.

Det er ingen atlet,som Corsoen,og pådrar seg fort skader ved overdrevet trim.

Rasen er meget kjærlig ovenfor familien,og har en tendens til bokstavelig talt å fotfølge sin eier rundt i huset,eller på gårdsplassen.Den har en tendens til å gå i veien.

Den liker å ha kontrollen på hvor du er,og mye av dette kommer nok av nettop hundens tilknytning til deg som eier.

Familiemedlemmer generelt vil selfølgelig være elsket,men hunden har ett fast menneske å knytte seg til.

Forlater du rommet,så forlater hunden som oftest rommet med deg.

Det er en tålmodig og rolig hund og ha i hus,men pga dens størrelse og sta vesen vil den automatisk bli en prøvelse i de perioder hvor den har lite kroppskontroll og går å snubler i deg,eller er frekk nok til å snappe maten fra hånden din.

Rasen kan se meget "dum" og sjarmerende ut,og det kan derfor være vanskelig og vite hvordan du skal oppdra dem.

La deg ikke lure av det bompete og klumstete ved hunden.Ei heller de bedårende øynene.

Dette er en hund (som alle hunder)som tar maten rett fra tallerkenen din,dersom den ikke har lært at det er galt.

Den vet at den er stor og kan komme til å utnytte dette.Enten det gjelder matsnapping eller andre ting.

Poenget er at størrelsen gir oss grunn til å oppdra dem best mulig...uansett hvor sjarmerende de måtte være.

For er det noe en Nappe kan så er det å trille matmor eller far rundt lillefingen!

Rasen er ikke spesielt interessert i fremmede,og viser sjeldent aggressivitet,med mindre den fremmede opptrer høyst uhøflig eller truende mot eier eller hund.

Napolitaneren skal ha en høy terskel for hva som oppleves som truende,og er flink og gi lyd for å varsle om at situasjonen er uakseptabel.

Den høye og rungende stemmen gjør deg ikke i tvil om at hunden føler seg utilpass og varsler om at noe er galt.

Vi skal være glade for at hunder finnes med lyd ,for å si det sånn.

På grunn av at rasen er reservert,må den sosialiseres grundig og klokt fra den er valp.

Den vil selfølgelig være hengiven og mottagelig for alt av folk å fe som valper flest,men dersom den ikke er tilskrekkelig sosialisert vil den mest sannsynlig allerede i 6-12 mndrs. alder utvikle mistro ovenfor fremmede.

Hunden blir kanskje ekstra opptatt av at fremmede ikke tar kontakt med den,og kanskje til og med deg.

Den kan føle seg truet av forbipasserende,selv om de hverken ser på hunden eller kommer nært.

Slike situasjoner får hunden til å bjeffe/utageremot de ukjente.

Dersom du i valpeperioden har trodd at valpen din er kjempetrygg og sosial,finner du senere kjappt ut at du har tatt feil.

Denne sosiale adferden må utvikles og opprettholdes gjennom sosial omgang.

Faren er nemlig at Napolitanerens trege bevegelser og avslappede ansiktsutrykk kan lure deg til å tro at den er mer avslappet og trygg en den egentlig er.Kanskje fordi den virker "gammel" til tider.

Du må vite at hunden er trygg.Du må skape en trygg hund.

For all del betyr ikke dette at du skal ta deg en dagstur i byen og la alle du ser få lov å klappe hunden.

Da kan du igjen gi ris til egen bak da dette faktisk kan få hunden til å føle seg invandert av noe hunden oppfatter som uhøflige mennesker,som bare kommer for å klå.

La hunden få gå i fred sammen med deg,og gi ivrige mennesker beskjed om at du ikke vil at hunden skal føle seg invandert.

Du er på tur med hunden din,den skal få lov å la omgivelsene få synke inn,bli trygg på at den IKKE blir invandert.

Dette betyr ikke at ingen skal få klappe hunden og at de må skygge bane ellers blir den aggressiv.

Men la ikke alle få klappe den søte hunden.Hunden føler ikke for dette.Folk må ta hensyn til hunden og dens ønsker.

Ser du som eier godt etter vil hunden gi signaler ut i luften om at dette ikke er av interesse og at den muligens er utilpass,selv om den ikke reagerer på personen og gjør noe nummer utav det.Den står kanskje der fordi den tror du forventer det,og hunde er jo tross alt sammen med deg.

Ser du tegn til misnøye så la være å stresse selv.

Du ser at hunden ikke er så gira,men ennå har den ikke gitt direkte utrykk for det.

Det ville den nok ikke vært redd for å gjøre om den følte at noen gikk over streken og ble plagsomt.

Snu heller på helen og lat som ingenting.

Ta hunden ut av situasjonen,slik at hunden forstår at den ikke er tvunget opp i noe.

Det er nemlig et viktig poeng her.

Føler hunden at den er til beskuelse for alle,og tror at alle menneskene er ute etter å ta på den,så kan dette skape en stressfølelse i hunden.Hunden kan derfor utagere mot mennesker fordi den ønsker å skremme dem unna.

Dette er selfølgelig uønskelig og ikke noe vanlig adferd blant Napolitanere.

Bare vær klar over hva som KAN skje i værste tilfelle.Da kommer du langt.

Gi hunden sosial omgang i form av noen barnehagebesøk ,venner og kjente,familie/slekt...og selfølgelig også noen av de folk du treffer på gaten.Sett gjerne opp ulike situasjoner for hundens del.

Les hunden din.Det er veldig viktig å huske!

Velg deg ut hvem som skal få klappe hunden din.Se etter på hunden om dette er interessant.

Og nekte dem om hunden ikke er interessert.Et enkelt "NEI, det vil han ikke".

Ikke påtvinge hunden nye bekjentskaper du selv ikke kommer til å ha 2 minutter senere.

Dette er like unaturlig for hunden din som for deg.Du kan ikke si ja på hundens vegne.Det er hunden de tar på.

Ofte tar folk på hunden uten å henvende seg til hunden via ord .Med andre ord,de har ikke invitert hunden til å bli klappet på.

Det bør folk gjøre.Ellers er de uhøflige.

Mange tror hunden er aggressiv fordi de ikke får klappe den.Så begynner de å mase på dette..

Sånne mennesker må man bare overse,eller pent og rolig forklare at dette er din kamerat som du er ute sammen med og at den ikke er aggressiv,men har liten interesse av å snakke med fremmede.

Snakker du med noen og feks forteller dem veien vil ikke hunden bry seg om disse.

Hunden vil stå ved din side og vente til du er ferdig.

Fordi egentlig er ikke hunden så fryktelig opptatt av andre enn deg.

Treffer du en gammel skolevenn derimot,så vil din glede smitte over på hunden,da hunden merker at dette er "kjentfolk",så da skal det hilses!Men på egne premisser,takk.

Når det er sagt så er ikke Napolitaneren en rase som du drasser med deg på Cafebesøk/utesteder hvor det vrimler av mennesker i alle fasonger.

Dersom folk er beruset,eller bare mindre lure så er det ikke grenser for hva de kan komme til å finne på for idiotiske ting.

Dette kan skade sosialiseringen,på lik linje med dårlige erfaringer med andre hunder.

La ikke hunden få dårlige opplevelser.En hund med slike skader er ikke grei å ha.

Du skal ikke utsette hunden for situasjoner hvor den føler at den må forsvare seg.

Å sosialisere hunden betyr ikke det samme som å henge i byen med den hele tiden.

Det betyr noen runder i uken,slik at hunden er fortrolig med mye mennesker hit og dit,i tillegg til alt av biler og andre påvirkninger den får.

Altså miljøtrening og sosialisering...til en viss grad.

Mest av alt trives hunden som sagt med deg og din familie.

Og jeg regner med at det er dette som er grunnen til at man ønker seg en hund.

Har du en stor hage/småbruk hvor hunden kan snuble rundt å kose seg i sin lille verden,

i tillegg til å ligge på favoritt teppet å bli kost med og være med på turer i skogen med deg ,så er dette helt flott.

Perfekt rett og slett.

Er du hypersosial og ønsker en hund ved beina på cafehjørnet en hver sommerdag så er det egentlig ikke rette hunden.

Skaff deg da en hendig liten sak som kan ligge mellom bordene,og som elsker alle mennesker,uansett hvor uhøflige de er.

Denne rasen er hjemmekjær,og vil ikke være hyperaktiv på turer.Det er ikke det utenfor som betyr noe.

Men selfølgelig blir den din følgesvenn også i skogen...som i byen.Det er du og hunden sammen som betyr noe.

Legg merke til at jeg har nevnt rasens grusomt tunge kropp.

Begi deg ikke ut på evige turer og forvent aldri å kunne jogge som en gal med hunden.

Selfølgelig må hunden ha trim,og for all del gi den ikke for lite,da dette bare svekker hundens muskelbygging og utholdenhet.

Napolitaneren er som regel lat.

Derfor har du ansvar for å få hunden til å bevege seg det lille ekstra,slik at den lærer seg å bruke kroppen.

Alt for mange har feite og utrente Napolitanere som ligner mer på svin enn hund.

Disse har mest sannsynlig gått lite tur i skog og mark,og aldri blitt utfordret/presset til en liten løpetur.

Hunden dør ikke av å løpe.Dersom hunden er feit i tillegg til utrent vil dette medvirke til at hunden beveger seg dårligere,og får dårligere helse.Hold heller hunden din litt slank,enn alt for feit.Spesielt i valpeperioden er dette viktig!

Mosjonsbehov per dag er faktisk ikke mer enn ca 1-2 timer,om en leser i bøkene.Her får hunden aldri mindre enn 3 timer.

En siste ting jeg vil legge til er at Napolitaneren trenger vel så mye hodetrim som andre raser.

Selv om den ikke takler de helt store fysiske utfordringene,så la den ikke bleikne i hodet.

Husk at dette er en diger hund,og dersom den kjeder seg/syns livet med deg er kjedelig...så vil den selfølgelig ha det gøy uten deg.Og dette kan bli ubehagelig dyrt,da valpen er veldig stor.

Dette resulterer ofte i oppspiste gjenstander.Med andre ord,rasen kan være fryktelig destruktiv i perioder.

Rasen egner seg ikke for noen som ikke har innikt i hundens språk generelt,og har full forståelse for opplæring av hund.

Rasen blir ofte over 70 kg,og det er lite populært og ha en Napolitansk Mastiff som ikke eier oppdragelse.

Du skal vite at dette er en rase det er rettet mye fordommer mot,og det vil derfor være naturlig med skepsis mot rasen.

Dersom du er i tvil om rasen er noe for deg,så kontakt erfarne hundefolk og forhør deg med flere oppdrettere av rasen,dersom det lar seg gjøre.

Husk at hunden du skaffer deg har du ansvar for å få til.Du skal vite hva du har.

Forventet levetid : 7-9 år

Vekt : 55-85 kg

Høyde : 65-75

Annet:

Sikler etter mat,og drikking. - Ellers tørr ,myk og herlig rundt snuten!

Kommer ofte for å tørke seg på eier og møbler med vilje.Ha håndkle klart!

Vannstasjon utendørs er å anbefale.

Har stort comfort behov,og liker seg i møblene.

-Bør ha egen flott og comfy liggeplass som den kan vri seg som en baby oppi!

En kosesyk Napolitaner ser ikke at den er tung for mammas fang.

Og den er så tung at harde gulv og sparsomme tepper gir liggesår av en annen verden!

Trenger stor uteplass,med sterke/høye sikre gjerder/eller fjerne naboer.

Man får ofte en skarp vakthund om den blir forlatt ute for å vokte.

Ha hunden på et usjenert og rolig sted om den er ute alene.

Helst bør hunden være i selskap ute for ikke å utvikle for mye vaktinstinkt.

Krever fysisk og psykisk sterk eier,som kan takle hundens tyngde og meget sta vesen.

Tålmodighet må man ha mye av,og er man fisefin så er ikke dette hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 years later...
Guest Bølla

Hm.

Jeg elsker mastiffenes rolige vesen og majestetiske kropp, men jeg kan virkelig ikke oppdrive mastiffer uten disse massive rynkene. Er det NOEN som har sett italienske mastiffer i Europa som ser "normal" ut? I tillegg virker det som om de fleste veier 100 kg eller mer, men rasestandarden henviser jo til noe helt annet. (Med normal mener jeg noenlunde glatte ansikter med beskjedne pannerynker og beskjeden grad av overflødig hud). Hvis noen vet om noen, rop ut!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Utseendemessig er vel dagens cane corso mer lik den gamle neopolitanske, sånn apropo italienske mastiffer altså.

Den er vel av den moderne typen med litt for mye løsskinn, men første gang jeg så bilder av denne tispen, slo det meg at hun er mer av den moderate typen. Hun eies av en treningsvenn av noen jeg kjenner, og det som imponerer meg mest er vel at hun trener aktivt med den. Hundene fra samme oppdrettet i Sverige er i allefall ikke de mest ekstreme og ser ut til å ha fine øyne, men har ingen anelse om helsestatus sånn ellers :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I utgangspunktet var det vel samme rase. Har hørt at i kullene ble hundene sortert som corso eller nappe ut i fra hvor mye skinn/hvor tungbygde de var. Vet ikke hvor langt tilbake i tid dette var, men det var visst utgangspunktet for delingen i to raser... Nappen er jo fortsatt en tildels skarp hund med mye vokt. Særlig i hjemlandet. De bare ser ikke sånn ut lenger :(

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er forskjellen i temperamentet på de to rasene?

Corsoen kjenner jeg som en voktfull, men nokså trygg type, de skal vel per se være truet før skikkelig reagering, men dette beror jo veldig mye på trening og sosialisering. @Illiya kan nok svare deg bedre. Mener at de fortsatt brukes til både jakt og bruksarbeid rundt om i verden.

Mastinoen er så ihjelavlet, den klarer knapt å løpe og bevege seg skikkelig (de verste utgavene). Kraftfull vakthund som man absolutt ikke skal kødde med eller undervurdere, og de har en litt snikende fremtoning, fremfor å varsle tydelig først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Corsoen kjenner jeg som en voktfull, men nokså trygg type, de skal vel per se være truet før skikkelig reagering, men dette beror jo veldig mye på trening og sosialisering. @Illiya kan nok svare deg bedre. Mener at de fortsatt brukes til både jakt og bruksarbeid rundt om i verden.

Mastinoen er så ihjelavlet, den klarer knapt å løpe og bevege seg skikkelig (de verste utgavene). Kraftfull vakthund som man absolutt ikke skal kødde med eller undervurdere, og de har en litt snikende fremtoning, fremfor å varsle tydelig først.

Cane Corsoen skal ha mye av vakt/vokt, men også være trygg på seg selv. Om de ikke er det, dvs har endel usikkerhet i seg, så blir det problematisk å ha en hund med så mye vakt/vokt.

De brukes til vakthold og til storviltjakt i hjemlandet, f.eks villsvinjakt, og til det kreves det hunder med mye mot. Mye jaktinstinkt, og vakt/vokt, krever endel tilpasninger og forholdsregler for eier. Jeg har skrevet endel om hvordan det er å ha rasen under tråden Drifter i Finstuen.

Ettersom jeg ikke har kjennskap til Napolitansk Mastiff, kan jeg ikke si noe om hvordan Cane Corso er i forhold til den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
    • I dag er det fire måneder siden jeg mistet min kjære Ariel, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på livet uten hund. Å være uten hund i svarteste mørketida når vinterstormen kommer inn sidelengs fra alle kanter er nå en ting, men nå når våren kommer og det begynner bli fint å være ute er savnet helt ubeskrivelig grusomt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ha ny hund i det hele tatt, mest på grunn av den økonomiske belastningen, men også for å få "leve litt". Jeg var alene med hund i nesten 14 år, så det begrenset jo en del. Og som mamma sier; "nå kan du gjøre akkurat det du vil". Men etter fire måneder uten hund viser det seg at det eneste jeg vil er relatert til nettopp det å ha hund. Turer, kurs, konkurranser... Det var det livet jeg ville leve. Jeg vet ikke hvem jeg er engang uten hund. Dere som har vært gjennom dette, hvordan tok dere den endelige avgjørelsen om ny hund? Noen tips og tanker til en fortapt sjel?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...