Sonny - jenta mi

[jaktlykke]

I dag da jeg tok Amigo, Aika og Sonny ut for å gå tur så kollapset Sonny etter bare noen meter. Hun mistet balansen og falt sammen mens urin og avføring kom i strie strømmer. Jeg skjønte med èn gang at nå var det endestasjonen for vårt lange og intense kjærlighetsforhold... hun er en gammel dame på nesten 12 år og hun har skrantet i det siste. Jeg har tenkt og tenkt på at dagen for å si farvel skulle komme, men likevel kom den dagen så altfor brått på

"Alle" har hørt om Amigo, men få har hørt om Sonny. La meg fortelle litt om henne - hun var min øyensten og trofaste venn i tykt og tynt i nesten 12 år.

Hun ble født 02.12.1995 og kom til oss en iskald februardag i 1996. Da vi var og skulle se på valpene så kom hun direkte bort til meg og la sin elsk på meg. Det var ingen tvil - Sonny valgte oss og ikke omvendt.

Hun sjarmerte seg fort inn i alles hjerter og hun ble ungenes yndling.

Tidlig startet karrieren hennes som ettersøkshund - hun ble dobbelgodkjent for både meg og samboeren høsten 1997 og tilsammen har vi gått et par hundre skarpe ettersøk etter vilt som er skadd i trafikken eller skadd under jakta. Siste skarpe oppdraget hun hadde var i fjor sommer - siden har jo Amigo overtatt den jobben.

Hun var en utrolig dyktig sporhund samtidig som hun var en fantastisk familiehund. Når det var søk på gang så var det akkurat som om vi skrudde på en bryter - hun skiftet modus totalt og ble helt fokusert på jobben. Det var nok for meg å få en telefon en sen kveldstime så begynte hun å pipe og styre for da visste hun instinktivt at det var noe moro på gang .

Sonny var min skygge bokstavelig talt. Hun fulgte etter meg hvor hen jeg gikk - om det så var på toalettet eller ned i kjelleren. Stoppet jeg opp og snudde meg så frøs hun til is og så heeelt uskyldig ut. Jeg pleide å kalle henne "snikende ullteppe".

Da hun var 6 år gammel og midt i sin beste alder, så ble hun akutt syk. Jeg trodde det var diabetes på gang siden hun i løpet av noen korte uker begynte å drikke og tisse enorme mengder. Ja, hun klarte ikke å holde på vannet så det fløt i stua. Vi for til veterinæren i romjula og det viste seg etterhvert å være en kjempestor tumor som hang fast i blæreveggen. Den målte 15 cm i diameter og veterinærene hadde ikke vært borti lignende før. Svulsten ble fjernet og biopsi tatt og spent gikk jeg og venta på svaret. For var dette en aggressiv kreftsvulst så ville hun sannsynligvis ikke leve mer enn noen få måneder. Heldigvis viste biopsien at dette var en langsomtvoksende tumor. Siden den satt fast i blæreveggen fikk de ikke fjernet alt men vi har hatt kontroll på den i ettertid uten at det har vært tegn til spredning.

Før nå sannsynligvis - for buken har økt i omfang og hun har tisset mye mer nå i den seinere tid. Men avgjørelsen vår har vært at det ikke skulle opereres på en så gammel dame som henne, men heller la henne leve så lenge hun kunne uten smerter og ubehag.

Og Sonny har virkelig vært en sprek dame på tross av grå stær og stive ledd de siste årene. Alltid godt humør og god appetitt og ingen smerter. Halen har vel vært den kroppsdelen som har jobbet mest i disse årene - hun logret som en gal!

Like til det siste logret hun. Da hun lå strekk ut på teppet ute på gårdsplassen og ikke klarte å bevege seg - så logret hun til meg.

Mitt hjerte blør i dag for Sonny. Jeg har aldri og kommer aldri til å få en slik hund igjen. Hun var et unikum og min sjelesørger.

Heldigvis fant jeg en veterinær som kunne komme hjem til oss. Det var noen fryktelig lange timer å vente men vi brukte tiden sammen på teppet og pratet om alt vi har vært gjennom. Jeg gråt og Sonny trøstet meg som vanlig.

Jeg er trett og sliten. Tatt i dag 4 timer før hun døde.

Sov godt vennen min. Jeg elsker deg!