Gå til innhold
Hundesonen.no

Sele til hund som er stor og drar


swimzy

Recommended Posts

Min store hund på 45 kg er efter min mening opdraget som jeg vil have ham. kan alle de kommandoer jeg vil have ham til og drar ikke, men det er noget andet med min cocker, han er siden han var 4 måneder trænet til spor og fugle jagt, og har desværre fået fugl på hjernen, kan ikke koncentrere sig hvis der er spor efter et dyr, flere jeg kender i danmark er hundetrænere og hundepsykologer, og vi har prøvet gennem hans liv og få ham til at koncentrere sig gennem flere forskellige trænings metoder, men nej det går ikke så snart der et spor eller sighting af en fugl.

Vil hellere have ham i en sele end at give ham whiplash.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan ville det fungert tror du, og overføre treningen du gjør hjemme, til et annet område, men ikke på tur ? Altså: Hvis du får til alt hjemme, har god kontakt, og han går pent i bånd, og vil ha godbit. Hva med å finne en litt *forlatt* parkeringsplass, park eller lignende, hvor det ikke er noen andre, og trene på akkurat det samme der. Etterhvert vil du få det til også her, og kan igjen bytte plass, til et sted hvor det er noe mer forstyrrelser osv osv ... altså, i stedet for å gå ut av porten og gå tur, putte hund i bil og dra et sted uten folk og fe, med litt plass, og rett og slett tren, masse godis osv , og så dra hjem igjen .....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan ville det fungert tror du, og overføre treningen du gjør hjemme, til et annet område, men ikke på tur ? Altså: Hvis du får til alt hjemme, har god kontakt, og han går pent i bånd, og vil ha godbit. Hva med å finne en litt *forlatt* parkeringsplass, park eller lignende, hvor det ikke er noen andre, og trene på akkurat det samme der. Etterhvert vil du få det til også her, og kan igjen bytte plass, til et sted hvor det er noe mer forstyrrelser osv osv ... altså, i stedet for å gå ut av porten og gå tur, putte hund i bil og dra et sted uten folk og fe, med litt plass, og rett og slett tren, masse godis osv , og så dra hjem igjen .....

Det er akkurat det vi gjøre!! :) Så håper på at det kan gå bra fremover!

Og ang hundeklubb..vi har hatt han på kurs, og dessverre så var ikke det helt supert, vi ble ikke propritert, lærte jo det som skulle lærers, sitt, ligg, bli osv...men ikke gå pent i selen...men grimen så går han bra, så håper det er en midlertidig alternativ,!

Og til deg Crizpo! du er kjempehekdiug som kan ha så mange hunder på så mange kg til å gå pent, men hvis du hadde kommet hit å prøvd å gå tur med odin skal jeg love deg at du hadde hatt store problemer! Min far og samboer har ett problem når han setter i gang med å dra og de er begge to store voksne menn.... Det er ikke lett!

Og jeg har vanlig sele til han, som jeg bruker, og bytter over på når han har gått fint med grimen en stund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men om han trekker til du nesten går over ende så ville ikke jeg prioritert sele, men heller spart til dressurkurs. Oppland blir vel Østlandet, sjekket ut www.nordenstam.no? Det er ingen grunn til at man skal finne seg i et sånt hundehold liksom, det høres fryktelig slitsomt ut...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jo derfor jeg bruker grime som løsning ¨nå og når han går pent så får han lov å gå uten grimen, slik at han skal skønne at det er positivt å gå pent!! og jeg skal begynne på nytt kurs i oktober, på skreia!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har sagt det før, og gjentar det sammen med Vipsen igjen: Finn deg en hundeinstruktør som kan se på hundeholdet ditt, og måten du jobber med hunden på, og som kan "redde" deg fra 10 år til med å bli dratt hinsides. Dette er et RENT lydighetsproblem, som du ikke løser ved å putte på alskens seler og grimer - det bare gjør det litt mer håndterlig. Og tenk så morsomt om du HADDE fått til en lydigere hund, som kan være mer løs, og dra mindre i bånd - det gjør dem til bedre hverdagskamerater :)

Du burde forresten fått lest boken "Marley and me: Life and Love with the World's Worst Dog", om et ektepar som anskaffer seg en labrador som blir utvist fra hundeskolen - fordi de ikke klarer i minste grad å klare å få den til å høre på noe vis. Jeg bladde litt i den, men blir for oppgitt - den er søtt skrevet, men det er altså "bare" snakk om en vilter og ulydig hund som blir fremstilt som helt umulig. ALLE hunder "kan" egentlig bedre, bare man finner nøkkelen til hvordan man skal håndtere dem, får man vel tro? Så det er eierne det står og faller med... faktisk.

Men "Marley and Me" har blitt grenseløst populær og bestselgende i statene, antagelig fordi det er mange som kjenner seg igjen :o

Og felles skjebne, felles trøst? Kanskje noen burde gitt boken til en viss profilert, labradoreiende Oslo-politiker og hans samboer, som for andre gang har parkens mest ustyrlige, men snille og gode, labradorgutt som bruker eierne sine som dregg... det er artig å se folk som kan være med på å styre en by, men ikke en hund...

"John and Jenny were just beginning their life together. They were young and in love, with a perfect little house and not a care in the world. Then they brought home Marley, a wiggly yellow furball of a puppy. Life would never be the same.

Marley quickly grew into a barreling, ninety-seven-pound steamroller of a Labrador retriever, a dog like no other. He crashed through screen doors, gouged through drywall, flung drool on guests, stole women's undergarments, and ate nearly everything he could get his mouth around, including couches and fine jewelry. Obedience school did no good--Marley was expelled. Neither did the tranquillizers the veterinarian prescribed for him with the admonishment, "Don't hesitate to use these."

And yet Marley's heart was pure. Just as he joyfully refused any limits on his behavior, his love and loyalty were boundless, too. Marley shared the couple's joy at their first pregnancy, and their heartbreak over the miscarriage. He was there when babies finally arrived and when the screams of a seventeen-year-old stabbing victim pierced the night. Marley shut down a public beach and managed to land a role in a feature-length movie, always winning hearts as he made a mess of things. Through it all, he remained steadfast, a model of devotion, even when his family was at its wit's end. Unconditional love, they would learn, comes in many forms."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...