Ustyrlig unghund

[Artemis]

Det har seg slik at noen bekjente av meg fikk seg en flatcoated retriever hannhund i fjor høst. De fikk den da den var 8 uker, og familien var helt hundefrelst. Konen i huset gikk på flere klikkertreningskurs og hadde ambisjoner om det ene og det andre, og det hele virket lovende. De har tre barn fra 3 til 9 år.

Nå har jeg møtt dem igjen og hunden(som er 10 mnd) har begynt å knurre mot barnene og i det hele tatt blitt mer ustyrlig. Reiser bust og er lite blid med andre hunder også(både tisper og hannhunder). De er i gang med kjemisk kastrering, noe som jeg ble litt overrasket av da hunden er ganske ung(er det "vanlig"?) Jeg synes jo at det ikke virkes som en særlig bra situasjon, og konen(tidligere "klikkerfrelst") sier nå at hun har begynt å ta ham hardere. Særlig er jeg skeptisk hele hund-barn-situasjonen her som ikke går så bra.

Hva gjør man egentlig i en slik situasjon? De er jo selvfølgelig litt fortvilet over at hundeholdet ikke går så bra, særlig med tanke på barnene. Noen som har liknende erfaringer og kan fortelle hva som ble "enden på visen" der? Og er det vanlig å begynne med kastreringsplaner på en så ung hund!?

[doggboy]

Ja det er ikke greit når det blir slike problemer.

Jeg har vært borti mange hunder de siste 10 årene. Delvis mine 4 settere men også mange hunder jeg har passet og ikke minst flere 10 talls omplasserings hunder jeg har hatt i krisehjem. Stort sett alle har vært utrolig greie. Men noen untak har det da vært og jeg har også hørt om endel andre "problembarn"

Det som jeg har lagt merke til er at disse hundene som folk får problem med er hunder som har hatt en mer eller mindre fri barneoppdragelse. Dette mener JEG er helt feil! En hund kan gjerne trenes md både godbiter og klikker men visse grenser må den ha. Den må tidlig få klar beskjed om hvem som virkelig er sjefen og hvem som bestemmer. Nå er det jo stor forskjell på ulike individer men noen hunder som ikke vet dette kommer til å bli ganske vanskelige og umulige den dagen de kommer i puberteten eller trassalderen om du vil. Da blir de usikkre på hvem som bestemmer og den driver å prøver seg på ulike vis, kan bli aggreive osv.

Det første alt for mange desverre gjør er å "røske balla" av hunden. Bare disse hersens greien som de fleste hannhunder er født med to stykker av må for alt i verden bort. Da skal alt bli bra igjen, tror de. Så går det noen uker, mnd eller kanskje også år, så finner de ut at dette ikke ble noen vidunder løsning allikevel og alt ender i en omplassering eller også avliving.

JEG tror fremdeles at mye av disse problemene kunne vært unngått hvis bare den stakkars hunden hadde skjønt hvem som er sjefen og hvor grensene går. Regner med mange er helt uenige med meg men det skal de gjerne få lov til å være.

[akela]

Det er trist å høre, men dessverre nokså vanlig - av ulike årsaker. Har akkurat diskutert det med en oppdretterbekjent, om hvordan selv de mest ihuga eiere - som skal gjøre "alt" og som i en periode faktisk gjør det! og gjør en riktig bra jobb - så dabber av når livssituasjonen endrer seg eller det går litt på skeis med hunden når den ikke oppfører seg som forventet lenger.

Greit hvis det da er en snill hund, som tåler å bli skjøvet til side. Da hadde det blitt snakk om den trivelige, litt rampete familiehunden som lunter rundt sammen med familien - kanskje stjeler en matbit her, kanskje stikker av der, men som er en snill og hyggelig venn for ungene som tuller og herjer med ham.

Men aktive og kanskje også litt "på terskelen"-hunder, som kanskje er litt av en håndfull i utgangspunktet takket være litt manglende grunndressur og sosialisering/miljøtrening, og som så tipper over.... dem går det dårligere med.

Jepp, da skal bjellene av hvis det er hannhund; har selv fått et par slike på tråden. Det sørgelige er jo at det er nettopp i slike tilfeller at kastrering antagelig er det DÅRLIGSTE virkemiddelet, både fordi det fordrer trening i tillegg og fordi en hund som virker usikker - som denne (siden det er snakk om hunder av begge kjønn, altså ikke "normal" guttegreie i rette alderen, og ikke minst... det at den knurrer mot barna) - nettopp IKKE bør kastreres.

Det kommer til å gå noen måneder... og så er man i gang igjen med å fortsette å problemerklære dem. Og da har ting i mellomtiden rukket å bli verre, kanskje mye verre.

Treningsmetoden... tja. Klikkertrening er ikke det enkleste for en nybegynner, siden det krever en konsekvens og en forutseendehet som disse eierne ikke later til å ha. De har jo ikke lykkes nå - så da vil jeg tippe at de neppe har skjønt det fullt ut, eller fått de gode NOK rådene, for å takles med en hund som kanskje ikke har det aller mest patente gemyttet??? (for en flatcoated som oppfører seg slik... hm, vel har vi truffet litt ymse av rasen, men det høres jo pussig ut... har de snakket med oppdretter om kullsøsken og atferd, og dessuten også sjekket totalhelsa hos dyrlegen? I verste fall kan den jo ha sterk HD og store smerter, for alt man vet)

Men uansett når de så - i fortvilelse og fordi de står opprådd - så begynner å "ta" hundestakkaren hardere og hardere, så går det kanskje til og med VERRE enn om de hadde valgt mer tradisjonelle metoder fra starten. Ikke nok med at hunden allerede er usikker... nå "flyr eierne på ham" i tillegg, ikke sant.

Faren ved dette, er jo at eierne ser for seg det verste og virkelig blir urettferdige - sånn etter kaptein Vom-metoden. Jeg vet ikke om noen gode treningsråd vil hjelpe, hvis det er snakk om mer kompliserte ting? Det er sånne jeg får mest lyst til å si: Reis til Geir Nordenstam, det er nettopp slike eiere som dette som han har sin misjon for. Og det tror jeg at jeg mener, selv om jeg ikke har vært på kurs der; der er det klare grenser, og det trenger disse hjelp til å sette. Eller, forsåvidt, Terje Østlie, som kanskje også kan klare å nå inn.

Så jeg er litt inne på det samme som Pål Inge her.

Det jeg synes jeg ser litt rundt om, er en slags naivitet og uvitenhet i forhold til hunders naturlige utviklingstrinn hos "folk flest". Det nytter lite, når hannhunden begynner å bli real gutt, å "starte" treningen - kjøper man hannhund, bør man ta høyde for at dette kan bli litt av en kar fra starten og sørge for at grunntreningen sitter. Det er jo ikke få, også her inne, som klager over at valpen som "kunne alt" plutselig ikke er særlig interessert i å høre når den blir eldre, modigere og tør mer av eget initiativ og verden der ute lokker. Det er da man - heldigvis eller dessverre - ser hva man har "puttet på" fra valpestadiet av.

Så akkurat et skrekkeksempel av en brukshundrase som kommer til å få store problemer snart, simpelthen fordi eierne - velmenende og ivrige kursgjengere - ikke har lært å få inn en grunnlydighet hos hunden som "sitter" også i vanskeligere situasjoner. Og der er det "bare" snakk om lekelyst (som i realiteten viser seg som jakt og neddytting av jogger). De belønnet og dikket og lokket, men hunden hørte ikke på dem... når det virkelig kom til stykket. Trist å se, og det til tross for flere kurs på en av de store hundeskolene.

Prøv å få dem til å gå ETT helgekurs eller noe sånt noe, som en siste utvei. De har allerede mislykkes med klikkertrening og oppfølging, så tror du at det i REALITETEN vil lykkes å lære dem hvordan de nå skal gjøre det - og i tillegg løse problemene de selv har vært med på å skape eller kan forverre ved "plutselig" å bytte såkalt metode?

Men egentlig ER det ingen metode å "ta en hund hardere"... det er like gæærnt det, som mislykket klikkertrening. For det som gjerne skjer, er at redde/usikre eiere (redde for hva hunden vil komme til å gjøre), ofte timer det galt - og dessuten er sinte/opprørte selv (been there, done that) fordi hunden er blitt så ille. Skal man lykkes i å sette grenser på et mer bastant vis, så bør man få hjelp til det også.

Og ja, kommer de til rette vedkommende - så kan det gå riktig bra. Så de bør ikke gi opp. Men alt avhenger av hvem og hva slags hjelp de får nå. Og at de hører på den hjelpen, og ikke blir enten oppgitt eller "trassige" - som hvis de får beskjed om at det er de som påvirker hunden negativt. Håper du klarer å oppmuntre dem til å velge en bedre vei enn nå iallfall.

[vipsen]

Om de bor i Bergen så be dem ringe hit. Mange kursdeltakerne der på grunn- og unghundkurs er folk som alt har mislykkes med et eller annet prosjekt og har en liten utfordring i å få ting på rett kjøl igjen.

[TonjeM]

Nei, det der hørtes slets ikke bra ut - og det at det er en flatcoat gjør at det høres enda "verre" ut for å si det slik - sånn adferd er jo egentlig fryktelig fjernt for en flatcoat! Vi har vår 3. flatcoat nå - og kjenner rasen ganske godt synes jeg - og den adferden høres ikke bra ut. (Feks lurer vi fremdeles på hvordan knurret til vår hannhund låter - han er snart 4 år og vi har aldri hørt han knurre - noensinne!)

Rent umiddelbart synes jeg det høres ut som at den muligens har fått mer "barnemedfart" enn den burde hatt (selv om de er utrolig robuste hunder, så er det jo grenser selv for flatcoater..). Jeg synes det er svært skuffende at klikker ikke har funket slik det "burde" - men det kan være mange grunner til det - flatten er jo en hyper stressa - veldig kørka hund som kanskje er mer utfordrende å bruke klikker på nettopp pga dens vimsethet og tendens til "hypring". Videre jo mer irritert man blir på en flat jo mer stressa blir den, slik at grensesetting må gjøres varlig men bestemt - slik at fjolset skjønner uten at man har gira den opp (for da stresser de bare uten å lære) - og en som begynner ut med klikker og så etterhvert, når det ikke ser ut å funke, begynner å "ta den litt hardere" litt sånn på måfå (kanskje..) det må jo være ganske fælt for en hund som i utgangspunktet faktisk skjønner svært lite!

Jeg trodde aldri jeg noen gang skulle si det men - en helg med Nordenstam hadde kanskje gjort susen? De må uansett komme seg på kurs i hverdagslydighet - og lære seg en eller annen metode ORDENTLIG slik at de kan være konsekvente og gi hunden den forutsigbarheten den behøver. Her behøver man en rask uttelling, man behøver klar tale på hva som skal gjøres/hva man ikke skal gjøre, man behøver dette fort pga det er barn i familien - og det er vel Nordenstam-metodikk som gir raskest resultat. Videre så er flatcaot en rase som tåler Nordenstam-metodikk godt. Så får det heller være at slike tilfeller som dette gir "min hund elsker meg for jeg er lederen"-mennesker vann på mølla vedr klikker-fordommer!

Å tro at kastrering skulle hjelpe på dette er ren "ønsketenkning"!

[Artemis]

Var litt vanskelig å følge opp denne tråden da jeg har vært bortreist. Eierne av hunden er oppriktig glad i hunden og vil dens beste. Den har blitt stor og kraftig og følgelig umulig å håndtere for barnene i familien. De har vært i kontakt med en atferdsspesialist ved en hundeskole her i området. Det var der de ble anbefalt kjemisk kastrering. Den begynte plutselig "over natten" å knurre mot barnene, og er "kald" og uinteressert i dem, i motsetning til tidligere. De kom innom oss for noen dager siden, og mens en av foreldrene holdt hunden i bånd knurret den til barnet deres(snart 10 år), da det skulle klappe hunden. De er følgelig bekymret for at hunden ikke kommer til å endre atferd, og at den en dag kan strekke seg litt lengre enn bare knurring.

[Guest lijenta]

Jeg også syns dette høres rart ut Har jo hatt to flater og dem har faktisk tålt utrolig mye dem jeg har hatt har nesten aldrig vært sint. Jeg har hatt hanner og jeg er da ikke noen ekspert på hund men selv densom er bortskjemt knurrer ikke til mennesker. DEn andre knurret heller ikke til mennesker. Dem har vel san alt i alt knurret tre ganger til andre dyr i løpet av 14 år.

Håper dette er et utløp for san pubertets periode dem kan være i og at dem fortsetter å trene med veiledning. Det høres da ikke helt greit ut å kastrere en hund på ti måneder. Håper endelig dem finner en løsning som kan fungere

[akela]

Jeg tror de kunne trengt en time hos noen som forklarer dem om normal hannhundutvikling, og vurdert om denne hunden EGENTLIG var særlig lydig og trent og at man hadde fått inn en slags grunnleggende lydighet og lederskap (i den forstand at eier ER den som til syvende og sist som bestemmer, punktum).

For hvis vi antar at den er frisk, siden jeg regner med at dette er sjekket, så ville jeg kanskje tippet - sånn ut av det blå - at det kan handle om en litt usikker og udressert hannhund, som rett og slett er blitt eldre, og nå ikke har samme behovet "for å bli likt" som en yngre valp.

Da den var yngre, så er mange valper litt sånn "lik meg, lik meg" og veldig elskverdige - men kanskje uten EGENTLIG å være begeistret for folk i egentlig forstand, hvis du skjønner forskjellen? Når den nå er blitt eldre, og får litt mer selvtillit i kraft av bare aldersutviklingen, så har den ikke lenger behovet for å bli likt av barna - familiens minste - og tør nå å si fra at "det gidder jeg ikke".

Og det er ikke bra - men man må gjøre noe AKTIVT, også utover det å kjemisk kastrerere, for å få skikk på denne hunden - jeg tror den er ute på veldig gale veier, og at det kanskje er eier som også har del av "skylda". At det ikke bare er "dårlig gemytt", men en litt usikker ung hannhund som prøver seg frem og som nå tør å gi uttrykk for ting, og som ingen har klart å få inn den naturlige "stillingen" i familien hos.

Kanskje ER det ingen katastrofe, men jeg tror jeg hadde gjort noe mye mer aktivt enn denne kjemiske kastreringen som later til å være anbefalt av en atferdsspesialist som jeg ikke synes høres ut som har klart å nå inn hos eierne med HVORFOR dette kan ha kommet så langt? Nei, Østlie eller Nordenstam eller noe der i gården hadde kanskje hatt bedre virkning - for å få EIERNE til å innse hvor landet ligger.

[Artemis]

For å komme med en liten oppdatering på denne tråden, så har jeg i julen møtt dem igjen, og hunden er nå omplassert. Det går visst mye bedre hos nåværende eier. Tror nok det gikk litt på stoltheten løs hos fruen i huset, da hunden var hennes "prosjekt" og hun hadde gått inn for rollen som dedikert hundeeier, men tre barn og en vilter unghund ble for mye.

[Matmor]

Det er vel ikke for ingenting at mange ikke bør ha hund før unga er store og kan være med de voksne på kurs og lære litt om og skjønne litt av språket til hundene.